Foto fra «Mot vinden».

Dokumentarfilm er en måte å forstå verden på. Dokumentarfilmen forteller oss hvem vi er, og peker ut veier å gå inn i framtiden. Norsk dokumentarfilm forteller ikke bare engasjerende historier, eller lar oss møte fascinerende mennesker, men tar også et oppgjør med samtiden. Tonen er mer forsiktig enn tidligere, retorikken mer dempet, men budskapet er tydelig.

Stadig flere opplever at vi står overfor et veiskille i dag. Norge må ta noen vanskelige valg som berører oss alle. Det handler om framtiden like mye som samtiden. Vi må definere hva vi mener med livskvalitet, og diskutere idéene om «det gode liv». Ikke bare med et blikk omkring oss, men også med tanke på framtidens generasjoner. De valg vi foretar i dag vil få store konsekvenser for mange nye generasjoner i lang tid framover.

Flere norske dokumentarfilmer har i de siste årene diskutert vårt forhold til naturen. Skal naturen bare være en form for taus kapital, en ressurs for en galopperende globalisert hypermodernitet, eller behøver vi å se oss omkring og tilbake like mye som å skue inn i den vidunderlige nye framtiden? Trenger vi å stikke fingeren i jorden like mye som å se opp på den skinnende himmelen? Flere nyere norske dokumentarfilmer oppfordrer til sosiale endringer og holdninger like mye som til forsiktighet og ettertanke. De stiller avgjørende spørsmål, og lar oss også ane svarene.

At vi har godt av å se på naturen som en ressurs for det man i gamle dager kalte sjelen, fordi naturen har en helende kraft, og at vi trenger å ta bedre vare på naturen, dyrene og våre omgivelser, er et tema i filmer som Gunda (Victor Kossakovsky, 2021), Fedrelandet (Margreth Olin, 2023), Sau (Rebekka Nystabakk, 2024) og Skal hilse fra naturen (Asgeir Helgestad, 2024). På svært ulike måter diskuterer disse filmene både naturen som et produksjons- og naturlandskap, og viser hvordan vi kan vokse på å forstå hvordan vi er knyttet både til urørt natur og dyrket mark. Dyrevelferd og naturglede går hånd i hånd med en dypere økologisk forståelse av menneskets hjem i den sårbare naturen.

Andre filmer har knyttet spørsmål om naturvern og naturforståelse til lokaldemokrati og motmakt på en slående måte. Kampen om fjordane (Vigdis Nielsen, 2016) slo an tonen. Denne filmen viste hvordan natur og kultur ikke er motsetninger, men snarere henger tett sammen, og hvordan byggingen av monstermastene i Hardanger ikke bare var ødeleggelse av vakker natur, men også en trussel mot lokale tradisjoner som stølslivet. Varige verdier både knyttet til natur og kultur må gi tapt i kampen om kraftproduksjon og krafteksport.

Vigdis Nielsens film er en del av en samfunnskritisk dokumentartradisjon som har vokst seg stadig sterkere her i landet i senere år, og nyere filmer som Mot vinden (Guri Gunnes Oppegård, 2025) og Vi som solgte landet (Kieran Kolle, 2026) fører videre denne tradisjonen. De benytter seg også av de sentrale motsetningsparene som dominerer retorikken i Nielsens film. Grasrota og folket står mot etablissementet, det lokale mot det internasjonale, lokalsamfunnet mot storsamfunnet, periferi mot sentrum, og avmakt og motmakt står mot Makten med stor M. Kampen om fjordane avsluttet med at filmens hovedperson, den unge aksjonisten Synnøve Kvamme, sier: «Vi tapte kampen i Hardanger». Men Synnøve fortsetter på profetisk måte: «Men dette er jo bare begynnelsen». Guri Gunnes Oppegård og Kieran Kolle tar opp stafettpinnen og fører kampen videre i sine filmer. Og senere i år vil nye helaftensdokumentarer av Asgeir Helgestad (Frost uten snø og is) og Håvard Bustnes (La fjella leve) få kinopremiere, filmer som også tar opp disse viktige temaene.

I nyere norske dokumentarfilmer knyttet til lokaldemokrati og de brutale naturinngrep som «det grønne skiftet» synes å medføre, stilles helt avgjørende spørsmål som er viktige for oss alle. Det er spørsmål knyttet til lokalsamfunn eller urfolks rettigheter, og det er spørsmål knyttet til ansvar og grunnleggende samfunns- og livsverdier. Hva er landskap og natur verd? Hvilken rolle skal små lokalsamfunn og urfolk spille i globaliseringen av kraftmarked, geopolitikk og overgangen til grønn energi? Skal vi ha uberørt natur, levende bygder og opprettholde eldre tradisjoner, eller må dette vike for endringen av energiproduksjonen? Og hva er det egentlig vi legger i uttrykket «det gode liv»?

