Den eldre garde blant kritikerne har akket seg over «tidenes verste» filmfestival i Cannes. Men to norske kritikere vil ikke være med på sutringen.

Årets filmfestival i Cannes vil bli husket som en av de verste, mente mange kritikere da festivalen ebbet ut i slutten av mai. Bransjeblader som Variety og Screen var knallharde i sin dom, og mente det svake programmet gikk på festivalens troverdighet løs, mens toneangivende kritikere på begge sider av atlanteren mente at årets Gullpalmevinner Elephant ikke var en verdig vinner.

Vår egen Pål Bang-Hansen var heller ikke nådig, og kunne knapt nok huske en dårligere festival i løpet av sine 42 besøk til Cannes.

Men to norske kritikere som ikke deler denne elendighetsbeskrivelsen, er redaktør Kalle Løchen i Film & Kino og festivalsjef Tommy Lørdahl i Oslo Internasjonale filmfestival. De synes riktignok ikke at årets festival var helt på høyden, men hadde mange fine filmopplevelser men ikke nødvendigvis i hovedprogrammet.

– Mange har klaget fælt, men da først og fremst om filmene i hovedprogrammet, forteller Løchen.

-Men mange har ofte ikke tid til å utforske sideprogrammene som kan by på overraskelser.

– Selv om jeg faktisk synes det var flere gode filmer i hovedprogrammet, deriblant Elephant og Francois Ozons The swimming pool, var det filmer i sideprogrammene som var virkelig unike. Som for eksempel den britiske filmen Mother i Quinzaine, der Salmer fra kjøkkenet også ble vist. Noe av det jeg liker ved Cannes er nettopp det de mest ihuga kritikerne hater: At den ofte ser bort fra de kommersielle aspektene og fokuserer på filmkunsten.

Lørdahl synes det var flere gode filmer i hovedprogrammet.

-Jeg synes at nivået på filmene lå omtrent på hva som er normalt for Cannes. Vi må ikke glemme at det alltid er blitt vist dårlige filmer i Cannes. Og så blir man ofte skuffet over en og annen favoritt, mens en outsider overrasker. I år var det kanskje franskmennene som skuffet.

Lørdahl fremhever Gus van Sants Gullpalmevinner Elephant som nettopp en slik outsider.

-Det var særlig de amerikanske kritikerne som var misfornøyd med juryens avgjørelse. Men jeg synes det var et spennende valg. Dogville var for mange en soleklar favoritt, men Von Trier har laget bedre filmer før.

Lørdahl trekker også fram den britiske filmen Mother, samt den skotske filmen Young Adam, og er sågar tilbøylig til å se verdien av Vincent Gallos film The brown bunny som ble brutalt slaktet.

– Jeg synes den faktisk var interessant, selv om den ikke var vellykket.