Når verden står i brann gjør norske filmskapere som strutsen: De stikker hodet under jorda.

De siste årene har norske filmskapere blitt stadig mindre innstilt på å gripe fatt i problemstillinger i samtiden, mener Gunnar Iversen. Han er professor ved Institutt for kunst- og medievitenskap ved Universitetet i Trondheim. Siden 11.september har verden endret seg ganske dramatisk, men av norsk film får man inntrykk av at alt er som før – ja, kanskje enda mer koselig enn før.

Denne konfliktsky holdningen har to årsaker, mener Iversen:

– For det første frykter norske filmskapere arven fra realismen på 1970-tallet mer enn noe annet. De er redd for å bli stemplet som filmskapere av problemorienterte filmer. Det er blitt en slags mental sperre. For det andre har filmreformen som fulgte med det nye filmfondet resultert i at det er blitt tøffere å få finansiert filmer generelt – og «vanskelige» filmer spesielt.

Iversen mener at særlig Erlend Loes utsagn i høstens filmdebatt gav signaler om at man heretter må balansere filmprosjektene overfor publikum. Å lage kompromissløs «smal» film er blitt umulig, fordi fondet krever at man skal kommunisere på et mye bredere plan.

– Det hersker en ny og positiv yrkesforståelse akkurat nå, der selve håndverket er i fokus. Dette henger delvis sammen med at vi har fått en filmskole og en voksende profesjonalisering. Men denne nye tankegangen har samtidig gitt oss velmodulerte og velmenende filmer, hvorav enkelte er gode, men samtidig helt ufarlige.

Iversen savner filmskapere som våger å stryke oss mot hårene. Men han kan ikke se at det lenger finnes noe rom for denne typen filmskapere.

– Det burde være mer rom for filmer som ikke bare vil behage oss. Det burde oppfordres til å lage mer film som tar sjanser, som utfordrer publikum.

Iversen understreker at den nye tendensen med feelgood-filmer ikke er noe entydig norsk fenomen. Svenskene har laget slike filmer i en del år nå, mens danskene har vært mye flinkere til å balansere mellom «feelgood» og «feelbad». Han nevner også en annen mulig årsak til at norsk film er blind for vanskelige problemstillinger:

– Hvert år har kortfilmfestivalen i Grimstad en oppsummering av det norske filmrepertoaret, utført av en utenlandsk gjest. Og dommen fra disse gjestene er at de norske filmene gir et definitivt inntrykk av at det eksisterer få reelle problemer, og de konkluderer som regel med at nordmenn har det altfor godt.