Norsk film har de siste årene vært i medgang. Men når det gjelder bruk av filmmusikk har norske filmskapere fortsatt en lang vei å gå, mener musikkjournalist Jon Aanensen i dette debattinnlegget.

Norsk film har nå i en del år vært inne i en god stim. Filmene blir sett og lagt merke til, og kritikkene er ofte gode. Vi skal ikke mer enn ca 10 år tilbake for å finne en tid da norsk film ble kritisert og latterliggjort, ofte med rette. Norske forsøk på å lage amerikanske actionfilmer ble aldri noen suksess. Filmskaperne her hjemme på berget har derfor funnet sin egen sosialrealistiske oppskrift på å lage film, noe som har blitt mottatt med jubel. Dette er noe vi kan. Likevel – på et felt føler jeg norsk film fortsatt har et langt steg å gå. Musikkbruken. Dette uhåndgripelige elementet som blir tilsatt filmen sånn helt på tampen like før premieredagen kommer. I Norge er det desverre mye som er galt med bruken av musikk i film. Jeg vil i dette innlegget komme inn på noe av det.

Den enkleste løsningen for en filmskaper er selvsagt å proppe filmen full av sanger, da mener jeg altså låter med vokal i sjangre som pop, rock, rap osv. Man trenger ikke da leie inn en komponist som lager spesialskrevet instrumentalmusikk til filmen, i utlandet kjent som «score».

I Norge finnes det en rekke eksempler på filmer med sanger som eneste musikkelement på lydsiden. Resultatet blir ofte en film uten en emosjonell rød tråd, et kaos av ulike stemninger, og scener som ikke inneholder de følelsene de burde. Det er også større sjanse for at soundtracket til filmen blir gitt ut på CD hvis det er en rekke populære låter på det, låter som ofte ikke engang har vært å høre i filmen.

Men hva hvis regissøren og produsenten likevel velger å ansette en komponist til å gjøre jobben? Da har man i Norge mange muligheter, ser det ut til. Landets ubestridte konger av filmmusikk er nok fortsatt Geir Bøhren og Bent Åserud, selv om de ikke jobber så mye som før og har fått flere konkurrenter på markedet. Jeg mener at Bøhren og Åserud’s storhetstid var på 80-tallet. Årene fra 1985 til 1987 skrev de minneverdig musikk til filmer som Orions Belte, Nattseilere, Plastposen og Etter Rubicon. På denne tida var den elektronisk-baserte musikken i høysetet, og disse komponistene viste at de skjønte hvordan men skulle behandle denne nye teknologien. Fra 90-tallet og fremover ble Bøhren og Åserud stadig mer anonyme – musikken deres ble mer symfonisk og amerikanisert. Jeg tviler på om Geir og Bent, som begynner å nærme seg 60, noen gang kommer til å lage nytenkende filmmusikk igjen.

En annen ting som har blitt populært i norsk film de senere år er å leie inn utenlandske komponister til å skrive musikken. Dette var vellykket i Lasse Glomm’s Havlandet fra 1985, da tyske Klaus Schulze komponerte musikk. Saken er bare den at Norge av i dag har så mange dyktige komponister (som jeg skal komme tilbake til senere) at dette virkelig kan sees på som å gå over bekken etter vann: Simon Boswell har laget musikk til Naboer og Slipp Jimmy Fri, den svært tradisjonelle og strømlinjeformede Marco Beltrami til Jeg Er Dina, Zbigniew Preisner til Aberdeen, Joachim Holbæk til Budbringeren og Detektor, og Søren Hyldgaard til Mørkets Øy. Eksemplene er flere.

Hva filmskaperne prøver å oppnå med dette er uklart, det eneste som er sikkert er at det gjør det enda vanskeligere å skape et miljø for norske filmkomponister hvor det er mulig å komme seg opp og frem.

Hva så med de norske komponistene og musikerne som tross alt jobber i film? Det er vanskelig å finne ut hva disse har felles. Det er en herlig blanding av gamle rockestjerner og mer eller mindre anonyme studiobakmenn som trives best bak miksepulten.

La meg ta for meg noen av dem:

Lars Lillo Stenberg:. DeLillos-mannen har av en eller annen grunn prøvd seg som filmkomponist de senere årene, til de tre Elling-filmene og Buddy. Stenberg er en god musiker, men som filmmusikk føler jeg at gitarklimpringen hans ikke passer særlig inn. Det er begrenset hvor mye emosjonell styrke en akustisk gitar kan gi en 90-minutters spillefilm.

John Erik Kaada: Rogalendingen har nærmest blitt geniforklart med sin svært minimalistiske musikk til filmer som Mongoland, Alt Om Min Far, Folk Flest Bor I Kina og Hawaii Oslo. Kaada ser ikke ut til å følge regelen om å komponere et hovedtema som skal være en rød tråd gjennom filmen. Han er mer opptatt av lydkollasjer og lyddesign.

