– Som en fjerde heks kastet også jeg meg ut i noe jeg ikke hadde turt å gjøre før, sier Maja Holand om Witch Club Satan-dokumentaren «HEX». Den debuterende regissøren forteller også om å gjøre det meste alene med frigjørende begrensninger, og å ta i bruk et nytt system for spatial lyd.
Portrettfoto av Maja Holand er tatt av Kristian Davik Larsen
I dokumentaren HEX – En film om fenomenet Witch Club Satanfølger filmskaper Maja Holand de tre unge kvinnene i det mye omtalte bandet Witch Club Satan, som entret den tungt mannsdominerte norske svartmetall-scenen uten tidligere erfaring med sine instrumenter, gjennom de tre første årene de besluttet å vie til bandprosjektet.
HEXhadde verdenspremiere i mars som åpningsfilm på Kosmorama i Trondheim. Deretter har den blitt vist på en rekke festivaler i inn- og utland, som omfatter alt fra viktige dokumentarfestivaler til sjangerfestivaler som Fantasy Filmfest i Tyskland og Ramaskrik i Oppdal, før den nå er klar for norsk kinopremiere. Rushprint møter filmskaperen på Bergen internasjonale filmfestival, der HEX nylig ble vist i den norske dokumentarkonkurransen.
Filmprosjektet har vært en begivenhetsrik reise også for Holand, som startet med at hun kollapset med utbrenthet hjemme på kjøkkenet under pandemien.
– Jeg hadde nok gått i den der samfunnsnormfella, hvor jeg hadde blitt trebarnsmor og flyttet opp til Trondheim – og hadde liksom mistet meg selv på veien. Som ung var jeg veldig samfunnsengasjert, men nå hadde jeg den numne følelsen av at verden gikk under mens jeg bare scrollet videre.
Hun hadde også så å si sluttet å høre på musikk. Lattermildt beskriver hun situasjonens alvorlighet med at det eneste hun hørte på var Trygve Skaug – som vi kan legge til at ikke akkurat er en artist som gir lytteren motstand.
Vekket filmskaperen
HEX er Holands debut som regissør. Opprinnelig er hun filmfotograf, med serier som Skam, Kampen og Bjørnis og dokumentarfilmer som Bunadsgeriljaen og den også kinoaktuelle La fjella leve på CV’en. På tidspunktet Holand forteller om var hun imidlertid ved å gi opp filmskaping, og søkte jobber som boligfotograf innen eiendomsmegling.
– Jeg var ganske langt unna hvem jeg egentlig var. Akkurat da jeg trengte det mest, kom Witch Club Satan med sin låt «Hysteria», og traff meg veldig personlig. Det var også noe med det visuelle, å stå på scenen og bare skrike og være «schtøgge». De bryter jo med normene for hvordan kvinner skal være, og det var veldig deilig å se. Og så var det deilig å løpe i skogen til Hysteria, sier hun.
Da Holand leste om gruppa, forstod hun at Witch Club Satan også for de tre bandmedlemmenes del handlet om å våkne fra nummenhet. Og at det var et feministisk svartmetallprosjekt.
– De gikk inn i en veldig mannsdominert arena, som man kan kjenne seg igjen i som kvinnelig filmfotograf. Blant mye annet vekket bandet filmskaperen i meg. Jeg hadde jo i utgangspunktet ikke tenkt å ha regi på noe som helst, forteller hun.
– Jeg antok at det allerede var filmskapere som fulgte dette prosjektet. Og tenkte at det jo ikke er meg som gjør sånne ting. Likevel måtte jeg sende en mail og forsikre meg om at noen faktisk gjorde det. Dette visuelle universet, med svartmetall, hekseri og både det performative og det personlige, ville egne seg perfekt for film.
Det viste seg imidlertid at ingen andre var i gang med å lage noe om gruppa. Derfor kom Holand selv inn på et tidlig tidspunkt i Witch Club Satans utvikling, kort tid etter debutkonserten på By:Larm i 2022.
