Bør Amandaprisen omdefineres?

Bør Amandaprisen omdefineres?

Foto: Kongens nei ble årets «beste kinofilm»

I dag publiserte Aftenposten et innlegg fra årets hovedjury for Amandaprisen der de tar til orde for å gjøre kriteriene for kategorien Beste kinofilm tydeligere (ikke alle i juryen har signert innlegget, men det kommer vi straks tilbake til).

I Amanda-prisens reglement står følgende: «For prisen Beste norske kinofilm skal filmen utvise gjennomgående høy kvalitet i alle funksjoner. I tillegg bør filmen ha en publikumsappell.»

”Første ledd vil de fleste være enige om”, skriver juryen. ”Andre ledd er derimot et problem. Og ikke et lite problem. Formuleringen om publikumsappell legger grunnlaget for at Beste norske kinofilm er en pris det kan være vanskelig å ta alvorlig”, mener de.

”Vi mener derfor at kunstnerisk ambisjon og gjennomføringsevne er det som må vektlegges sterkest og at Beste norske kinofilm bør skifte navn til Beste film og helt løsrives fra sin ulne klausul om publikumsappell”, skriver Erlend Loe, Jakob Oftebro, Yngvild Sve Flikke og Petter Rosenlund.

Det var på høy tid at dette kravet om publikumsappell ble problematisert åpent av juryen selv, for det har skapt mye forvirring med hensyn til hva prisen er ment å representere. Kritikerne har ofte trodd at ”beste” måtte bety den kunstnerisk mest vellykkede, mens den i realiteten har fulgt Oscarmodellen som identifiserer prisen mer med produsentens rolle. Regiprisen tilhører regissøren og de kunstneriske ambisjonene.

Det er verd å merke seg at to medlemmer av juryen ikke ville stille seg bak dette innlegget, nemlig produsent Pål Røed og kinosjef Lars Fuglevik.

Det er ikke helt tilfeldig. Det er nærliggende å tro at produsentene og kinosjefene ivret mest for å få inn ”popularitetsklausulen” i reglementet da det ble endret fra 2016. I 2014 og 2015 lå det også en formulering om publikumsappell i regelverket, men før det fantes det ikke. Likevel hadde praksisen lenge vært å knytte prisen opp mot produsenten og den samlede innsatsen fra alle fagarbeiderne.

Det er ingen hemmelighet at også innad i produsentstanden er det uenighet om hvordan prisen bør defineres. Produsentene av arthousefilmer, som Motlys og Merfilm, er ikke helt komfortable med kravet om høy publikumsoppslutning, mens de største produsentene av mer kommersielt anlagte filmer ikke overraskende er det.

Popularitetskonkurranser og filmkunst skal alltid tas med en klype salt. Men vi i Rushprint mener her å se en løsning som alle burde kunne leve med. Vi tror det er fullt mulig for Amandakomiteen å fjerne «popularitetsklausulen» og samtidig beholde prisens identitet et sted mellom produsenten og regissøren, der også de andre fagarbeiderne får en større del av æren. Kort sagt, en pris for helheten, både den kunstneriske og produksjonsfaglige. Og det kan neppe skade å ta med i betraktning hvordan filmen kommuniserer med publikum, selv om det ikke formuleres gjennom et regelverk.

Bør Amandaprisen omdefineres?

Bør Amandaprisen omdefineres?

Foto: Kongens nei ble årets «beste kinofilm»

I dag publiserte Aftenposten et innlegg fra årets hovedjury for Amandaprisen der de tar til orde for å gjøre kriteriene for kategorien Beste kinofilm tydeligere (ikke alle i juryen har signert innlegget, men det kommer vi straks tilbake til).

I Amanda-prisens reglement står følgende: «For prisen Beste norske kinofilm skal filmen utvise gjennomgående høy kvalitet i alle funksjoner. I tillegg bør filmen ha en publikumsappell.»

”Første ledd vil de fleste være enige om”, skriver juryen. ”Andre ledd er derimot et problem. Og ikke et lite problem. Formuleringen om publikumsappell legger grunnlaget for at Beste norske kinofilm er en pris det kan være vanskelig å ta alvorlig”, mener de.

”Vi mener derfor at kunstnerisk ambisjon og gjennomføringsevne er det som må vektlegges sterkest og at Beste norske kinofilm bør skifte navn til Beste film og helt løsrives fra sin ulne klausul om publikumsappell”, skriver Erlend Loe, Jakob Oftebro, Yngvild Sve Flikke og Petter Rosenlund.

Det var på høy tid at dette kravet om publikumsappell ble problematisert åpent av juryen selv, for det har skapt mye forvirring med hensyn til hva prisen er ment å representere. Kritikerne har ofte trodd at ”beste” måtte bety den kunstnerisk mest vellykkede, mens den i realiteten har fulgt Oscarmodellen som identifiserer prisen mer med produsentens rolle. Regiprisen tilhører regissøren og de kunstneriske ambisjonene.

Det er verd å merke seg at to medlemmer av juryen ikke ville stille seg bak dette innlegget, nemlig produsent Pål Røed og kinosjef Lars Fuglevik.

Det er ikke helt tilfeldig. Det er nærliggende å tro at produsentene og kinosjefene ivret mest for å få inn ”popularitetsklausulen” i reglementet da det ble endret fra 2016. I 2014 og 2015 lå det også en formulering om publikumsappell i regelverket, men før det fantes det ikke. Likevel hadde praksisen lenge vært å knytte prisen opp mot produsenten og den samlede innsatsen fra alle fagarbeiderne.

Det er ingen hemmelighet at også innad i produsentstanden er det uenighet om hvordan prisen bør defineres. Produsentene av arthousefilmer, som Motlys og Merfilm, er ikke helt komfortable med kravet om høy publikumsoppslutning, mens de største produsentene av mer kommersielt anlagte filmer ikke overraskende er det.

Popularitetskonkurranser og filmkunst skal alltid tas med en klype salt. Men vi i Rushprint mener her å se en løsning som alle burde kunne leve med. Vi tror det er fullt mulig for Amandakomiteen å fjerne «popularitetsklausulen» og samtidig beholde prisens identitet et sted mellom produsenten og regissøren, der også de andre fagarbeiderne får en større del av æren. Kort sagt, en pris for helheten, både den kunstneriske og produksjonsfaglige. Og det kan neppe skade å ta med i betraktning hvordan filmen kommuniserer med publikum, selv om det ikke formuleres gjennom et regelverk.

MENY