Den verdenskjente iranske filmen har funnet sin antydende egenart under streng sensur. Men kan de iranske filmskaperne innfri kravet fra en ny generasjon om å formidle virkeligheten på en direkte måte?

Nylig kunne Rush Print fortelle om hvordan den profilerte iranske filmskuespillerinnen Gohar Kheirandish ble dømt til offentlig pisking for å ha kysset en regissør på pannen under en prisutdeling. Men Kheirandish er langt fra den eneste i iransk film som utsettes for forfølgelse, ei heller den første som har fått trøbbel etter å ha kysset noen under en prisutdeling. Selv den iranske filmens nestor Abbas Kiarostami ble møtt med opptøyer hjemme da han i 1997 fikk utdelt gullpalmen i Cannes av Catherine Denueve og gav henne et kyss på kinnet. I fjor ble den kvinnelige regissøren Tahmineh Milani – som er aktuell på Film fra Sør-festivalen med sin siste film, Fifth Reaction – arrestert for å ha støttet ”kontra-revolusjonære grupper”. Hennes filmer om kvinnenes utsatte stilling i det iranske samfunnet (Two Women, The Hidden Half) ble oppfattet som vel tydelige i sin samfunnskritikk.

Men også den iranske filmens formidlere innen media møter sensur og straff. Ifølge det iranske opposisjonelle nettstedet iranian.com er en rekke filmjournalister blitt internert de siste årene. Ukjente navn som Kambiz Kaheh, Mohammad Abdi, Amir Ezzati, Yassamin Sofi og Mahmoud Vakil ble alle arrestert fordi de gav filmskapere som Milani gode anmeldelser eller fordi de simpelthen var i besittelse av ”undergravende” utenlandske filmer (piratkopiering av utenlandsk film er svært utbredt i Iran).

Nettopp på grunn av den iranske filmens internasjonale suksess følges filmskaperne med argusøyne av det restriktive regimet i Iran. De siste ti årene har den iranske filmen blitt landets kanskje mest profilerte eksportartikkel ved siden av olje. Det voldsomme prisdrysset på prestisjefylte festivaler som Cannes, Berlin og Venezia bekrefter inntrykket av en liten filmindustri med en oppsiktsvekkende evne til å avle fram spektakulære talenter.

Det som gjør den iranske filmbølgen spesiell er at nesten alle filmene føyer seg inn i en lavmælt poetisk tradisjon. Den trekker veksler på den persiske kulturtradisjonens antydende egenskaper, men er kanskje i enda større grad formet av en streng sensur.

Den antydende filmkunst

Abbas Kiarostami regnes i dag som en av filmverdenens mest anerkjente filmkunstnere. Sammen med Mohsen Makhmalbaf er han den fremste eksponenten for det man kan kalle en poetisk realisme i iransk film. De har begge hatt enorm innflytelse i hjemlandets filmindustri, og har dannet hver sin «skole» ved å fungere som nestorer for nye talenter og skrive manus for mange debuterende filmskapere.

Sentralt for de fleste av Kiarostamis filmer er et fokus på de små og nære ting, med et minituøst og konsekvent filmspråk som utelater mer av den omliggende virkelighet enn det inkluderer. Dette er på en måte en type filmspråk som vestlige filmskapere for lengst har forlatt til fordel for det tydelige og eksplisitte. Mye av de iranske filmenes appell hos et vestlig kinopublikum finner vi nok her: De representerer (for oss) en nostalgisk tilbakevending til en klassisk filmskaping, der bildene snarere enn dialogen er det talende, og problemstillingene er tilsynelatende enkle.

Heltene i disse små dramaene har ofte vært barn som med sin nærsynte logikk prøver å forholde seg til voksenverdenens ufølsomme regler. Årsaken til at så mange iranske filmer har kretset rundt barns opplevelser av voksenverdenen, skyldes nok sensurspøkelset som lenge har fornektet mer komplekse voksenskildringer, og barnefilmgenrens oppdragende og for myndighetene mer akseptable univers (Kiarostami etablerte i sin tid Institutt for Intellektuell utvikling av barn og unge, som senere ble omdannet til Det nasjonale iranske filmstudio).

Men de siste årene har stadig flere unge iranske filmskapere våget seg på mer komplekse skildringer av hverdagen i Iran, der også kvinnenes underordnede status er belyst – ofte av kvinnelige filmskapere selv.

Samira Makhmalbaf, datter av Mohsen, fremstår som en av den iranske filmens kanskje største talenter. Hun har de siste årene vunnet sentrale internasjonale priser med filmer som The Apple, De svarte tavlene og At Five in the Afternoon. Alle filmene utmerker seg ved en forbausende moden behandling av kompliserte – og sett fra iranske myndigheters side: kontroversielle – temaer. I The Apple møter vi på to 11-årige jenter som praktisk talt er blitt fengslet av foreldrene, med det formål å la dem forbli uberørt av gutters blikk og berøring før de er giftemodne. Jafar Panahis Sirkelen (som vant Gulløven i Venezia i 2001), er kanskje enda mer kompromissløs i sin skildring av særlig kvinners utsatte stilling i det iranske samfunnet. Filmen tar utgangspunkt i ulike kvinner som alle blir utstøtt av familie og omgivelser når de helt utilsiktet havner i konflikt med omgivelsenes forventninger.