Den fjerde heksa i klubben
Holand under opptak bak kamera (foto Sigrid Erdal).
En del av Witch Club Satan som prosjekt er at medlemmene er en form for selverklærte, moderne hekser – og med det tar begrepet tilbake med en positiv betydning.
– Hvordan relaterte du deg til heksekonseptet?
– For meg var det med hekser veldig fjernt. Som mange andre skjønte jeg først ikke hvorfor de kalte seg hekser – er ikke det et skjellsord? Det var utrolig spennende å dykke inn i. Blant annet snakket Witch Club Satan om å finne sin personlige heks, og hva det vil si å være heks i dag. Tidlig i researchen kom jeg over et sitat som har hengt over filmprosjektet hele veien: Å være heks er å ha kunnskap, men også å tørre, fordi du må være modig nok til å være den du egentlig er.
Holand leste mye historie om fortidens hekser, som filmen også kommer inn på.
– Det var ikke så mye magi involvert, de som ble kalt hekser var isteden kvinner som var annerledes. Som turte å skille seg ut fra normen og som folk ville bli kvitt, for eksempel av sjalusi. Mye i historien kan relateres til samfunnet i dag, og resonnerte i meg. Som å tørre å ta plass og mene noe annet enn alle andre. Det var spennende å prøve å finne min egen heks i dette prosjektet, og ha en indre heks som pusher deg litt. Da kan du nesten skylde litt på heksa, hehe. Jeg tror det er sunt.
Filmskaperen gikk inn i prosjektet med en viss ærefrykt, men fikk nær tilgang til trioen.
– Jeg følte meg veldig heldig som fikk ta del i noe som på et vis var så uferdig. Jeg har ikke sett musikkdokumentarer om et band i denne fasen tidligere, for det meste lages de jo etter et band har slått igjennom.
For den debuterende regissøren var det en betryggende faktor at Witch Club Satan var såpass ferske og upolerte, og opplevde at det også ble verdsatt av bandmedlemmene at hun kom inn med et tilsvarende utgangspunkt som dem selv.
– Jeg fikk være med på all usikkerheten og prosessen rundt hvem de skulle bli som et band, og ble kalt den fjerde heksa. Innstillingen deres var at siden de selv ikke hadde spilt instrumenter før, hvorfor kunne ikke jeg regissere denne filmen? Det ble et slags parallelt prosjekt, hvor jeg også kastet meg ut i noe jeg ikke hadde turt å gjøre før, sier hun.
– Det skulle bli ærlig og rått, i den grad man kan få til det med et kamera i ansiktet. De stengte meg aldri ute fra noe. Jeg slapp dem ut på scenen, og tok dem imot når konsertene var over.
For å oppnå denne råheten og tilgangen, var det en fordel at Holand alene stod for regi, foto og lyd gjennom det aller meste av opptakene.
– Jeg føler ofte at lydbommen nesten i større grad påvirker de foran kamera enn kameraet. Den peker liksom veldig på deg når du snakker. Samtidig vil man selvfølgelig ha god lyd. Men personlig synes jeg at jeg kommer tettere på om jeg er alene, og kan jobbe mer subtilt og ikke ta så stor plass. Man blir litt mer del av det som skjer. Men det er jo en vurdering fra prosjekt til prosjekt, sier Holand, og understreker at det også var praktiske årsaker til at hun ikke hadde med noen stab.
– Da kunne jeg jobbe så mye jeg ønsket og følte var nødvendig. Man kan kaste seg med i turnébussen og bo på samme hotell eller i samme hus som bandet. For meg som ofte har jobbet sammen med en regissør, var det dessuten frigjørende å kunne bestemme selv, sier hun.
Frigjørende begrensinger
Blant de frigjørende beslutningene var å kun filme med en vintage Nikon 50mm-linse som Holand arvet etter sin far, noe hun ikke har fått gjøre når hun har vært fotograf for andre regissører.
