Norsk film svakt representert på de store festivalene

Norsk film svakt representert på de store festivalene

Foto: Joachim Triers «Louder than Bombs», produsert av Motlys, deltok i hovedkonkurransen i Cannes i fjor. I år var ingen norske filmer valgt ut til festivalen.

Norge har deltatt med 35 filmer i Cannes og Berlin de siste årene. Danmark og Sverige kan skilte med henholdsvis 68 og 119, skriver Klassekampen etter en gjennomgang av de skandinaviske landenes deltakelse siden 2006 på de to viktigste filmfestivalene.

Som vi tidligere har skrevet om, har ikke norsk film markert seg i særlig grad i de kuraterte programmene på de viktigste, internasjonale filmfestivalene i det siste.

Rushprints redaktør Kjetil Lismoen skrev en kommentar om dette i Aftenposten på bakgrunn av det begrensede utvalget norske filmer valgt ut til Berlinalen i år, og siden den gang glimret Norge med sitt fravær på i de offisielle programseksjonene ved årets Cannes-festival.

Produsent Alan R. Milligan fra Film Farms svarte på Lismoens kommentar at han hadde gjort en ”en statistisk analyse av norske filmnominasjoner 2002 – 2014 i Cannes, Berlin, Venezia og til Oscar, og fant at Norge ligger på delt 31. plass i antall nominasjoner, foran Algerie, Chile og Palestina og bak Hellas, Filipinene og Thailand».

Milligans tall var imidlertid basert på et raskt overslag, og direktør for lanseringsavdelingen i NFI, Stine Helgeland, lovet å komme tilbake med flere tall på dette området.

Nå har Klassekampen gått gjennom alle de skandinaviske filmene som er valgt ut til de to største europeiske filmfestivalene de siste ti årene. Med dette har de kartlagt at Norge har deltatt med 35 filmer til Cannes og Berlin siden 2006, mens Danmark har deltatt med 68 og Sverige med 119 filmer.

Med andre ord er norsk film kraftig underrepresentert i forhold til de to nabolandene.

Til Klassekampen sier produsent Yngve Sæther fra Motlys at den lave norsk­andelen på slike toneangivende festivaler både handler om kulturhistorie og politikk.

– Det har aldri vært, og er fortsatt ikke, et prioritert kulturelt mål for Norge å strekke seg etter å lage den typen filmer som kan komme helt til Cannes eller Berlin, sier Sæther til Klassekampen. Han mener at markedstenkningen råder i departementet etter regjeringsskiftet for tre år siden, og at det er ingen entusiasme for film som kunstform.

– Filminstituttet merker nok vinden som blåser fra toppen. De skjønner at de må tenke mer marked og publikumspotensial når de deler ut støtte. Da blir det lett å prioritere filmer som er litt kunstneriske og litt markedsorienterte med det resultat at de filmene vi ender opp med verken blir fugl eller fisk, sier han.

Også NFIs Stine Helgeland uttaler seg i dagens sak i Klassekampen.

– Både Danmark og Sverige har en filmkultur som går mye lenger tilbake enn vår. De har markert seg internasjonalt i mange tiår, mens vi fikk vår første filmskole for ti år siden, sier hun til avisa.

Helgeland trekker fram Nye Veier-ordningen som et eksempel på Filminstituttets arbeid for å å dyrke fram og utvikle talenter. Samtidig understreker hun at kvalitet er det viktigste kriteriet i alle NFIs tilskuddsordninger.

– Film er avhengig av offentlig støtte, og for å bevare legitimiteten til norsk film er det viktig å lage film som publikum ønsker å se, både hjemme og på festivaler ute, sier Helgeland i Klassekampen, hvor hun legger til at det er en stor utfordring å få publikum til å se den typen film som kan gjøre det godt ved internasjonale festivaler.

Se også: 

Er operasjon Gullbjørn og Gullpalme avblåst?

