Det finnes snart ikke den by som ikke vil ha egen filmfestival – sist ute er Trondheim. Men det finnes en smertegrense for hvor mange festivaler det er plass til, mener direktør i Film & Kino, Lene Løken.

Det finnes snart ikke den by som ikke vil ha egen filmfestival – sist ute er Trondheim. Men det finnes en smertegrense for hvor mange festivaler det er plass til, mener direktør i Film & Kino, Lene Løken.
Det finnes snart ikke den by som ikke vil ha egen filmfestival – sist ute er Trondheim. Men det finnes en smertegrense for hvor mange festivaler det er plass til, mener direktør i Film & Kino, Lene Løken.
Hver eneste dag går det en filmfestival av stabelen et eller annet sted i verden. Ifølge filmtidsskriftet Sight & Sound arrangeres det en stor festival hver 36. time, og det finnes snart ikke den store eller mellomstore by i verden som ikke har en egen festival. I Norge har økningen av festivaler de siste årene også vært merkbar. Og da Bergen fikk sin etterlengtede festival for et par år siden var det selvsagt bare et spørsmål om tid før rivalen Trondheim også ville ha sin egen festival.
Lene Løken er direktør i Film & Kino, som bidrar med store ressurser til små og store filmfestivaler i Norge. Bare i år vil organisasjonen gi 16 norske filmfestivaler økonomisk og teknisk støtte. Hun mener likevel at det finnes en grense for hvor mange festivaler Film & Kino kan fortsette å gi støtte til.
– Det går en grense for våre bevilgninger til norske festivaler. Så lenge Film & Kino får økende inntekter (ved blant annet avgift på videosalg i Norge, journ.anm), kan vi opprettholde et støttenivå som i år, det vil si seks millioner kroner. Men det sier seg selv at jo flere festivaler som søker om støtte og får den innvilget, jo færre midler blir det på hver enkelt festival. Her er det ”naturens lov” som gjelder.
Det meste her i verden kan knyttes til filmen. Derfor finnes det mange rare filmfestivaler rundt om som kanskje har mer med lokal turistindustri å gjøre enn noe genuin ønske om å formidle filmkultur. Men Løken mener at de norske festivalene de har valgt å støtte har en klar forankring i ønsket om å formidle filmkultur. Det som imidlertid bekymrer henne er den konkurransen som har oppstått mellom de etablerte festivalene og som i enkelte tilfeller har ført til en økning av filmprisene.
-Konkurransen om filmene er blitt tøffere. Det er ikke nødvendigvis lenger slik at produsenter og distributører er tilfreds bare de får vist filmene sine på en festival. Ofte må festivalene by over hverandre på filmer som ikke har fått noen ordinær distribusjon, men som beveger seg mellom festivalene. Også i Norge har vi sett at festivaler som ligger tett opp til hverandre har måttet by om kapp.
Følgende festivaler mottok støtte fra FILM&KINO i 2002:
Den Norske Filmfestivalen i Haugesund, Tromsø Internasjonale Filmfestival, Filmport i Oslo, BIFF i Bergen, Oslo Internasjonale Filmfestival, Film fra Sør i Oslo, FilmQuart i Kristiansand, Barnefilmfestivalen i Kristiansand, FaBu i Sandnes & Stavanger, Amandusfestivalen på Lillehammer og Videofestivalen i Oslo.
Det finnes snart ikke den by som ikke vil ha egen filmfestival – sist ute er Trondheim. Men det finnes en smertegrense for hvor mange festivaler det er plass til, mener direktør i Film & Kino, Lene Løken.
Det finnes snart ikke den by som ikke vil ha egen filmfestival – sist ute er Trondheim. Men det finnes en smertegrense for hvor mange festivaler det er plass til, mener direktør i Film & Kino, Lene Løken.
Hver eneste dag går det en filmfestival av stabelen et eller annet sted i verden. Ifølge filmtidsskriftet Sight & Sound arrangeres det en stor festival hver 36. time, og det finnes snart ikke den store eller mellomstore by i verden som ikke har en egen festival. I Norge har økningen av festivaler de siste årene også vært merkbar. Og da Bergen fikk sin etterlengtede festival for et par år siden var det selvsagt bare et spørsmål om tid før rivalen Trondheim også ville ha sin egen festival.
Lene Løken er direktør i Film & Kino, som bidrar med store ressurser til små og store filmfestivaler i Norge. Bare i år vil organisasjonen gi 16 norske filmfestivaler økonomisk og teknisk støtte. Hun mener likevel at det finnes en grense for hvor mange festivaler Film & Kino kan fortsette å gi støtte til.
– Det går en grense for våre bevilgninger til norske festivaler. Så lenge Film & Kino får økende inntekter (ved blant annet avgift på videosalg i Norge, journ.anm), kan vi opprettholde et støttenivå som i år, det vil si seks millioner kroner. Men det sier seg selv at jo flere festivaler som søker om støtte og får den innvilget, jo færre midler blir det på hver enkelt festival. Her er det ”naturens lov” som gjelder.
Det meste her i verden kan knyttes til filmen. Derfor finnes det mange rare filmfestivaler rundt om som kanskje har mer med lokal turistindustri å gjøre enn noe genuin ønske om å formidle filmkultur. Men Løken mener at de norske festivalene de har valgt å støtte har en klar forankring i ønsket om å formidle filmkultur. Det som imidlertid bekymrer henne er den konkurransen som har oppstått mellom de etablerte festivalene og som i enkelte tilfeller har ført til en økning av filmprisene.
-Konkurransen om filmene er blitt tøffere. Det er ikke nødvendigvis lenger slik at produsenter og distributører er tilfreds bare de får vist filmene sine på en festival. Ofte må festivalene by over hverandre på filmer som ikke har fått noen ordinær distribusjon, men som beveger seg mellom festivalene. Også i Norge har vi sett at festivaler som ligger tett opp til hverandre har måttet by om kapp.
Følgende festivaler mottok støtte fra FILM&KINO i 2002:
Den Norske Filmfestivalen i Haugesund, Tromsø Internasjonale Filmfestival, Filmport i Oslo, BIFF i Bergen, Oslo Internasjonale Filmfestival, Film fra Sør i Oslo, FilmQuart i Kristiansand, Barnefilmfestivalen i Kristiansand, FaBu i Sandnes & Stavanger, Amandusfestivalen på Lillehammer og Videofestivalen i Oslo.