– Jeg visste at den tar nydelige portretter, men det er ingen som har turt å være så låst. Man vil jo ha muligheten til å zoome og gå til vide bilder. Nå kunne jeg se hva denne linsa er god for, og har aldri sett meg tilbake siden.
– Hva synes du at det ga?
– Jeg har alltid tenkt at 50mm er normalperspektivet, sånn vi ser verden, og at man dermed får en mer riktig form for tilstedeværelse i dokumentar. Om jeg skal se deg nære med kameraet, må jeg også fysisk gå nærmere, og trekke meg unna for å se på avstand. Man jobber mer dynamisk. Det gir noen utfordringer som fotograf, men jeg syntes det var en spennende utfordring. Som kanskje gir mer en følelse av at jeg er den fjerde heksa, ikke en kameramaskin som kan zoome ut og inn. Et mer menneskelig aspekt.
Under konsertopptakene hadde Holand med en ekstra fotograf som tok totalbilder, mens hun selv filmet rett foran scenen.
– Jeg har ikke fulgt mine egne regler helt rigid, de er jo til for å brytes. Men det var deilig å ha noen regler. Jeg skulle heller ikke ha med lys, og rigget til intervjuer med naturlig lys fra vinduer og lignende, forteller hun.
– Når man filmer for andre, føler man et prestasjonspress om at regissør og klipper skal være fornøyd med det man leverer videre til dem. Det var utrolig frigjørende at det bare var meg det gikk utover om jeg skulle drite meg ut. Det tror jeg man skal tenke oftere, for da tør man mer. Og det gagner fotoarbeidet.
Tok i bruk nytt format for spatial lyd
På HEX har Holand og filmens produksjonsselskap Herstory i tillegg tatt i bruk en ny metode for å ta opp spatial audio. Dette er gjort i samarbeid med Nomono, som står bak den bærbare lydopptaksteknologien.
– Det er et veldig spennende nytt lydformat, som noen musikere har begynt med, hvor du får en mer rommelig opplevelse av lyden, forteller Holand om spatial lyd.
– Før denne filmen delte vi i Herstory kontor med Nomono i Trondheim, mens de utviklet denne boksen med fire mygger, som egentlig ble laget for podkastinnspilling. Boksen skaper automatisk en «spatial immersive mix», og gir veldig god taletydelighet. Så tenke vi: Hva om vi putter boksen på kamera? Den tar opp 360 grader lyd med myggene og sporer hele tiden hvor man befinner seg i forhold til kameraet, og gjør at det oppleves mer som å være i rommet.
Ledet av Mari Nilsen Neira i Herstory utførte produksjonsselskapet og Nomono tester av systemet med forskningsinstituttet SINTEF, hvor publikumsreaksjonene dokumenterte at den spatiale lyden ga sterkere følelse av tilstedeværelse enn vanlig stereo.
– Det var fortsatt på prototypestadiet, og boksen er ikke utviklet for filmopptak. Den hadde ikke tidskode eller lyttemulighet, men var enkel å jobbe med. Og det var jo viktig å ha god lyd i denne filmen. I starten sikret jeg meg med vanlige mygger i tillegg, men så lærte jeg meg å stole helt på dette systemet. Men jeg har sittet og synket opp lydopptak manuelt mot tidskoder. Mange ville neppe ha orket det, men for meg var det verdt det, utdyper Holand.
– Det er et veldig enkelt system, hvor man bare klipser en mygg på hver av karakterene før du begynner å filme, istedenfor å måtte feste sendere på dem og så videre. De glemmer dessuten fortere at de har myggen på seg enn andre typer mikrofoner. I utgangspunktet er det jo litt angstfullt for en fotograf å i tillegg få ansvar for lyd, men det gikk veldig smooth. Jeg kom alltid tilbake med veldig gode lydopptak, og har også fått mye god atmosfærelyd for miksingen i lydetterarbeid.
