Aleksander Huser oppsummerer årets filmfestival i Karlovy Vary, der Pia Tjelta vant pris for sin rolle i Nina Knags «Se meg» og Stellan Skarsgård mottok ærespris. Også andre av filmpremierene på festivalen hadde norske bidrag, deriblant to spillefilmer fra Litauen.
Foto av Pia Tjelta og Tarek Zayat i den norske filmen «Se meg».
I helgen ble årets utgave av den internasjonale filmfestivalen i Karlovy Vary (KVIFF) avsluttet, der en norsk skuespiller vant pris for tredje år på rad. Som de fleste nok har fått med seg, vant Pia Tjelta prisen for beste kvinnelige skuespiller for sin hovedrolle i Nina Knags spillefilmdebut Se meg, med internasjonal tittel Don’t Call Me Mama, som deltok i hovedkonkurransen Crystal Globe Competition (les vårt intervju med Tjelta og Knag). Filmen er produsert av The Global Ensemble Drama ved Eleonore Anselme og Ingrid Skagestad, i samarbeid med Screen Story.
I fjor var Lilja Ingolfsdottirs Elskling valgt ut til hovedprogrammet i Karlovy Vary. For sin rolle i filmen vant Helga Guren samme pris som Tjelta fikk i år, i tillegg til at Elskling ble belønnet med hovedjuryens spesialpris. Året før mottok Herbert Nordrum prisen for beste mannlige skuespiller for den svensk-norske Hypnosen, regissert av Ernst De Geer. (Elskling stakk dessuten av med alle de tre uavhengige juryenes priser, mens Hypnosen fikk to av disse.)
Se meg hadde verdenspremiere på festivalen onsdag i forrige uke til svært positiv mottakelse. Ikke minst fra internasjonale anmeldere, hvorav flere trakk fram Tjeltas skuespillerprestasjon. I filmen spiller hun en populær videregåendelærer som er gift med ordføreren (Kristoffer Joner) i en mindre by på Vestlandet, og som innleder et forhold til den nyankomne asylsøkeren Amir (Tarek Zayat).
I likhet med Elskling er Se meg støttet gjennom Norsk filminstitutts talentordning Neo. Se meg er ikke like dramaturgisk ukonvensjonell som Elskling, isteden er den et intenst og handlingsmettet drama med elementer fra den erotiske thrillersjangeren. Like fullt er dette en film som lar hovedpersonen ta noen nokså ekstreme valg, og er slik sett ikke redd for å utfordre publikums sympati med protagonisten.
Man har sett flere filmer i det siste som tar opp metoo-relatert tematikk der en kvinnelig hovedkarakter innehar maktposisjonen, som Todd Fields Tár av fra 2022 og fjorårets Babygirl av Halina Reijn (med norsk kinopremiere i januar i år). Se meg tilfører imidlertid et ekstra lag til denne ujevne balansen gjennom den unge elskerens status som asylsøker. Med det stiller filmen på effektivt vis noen ikke nødvendigvis behagelige spørsmål om vår privilegerte posisjon som velgjørende nordmenn, samtidig som den evner å gi nyanserte skildringer av sine sentrale karakterer. Både Tjelta og de øvrige skuespillerne gir utmerkede rolletolkninger, og fotograf Alvilde Horjen Naterstad fortjener også å trekkes fram for filmens sterke visuelle uttrykk.
Nivået på årets konkurranseprogram i Karlovy Vary var generelt høyt, og prisen til Tjelta er ingen mindre bragd i lys av at det var flere sterke kvinnelige skuespillerprestasjoner i Crystal Globe-kandidatfilmene. Blant disse var den unge skuespilleren Kateřina Falbrová, som (også vel fortjent) fikk hederlig omtale for sin hovedrolle i den tsjekkisk/slovakiske spillefilmen Broken Voices (Sbormistr), regissert av Ondřej Provazník. Også dette høyst solide og velfortalte dramaet er en film med metoo-tematikk. Mer spesifikt handler Broken Voices om et jentekor på starten av nittitallet med en mannlig korleder som overtrer grenser i sin kontakt med de håpefulle tenåringene, inspirert av virkelige hendelser. Filmen ble i tillegg tildelt Europa Cinemas Label-juryens pris.