Jørn Christensen: Gitaristen som laget musikalsk dynamitt med gruppa Mercury Motors på sent 80-tall og tidlig 90-tall startet siden opp som filmkomponist med filmer som Bare Skyer Beveger Stjernene og Amatørene. Høres ut som tidligere nevnte Stenberg, og ser ikke ut til å ha tatt med seg sin melodiske teft fra bandet sitt.

Randall Meyers: Amerikaner som startet å jobbe i norsk film på slutten av 80-tallet. Fikk raskt en hit med sin nydelige Michael Nyman-aktige musikk til En Håndfull Tid i 1989. Skrev også en spennende electronica/symfonisk symbiose til floppen Weekend fra 1998. Har ellers ikke vært så veldig aktiv siden 90-tallet.

Kjetil Bjerkestrand: Synth-trollmann som fikk et plutselig gjennombrudd med Veiviseren i 1987. Har siden vist seg som en av de mer interessante norske filmkomponistene med filmer som Hodet Over Vannet, Ti Kniver I Hjertet, Hotel Oslo og 1732 Høtten – ofte i samarbeid med Magne Furuholmen.

Trond Bjerknes: Imponerte som totalt ukjent med sin moderne symfoniske musikk til Hamilton i 1998, og har fortsatt med filmer som Det Største I Verden, Villmark og Den Som Frykter Ulven. Sannsynligvis et av norsk filmmusikk’s fremtidshåp.

Med andre ord så står det ikke så altfor bra til med norsk filmmusikk anno 2007. Miljøet er fortsatt lite og filmene er få. Men, og her kommer denne artikkelens hovedpoeng, det trenger ikke være slik. Norge har nemlig en hel rekke komponister som av en eller annen grunn så godt som aldri blir brukt i film, komponister som gjennom CD-utgivelser har vist hva de er gode for. Det er på tide å bringe disse frem i lyset. Bedre sent enn aldri:

Øystein Sevåg: Har gitt ut visuell musikk i snart 25 år, men har med unntak av filmen Livets Dans fra 1998 ikke vært brukt som filmkomponist. Musikken hans blir likevel brukt enormt mye i diverse TV-produksjoner, særlig fra albumet Link. Det er for meg en gåte at ikke norske filmskapere har valgt å benytte seg mer av hans musikk i spillefilmer.

Erik Wøllo: Er sammen med Sevåg landets ledende artist innen elektronisk/akustisk instrumentalmusikk. Har en hel rekke utgivelser bak seg, men har ikke vært brukt i norsk film. Har i flere år hatt kontrakt med det amerikanske plateselskapet Spotted Peccary og spiller også konserter i Europa og USA.

Øystein Ramfjord: Trønder i 20-årene som har solgt tusenvis av eksemplarer i USA av sine 3 første album under navnet Amethystium. Har en ekstrem melodisk teft og er et talent helt utenom det vanlige i ambient/new age sjangeren.

Sverre Knut Johansen: Hans debutalbum Distant Shore kom ut i 1994 og 5 år etter kom en oppfølger. Lager svært filmatisk, og også dramatisk, musikk som ville passet film perfekt.

Robert Solheim: Lager musikk under navnet Current. Har en rekke suksessrike album på samvittigheten de siste 10 årene. Nok et stort talent.

Green Isac: Gruppe bestående av Morten Lund og Andreas Eriksen. Har i likhet med Wøllo kontrakt med Spotted Peccary. Spesielt dyktige til å lage etnisk inspirert musikk.

Secret Garden: Trenger vel ingen presentasjon. Rolf Løvland har lenge drømt om å lage filmmusikk, og fikk drømmen realisert med musikken til amerikanske The Mermaid Chair i fjor. Hvorfor ikke bruke ham i Norge også?

Karsten Brustad: Har to CD-utgivelser bak seg fra 90-tallet. En god måte å få ham ut av dvalen på er kanskje å gi ham sjansen i en norsk film? Lager typisk «norsk» musikk perfekt for naturscener.

Bjørn Lynne: Bosatt i England hvor han gir ut CDer og lager musikk til videospill. Har et sjarmerende prog-rock element i musikken sin.

Thomas Enger Har laget fantastisk musikk inspirert av den norske Tangaroa-ekspedisjonen i Stillehavet. Ble desverre forbigått da TV2 lagde sin dokumentar om ekspedisjonen, men virker som et spesielt talent.

Jan Garbarek Blir riktignok brukt i film fra tid til annen, men langt fra nok. Har med sine CD-utgivelser siste 20 år vist hvor effektiv han hadde vært i film.

Det er langt mellom hver gang det blir laget god norsk filmmusikk, musikk som kanskje tilmed kan stå på egne ben som en CD-utgivelse. Hvis norske filmskapere tar musikkbiten litt mer seriøst og kanskje leier inn en av de 11 komponistene jeg har pekt på her neste gang en film skal lages, vil det helt sikkert bli noen store øyeblikk i norsk filmmusikks historie de kommende år. Det gjelder bare å våge litt nytt, gjør det ikke?

Les også ukens blogg: «Når popstjerner prøver seg på filmmusikk»

Foto: Reprise