Det er en tendens at etablerte produsenter søker seg til unge og uerfarne regissører – og omvendt. Eksisterer det et mistillitsforhold mellom filmens kanskje viktigste aktører?

I et debattinnlegg på Rush Prints hjemmesider hevdet Harry Guttormsen nylig at han i løpet av sine fire år som spillefilmkonsulent altfor ofte har fått historier om konflikter og mistillit mellom regissører og produsenter. Han mener det er skremmende få etablerte produsenter som velger å samarbeide med etablerte regissører – og omvendt. Han mener videre å fornemme en manglende forståelse og respekt for at resultater aldri oppnås ad minste motstands vei.

–Jeg opplever ofte at regissører som har laget noen filmer henvender seg til meg som konsulent uten produsent, og snakker om sine dårlige erfaringer med produsenter. Ofte kommer de tilbake med en venn/kollega som framstår som «produsent». Men da er vi jo like langt – når denne produsenten i realiteten blir en produksjonsleder.

Noe av den samme holdningen opplever jeg hos de etablerte produsentene: De rygger tilbake for kravstore regissører og vender blikket mot de yngre og uerfarne, sier Guttormsen.

Sølve Skagen, regissør og leder for regilinja på filmskolen på Lillehammer, ser i utgangspunktet positivt på samarbeid over generasjonsgrensene. Det kan være en fruktbar utveksling av erfaring og energi. Men om det skjer for å unngå kreativ motstand og gnisninger, blir det et blindspor.

–Mistillit mellom fagfunksjoner, og mellom regissører og produsenter spesielt, er noe som er nedarvet i norsk filmbransje, og som jeg synes kom til uttrykk i årets filmdebatt. Men hvor reelle motsetningene er, er ikke alltid godt å si. Ofte skyldes det manglende forståelse for og feil oppfatning av hverandres roller, mener han.

Skagen var nylig på et internasjonalt seminar på Filmskolen på Lillehammer, som omhandlet «The changing role of the director». Der diskuterte man blant annet regissørens endrete forhold til produsenten.

–Det er ingen tvil om at produsentene er blitt mer likeverdige med regissøren i forhold til en del områder, som manusarbeidet. Men dette må ikke misforstås som en nedvurdering av regissørens rolle. Tvertimot er det uttrykk for en mer hensiktsmessig rollefordeling.

MÅ FÅ BRYNT SEG

Produsent Finn Gjerdrum i Paradox mener også at dette handler om profesjonell rollefordeling, og ikke nødvendigvis om maktkamp.

–Tidligere var denne rollefordelingen i norsk film ikke tydelig nok. Regirollen har vært nogenlunde klar. Men iblant har det forekommet en uheldig auteur-dyrking som har forhindret en mer profesjonell rollefordeling. Det er fortsatt vanvittig mange filmfolk som er oppført som «regissører» i filmboka, akkurat som mange av dem også er oppført med egne produksjonsselskaper.

–Men de siste årene har produsentrollen blitt oppgradert, blant annet gjennom produsentstøtten. I motsetning til før kreves det i dag mer av en produsent i forhold til manusforståelse og ikke minst innhenting av penger fra vidt forskjellige instanser.

Regissør Marius Holst mener det er svært viktig å jobbe med produsenter som ikke bare er dyktige til å skaffe penger og gi regissøren arbeidsrom, men som også kan være en kreativ sparringspartner i manusarbeidet.

–Jeg mener at en produsent også bør være en habil dramaturg. Han bør vite så mye om manus og filmskaping at han omtrent kunne ha laget filmen selv.

Holst opplevde selv at han fikk brynt seg på debuten, Ti kniver i hjertet, og at det var en avgjørende erfaring. For man skal som regissør bli utfordret.

–De fleste regissører opplever en eller annen gang at en produsent overkjører dem, eller ikke innfrir i forhold til avtaler. Men det må ikke føre til at regissørene søker seg til produsenter som er konfliktsky og ikke gir nok motstand.