Herstory har også lagt ressurser i å mikse filmen i Dolby Atmos, som ikke er vanlig for dokumentarer.
Moderne hekserettssak
Still fra hekseprosessen i filmen.
HEX inneholder en moderne utgave av tidligere tiders hekserettssaker med Witch Club Satan på tiltalebenken, der gruppa konfronteres med ulike reaksjoner og beskyldninger.
– Bandet var jo kontroversielt, med mange ulike meninger om dem. Men reaksjoner fra sosiale medier er vanskelig å gjengi i film, fordi det er så lite visuelt. Ofte velger man å vise det i pop up-bokser, men jeg kvernet lenge på hvordan man kan løse det på en morsommere måte. Samtidig er det knapt noen som ville tørre å si det samme til dem under dokumentaropptak, så det virket umulig å få fram denne motstanden, forteller regissøren.
– Jeg leste jo mye historie om hekseprosesser, og litt som lyn fra klar himmel dukket det opp ute på joggetur: Hva om jeg setter dem i en moderne hekserettssak? Selv om det var en helt syk idé, klarte jeg ikke å slippe den. Først tenkte jeg at dommeren kunne lese opp ulike kommentarer, men etter hvert innså jeg at folkene bak ytringene burde være tilstede. I de historiske rettssakene var det jo folk som vitnet for og imot, forsetter hun.
– Det ville være mye mer spennende enn intervjuer med «talking heads» som mener noe om bandet. Men det er noe av det skumleste jeg har gjort.Da må du jo ringe folk som Jørn Stubberud (fra svartmetalbandet Mayhem, journ.anm) og spørre om de vil komme i en moderne hekserettssak mot Witch Club Satan. Uten at du helt kan forklare hvordan det skal bli, siden det ikke var gjort noe lignende tidligere.
Rettsaken var naturligvis iscenesatt, med en dommer som hadde et manus, i tillegg til at Holand visste hvem som skulle være tilstede. Men siden HEX er en dokumentar, måtte det også føles ekte.
– Rettssaken skulle foregå i en time, uten at jeg skulle bryte inn eller kunne ta noe på nytt. Jeg ante ikke hvordan det ville gå, sier Holand.
Witch Club Satan selv visste ingen ting om innholdet på forhånd, utover at de skulle møte opp og være tiltalt i noe regissøren hadde arrangert.
– Det var også en tanke fra min side at de ikke skulle forsvare seg, for det fikk som oftest ikke heksene i de historiske rettssakene. Jeg følte heller ikke at jeg kunne dømme dem. Isteden legges det opp til at publikum kan vurdere tiltalene selv.
– Var det vanskelig å få folk som er kritiske til bandet med i rettssaken?
– Det var en del som ikke ville stille. Men jeg utfordret dem. Noen hadde vært gjengangere med kommentarer i sosiale medier, og nå fikk de muligheten til å si det de mener – men måtte tørre å si det med Witch Club Satan tilstede i rommet. De som turte, og det uten å kunne vite helt hva de gikk til, skal absolutt hedres for motet sitt. De tør å stå for det de mener, som vi alle burde gjøre – og det er jo også å være heks, på en bra måte, svarer hun.
– I starten av rettssaken var det litt rart, ingen visste helt hvordan de skulle reagere. Så satt det seg en god stemning i rommet, som både var alvorlig og med mye spenning. Selv om vi kunne droppe å ha den med i filmen, tok vi en risiko med rettssaken. Etterpå var jeg veldig lettet over at det gikk bra.
Holand hørte aldri selv på svartmetall før hun oppdaget Witch Club Satan, men nå har hun også enda tyngre artister på ørene.
- Jeg tror verden hadde vært et bedre sted om flere hørte på black metal, konkluderer hun.
HEX – En film om fenomenet Witch Club Satan har norsk kinopremiere fredag 30. oktober.
