Foto fra den Oscarnominerte spanske filmen «Sirat».

Aller sterkest denne uka er kanskje Berlin-aktuelle Dara Van Dusens smittsomme og brennbare debutlangfilm A Prayer for the Dying, som sannsynligvis får ordinær kinopremiere i Norge til sommeren. Les et ferskt intervju med filmskaperen til uka.

Den nye serien Ponies (SkyShowtime) har et herlig premiss, med to unge amerikanske agent-enker som snart selv blir spioner i Sovjetunionen, med dobbelteksponert identitet som «(u)interessante personer». Tabu (NRK) er fortsatt emosjonelt og artig, om trans – «Hvordan var det igjen? Hvem har vært hva?» – bevegelseshemming, blindhet og kortvokste. Og konkurransekomedien Ligaen (TV2 Play) – med Morten Ramm, Jenny Skavlan, Truls Svendsen, Tete Lidbom og Helene Olafsen – har enkelte morsomme, planlagt pinlige øyeblikk.

Stemme, støy og samisk sannkrim – Hind Rajab, Sirat og Døden på vidda

Den kinoaktuelle, personlig politiske dokumentarfilmen Døden på vidda (Bjørn-Owe Holmberg) vinterkjører med bror Kjetil – og intervjuobjekter som Mari Boine, Ella Marie Hætta Isaksen Niillas og Ande Somby – opp de for lengst nedsnødde og smeltede sporene etter aktivist John Reier Martinsens omstridte død på den kalde krigens Finnmarksvidda midt på åttitallet. Jordnært, sårt og spennende. 

Dels dokumentarisk er også kinoaktuelle Hind Rajab – Stemmen fra Gaza (Kaouther Ben Hania), en til tider svært sterk skildring av et ekte nødanrop, fra ei lita jente omgitt av drepte familiemedlemmer og tankser, og den bunnfortvilt matte maktesløsheten i den andre enden av tråden. 

Et slags parajordisk helvete skildres også i kinoaktuelle Sirat (Oliver Laxe), dansende og kjørende i endeløse ørkenlandskap. Høyttalere monteres. Rave. Festival. Bass mot Marokkos vind(u)rokkelige fjell. Stratifiserte jordlag som ligner lydspor. Høyttalervinden i håret. Bevegelse i stillstand. En far og sønn er på søken etter en savnet datter og søster. Mulig er dans en frihet (eller tvang eller trang) jeg ikke forstår. Avgrunnen venter. Og lik få filmer i minnet kvitter Sirat seg nådeløst med sine karakterer, lik en gammeltestamentlig straffende regissør som gud med liten g. Van Dusens A Prayer for the Dying gjør noe lignende, i sin særegne blanding av Train Dreams, Sinners og Hamnet.

Kelly Reichardts høstlige heistfilm The Mastermind (kan ses på Mubi) er dessverre ikke blant regissørens beste. Genier stjeler, sies det, og flere filmskapere (som Anderson, Payne og van Sant) lager for tiden film ikke bare om hendelser fra 1970-tallet, men som om de var laget den gang. En kunstbetrakter betraktes i åpningen, stjeler en figur og gjennomfører deretter et ekte kunsttjuveri. Jazz, flukt, familie. Meh. Regissøren av First Cow kan mye bedre enn dette. Det amerikanske 1870-tallet er vel så interessant. Slik «Wisconsin, 1870» inviterer oss i A Prayer for the Dying.

Usynkronsvømming – No Master Territories: Feminist Worldmaking and the Moving Image

Kvinner på utstilling. På Kunstnernes Hus i Oslo vises nå fram til mai den fantastiske filmutstillingen No Master Territories: Feminist Worldmaking and the Moving Image, «viet dokumentar- og kunstfilm som forsøker å skape et nytt audiovisuelt språk for kjønnsrelaterte erfaringer». Filmutvalget fra 1950- til 2000-tallet – av blant annet von Alemann, Borden, Bryhni, Gómez, Hammer, Hatoum, Haugsgjerd, Karlsen, Langfeldt, Lindström, Løkkeberg, Malani, Moffatt, Pedersen, Saab, Varda og Wieland – er sylskarpt kuratert av Erika Balsom, med Silja Espolin Johnson og Clemens Ottenhausen.

