Den internasjonale auteur-filmen kobler stadig oftere sex og vold for å hevde seg i konkurranse med Hollywood. Det siste eksemplet er den norgesaktuelle Irréversible, hvis fremste mål er å skape frykt og avsky.

Det begynte forsiktig, med filmer som utfordret den tradisjonelle kunstfilmens antydende måte å skildre seksualitet på, og som åpnet for en utforsking av forholdet mellom sex og vold. En av filmene, Romance, markerte et veiskille ved for første gang å vise en erigert penis for et større kinopublikum, og ved at regissøren Catherine Breillat insisterte på å bruke profesjonelle pornoskuespillere. Siden har en rekke andre regissører fulgt og iblant overgått hennes eksempel, med filmer som er blitt gjengangere i debattene som har oppstått: Baise-Moi, Intimacy, Alene mot alt og Breillats siste film, A ma Soeur, der filmens beskrivelse av seksuell besettelse får en dødelig utgang. Om disse filmene skildrer seksualiteten som noe gledeløst og destruktivt, fremstår de som oppstemte opplysningsfilmer i forhold til de aller siste «nybrottene» innen denne tendensen.

Den første sjokkdosen fikk vi i Cannes i 2001, da den franske filmskaperen Claire Denis brøt nye grenser med Trouble every day, der brutal sex og kannibalisme var hovedingrediensene i en svært spekulativ «kunstfilmcocktail». Så kom koreaneren Kim Ki-Duk med The Isle, som for tiden sliter i møte med europeisk kinosensur på grunn av en svært oppfinnsom skildring av masochisme og lemlestelse.

Og nå er altså den franske filmens enfant terrible tilbake, med en film som får publikum til å falle av stolene. Under visningen av Gaspar Noés Irreversible i Cannes i fjor sommer ble den ikke bare pepet ut, den fikk også enkelte blant publikum til regelrett å besvime under visningen. Det var særlig en brutal voldtektsscene som fikk mange til å rømme kinosalen.

Gaspar Noé tilhører en ny generasjon filmskapere som ønsker å ryste oss ut av kinoforestillingens komfortable rammer. I debutfilmen Alene mot alt maktet han det, med en blodig og uvanlig dyster film, men han holdt samtidig opp et så vidt blafrende lys i det mørket som omhyllet filmens univers. I Irréversible er lyset definitivt slukket, og vi utsettes for en uutholdelig reise til nattens ende.

Irréversible handler om voldtekt og om hvordan offerets kjæreste og kamerat går frem for å hevne udåden. Men for å unngå sammenlikninger med den utskjelte amerikanske rape-revenge-filmen (en lavstatus-sjanger), og dermed stå i fare for å dømmes som spekulativ, har Noé valgt å fortelle filmen i motsatt rekkefølge, med avantgardistiske kameraføringer, der vi i sekvenser får nøstet opp motivet for de to mennenes menneskejakt. Spørsmålet er imidlertid om denne kunstfilm-innpakningen gjør filmen så mye bedre og annerledes enn den utskjelte sjangeren den åpenbart trekker veksler på.

Det er to scener i filmen som har sjokkert publikum. Den første inntreffer tidlig i filmen, idet de to mannlige rollefigurene har sporet opp mannen de tror stod bak voldtekten, og slår inn skallen på ham med et brannslukningsapparat. Noés grafiske gjengivelse av denne volden virker unødvendig, men scenen blir bare en parentes i forhold til den nevnte voldtektsscenen, som for alvor har fått kritikerne til å sette spørsmålstegn ved Noés dømmekraft. Scenen, som varer i et kvarter, skildrer hvordan en fremmed mann voldtar og skamslår en vakker ung kvinne da hun fatalt krysser en vei gjennom en undergang.

Scenen skildres som en realistisk torturscene som neppe vil opphisse noen seksuelt, og som fremstår som akkurat så redselsfull som vi kan forestille oss at en voldtekt kan være (om vi i det hele tatt kan forestille oss det). Men det mange har vanskelig å forså, er hvorfor Noé dveler så lenge ved selve udåden, og tillegger den så stor vekt uten å problematisere den ytterligere.

Voldtekten bare skjer, som så mye annet i filmen, uten at vi får anledning til å identifisere oss med verken overgriper eller offer. Å vise til at man bare skildrer «virkeligheten», som Noé selv hevder han gjør, og «lese inn» anstrøk av feminisme i disse scenene fordi en mann forgriper seg på en kvinne, løser ikke det som synes å være Noés fremste problem: At han først og fremst er ute etter å sjokkere.

Det er få filmskapere som i dag kan fremvise en så hardtslående tabloid sensitivitet som Noé, og her overgår han selv den tabloide filmens mester, Samuel Fuller. I likhet med Fuller er det frykten i oss Noé effektivt spiller på: Frykten for voldelige menn, homoseksuelle og gatas løshunder kort sagt, det samme «avskummet» som Travis Bickle i Taxi Driver ville skylle vekk fra gata i en «endelig løsning». Det er ikke kvinnenes perspektiv Noé fremmer med filmen, men derimot inntrykket av at det ikke lenger er trygt for kvinner å ferdes alene, at de heretter bør vokte seg vel for å vise sin sensualitet åpent (skildringen av kvinnen som voldtas er sterkt seksuelt ladet, selv om den ikke er det under selve voldtekten).