En annen film som er tydelig i sin kritikk er The Day I Became a Woman, regissert av Mohsen Makhmalbafs unge hustru Marziyeh Meshkini (derav merkelappen «the Makhmalbaf factory» som iblant brukes om den begavede filmfamilien). Her får kvinners kamp for selvstendighet i et patriarkalsk samfunn nesten visjonære dimensjoner, når tre skjellsettende faser av kvinners liv – overgangen mellom barn- og ungdommen, gifteferdig alder og alderdommen – skildres med ekspressive bilder som iblant forvandler de vakre omgivelsene til harske, fiendtlige terreng som kun beherskes av menn.

Politisk tøvær

Den nye åpenheten som iranske filmskapere er i ferd med å tilkjempe seg, skjer ikke uten risiko, men det er en balansegang mange etter hvert har lært seg å mestre. Da Samira Makhmalbaf vant juryens spesialpris i Cannes i 2002, tilegnet hun i pragmatiske ordelag filmen til de demokratiske kreftene i Iran. Den symbolske kraften hun på denne måten tilla filmen, ble ikke mottatt med tilfredshet fra offisielt hold i Iran, men så lenge kritikken ikke var for direkte, unngikk hun represalier.

Samtidig er det klare tegn på at dette pusterommet har oppstått delvis med kulturmyndighetenes velsignelse. Under Fajir Filmfestival i Teheran i 2001 hilste den iranske kulturministeren en rekke eksilregissører velkommen tilbake til festivalen med filmene sine (bl.a. Babak Payami med One More Day og Bahman Farmanara med Smell of Camphor).

Mange opplevde denne nye åpenheten som oppsiktsvekkende, men den er fremfor alt en bekreftelse på at iranske myndigheter også innser hvilken slagkraftig kulturbærer filmen er. De har nok også oppdaget hvor positivt det har slått ut for landets internasjonale renommé, som fra før er noe frynsete. Den bekrefter samtidig at filmen og kulturlivet i Iran utgjør spydspissen for de rop om større frihet som lyder ute i gatene.

Festivalen i Fajir er ikke bare en feiring av film, men også en årlig markering av den islamske revolusjonen i landet. Men de siste årene har stadig flere utenlandske besøkende kunnet konstatere at det er filmplakater som dominerer festivalbyen snarere enn motiver av døde eller aldrende landsfadere. Ifølge Rasmus Brendstrup i det danske filmtidsskriftet 16:9 var årets festival preget av en nesten oppsiktsvekkende åpenhet, der særlig de kvinnelige filmskaperne markerte seg. Han konstaterer at forbudet mot direkte fysisk berøring på film fortsatt følges av iranske filmskapere – iblant med nesten komisk effekt for et vestlig publikum – men at filmskaperne er mer direkte i sin samfunnskritikk enn noensinne. Ikke mindre enn sju av de 22 filmene i hovedprogrammet berørte på en eller annen måte skilsmisse. Den underliggende kritikken av machokulturen fra foregående filmer bringes nå til overflaten med en nyvunnen frimodighet.

Banalt melodrama?

Men Brendstrup er likevel ikke imponert over denne nye tendensen som han iblant synes minner for mye om såpeopera. Han trekker frem filmen til den nevnte Tahmineh Milani som et eksempel. Hun var åpenbart tatt inn i varmen igjen av kulturmyndighetene etter sitt fengselsopphold og fikk delta i hovedprogrammet med en film som overraskende gikk gjennom sensuren. Men ifølge Brendstrup representerer The Fifth Reaction flere skritt tilbake for filmkunstneren Milani, og kan iblant minne om et fordomsfullt tabloid-melodrama. The Fifth Reaction er så overtydelig i sin stillingstagen at filmen totalt mister sin politiske slagkraft, mener han. Den kvinneundertrykkende samfunnsmekanismen som i tidligere filmer var gjort ansiktsløs og kompleks – som i Jafar Panahis Sirkelen og Marziyeh Meshkinis The Day I Became a Woman – er i Milanis film redusert til stereotype portretter av skjeggete mørkemenn. Kanskje kan slike filmer bidra til debatt, mener Brendstrup, men som filmkunst er de verdiløse.

Noe er åpenbart i ferd med å skje med den iranske filmen slik vi kjenner den. Spørsmålet er om de iranske filmene i likhet med The Fifth Reaction vil bli mer direkte som følge av en større liberalisering, og dermed må forlate den antydningens kunst som er blitt deres fremste merkevare.

Vil den mye omtalte underteksten i iransk film, som filmkritikere over hele verden lenge har lovprist, framstå som altfor selvfølgelig og banal når den bringes til overflaten?

Det er i hvert fall tvilsomt om den svært utålmodige unge generasjonen som nå hevder sin frihetstrang i gatene i Iran vil se verdien av forsiktige skildringer av en virkelighet de opplever som stadig mer akutt.

Iranske filmskapere kan derfor fort havne i samme situasjon som deres østeuropeiske kolleger i sin tid gjorde da jernteppet falt: Plutselig var det ikke lenger noen hjemme som opplevde at den antydende filmskapingen deres var relevant for en ny tid som krevde mer direkte og umiddelbare uttrykksmåter. Men det er tross alt en liten pris å betale for frihet.