Prisen for beste mannlige skuespiller gikk på sin side til Àlex Brendemühl for When a River Becomes the Sea (Quan un riu esdevé el mar) av Pere Vilà Barceló, et katalansk-spansk tre timer langt drama der seksuelle overgrep igjen er et fremtredende tema.
For andre år på rad gikk hovedprisen Grand Prix – Crystal Globe for beste film til en dokumentar. I fjor vant britiske Mark Cousins med sin essayistiske portrettdokumentar A Sudden Glimpse to Deeper Things, og i år var det en film fra festivalens hjemland Tsjekkia som stakk av med prisen – som riktignok snarere er en ukonvensjonell hybriddokumentar, med en snakkende ku (!) som forteller. Den (igjen) slovakisk-samproduserte vinnerfilmen Better Go Mad in the Wild (Raději zešílet v divočině) er regissert av Miro Remo, og skildrer to tvillingbrødre som har valgt en isolert og annerledes livsstil, løselig basert på en bok av Aleš Palán.
Tragisk nok kom nyheten for kort tid siden om at Frantisek Klisik, en av brødrene som portretteres, ble funnet død i et tjern i den tsjekkiske landsbyen Ohrobec søndag morgen, få timer etter at Better Go Mad in the Wild vant hovedprisen i Karlovy Vary. 62-årige Klisik var tilstede på festivalen i forbindelse med premierevisningen på torsdag, og skal ha feiret filmens suksess da han senere besøkte en venn i Ohrobec.
Årets vinner av hovedjuryens nest gjeveste pris, Special Jury Prize, var den iranske filmen Bidad, regissert av Soheil Beiraghi. Spillefilmen handler om en talentfull ung jente som velger å synge på gatene i Iran, i strid med landets religiøse forbud mot at kvinner kan opptre offentlig med sang. Av hensyn til de involvertes sikkerhet ble detaljene om denne filmen holdt tilbake av festivalen inntil for få uker siden, og regissøren risikerer straff fra iranske myndigheter for den systemkritiske Bidad. Ikke desto mindre skal Beiraghi ha vært fastsatt på å returnere til hjemlandet etter at han gjestet Karlovy Vary for premieren og prisutdelingen.
KVIFF bød på flere norske bidrag enn kun den norske spillefilmen Se meg. Blant prisvinnerne var den litauiske filmen The Visitor (Svečias) av Vytautas Katkus, som vant prisen for beste regissør i hovedkonkurransen. Filmen samprodusert med norske Stær Films og Garagefilm International fra Sverige (begge selskapene stod for øvrig bak Hypnosen), og er Katkus’ første spillefilm som regissør. Han er dog også filmfotograf, og i tillegg til sin egen spillefilm har han blant annet fotografert Saulė Bliuvaitės Toxic (Akiplesa), som ble vist på Tromsø internasjonale filmfestival i januar med Katkus som gjest. Toxic vant hovedprisen på fjorårets filmfestival i Locarno, og er en av flere filmer fra Litauen som har bemerket seg internasjonalt i det siste.
The Visitor handler om noen-og-trettiåringen Danielius (Darius Šilėnas), som nylig har fått barn med sin norske samboer i Tromsø (spilt av Hanne Mathisen Haga) og tilbringer en søvnig sensommer i oppvekststedet i Litauen for å selge foreldrenes leilighet. Dette er en dvelende og underfundig dramakomedie om nostalgisk tilknytning og i vel så stor grad ensomhet, som dessuten inneholder noen mildt absurdistiske innslag. Regissør Katkus har tidligere blitt valgt ut til både Cannes og Venezia med sine kortfilmer, og med spillefilmdebuten markerer han seg ytterligere som en egenartet filmskaper verdt å følge med på.
