Filmfestivalen i Venezia gjennomgår turbulente tider: I fjor ble festivalsjefen kastet under en politisk utrenskning i regi av statsminister Berlusconi, og nå har også den nye sjefen begynt å merke det politiske presset.

Årets filmfestival i Venezia ble avsluttet for en uke siden med tilløp til en kontrovers som de siste par årene har blitt helt vanlig for arrangementet. Det hersket en stund bekymring for at filmjuryeringen skulle spoleres av politiske føringer, etter at myndighetenes mann i juryen, Mario Monecelli, sa at han ville stemme på en italiensk film framfor en utenlandsk.

Nå ble det til slutt en russisk film, The Return, som gikk av med den gjeveste prisen, Gulløven, så skandalen ble unngått. Men uttalelsen avspeiler den politiseringen som hele Biennalen og det italienske kulturlivet har blitt utsatt for etter at Berlusconi innledet klappjakt på politiske motstandere.

Det er ingen hemmelighet at Berlusconi lenge har oppfattet filmbransjen som en bastion for den politiske venstresiden. Her har hodene rullet mer enn i noen av de andre sektorene det siste halvåret: Både ledelsen i Cinecitta Holding (som blant annet eier det legendariske film og TV-studioet Cinnecitta), den statlig eide produsenten og distributøren Instituto Luce, Den nasjonale filmskolen, promoteringsselskapet Italian Cinema og Biennalen som huser filmfestivalen i Venezia, har blitt erstattet av personer med liten kunnskap og erfaring med film, men som alle har nære bånd til Berlusconi og hans parti Forza Italia.

Denne politiske «massakren» startet for alvor i november 2001, da presidenten for Instituto Luce, Angelo Guglielmi, gikk av etter press fra den nye kulturministeren, Giuliano Urbani.

Den mest åpenbare politiske manøveren fra Urbanis side var å avskjedige lederen av Den nasjonale filmskolen, Lino Micciché, som hadde revitalisert skolen og etablert et nasjonalt filmbibliotek. Men Micciché har aldri lagt skjul på sin politiske overbevisning, ei heller sin skepsis til Berlusconis mediepolitikk.

Kulturminister Giuliano Urbani skulle imidlertid utsette seg for voldsom kritikk fra den italienske offentligheten da han gikk løs på det italienske kulturlivets vindu mot verden, Biennalen i Venezia, og dens filmfestival. På karakteristisk vis ble lederen for Biennalen, Paolo Baratta, presset ut av sjefstolen et halvt år før åremålet gikk ut, og erstattet av en tidligere sjef for Italia Telecom, Franco Bernabe. Medlemmene av Biennalens nominasjonskomité (som velger ut lederne for de seks seksjonene) reagerte med å gå av i protest. Bernabe besluttet derfor å lete etter nye lederemner, blant annet for filmfestivalen, på egen hånd, selv om det lå utenfor hans arbeidsområde. Sammen med sin sekretær Vittorio Sgarbi, en tidligere selger på italiensk TV-shop, innledet han arbeidet med å finne en ny festivalsjef, selv om festivalens profilerte leder Alberto Barbera hadde ett år igjen av sitt åremål.

Men det skulle vise seg vanskelig å finne en etterfølger, fremfor alt fordi festivalen var blitt grundig diskreditert av Bernabes overprøving av festivalledelsen. Bernabe og Sgarbi ble etter hvert så desperate at de dro på kandidatjakt til USA, der de prøvde å lokke både Tarantino og Scorsese til jobben. Men i midten av mars i fjor – bare fire måneder før festivalen skulle begynne – stod fortsatt stillingen ubesatt. En rekke personer med tilknytning til Berlusconis medieimperium ble tilbudt jobben, men alle anså det som yrkesmessig selvmord å skulle stunte en av verdens mest prestisjefylte filmfestivaler på under fire måneder.

Til slutt fant man en midlertidig løsning, ved å overtale tidligere leder av filmfestivalen i Berlin, Moritz De Hadeln, til å avvikle den 59. filmfestivalen i Venezia. Og med tanke på hvor lite forberedt han var, ble festivalen avviklet med overraskende liten dramatikk og få problemer.

De Hadeln visste nok hva slags minefelt han begav seg inn på. Av den italienske filmbransjen ble han fra begynnelsen ansett som Berlusconis håndtlanger og han lever unektelig på kulturministeriets nåde. I forbindelse med årets festival, som var den sekstiende i rekken, hevdet De Hadels overfor avisen Corriere della Serra at han føler seg omkranset av fiender på alle kanter. ”Noen ganger lurer jeg på om jeg vil komme meg gjennom festivalen i live”, sier han halvt spøkefullt. ”Jeg leter fortsatt etter et sted hvor jeg kan kjøpe skuddsikker vest i Italia”.

Les mer om prisvinnerne på:Venezia filmfestival