– Som en fjerde heks kastet også jeg meg ut i noe jeg ikke hadde turt å gjøre før, sier Maja Holand om Witch Club Satan-dokumentaren «HEX». Den debuterende regissøren forteller også om å gjøre det meste alene med frigjørende begrensninger, og å ta i bruk et nytt system for spatial lyd.
Portrettfoto av Maja Holand er tatt av Kristian Davik Larsen
I dokumentaren HEX – En film om fenomenet Witch Club Satanfølger filmskaper Maja Holand de tre unge kvinnene i det mye omtalte bandet Witch Club Satan, som entret den tungt mannsdominerte norske svartmetall-scenen uten tidligere erfaring med sine instrumenter, gjennom de tre første årene de besluttet å vie til bandprosjektet.
HEXhadde verdenspremiere i mars som åpningsfilm på Kosmorama i Trondheim. Deretter har den blitt vist på en rekke festivaler i inn- og utland, som omfatter alt fra viktige dokumentarfestivaler til sjangerfestivaler som Fantasy Filmfest i Tyskland og Ramaskrik i Oppdal, før den nå er klar for norsk kinopremiere. Rushprint møter filmskaperen på Bergen internasjonale filmfestival, der HEX nylig ble vist i den norske dokumentarkonkurransen.
Filmprosjektet har vært en begivenhetsrik reise også for Holand, som startet med at hun kollapset med utbrenthet hjemme på kjøkkenet under pandemien.
– Jeg hadde nok gått i den der samfunnsnormfella, hvor jeg hadde blitt trebarnsmor og flyttet opp til Trondheim – og hadde liksom mistet meg selv på veien. Som ung var jeg veldig samfunnsengasjert, men nå hadde jeg den numne følelsen av at verden gikk under mens jeg bare scrollet videre.
Hun hadde også så å si sluttet å høre på musikk. Lattermildt beskriver hun situasjonens alvorlighet med at det eneste hun hørte på var Trygve Skaug – som vi kan legge til at ikke akkurat er en artist som gir lytteren motstand.
Vekket filmskaperen
HEX er Holands debut som regissør. Opprinnelig er hun filmfotograf, med serier som Skam, Kampen og Bjørnis og dokumentarfilmer som Bunadsgeriljaen og den også kinoaktuelle La fjella leve på CV’en. På tidspunktet Holand forteller om var hun imidlertid ved å gi opp filmskaping, og søkte jobber som boligfotograf innen eiendomsmegling.
– Jeg var ganske langt unna hvem jeg egentlig var. Akkurat da jeg trengte det mest, kom Witch Club Satan med sin låt «Hysteria», og traff meg veldig personlig. Det var også noe med det visuelle, å stå på scenen og bare skrike og være «schtøgge». De bryter jo med normene for hvordan kvinner skal være, og det var veldig deilig å se. Og så var det deilig å løpe i skogen til Hysteria, sier hun.
Da Holand leste om gruppa, forstod hun at Witch Club Satan også for de tre bandmedlemmenes del handlet om å våkne fra nummenhet. Og at det var et feministisk svartmetallprosjekt.
– De gikk inn i en veldig mannsdominert arena, som man kan kjenne seg igjen i som kvinnelig filmfotograf. Blant mye annet vekket bandet filmskaperen i meg. Jeg hadde jo i utgangspunktet ikke tenkt å ha regi på noe som helst, forteller hun.
– Jeg antok at det allerede var filmskapere som fulgte dette prosjektet. Og tenkte at det jo ikke er meg som gjør sånne ting. Likevel måtte jeg sende en mail og forsikre meg om at noen faktisk gjorde det. Dette visuelle universet, med svartmetall, hekseri og både det performative og det personlige, ville egne seg perfekt for film.
Det viste seg imidlertid at ingen andre var i gang med å lage noe om gruppa. Derfor kom Holand selv inn på et tidlig tidspunkt i Witch Club Satans utvikling, kort tid etter debutkonserten på By:Larm i 2022.