Regiprisen i Karlovy Vary delte han med franske Nathan Ambrosioni for spillefilmen Out of Love (Les Enfants vont bien), som var blant de aller klareste høydepunktene i Crystal Globe-konkurransen. Her spiller Camille Cottin en selvvalgt barnløs kvinne som blir overlatt ansvaret for sin nevø og niese da søsteren forsvinner sporløst, og er en imponerende moden film i både tematikk og utførelse av den 25 år unge filmskaperen – som allerede har laget to spillefilmer før denne. Out of Love vant også den internasjonale filmkritikerorganisasjonen FIPRESCIs pris for beste film i hovedkonkurransen.
La oss imidlertid vende tilbake til Litauen og Katkus. Han er nemlig også fotograf på en annen litauisk spillefilm som hadde verdenspremiere i Karlovy Vary. Gabrielé Urbonaités Renovation (Renovacija) ble vist i sidekonkurranseprogrammet Proxima, og er en sjarmerende, bittersøt og til dels «quirky» dramakomedie med flere likhetstrekk med Katkus’ film, til tross for begge filmenes markante særegenheter.
Også Renovation har fremtredende berøringspunkter med Norge, her i form av at hovedkarakteren – som nylig har flyttet sammen med kjæresten i Vilnius, og oppdager at bygningen de nå bor i skal gjennomgå støyende oppussingsarbeid – jobber som oversetter fra norsk til litauisk. Som i The Visitor kommuniserer hovedpersonen (Žygimantė Elena Jakštaitė) i denne filmen med en rollefigur i Norge, spilt av Helene Bergsholm. Renovation er imidlertid ingen norsk co-produksjon, men er samprodusert med Latvia og Belgia.
En annen sjarmerende film i Proxima-programmet verdt å trekke fram er belgiske Before / After (Avant / Après) av Manoël Dupont, som forteller om to ikke spesielt gamle menn som reiser til Istanbul kort tid etter de møter hverandre, der de begge skal utføre en hårtransplantasjon. Dette er en besnærende og varmt humoristisk liten film som ikke gir alle svar, og som føles forfriskende i sin kombinasjon av narrativ åpenhet og intim tilnærming til sine karakterer. Before / After ble belønnet med FIPRESCI-juryens pris for beste film i Proxima-konkurransen, og fikk i tillegg hederlig omtale fra festivalens offisielle jury for den samme seksjonen.
Blant de norske deltakerne på festivalen var også skuespiller Hamid Karimi, som spiller en sentral birolle i tyrkiske Gözde Kurals spillefilm Cinema Jazireh. Denne samproduksjonen mellom Tyrkia, Iran, Bugaria og Romania utspiller seg i Taliban-styrte Afghanistan et par tiår tilbake i tid, og beretter om en kvinne som maskerer seg som mann for å lete etter sin bortkomne syv år gamle sønn. Med det tar den opp et strengt tabubelagt, men etter sigende godt kjent tema om bortføring, menneskehandel og seksuell mishandling av barn i landet. Cinema Jazireh mottok hederlig omtale («commendation») fra den økumeniske juryen på festivalen.
Utover de mange premierene i konkurranseprogrammene, gir KVIFF anledning til å se utvalgte høydepunkter fra andre nylige festivaler, samt en rekke eldre klassikere. Blant de sistnevnte var den i år 50 år gamle Gjøkeredet (One Flew Over The Cockoo’s Nest) som ble vist i ferskt restaurert versjon, med innledning av filmens produsent Michael Douglas og Paul Zaentz. Sistnevnte er også selv produsent og nevø av avdøde Saul Zaentz, som produserte Gjøkeredet sammen med Douglas. Tilstede i salen var dessuten familiemedlemmer av filmens tsjekkiske regissør Miloš Forman.
