Stein Slyngstad konstaterer at den økte tilgangen på privat kapital paradoksalt nok ikke har gitt mer penger til norsk filmproduksjon. Derfor må billettstøtten endres.

Direktør Stein Slyngstad og Norsk filmfond står på sitt: Det blir nødvendig med justeringer av billettstøtten for å finne en bedre balansering av forholdet mellom etterhåndsstøtte til forhåndsstøtte.

– Men det er selvsagt ikke snakk om å fjerne billettstøtten slik noen har ønsket å fremstille det. Det dreier seg bare om å foreta mindre tilpasninger, og kun for de filmene som både tjener best og får mest i støtte.

– Billettstøtten bidrar i betydelig grad til å øke forskjellen mellom kommersielle suksesser og fiaskoer. De mest kommersielle prosjektene får både mest i offentlig støtte og høyest støtteandel i forhold til hva det koster å lage filmen. I år har seks filmer fått over 90% i støtte fra filmfondet, og medregnet flernasjonale støtteordninger har hele 10 av årets 18 filmer fått over 90% i offentlig støtte.

Hovedproblemet er ifølge Slyngstad at den økede tilgangen på privat kapital dessverre ikke har gitt mer penger til norsk filmproduksjon.

– Faktum er at statens andel av filmenes totale finansiering har økt fra ca 75 prosent de senere årene til i år ca 80. Slik sett virker billettstøtten med dagens betingelser mot sin hensikt. En justering av regelverket må ha som formål å sikre at mer privat kapital faktisk går til produksjon, dvs at filmfondets andel av samlede produksjonskostnader reduseres.

Slyngstad opplever at Produsentforeningens argumenter for utbetaling av billettstøtte ikke er gode nok, fordi de ikke regner med de stadig viktigere sekundærinntektene.

– Produsentforeningen argumenterer for at utbetaling av støtte ikke bør opphøre når filmene har spilt inn egenkapitalen, men fortsette inntil det er oppnådd en avkastning på 20 prosent. Men inntektene fra tv, video, dvd osv er da ikke regnet med. Billettstøtten ble innført i en tid da filmene i sin helhet måtte basere seg på kinoinntektene. Nå er sekundærmarkedene like viktige. Det er derfor nødvendig at filmens samlede inntekter inngår i beregningen av krysningspunktet, dvs tidspunktet for når utbetaling av billettstøtte skal opphøre.

Slyngstad og filmfondet er imidlertid enig med produsentforeningen i at det er fornuftig å øke produsentenes tilbakebetaling til filmfondet når filmene genererer store overskudd.

– Spørsmålet er hvordan dette skal gjøres og i hvilken grad. Produsentforeningens forslag ville i 2003, i følge deres egne beregninger, gitt en samlet økning i tilbakebetalingen på 4 mill, men dette gir bare marginale utslag i en større sammenheng og løser ikke de utfordringene vi står overfor.

Det eksisterer ifølge Slyngstad et hull i dagens regelverk ettersom billettstøtten ikke inngår i beregningen av den statlige støtteandel som ligger til grunn for tilbakebetalingen. Det innebærer f.eks at filmer med relativt stor andel etterhåndsstøtte kommer uforholdsmessig mye bedre ut enn filmer med relativt stor andel forhåndsstøtte.

– I ytterste konsekvens betyr det at en film som ikke mottar forhåndsstøtte kan få inntil 30 mill i billettstøtte, men likevel ikke bli pålagt tilbakebetaling uansett hvor store overskuddene blir.

– Både forhåndsstøtten og etterhåndsstøtten må ligge til grunn for en vurdering av statens andel. Men ettersom samtlige filmer som kommer i posisjon for tilbakebetaling har mellom 80 og 99 prosent i statlig støtteandel, vil det forenkle og tydeliggjøre ordningen å operere med en fast sats. Så kan man heller diskutere hvor høy den skal være.

– Norge har verdens beste billettstøttesystem, og det er naturlig at produsentene gjør hva de kan for beholde dette. Men selv om det blir foretatt enkelte justeringer, vil de fortsatt kunne tjene gode penger og vi vil fortsatt ha verdens desidert beste billettstøttesystem, hevder han.