Den fjerde heksa i klubben
Holand under opptak bak kamera (foto Sigrid Erdal).
En del av Witch Club Satan som prosjekt er at medlemmene er en form for selverklærte, moderne hekser – og med det tar begrepet tilbake med en positiv betydning.
– Hvordan relaterte du deg til heksekonseptet?
– For meg var det med hekser veldig fjernt. Som mange andre skjønte jeg først ikke hvorfor de kalte seg hekser – er ikke det et skjellsord? Det var utrolig spennende å dykke inn i. Blant annet snakket Witch Club Satan om å finne sin personlige heks, og hva det vil si å være heks i dag. Tidlig i researchen kom jeg over et sitat som har hengt over filmprosjektet hele veien: Å være heks er å ha kunnskap, men også å tørre, fordi du må være modig nok til å være den du egentlig er.
Holand leste mye historie om fortidens hekser, som filmen også kommer inn på.
– Det var ikke så mye magi involvert, de som ble kalt hekser var isteden kvinner som var annerledes. Som turte å skille seg ut fra normen og som folk ville bli kvitt, for eksempel av sjalusi. Mye i historien kan relateres til samfunnet i dag, og resonnerte i meg. Som å tørre å ta plass og mene noe annet enn alle andre. Det var spennende å prøve å finne min egen heks i dette prosjektet, og ha en indre heks som pusher deg litt. Da kan du nesten skylde litt på heksa, hehe. Jeg tror det er sunt.
Filmskaperen gikk inn i prosjektet med en viss ærefrykt, men fikk nær tilgang til trioen.
– Jeg følte meg veldig heldig som fikk ta del i noe som på et vis var så uferdig. Jeg har ikke sett musikkdokumentarer om et band i denne fasen tidligere, for det meste lages de jo etter et band har slått igjennom.
For den debuterende regissøren var det en betryggende faktor at Witch Club Satan var såpass ferske og upolerte, og opplevde at det også ble verdsatt av bandmedlemmene at hun kom inn med et tilsvarende utgangspunkt som dem selv.
– Jeg fikk være med på all usikkerheten og prosessen rundt hvem de skulle bli som et band, og ble kalt den fjerde heksa. Innstillingen deres var at siden de selv ikke hadde spilt instrumenter før, hvorfor kunne ikke jeg regissere denne filmen? Det ble et slags parallelt prosjekt, hvor jeg også kastet meg ut i noe jeg ikke hadde turt å gjøre før, sier hun.
– Det skulle bli ærlig og rått, i den grad man kan få til det med et kamera i ansiktet. De stengte meg aldri ute fra noe. Jeg slapp dem ut på scenen, og tok dem imot når konsertene var over.
For å oppnå denne råheten og tilgangen, var det en fordel at Holand alene stod for regi, foto og lyd gjennom det aller meste av opptakene.
– Jeg føler ofte at lydbommen nesten i større grad påvirker de foran kamera enn kameraet. Den peker liksom veldig på deg når du snakker. Samtidig vil man selvfølgelig ha god lyd. Men personlig synes jeg at jeg kommer tettere på om jeg er alene, og kan jobbe mer subtilt og ikke ta så stor plass. Man blir litt mer del av det som skjer. Men det er jo en vurdering fra prosjekt til prosjekt, sier Holand, og understreker at det også var praktiske årsaker til at hun ikke hadde med noen stab.
– Da kunne jeg jobbe så mye jeg ønsket og følte var nødvendig. Man kan kaste seg med i turnébussen og bo på samme hotell eller i samme hus som bandet. For meg som ofte har jobbet sammen med en regissør, var det dessuten frigjørende å kunne bestemme selv, sier hun.
Frigjørende begrensinger
Blant de frigjørende beslutningene var å kun filme med en vintage Nikon 50mm-linse som Holand arvet etter sin far, noe hun ikke har fått gjøre når hun har vært fotograf for andre regissører.