Karlovy Vary-festivalen æret i år Douglas med en hyllest, og i forkant av Gjøkeredet-visningen ble den nå pensjonerte skuespilleren og produsenten overrasket med overrekkelsen av en Crystal Globe-statuett av nyere utforming, ment å erstatte den han ble tildelt tilbake i 1998.
Andre skuespillere som ble hyllet under festivalen var Vicky Krieps og Peter Sarsgaard, som begge ble tildelt KVIFF-presidentens pris under festivalens åpningsseremoni. Et par dager ut i festivalen mottok skuespiller Dakota Johnson den samme utmerkelsen.
Det har heller ikke gått ubemerket hen at Stellan Skarsgård gjestet festivalen. Under avslutningsseremonien mottok den erfarne svenske skuespilleren en ærespris for sin fremragende innsats for verdensfilmen gjennom sin karriere, Crystal Globe for Outstanding Artistic Contribution to World Cinema.
Dagen før introduserte han og medskuespiller Inga Ibsdotter Lilleaas den norske Cannes-vinneren Affeksjonsverdi av Joachim Trier, som ble vist som del av hyllesten til Skarsgård – og som ble møtt av et tydelig begeistret festivalpublikum i Tsjekkia. I tillegg ga Skarsgård en halvannen times scenesamtale under vignetten «KVIFF Talk», moderert av Scott Feinberg fra The Hollywood Reporter. Og så uttalte han ett og annet til Variety om lunsjene på norske filmsett. Rushprint var blant journalistene som fikk intervju der noe av dette ble sagt, og kommer tilbake med det nærmere Affeksjonsverdi sin norske premiere. Da vil vi inkludere flere av temaene Skarsgård snakket om utover bevertningen på våre hjemlige produksjoner. I mellomtiden ber vi våre lesere smøre seg med tålmodighet – og fortrinnsvis en ferdigoppskåret brødskive med plastpakket salami.
Den 59. utgaven av Karlovy Vary International Film Festival (KVIFF) ble arrangert i perioden 4.-12. juli.
Aleksander Huser oppsummerer årets filmfestival i Karlovy Vary, der Pia Tjelta vant pris for sin rolle i Nina Knags «Se meg» og Stellan Skarsgård mottok ærespris. Også andre av filmpremierene på festivalen hadde norske bidrag, deriblant to spillefilmer fra Litauen.
Foto av Pia Tjelta og Tarek Zayat i den norske filmen «Se meg».
I helgen ble årets utgave av den internasjonale filmfestivalen i Karlovy Vary (KVIFF) avsluttet, der en norsk skuespiller vant pris for tredje år på rad. Som de fleste nok har fått med seg, vant Pia Tjelta prisen for beste kvinnelige skuespiller for sin hovedrolle i Nina Knags spillefilmdebut Se meg, med internasjonal tittel Don’t Call Me Mama, som deltok i hovedkonkurransen Crystal Globe Competition (les vårt intervju med Tjelta og Knag). Filmen er produsert av The Global Ensemble Drama ved Eleonore Anselme og Ingrid Skagestad, i samarbeid med Screen Story.
I fjor var Lilja Ingolfsdottirs Elskling valgt ut til hovedprogrammet i Karlovy Vary. For sin rolle i filmen vant Helga Guren samme pris som Tjelta fikk i år, i tillegg til at Elskling ble belønnet med hovedjuryens spesialpris. Året før mottok Herbert Nordrum prisen for beste mannlige skuespiller for den svensk-norske Hypnosen, regissert av Ernst De Geer. (Elskling stakk dessuten av med alle de tre uavhengige juryenes priser, mens Hypnosen fikk to av disse.)
Se meg hadde verdenspremiere på festivalen onsdag i forrige uke til svært positiv mottakelse. Ikke minst fra internasjonale anmeldere, hvorav flere trakk fram Tjeltas skuespillerprestasjon. I filmen spiller hun en populær videregåendelærer som er gift med ordføreren (Kristoffer Joner) i en mindre by på Vestlandet, og som innleder et forhold til den nyankomne asylsøkeren Amir (Tarek Zayat).