«There are no crimes, only deeds,» konstateres det i åpningsminuttene, og denne noble holdningen om «å vise, ikke dømme», blir kraftig undergravd av Noés ønske om å ryste oss i kinosetene. Et av virkemidlene Noé bruker i tillegg til et svimlende rastløst kamera er en klagende sirene, som forsterkes av en 27 hz vibrerende rumling som etter hvert fremkaller en kvalmende følelse hos publikum (en lydeffekt som visstnok også brukes av ordenspolitiet i USA når de skal kontrollere gateopptøyer).

Noé har selv omtalt den nye grafiske volden på film som en omfattende «revolusjon», og får støtte av Claire Denis, som forklarer forskjellen mellom denne volden og den amerikanske filmvolden på følgende måte: «I amerikansk film vil de alltid utelate den smerten volden forårsaker, men i våre filmer er det nettopp denne smerten vi ønsker at publikum skal oppleve.»

Men er det virkelig mulig å gjenskape volden «slik den er» på film? Og kan en film som forsøker å gjenskape volden i sin grufulle detalj ha noen som helst misjon, ut over å skape frykt og avsky? Det krever et moralsk ståsted å kunne formidle noe av verdi om vold, men Noés ståsted er diffust og kan tolkes i mange retninger.

Det er blitt altfor enkelt for filmskapere å omtale filmer som skildrer «ærlig vold» (Noés egen formulering) som antivold-filmer, og både Denis og Noé har sluppet lett unna med abstrakte, filosofiske forklaringer på hva filmene «egentlig» handler om. Denis har omtalt sin film Trouble every day som «et uttrykk for en kjærlighet, der du fortærer kjærligheten og den fortærer deg, som en elv som flommer over på grunn av storm». Noé benytter på sin side en liknende metafor i Irréversible, om at det er «tiden» som vil fortære oss alle. Det er så man er fristet til å spørre, slik enkelte amerikanske kritikere gjorde i Cannes, om ikke Oliver Stone og Quentin Tarantino hadde sluppet lettere fra det om de hadde valgt fransk som filmspråk og lånt den europeiske kunstfilmens estetikk når de lagde sin voldelige filmer på 1990-tallet. Og kanskje åpnet filmene med en luftig formulering.

Den britisk-amerikanske kritikeren David Thomsen er sannsynligvis nærmere en forklaring på denne tendensen. Han påpeker at det utøves et kraftig press på filmskapere i dag til å ta i bruk sterke virkemidler. «Vi har nådd et punkt hvor det hersker et voldsomt press for å gi oss noe vi ikke har sett før, med eller uten men stadig oftere uten dramatisk eller narrativ tyngde.»

Årsaken er naturligvis den knallharde kampen om oppmerksomhet, der særlig europeiske filmskapere føler at de må tilby «noe ekstra» for å konkurrere med sine amerikanske kolleger.

Noé selv innrømmet under pressekonferansen i Cannes at han følte han måtte gå enda lenger i voldsskildringen denne gangen, for å oppnå et «følelsesmessig gjennomslag». Resultatet av denne eskaleringen er at stadig flere filmskapere ønsker å ha med én scene som kan skape kontrovers, helst på en filmfestival, slik at man kan profitere på denne omtalen i den videre lanseringen.

At det er franske filmskapere som er pådrivere innen denne tendensen, er ikke tilfeldig. Landet har en sterk katolsk og intellektuell tradisjon som har bidratt til å dyrke frem en pessimistisk tilnærming til seksuelle maktforhold og opphøret av tradisjonelle verdier. Dessuten er Frankrike det eneste landet hvor filmmediet har en status på høyde med de tradisjonelle «noble» kunstformene, og hvor enkelte filmskapere er blitt opphøyd til filosofer.

Men sannsynligvis ville de gamle guder innen fransk film snudd seg i graven dersom de visste hvordan den klassiske europeiske kunstfilmen er blitt forvandlet til et testområde for utforsking av og profitering på seksualisert vold. Tidligere var det å overskride grenser innen kunst/auteur-filmen forbundet med humor og lekenhet fra Salvador Dalí og Luis Buñuels kortfilmer til Jean-Luc Godards postmoderne lek med vedtatte sannheter og helligdommer. Men dette er åpenbart ikke lenger nok til å oppnå medieomtale. Og så lenge denne strategien om å spille på vold og sex ikke har noen kunstnerisk funksjon, men bare er til for å selge flere kinobilletter, kan det fort slå tilbake på filmskaperne selv.

Irréversible har premiere fredag 6.juni

Artikkelen har tidligere stått på trykk i Morgenbladet.