– Jeg visste at den tar nydelige portretter, men det er ingen som har turt å være så låst. Man vil jo ha muligheten til å zoome og gå til vide bilder. Nå kunne jeg se hva denne linsa er god for, og har aldri sett meg tilbake siden.
– Hva synes du at det ga?
– Jeg har alltid tenkt at 50mm er normalperspektivet, sånn vi ser verden, og at man dermed får en mer riktig form for tilstedeværelse i dokumentar. Om jeg skal se deg nære med kameraet, må jeg også fysisk gå nærmere, og trekke meg unna for å se på avstand. Man jobber mer dynamisk. Det gir noen utfordringer som fotograf, men jeg syntes det var en spennende utfordring. Som kanskje gir mer en følelse av at jeg er den fjerde heksa, ikke en kameramaskin som kan zoome ut og inn. Et mer menneskelig aspekt.
Under konsertopptakene hadde Holand med en ekstra fotograf som tok totalbilder, mens hun selv filmet rett foran scenen.
– Jeg har ikke fulgt mine egne regler helt rigid, de er jo til for å brytes. Men det var deilig å ha noen regler. Jeg skulle heller ikke ha med lys, og rigget til intervjuer med naturlig lys fra vinduer og lignende, forteller hun.
– Når man filmer for andre, føler man et prestasjonspress om at regissør og klipper skal være fornøyd med det man leverer videre til dem. Det var utrolig frigjørende at det bare var meg det gikk utover om jeg skulle drite meg ut. Det tror jeg man skal tenke oftere, for da tør man mer. Og det gagner fotoarbeidet.
Tok i bruk nytt format for spatial lyd
På HEX har Holand og filmens produksjonsselskap Herstory i tillegg tatt i bruk en ny metode for å ta opp spatial audio. Dette er gjort i samarbeid med Nomono, som står bak den bærbare lydopptaksteknologien.
– Det er et veldig spennende nytt lydformat, som noen musikere har begynt med, hvor du får en mer rommelig opplevelse av lyden, forteller Holand om spatial lyd.
– Før denne filmen delte vi i Herstory kontor med Nomono i Trondheim, mens de utviklet denne boksen med fire mygger, som egentlig ble laget for podkastinnspilling. Boksen skaper automatisk en «spatial immersive mix», og gir veldig god taletydelighet. Så tenke vi: Hva om vi putter boksen på kamera? Den tar opp 360 grader lyd med myggene og sporer hele tiden hvor man befinner seg i forhold til kameraet, og gjør at det oppleves mer som å være i rommet.
Ledet av Mari Nilsen Neira i Herstory utførte produksjonsselskapet og Nomono tester av systemet med forskningsinstituttet SINTEF, hvor publikumsreaksjonene dokumenterte at den spatiale lyden ga sterkere følelse av tilstedeværelse enn vanlig stereo.
– Det var fortsatt på prototypestadiet, og boksen er ikke utviklet for filmopptak. Den hadde ikke tidskode eller lyttemulighet, men var enkel å jobbe med. Og det var jo viktig å ha god lyd i denne filmen. I starten sikret jeg meg med vanlige mygger i tillegg, men så lærte jeg meg å stole helt på dette systemet. Men jeg har sittet og synket opp lydopptak manuelt mot tidskoder. Mange ville neppe ha orket det, men for meg var det verdt det, utdyper Holand.
– Det er et veldig enkelt system, hvor man bare klipser en mygg på hver av karakterene før du begynner å filme, istedenfor å måtte feste sendere på dem og så videre. De glemmer dessuten fortere at de har myggen på seg enn andre typer mikrofoner. I utgangspunktet er det jo litt angstfullt for en fotograf å i tillegg få ansvar for lyd, men det gikk veldig smooth. Jeg kom alltid tilbake med veldig gode lydopptak, og har også fått mye god atmosfærelyd for miksingen i lydetterarbeid.