I likhet med Elskling er Se meg støttet gjennom Norsk filminstitutts talentordning Neo. Se meg er ikke like dramaturgisk ukonvensjonell som Elskling, isteden er den et intenst og handlingsmettet drama med elementer fra den erotiske thrillersjangeren. Like fullt er dette en film som lar hovedpersonen ta noen nokså ekstreme valg, og er slik sett ikke redd for å utfordre publikums sympati med protagonisten.
Man har sett flere filmer i det siste som tar opp metoo-relatert tematikk der en kvinnelig hovedkarakter innehar maktposisjonen, som Todd Fields Tár av fra 2022 og fjorårets Babygirl av Halina Reijn (med norsk kinopremiere i januar i år). Se meg tilfører imidlertid et ekstra lag til denne ujevne balansen gjennom den unge elskerens status som asylsøker. Med det stiller filmen på effektivt vis noen ikke nødvendigvis behagelige spørsmål om vår privilegerte posisjon som velgjørende nordmenn, samtidig som den evner å gi nyanserte skildringer av sine sentrale karakterer. Både Tjelta og de øvrige skuespillerne gir utmerkede rolletolkninger, og fotograf Alvilde Horjen Naterstad fortjener også å trekkes fram for filmens sterke visuelle uttrykk.
Nivået på årets konkurranseprogram i Karlovy Vary var generelt høyt, og prisen til Tjelta er ingen mindre bragd i lys av at det var flere sterke kvinnelige skuespillerprestasjoner i Crystal Globe-kandidatfilmene. Blant disse var den unge skuespilleren Kateřina Falbrová, som (også vel fortjent) fikk hederlig omtale for sin hovedrolle i den tsjekkisk/slovakiske spillefilmen Broken Voices (Sbormistr), regissert av Ondřej Provazník. Også dette høyst solide og velfortalte dramaet er en film med metoo-tematikk. Mer spesifikt handler Broken Voices om et jentekor på starten av nittitallet med en mannlig korleder som overtrer grenser i sin kontakt med de håpefulle tenåringene, inspirert av virkelige hendelser. Filmen ble i tillegg tildelt Europa Cinemas Label-juryens pris.
Prisen for beste mannlige skuespiller gikk på sin side til Àlex Brendemühl for When a River Becomes the Sea (Quan un riu esdevé el mar) av Pere Vilà Barceló, et katalansk-spansk tre timer langt drama der seksuelle overgrep igjen er et fremtredende tema.
For andre år på rad gikk hovedprisen Grand Prix – Crystal Globe for beste film til en dokumentar. I fjor vant britiske Mark Cousins med sin essayistiske portrettdokumentar A Sudden Glimpse to Deeper Things, og i år var det en film fra festivalens hjemland Tsjekkia som stakk av med prisen – som riktignok snarere er en ukonvensjonell hybriddokumentar, med en snakkende ku (!) som forteller. Den (igjen) slovakisk-samproduserte vinnerfilmen Better Go Mad in the Wild (Raději zešílet v divočině) er regissert av Miro Remo, og skildrer to tvillingbrødre som har valgt en isolert og annerledes livsstil, løselig basert på en bok av Aleš Palán.
Tragisk nok kom nyheten for kort tid siden om at Frantisek Klisik, en av brødrene som portretteres, ble funnet død i et tjern i den tsjekkiske landsbyen Ohrobec søndag morgen, få timer etter at Better Go Mad in the Wild vant hovedprisen i Karlovy Vary. 62-årige Klisik var tilstede på festivalen i forbindelse med premierevisningen på torsdag, og skal ha feiret filmens suksess da han senere besøkte en venn i Ohrobec.