Førsteinntrykket som møter den besøkende på toppen av KH-trappen er Inghild Karlsens stumme Running (1988), der en kvinne løper rundt og rundt, lutrygget, men iherdig, samtidig som man hører repetert ordene «So much I want to say» fra et annet verk på en tv-skjerm i salen til venstre, Mona Hatoums So Much I Want to Say (1983), hvor en kvinne tross hender foran munnen gjentar sin tittel – men det forblir med, og ved, dette utsagnet. Repetisjon, syklus. 

No Master Territories har som positivt sprikende helhet ellers veldig mye å si og vise, i en flerrettet utstilling, hvor alle retninger er alt annet enn retningsløst. Utstillingen er også – i tillegg til smartere og skarpere – langt heitere enn kinoaktuelle Wuthering Heights.

I salen til høyre vises Joyce Wielands streikeskildring Solidarity (1973), som stirrer med et hovedsaklig bakkevendt blikk på streikens anonyme strømper, buksebein og sko, og sammen med en flammende tale fra utenfor bilderammene skildrer nettopp massens solidaritet og fellestillit.

Videre duver fotograf og filmskaper Tuija Lindströms vidunderlige Kvinnorna vid Tjursjön (1993), tonsatt av Jan Garbarek, en vektløs film hvor nakne kvinnekropper flyter alene og sammen, i usynkronsvømming og -flyting, på rygg og på mage, tidvis lik en Ofelia i vannspeilets bløte lerret, med krusende tretopper pekende mot bunnen, hud holdt oppe av pust og vannhinne og forsiktige tak med fingre og føtter, som en levende dupp, fanget i fritt fall. Å bade naken er kanskje det aller beste som fins, og Lindström skildrer blant annet dette i et enestående vakkert vått verk, tvingende interessant – også med uro – i sin absolutte naturhengivelse. Filmen er verdt utstillingsbesøket alene. 

Robin Laurie og Margot Nashs We Aim to Please (1976) omhandler mannlig blikk, med formuleringer om ikke å slå, mas om sex og smil, bæring av en blå figur, plystring, melonknusing, diskusjon om klitoris og flapper, i en film nær kjønnet. Til slutt latter og rumper i været, påtusjet «The End». Alice Anne Parker (Severson) sin Near the Big Chakra (1971) forblir ved slike nærstudier av kjønn, mens Peggy Ahweshs She Puppet (2001) ved siden av spiller med og på Lara Crofts kraft og knelende stønning.

I Letícia Parentes In (1975) og Husarbeid I (1982) henger en kvinne seg blant annet opp på/som en kleshenger i et skap, nær Gunvor Nelson og Dorothy Wileys Schmeerguntz (1965), som kontrasterer reklameretorikk og missekonkurranseestetikk med virkeligheten ellers’ gravide mager, bleieskift, slukrensing, dovask og oppkast.

Vibeke Løkkebergs dokumentasjon fra det første internasjonale kvinnefilmseminaret i 1973 deler et tokvinnesmellomrom med Barbara Hammers opplysende minglefilm Audience (1982), som intervjuer ulike mennesker i kinokø og rundebords, i diskusjon om opplevelsen av lesbisk film, og spørsmål om hvorvidt visninger tiltenkt kvinner er hensiktsmessig.

I den andre salen skildrer Claudia Schillingers Between (1989) nytelse, bryster og kjønn, nær Nalini Malanis Onanism (1969), hvor en kvinne mer frustrert gnir et vridd laken mellom beina, biter enden, viser armhule og øye, og krøllvrir seg lik en rapunsel med begge endene av livlinen henslengt i senga, hissig strammet via skrittet. Videre slikker Gloria Camiruagas Popsicles (1982–84) lekesoldater frem fra ispinner, og Mirha-Soleil Ross og Mark Karbusickys Kjødets skjelving (2001) viser øye, skyer og kropp med langsom berøring.