Herstory har også lagt ressurser i å mikse filmen i Dolby Atmos, som ikke er vanlig for dokumentarer.
Moderne hekserettssak
Still fra hekseprosessen i filmen.
HEX inneholder en moderne utgave av tidligere tiders hekserettssaker med Witch Club Satan på tiltalebenken, der gruppa konfronteres med ulike reaksjoner og beskyldninger.
– Bandet var jo kontroversielt, med mange ulike meninger om dem. Men reaksjoner fra sosiale medier er vanskelig å gjengi i film, fordi det er så lite visuelt. Ofte velger man å vise det i pop up-bokser, men jeg kvernet lenge på hvordan man kan løse det på en morsommere måte. Samtidig er det knapt noen som ville tørre å si det samme til dem under dokumentaropptak, så det virket umulig å få fram denne motstanden, forteller regissøren.
– Jeg leste jo mye historie om hekseprosesser, og litt som lyn fra klar himmel dukket det opp ute på joggetur: Hva om jeg setter dem i en moderne hekserettssak? Selv om det var en helt syk idé, klarte jeg ikke å slippe den. Først tenkte jeg at dommeren kunne lese opp ulike kommentarer, men etter hvert innså jeg at folkene bak ytringene burde være tilstede. I de historiske rettssakene var det jo folk som vitnet for og imot, forsetter hun.
– Det ville være mye mer spennende enn intervjuer med «talking heads» som mener noe om bandet. Men det er noe av det skumleste jeg har gjort.Da må du jo ringe folk som Jørn Stubberud (fra svartmetalbandet Mayhem, journ.anm) og spørre om de vil komme i en moderne hekserettssak mot Witch Club Satan. Uten at du helt kan forklare hvordan det skal bli, siden det ikke var gjort noe lignende tidligere.
Rettsaken var naturligvis iscenesatt, med en dommer som hadde et manus, i tillegg til at Holand visste hvem som skulle være tilstede. Men siden HEX er en dokumentar, måtte det også føles ekte.
– Rettssaken skulle foregå i en time, uten at jeg skulle bryte inn eller kunne ta noe på nytt. Jeg ante ikke hvordan det ville gå, sier Holand.
Witch Club Satan selv visste ingen ting om innholdet på forhånd, utover at de skulle møte opp og være tiltalt i noe regissøren hadde arrangert.
– Det var også en tanke fra min side at de ikke skulle forsvare seg, for det fikk som oftest ikke heksene i de historiske rettssakene. Jeg følte heller ikke at jeg kunne dømme dem. Isteden legges det opp til at publikum kan vurdere tiltalene selv.
– Var det vanskelig å få folk som er kritiske til bandet med i rettssaken?
– Det var en del som ikke ville stille. Men jeg utfordret dem. Noen hadde vært gjengangere med kommentarer i sosiale medier, og nå fikk de muligheten til å si det de mener – men måtte tørre å si det med Witch Club Satan tilstede i rommet. De som turte, og det uten å kunne vite helt hva de gikk til, skal absolutt hedres for motet sitt. De tør å stå for det de mener, som vi alle burde gjøre – og det er jo også å være heks, på en bra måte, svarer hun.
– I starten av rettssaken var det litt rart, ingen visste helt hvordan de skulle reagere. Så satt det seg en god stemning i rommet, som både var alvorlig og med mye spenning. Selv om vi kunne droppe å ha den med i filmen, tok vi en risiko med rettssaken. Etterpå var jeg veldig lettet over at det gikk bra.
Holand hørte aldri selv på svartmetall før hun oppdaget Witch Club Satan, men nå har hun også enda tyngre artister på ørene.
- Jeg tror verden hadde vært et bedre sted om flere hørte på black metal, konkluderer hun.
HEX – En film om fenomenet Witch Club Satan har norsk kinopremiere fredag 30. oktober.