Kampen om konsulentordningen

Norsk film svakt representert på de store festivalene

Norsk film svakt representert på de store festivalene

Foto: Joachim Triers «Louder than Bombs», produsert av Motlys, deltok i hovedkonkurransen i Cannes i fjor. I år var ingen norske filmer valgt ut til festivalen.

Norge har deltatt med 35 filmer i Cannes og Berlin de siste årene. Danmark og Sverige kan skilte med henholdsvis 68 og 119, skriver Klassekampen etter en gjennomgang av de skandinaviske landenes deltakelse siden 2006 på de to viktigste filmfestivalene.

Som vi tidligere har skrevet om, har ikke norsk film markert seg i særlig grad i de kuraterte programmene på de viktigste, internasjonale filmfestivalene i det siste.

Rushprints redaktør Kjetil Lismoen skrev en kommentar om dette i Aftenposten på bakgrunn av det begrensede utvalget norske filmer valgt ut til Berlinalen i år, og siden den gang glimret Norge med sitt fravær på i de offisielle programseksjonene ved årets Cannes-festival.

Produsent Alan R. Milligan fra Film Farms svarte på Lismoens kommentar at han hadde gjort en ”en statistisk analyse av norske filmnominasjoner 2002 – 2014 i Cannes, Berlin, Venezia og til Oscar, og fant at Norge ligger på delt 31. plass i antall nominasjoner, foran Algerie, Chile og Palestina og bak Hellas, Filipinene og Thailand».

Milligans tall var imidlertid basert på et raskt overslag, og direktør for lanseringsavdelingen i NFI, Stine Helgeland, lovet å komme tilbake med flere tall på dette området.

Nå har Klassekampen gått gjennom alle de skandinaviske filmene som er valgt ut til de to største europeiske filmfestivalene de siste ti årene. Med dette har de kartlagt at Norge har deltatt med 35 filmer til Cannes og Berlin siden 2006, mens Danmark har deltatt med 68 og Sverige med 119 filmer.

Med andre ord er norsk film kraftig underrepresentert i forhold til de to nabolandene.

Til Klassekampen sier produsent Yngve Sæther fra Motlys at den lave norsk­andelen på slike toneangivende festivaler både handler om kulturhistorie og politikk.

– Det har aldri vært, og er fortsatt ikke, et prioritert kulturelt mål for Norge å strekke seg etter å lage den typen filmer som kan komme helt til Cannes eller Berlin, sier Sæther til Klassekampen. Han mener at markedstenkningen råder i departementet etter regjeringsskiftet for tre år siden, og at det er ingen entusiasme for film som kunstform.

– Filminstituttet merker nok vinden som blåser fra toppen. De skjønner at de må tenke mer marked og publikumspotensial når de deler ut støtte. Da blir det lett å prioritere filmer som er litt kunstneriske og litt markedsorienterte med det resultat at de filmene vi ender opp med verken blir fugl eller fisk, sier han.

Også NFIs Stine Helgeland uttaler seg i dagens sak i Klassekampen.

– Både Danmark og Sverige har en filmkultur som går mye lenger tilbake enn vår. De har markert seg internasjonalt i mange tiår, mens vi fikk vår første filmskole for ti år siden, sier hun til avisa.

Helgeland trekker fram Nye Veier-ordningen som et eksempel på Filminstituttets arbeid for å å dyrke fram og utvikle talenter. Samtidig understreker hun at kvalitet er det viktigste kriteriet i alle NFIs tilskuddsordninger.

– Film er avhengig av offentlig støtte, og for å bevare legitimiteten til norsk film er det viktig å lage film som publikum ønsker å se, både hjemme og på festivaler ute, sier Helgeland i Klassekampen, hvor hun legger til at det er en stor utfordring å få publikum til å se den typen film som kan gjøre det godt ved internasjonale festivaler.

Se også: 

Er operasjon Gullbjørn og Gullpalme avblåst?

Kampen om konsulentordningen

MENY