I samme sal fins også Helena Amiradżibis Svake kvinnner (1967), som med satirisk snert først viser kvinner i ulike yrker, så i et bryllup hvor bruden gis feiekost, for hus- og håndarbeid, Sara Gómez’ Det jeg bidrar med (1972), Grupo Chaskis Miss Universe i Peru (1982), med kontraster mellom kvinner på utstilling (i en utstilling om kvinner og kvinner på utstilling), gateparader, streiker og en Michelle Pfeiffer-reklame, Tracey Moffatts Nice Coloured Girls (1987), som skildrer sexhandel mellom aboriginske kvinner og hvite menn, og Sandra Lahires Serpent River (1989), en hypnostisk collage om kjernekraft, baseball og annet. 

I KH-kinoen vises på loop blant annet Rut Hillarps De vita händerna (1950), Anne Haugsgjerds Flink pike … sitt pent! (1991), og Helena Lindgrens … det skall vara så här … (1985), om mormors (og alle andre kvinners) mens.

Utstillingens avslutningsfilm 29. april er Lizzie Bordens i 40 år bortgjemte Regrouping (1976), om kvinnegruppekompleksitet. Utstillingens åpningsfilm 14. februar er Claudia von Alemanns stillferdig suverene spillefilm Die Reise nach Lyon (1981), en solityd og solidarisk utforskning av fortidens feminisme, ofte med vår kvinne, spilt av Rebecca Pauly, på reise, gående, sittende eller liggende alene i bilderammen, eller lange eller kortere tagninger – som hos Ozu eller Akerman – av helt mennesketomme innstillinger av eksteriør eller interiør, fanget av filmfotograf Hille Sagels briljans. Kurator Erika Balsom innleder. 

No Master Territories er kritisk i den forstand at den peker krumt på den uløselige, umulige skjelning av kroppen som noe indre og ytre, med blikk utover og innover, og den grå erkjennelsen av hvor innviklet vi er, usynkrone kvinner kanskje på egne vis.

Kjærlighat – Wuthering Heights 

Romantikkens Emily Brontës Wuthering Heights er en gotisk tragedie om kjærlighet, hat og hevn, der vår mannlige hovedkarakter tidlig beskrives slik: «his reserve springs from an aversion to showy displays of feeling – to manifestations of mutual kindliness. He’ll love and hate, equally under cover, and esteem it a species of impertinence to be loved or hated again.» 

Boka spør seg også «if looks have language», og et dryppende vått blikkspråk s(k)ildres i Emerald Fennell kinoaktuelle løse adaptasjon med Jacob Elordi og Margot Robbie i de to hovedrollene. Trailer for etterlengtede sesong tre av Euphoria er sluppet, og i mellomtiden spiller Elordis skjermpartner Sydney Sweeney i kinosuksessen The Housemaid, en psykologisk skrekkthriller med litt erotikk, og strømmeaktuelle Christy. 

Klasse trumfer kjønn i Wuthering Heights’ påstand om at den umulige kjærligheten er den eneste. Men det hindrer ikke karakterenes stadige utløp for sitt begjær, sin lidenskap og lyst. Tittelen skrives i hår, fingre går fra kjønn til jord til munn eller inn i en fiskemunn, og egg skjules under dyna til sitteknas, med tynt skall omkring og i klisset sekret. 

En snegle symboliserer det vi utsondrer, og blodigler det vi suger til oss. Slik fortærer de elskende og hatende hverandre. Fortapt i henførelsen ris det inn i rød solnedgang, og det blafrer voldsomt i gardinene i månelyset. 

Jeg må innrømme at den første gjenforeningen ga meg gåsehud. Men den vedvarende sjelskadingen tar på. «I love you.» «It doesn’t matter.» Fennell er en begrenset begavet filmskaper, men Wuthering Heights er i hvert fall hennes beste film hittil.