Årets vinner av hovedjuryens nest gjeveste pris, Special Jury Prize, var den iranske filmen Bidad, regissert av Soheil Beiraghi. Spillefilmen handler om en talentfull ung jente som velger å synge på gatene i Iran, i strid med landets religiøse forbud mot at kvinner kan opptre offentlig med sang. Av hensyn til de involvertes sikkerhet ble detaljene om denne filmen holdt tilbake av festivalen inntil for få uker siden, og regissøren risikerer straff fra iranske myndigheter for den systemkritiske Bidad. Ikke desto mindre skal Beiraghi ha vært fastsatt på å returnere til hjemlandet etter at han gjestet Karlovy Vary for premieren og prisutdelingen.
KVIFF bød på flere norske bidrag enn kun den norske spillefilmen Se meg. Blant prisvinnerne var den litauiske filmen The Visitor (Svečias) av Vytautas Katkus, som vant prisen for beste regissør i hovedkonkurransen. Filmen samprodusert med norske Stær Films og Garagefilm International fra Sverige (begge selskapene stod for øvrig bak Hypnosen), og er Katkus’ første spillefilm som regissør. Han er dog også filmfotograf, og i tillegg til sin egen spillefilm har han blant annet fotografert Saulė Bliuvaitės Toxic (Akiplesa), som ble vist på Tromsø internasjonale filmfestival i januar med Katkus som gjest. Toxic vant hovedprisen på fjorårets filmfestival i Locarno, og er en av flere filmer fra Litauen som har bemerket seg internasjonalt i det siste.
The Visitor handler om noen-og-trettiåringen Danielius (Darius Šilėnas), som nylig har fått barn med sin norske samboer i Tromsø (spilt av Hanne Mathisen Haga) og tilbringer en søvnig sensommer i oppvekststedet i Litauen for å selge foreldrenes leilighet. Dette er en dvelende og underfundig dramakomedie om nostalgisk tilknytning og i vel så stor grad ensomhet, som dessuten inneholder noen mildt absurdistiske innslag. Regissør Katkus har tidligere blitt valgt ut til både Cannes og Venezia med sine kortfilmer, og med spillefilmdebuten markerer han seg ytterligere som en egenartet filmskaper verdt å følge med på.
Regiprisen i Karlovy Vary delte han med franske Nathan Ambrosioni for spillefilmen Out of Love (Les Enfants vont bien), som var blant de aller klareste høydepunktene i Crystal Globe-konkurransen. Her spiller Camille Cottin en selvvalgt barnløs kvinne som blir overlatt ansvaret for sin nevø og niese da søsteren forsvinner sporløst, og er en imponerende moden film i både tematikk og utførelse av den 25 år unge filmskaperen – som allerede har laget to spillefilmer før denne. Out of Love vant også den internasjonale filmkritikerorganisasjonen FIPRESCIs pris for beste film i hovedkonkurransen.
La oss imidlertid vende tilbake til Litauen og Katkus. Han er nemlig også fotograf på en annen litauisk spillefilm som hadde verdenspremiere i Karlovy Vary. Gabrielé Urbonaités Renovation (Renovacija) ble vist i sidekonkurranseprogrammet Proxima, og er en sjarmerende, bittersøt og til dels «quirky» dramakomedie med flere likhetstrekk med Katkus’ film, til tross for begge filmenes markante særegenheter.
Også Renovation har fremtredende berøringspunkter med Norge, her i form av at hovedkarakteren – som nylig har flyttet sammen med kjæresten i Vilnius, og oppdager at bygningen de nå bor i skal gjennomgå støyende oppussingsarbeid – jobber som oversetter fra norsk til litauisk. Som i The Visitor kommuniserer hovedpersonen (Žygimantė Elena Jakštaitė) i denne filmen med en rollefigur i Norge, spilt av Helene Bergsholm. Renovation er imidlertid ingen norsk co-produksjon, men er samprodusert med Latvia og Belgia.