Gjerdrum mener også at man som produsent og regissør må våge å satse på samarbeid selv om det kan medføre turbulens. Han ser også at det kan være tøft å være regissør, for det er regissøren som får svi når en film ikke fungerer.

–Men det er ikke slik lenger at produsenten nøyer seg med bare å være en server. Hva lærer vi av det? Derfor synes jeg den utviklingen vi er inne i nå, med profesjonalisering av produsent-leddet, er positiv.

TRIANGEL-PEDAGOGIKK

De fleste regissører drømmer om et samarbeid med «den ene» produsenten og manusforfatteren som kan virke forløsende på talentet. Men det finnes ikke så mange eksempler. Sølve Skagen forteller at han for sin egen del i hele sin karriere har vært på utkikk etter et slikt triangelsamarbeid. Men han har ennå ikke funnet det.

–Det er et vesentlig problem for mange. Jeg snakket nylig med lederen av regi-linja på den danske filmskolen. Han mener skolens kopling av særlig regissører og produsenter er en viktig årsak til den danske filmens suksess.

Skagen kan fortelle at den pedagogiske modellen på den norske filmskolen blir stadig mer etterspurt ute i verden. Fokuset på triangel-samarbeidet mellom manusforfatter, regissør og produsent er en internasjonal trend, som også danskene nå ønsker å prøve ut (de har fra før fokusert mest på koplingen regissør-produsent).

–Noen blir kanskje overrasket over at også produsenten blir involvert i manusfasen på skolen, men det er en av grunntankene: At man oppfordrer til å øke samarbeidet på tvers av fagfeltene. For at produsenten skal kunne yte mer kreativ motstand, så er det viktig at denne vet hva det vil si å være regissør. Samtidig må ikke regissøren oppfatte det som en inntreden på dennes enemerker.

Det har vært mange tilfeller på filmskolen av hva Skagen omtaler som innøvde rolleforventninger.

–Det har hendt at noen kommer inn på regi-linja og går umiddelbart inn i hva de tror rollen handler om. Da vil de ofte føle seg truet av denne triangelmodellen – som handler om å gå i klinsj med både manusforfatter og produsent. Og selv et geni vil ha godt av det.

UTE I VIRKELIGHETEN

Men en skole vil alltid forbli en pedagogisk konstruksjon som er vernet fra den brutale virkelighet. Marius Holst tror at fokus på triangelsamarbeidet på den norske filmskolen vil føre til større respekt og forståelse mellom fagfunksjonene, selv om det ikke nødvendigvis likner på virkeligheten utenfor skolen. Han gikk selv på filmskole i London, hvor det var mye opp til en selv, slik det ofte er.

–Der var det viktig å overbevise både læreren og medelevene om at du passet til den rollen du ville gå inn i. Du måtte initiere det meste selv, og slike triangelsamarbeid fikk ikke så stor plass, selv om man naturligvis jobbet med hverandre.

Harry Guttormsen trekker fram samarbeidet mellom Thomas Vinterberg og Bo Ehrhardt i Nimbus Film som et forbilledlig eksempel på hva et filmskole-miljø kan bety. Og så lenge vår egen filmskole holder et høyt nivå, vil det kunne gi oss tilsvarende samarbeid som vil forløse nytt talent. Men om det vil tilføre bransjen noe nytt, slik tilfellet har vært med Nimbus Film i Danmark, er han usikker på. For per i dag havner for eksempel de fleste produsent-elevene fra Lillehammer som produksjonsledere for etablerte selskaper.

–Det er få som virkelig satser friskt og framstår som et alternativ til det etablerte. Men det har også sammenheng med hvor komplisert det er blitt å etablere en selskapsstruktur som kan bli levedyktig, og da velger man å gå inn i en mer trygg og etablert struktur for å få mer erfaring.