Eventyrland ble nominert som norsk Oscar-kandidat for to år siden, men nådde ikke opp. Derfor må det oppleves som mer enn en trøst for manusforfatter og regissør (og fotograf! – han ble nominert til både en Amanda og Kanonpris for foto) Arild Østin Ommundsen at den Vancouver-baserte produsenten Birghtlight Pictures nå vil lage en remake for det amerikanske markedet.

Regissør på Penance (som er den nye tittelen) er Brad Turner som blant annet har vunnet Emmy for tv-serien 24 og regissert serier som Lost og den amerikanske versjonen av Life on Mars. Det er Ommundsen og den norske produsenten Gary Cranner som skal være executive produsenter på det som presenteres som en amerikansk independentfilm.

The Hollywood reporter skriver at filmen ”is the story of a mother creating a new life after spending time in prison, only to see a criminal underworld try to reclaim her”.

Den nye versjonen vil basere seg på originalen, og det er vanskelig å si om den vil følge Ommundsens mantra om å styre unna klisjeene om innsatte i fengsel. Det var et viktig utgangspunkt for den typen film Ommundsen ville lage, fortalte han til Rushprint i forbindelse med den norske premieren:

”Silje var skeptisk til å spille hovedrollen fordi hun mente at hun ikke så ut som en som hadde sittet inne. Men etter en tur til nettopp fengselet var det klart at det var ingen Lisbeth Salander der – ingen hadde tatoveringer. Disse stereotype karakterene har vi fra historier som har blitt fortalt oss tidligere – konstruerte karakterer. Hadde jeg gått samme vei, hadde det blitt om en karakter jeg var distansert fra. Jeg ønsket en karakter jeg kunne forstå. Hennes styrke er ikke Kung-Fu eller gatas språk, men heller en evne til å holde motet oppe fordi hun ønsker å være med sin datter”.

Ommundsen virker nøktern i forhold til hva han forventer av den nye versjonen, men har tro på prosjektet. Kanskje burde han ta en prat med Erik Skjoldbjærg og Nikolaj Frobenius som i 2002 opplevde at Insomnia fikk en amerikansk versjon, under selveste Christopher Nolans regiskap (det var mens Nolan fortsatt hadde kultstatus etter Memento, og før den formidable suksessen han senere skulle få).

Frobenius hadde følgende fornøyelige betraktning etter å ha sett Nolans versjon i 2002, gjengitt slik i Rushprint:

”Da Rolling Stones Magazine forleden utropte den amerikanske versjonen av Insomnia til den tredje beste filmen i verden for første del av 2002, gikk det en liten faen i meg.

I begynnelsen av 1996 hadde jeg akkurat gjort ferdig det fjortende utkastet av manuskriptet til Insomnia, og jeg var mildest talt forbanna lei av å lytte til innvendinger; hovedpersonen var for sær og mørk, søvnløshet var neppe noe som ville interessere andre enn et smalt publikum av svartkledde cineaster, og tittelen, kunne jeg ikke finne en annen. In-som-nia, det var ikke en kjeft som ville vite hvordan det skulle uttales, langt mindre gå og se en film med et vrient latinsk ord i tittelen.

Alltid best å le sist, gakket jeg over artikkelen i RSM.

Den amerikanske versjonen av filmen har naturligvis den fordelen at de hadde ca. 380 millioner kroner mer enn Erik Skjoldbjærgs lag å rutte med under innspillingen. Men det mest oppsiktsvekkende med det amerikanske produktet er ikke at produksjonskostnadene synes på duken, eller at slutten er forlent med et litt feigt anstrøk av amerikanske moralverdier. Det som forbauset meg var at regissør Nolan har lagt sin versjon så tett opptil den norske filmen at det i perioder likner en blåkopi.

Manusforfatter Hillary Seitz har riktignok avklart plotet på et par punkter, men det var ganske uvirkelig å se filmen fra 1997 rulle over lerretet igjen, i Alaska, i et landskap som er foruroligende likt det nordnorske, og likevel – forskjellig.

Det var som å få øye på en dobbeltgjenger i kinosalen. Han hadde finere klær, snakket amerikansk og beveget seg kanskje gjennom landskapet med en mer verdensvant mine. Men det var ikke til å ta feil av. Det var den samme fyren. Med det samme kontrollbehovet, arrogansen, demonene under skallebeinet. Han hadde den samme søvnløsheten og nervøste sensibiliteten.

Med skrekkblandet fryd satt vi og betraktet ham. Det er noe både fascinerende og urovekkende ved dobbeltgjengere.”