Nordnorsk og Vestnorsk filmsenter mener forhåndsjuryen i Grimstad må gjøre bedre rede for sine utvelgelseskriterier. Samtidig etterspør de en mer offensiv holdning fra festivalledelsen.

Hva er det som gjør en kortfilm god? Det kan man saktens spørre seg etter nok en runde med norsk kortfilm under kortfilmfestivalen i Grimstad. For der konkurrerer såkalt eksperimentfilm og snill barnefilm om de gjeveste prisene, og det er ofte vanskelig å se den kvalitative forskjellen mellom de filmene som er med i programmet og de som er vraket. Derfor har stadig flere begynt å sammenlikne utvelgelsesprosessen med lottotrekningen, der forhåndsjuryens kriterier for utvelgelse kan virke tilfeldige.

Leder av Nordnorsk Filmsenter, Oddvar Einarson, er blant de som mener det, og etterlyser nå debatt om hvilke kriterier som bør legges til grunn for utvelgelsen.

– Ser man på forhåndsjuryeringen for i år framstår utvelgelsene til tider som uforståelige. En hver jury skal selvsagt være subjektiv, men når så gode filmer som Disa flytter til Japan og Aurora Borealis vrakes til fordel for filmer som har åpenbare problemer med å kommunisere, blir jeg skeptisk. Hvilke prinsipper er det egentlig denne forhåndsjuryen har jobbet etter?

Einarson har også merket seg et annet påfallende trekk ved den utvelgelsen forhåndsjuryen i Grimstad foretar.

– Det virker på meg som det er enklere for en middelmådig film fra Oslo-miljøet å komme med i Grimstad enn fra andre deler av landet. Og det tror jeg rett og slett skyldes at festivalen har tette bånd til filmmiljøet i Oslo og at juryen ofte består av folk derfra.

Daglig leder i Vestnorsk filmsenter, Line Sandsmark, sier seg stort sett enig i kritikken som Einarson retter mot festivalen. Men hun mener samtidig at de tette båndene til filmmiljøet i Oslo nesten ikke er til å unngå.

-I noen tilfeller kan det sikkert være enklere å gi avslag til en helt ukjent filmskaper enn en person man kjenner fra før. Kanskje man burde vurdere å bruke personer uten tilknytning til den norske filmbransjen i juryen, noen fra utlandet?

Sandsmark opplevde selv at en film hun var involvert i, Love is the law (se foto), ble vraket av Grimstad, for så å bli premiert i Cannes. Men hun synes ikke nødvendigvis den avgjørelsen var så ille. Det som opptar henne mer er festivalens prioritering av det diffuse begrepet «bredden i norsk kortfilm».

-Jeg synes man skal oppgi tanken om å vise norsk kortfilm i hele sin bredde. Det må være kvaliteten som er avgjørende, ikke om filmene passer inn i denne bredden. Jeg savner de diskusjoner som er helt vanlig på andre internasjonale kortfilmfestivaler og kunstarenaer, der man måler hvert kunstverk opp mot hva som har vært kunstverkets eget mål. Det snakkes mye om «plot» og «produksjonsverdier» når vi snakker om kortfilm her til lands – og det er for så vidt viktig, det — men det er altfor lite diskusjon rundt filmenes egne premisser. Derfor ville det vært interessant å se hvilke kriterier forhåndsjuryen har lagt til grunn for årets utvelgelse.

Sandsmark savner generelt sett en mer offensiv programpolitikk i Grimstad.

-Jeg vet fra egen erfaring hvor vanskelig det er å arrangere festivalen — så ære være de som holder den gående. Men jeg synes det kanskje er på tide at festivalen våger å satse enda friskere -og stille større krav til de norske filmene.