En annen sjarmerende film i Proxima-programmet verdt å trekke fram er belgiske Before / After (Avant / Après) av Manoël Dupont, som forteller om to ikke spesielt gamle menn som reiser til Istanbul kort tid etter de møter hverandre, der de begge skal utføre en hårtransplantasjon. Dette er en besnærende og varmt humoristisk liten film som ikke gir alle svar, og som føles forfriskende i sin kombinasjon av narrativ åpenhet og intim tilnærming til sine karakterer. Before / After ble belønnet med FIPRESCI-juryens pris for beste film i Proxima-konkurransen, og fikk i tillegg hederlig omtale fra festivalens offisielle jury for den samme seksjonen.
Blant de norske deltakerne på festivalen var også skuespiller Hamid Karimi, som spiller en sentral birolle i tyrkiske Gözde Kurals spillefilm Cinema Jazireh. Denne samproduksjonen mellom Tyrkia, Iran, Bugaria og Romania utspiller seg i Taliban-styrte Afghanistan et par tiår tilbake i tid, og beretter om en kvinne som maskerer seg som mann for å lete etter sin bortkomne syv år gamle sønn. Med det tar den opp et strengt tabubelagt, men etter sigende godt kjent tema om bortføring, menneskehandel og seksuell mishandling av barn i landet. Cinema Jazireh mottok hederlig omtale («commendation») fra den økumeniske juryen på festivalen.
Utover de mange premierene i konkurranseprogrammene, gir KVIFF anledning til å se utvalgte høydepunkter fra andre nylige festivaler, samt en rekke eldre klassikere. Blant de sistnevnte var den i år 50 år gamle Gjøkeredet (One Flew Over The Cockoo’s Nest) som ble vist i ferskt restaurert versjon, med innledning av filmens produsent Michael Douglas og Paul Zaentz. Sistnevnte er også selv produsent og nevø av avdøde Saul Zaentz, som produserte Gjøkeredet sammen med Douglas. Tilstede i salen var dessuten familiemedlemmer av filmens tsjekkiske regissør Miloš Forman.
Karlovy Vary-festivalen æret i år Douglas med en hyllest, og i forkant av Gjøkeredet-visningen ble den nå pensjonerte skuespilleren og produsenten overrasket med overrekkelsen av en Crystal Globe-statuett av nyere utforming, ment å erstatte den han ble tildelt tilbake i 1998.
Andre skuespillere som ble hyllet under festivalen var Vicky Krieps og Peter Sarsgaard, som begge ble tildelt KVIFF-presidentens pris under festivalens åpningsseremoni. Et par dager ut i festivalen mottok skuespiller Dakota Johnson den samme utmerkelsen.
Det har heller ikke gått ubemerket hen at Stellan Skarsgård gjestet festivalen. Under avslutningsseremonien mottok den erfarne svenske skuespilleren en ærespris for sin fremragende innsats for verdensfilmen gjennom sin karriere, Crystal Globe for Outstanding Artistic Contribution to World Cinema.
Dagen før introduserte han og medskuespiller Inga Ibsdotter Lilleaas den norske Cannes-vinneren Affeksjonsverdi av Joachim Trier, som ble vist som del av hyllesten til Skarsgård – og som ble møtt av et tydelig begeistret festivalpublikum i Tsjekkia. I tillegg ga Skarsgård en halvannen times scenesamtale under vignetten «KVIFF Talk», moderert av Scott Feinberg fra The Hollywood Reporter. Og så uttalte han ett og annet til Variety om lunsjene på norske filmsett. Rushprint var blant journalistene som fikk intervju der noe av dette ble sagt, og kommer tilbake med det nærmere Affeksjonsverdi sin norske premiere. Da vil vi inkludere flere av temaene Skarsgård snakket om utover bevertningen på våre hjemlige produksjoner. I mellomtiden ber vi våre lesere smøre seg med tålmodighet – og fortrinnsvis en ferdigoppskåret brødskive med plastpakket salami.
Den 59. utgaven av Karlovy Vary International Film Festival (KVIFF) ble arrangert i perioden 4.-12. juli.
