Kvinnefilm belastende?

Filmfondet utreder den skjeve kjønnsfordelingen i norsk film, men initiativtakerne til Female Films mener konkrete prosjekter må til. Derfor undrer de seg over den lunkne holdningen fra bransjen.

Filmfondet utreder den skjeve kjønnsfordelingen i norsk film, men initiativtakerne til Female Films mener konkrete prosjekter må til. Derfor undrer de seg over den lunkne holdningen fra bransjen.

Female Films er et initiativ som ønsker å mobilisere til flere gode kvinnehistorier i norsk film. Prosjektgruppen bak inititaivet består av Suzanne Schonkopf i Limelight Film og TV, Bjørg Veland i BV Film International, kvinneforsker Irmelin Drake og tv-regissør John-John Bruseth. Flere av disse har vært involvert i produksjoner som Sang til Moderne Kvinner (vist på NRK1 i 2002) og planlegger nå en global tv-serie om 13 kvinnelige filmregissører i 13 ulike land i samarbeid med Nett Tv.

Nylig sendte Female Films ut en storstilt invitasjon til kvinneluge filmregissører om å sende inn filmideer. Målet var å plukke ut noen av prosjektene og utvikle dem videre i samarbeid med en forfatter og regissør fram til ferdig film. Men så langt har tilbakemeldingen vært forsvinnende liten, ifølge Irmelin Drake, og hun undrer seg over hva årsaken til det kan være. Drake jobber til daglig som forsker og rådgiver innen feltet kvinner og ledelse, blant annet for NHO, og har flere ganger etterlyst konkret handling for å få frem kvinners historier på lerretet (les innlegg i Ukeavisen Ledelse)

– Det kan virke som om de få etablerte kvinnelige regissørene som jobber med egne historier føler at de greier seg uten slike ”støtteprosjekter”, og det er helt greit. Men det virker også som kvinner i bransjen opplever slike prosjekter under kvinnelig paraply som belastende. Kanskje er de redd for å bli oppfattet som ”rødstrømper”?

Drake mener at noen profilerte kvinner likevel bør ta den ”belastningen” det er å fronte slike prosjekter – selv om det for dem kanskje fortoner seg som et luksusproblem.

– Hvis ingen tar på seg ansvaret for å få frem kvinners historier og drama, står det kvinnelige publikum uten anledning til å se sin virkelighet portrettert på filmlerretet. Vi trenger å se sterke kvinneskikkelser på film. Fra et samfunnsperspektiv er det også et problem at kvinners historier ikke blir dokumentert i tilstrekkelig grad.

Hun mener også at Filmfondet ennå ikke har fulgt opp denne utfordringen på en konkret nok måte.

– Filmfondet har tatt initiativ til en verdikjedeanalyse, men det foreligger ingen konkrete tiltak. Jeg mener at hvis en hvilken som helst ledelse i næringslivet hadde forholdt seg så passivt, ville det utløst kritikk. Filmfondet har jo vist at de kan forløse stor kreativitet blant mannlige filmskapere og burde kunne gjøre det samme overfor de kvinnelige.

Det er ikke en likestilt politikk Drake nødvendigvis etterlyser, men en forståelse for at man som forvalter av filmstøtte bør tilnærme seg kvinnene på en litt annen måte. Hun tror dessuten at bransjen lider av den samme kjønnsblindhet hun som forsker har sett innen andre profesjoner.

– Det eksisterer en misforstått kjønnsblindhet. Kvinnene ønsker å være nøytrale og likestilte, de vil ikke ha ”spesialbehandling”. Det gjør at de ikke lenger kan se at de faktisk er annerledes.

Kvinnefilm belastende?

Filmfondet utreder den skjeve kjønnsfordelingen i norsk film, men initiativtakerne til Female Films mener konkrete prosjekter må til. Derfor undrer de seg over den lunkne holdningen fra bransjen.

Filmfondet utreder den skjeve kjønnsfordelingen i norsk film, men initiativtakerne til Female Films mener konkrete prosjekter må til. Derfor undrer de seg over den lunkne holdningen fra bransjen.

Female Films er et initiativ som ønsker å mobilisere til flere gode kvinnehistorier i norsk film. Prosjektgruppen bak inititaivet består av Suzanne Schonkopf i Limelight Film og TV, Bjørg Veland i BV Film International, kvinneforsker Irmelin Drake og tv-regissør John-John Bruseth. Flere av disse har vært involvert i produksjoner som Sang til Moderne Kvinner (vist på NRK1 i 2002) og planlegger nå en global tv-serie om 13 kvinnelige filmregissører i 13 ulike land i samarbeid med Nett Tv.

Nylig sendte Female Films ut en storstilt invitasjon til kvinneluge filmregissører om å sende inn filmideer. Målet var å plukke ut noen av prosjektene og utvikle dem videre i samarbeid med en forfatter og regissør fram til ferdig film. Men så langt har tilbakemeldingen vært forsvinnende liten, ifølge Irmelin Drake, og hun undrer seg over hva årsaken til det kan være. Drake jobber til daglig som forsker og rådgiver innen feltet kvinner og ledelse, blant annet for NHO, og har flere ganger etterlyst konkret handling for å få frem kvinners historier på lerretet (les innlegg i Ukeavisen Ledelse)

– Det kan virke som om de få etablerte kvinnelige regissørene som jobber med egne historier føler at de greier seg uten slike ”støtteprosjekter”, og det er helt greit. Men det virker også som kvinner i bransjen opplever slike prosjekter under kvinnelig paraply som belastende. Kanskje er de redd for å bli oppfattet som ”rødstrømper”?

Drake mener at noen profilerte kvinner likevel bør ta den ”belastningen” det er å fronte slike prosjekter – selv om det for dem kanskje fortoner seg som et luksusproblem.

– Hvis ingen tar på seg ansvaret for å få frem kvinners historier og drama, står det kvinnelige publikum uten anledning til å se sin virkelighet portrettert på filmlerretet. Vi trenger å se sterke kvinneskikkelser på film. Fra et samfunnsperspektiv er det også et problem at kvinners historier ikke blir dokumentert i tilstrekkelig grad.

Hun mener også at Filmfondet ennå ikke har fulgt opp denne utfordringen på en konkret nok måte.

– Filmfondet har tatt initiativ til en verdikjedeanalyse, men det foreligger ingen konkrete tiltak. Jeg mener at hvis en hvilken som helst ledelse i næringslivet hadde forholdt seg så passivt, ville det utløst kritikk. Filmfondet har jo vist at de kan forløse stor kreativitet blant mannlige filmskapere og burde kunne gjøre det samme overfor de kvinnelige.

Det er ikke en likestilt politikk Drake nødvendigvis etterlyser, men en forståelse for at man som forvalter av filmstøtte bør tilnærme seg kvinnene på en litt annen måte. Hun tror dessuten at bransjen lider av den samme kjønnsblindhet hun som forsker har sett innen andre profesjoner.

– Det eksisterer en misforstått kjønnsblindhet. Kvinnene ønsker å være nøytrale og likestilte, de vil ikke ha ”spesialbehandling”. Det gjør at de ikke lenger kan se at de faktisk er annerledes.

MENY