Mot vinden

Guri Gunnes Oppegårds Mot vinden hadde en begrenset kinolansering tidlig i fjor høst, men en forkortet fjernsynsversjon er tilgjengelig på NRKs nettsider. Kortversjonen er knappere og mer konsis, men kinoversjonen har mer pust og en bedre rytme, og filmen hadde fortjent en bredere distribusjon på kino. Begge versjonene er imidlertid interessante og viktige filmer, som balanserer brennaktuelle spørsmål med mer allmenne diskusjoner omkring urfolks rettigheter, naturinngrep og kontrasten mellom tradisjon og modernitet. Jeg skriver om kinoversjonen her.

I Mot vinden møter vi 21 år gamle Nils-Anders Appfjell. Han har arvet familiens reinflokk, men Norges største vindkraftverk er i ferd med å bygges i det tradisjonelle beiteområdet til reinen hans. Vi befinner oss i Vefsn kommune, vest for Mosjøen i Nordland, der Øyfjellet vindpark tok form i årene mellom 2020 og 2022, til tross for protester fra reineierne i området. I vindparken har 72 store vindturbiner blitt reist, turbiner som er 105 meter høye og med en rotordiameter på 149 meter. Spørsmålet om hvordan vindparken påvirker reindriften og framtiden til Nils-Anders, er selve omdreiningspunktet i Mot vinden, som også benytter seg av Fosen-saken og demonstrasjonene ved Stortinget som en måte å risse opp en større bakgrunn for samenes sak mot Øyfjellet vindpark. Fosen og Øyfjellet blir to sider av samme sak og samme kamp.

«Så lenge vi er usynlige, da er alt greit», sier en av reineierne i Mot vinden, og setter ord på følelsen av hverken å bli sett eller hørt av storsamfunnet. Helt i slutten av filmen, da reineiernes rettssak mot vindparkeierne går sin gang i rettsvesenet kommer reineieren tilbake til det å ha en stemme og det å bli hørt. Han forteller om hvordan han som liten fikk beskjed av sin mormor at han ikke måtte rope på reinflokken, fordi reinen ennå ikke kjente stemmen hans og hadde tillit til ham. Nå løfter han stemmen i rettssalen, men blir ikke hørt. Storsamfunnet gir ham kompensasjon, slik at han kan frakte rein i lastebil til vinter- eller sommerbeitet, men det han sier er brakt til taushet av summingen fra vindparkens monsterturbiner. Men hverken han eller Nils-Anders, som også vitner i rettssalen, gir opp. De forsvarer en livsstil og de forsvarer landskapet. «Det er jo vi som er fjellene», sier han.

Mot vinden er en film som handler om å bli sett og hørt. På den ene siden er det en dokumentar som gir oss et fyldig portrett av Nils-Anders og hans far, og på den andre siden skildrer filmen hvordan Fosen-protestene ved Stortinget bidrar til nytt fellesskap og nytt håp i Øyfjellet-saken. Person og sak smelter sammen, og filmen viser oss også i detalj mange sider ved moderne reindriftskultur.

Kjernen i saken er at reinsdyrene ikke lenger oppfører seg slik de har gjort i generasjon etter generasjon. På grunn av vindparken, og de mange store vindturbinene på snaufjellet, søker reinen andre veier og ruter og går seg vill. Den får ikke lenger lov til å være der den trives best, og skremmes av turbinene. Hvilke konsekvenser dette får viser filmen med all mulig tydelighet. Reinen trekker ikke opp på fjellet, men snarere nedover mot bebyggelse og veier. I en av filmens sterkeste scener ser vi hvordan Nils-Anders og hans far Torstein går langs jernbanesporet og plukker opp døde dyr og kroppsdeler. Flokken har tatt en uventet vei, gått ned til jernbanesporet, og 14 dyr er påkjørt og maltraktert. Noen må de skyte, andre er nærmest gått i oppløsning i møtet med toget. Man finner et bein her, og et hode et helt annet sted.

Guri Gunnes Oppegårds film framstiller samenes sak på en enkel, men effektiv måte. Vi ser hele tiden at noe er galt. Istedenfor å kunne la flokken vandre fritt, er Nils-Anders nødt til å ha flokken i en stor innhegning, og han må gi dem kraftfór slik at de ikke skal sulte. I en scene ser vi Nils-Anders og kjæresten gå til innhegningen med en liten sekk reinmose. De setter seg ned, kaster små dotter av reinmose omkring seg til dyrene, som en trist kontrast til en flokk som kan finne sin egen mat og som ikke trenger menneskene på samme måte. Og flyttingen til sommerbeitet foregår med lastebil og helikopter. «Når du kjenner landskapet er det lettere å forstå historien», sier Nils-Anders et sted i filmen, og slår også fast at landskapet «er et hjem for et helt folk».

Mot vinden skildrer fremmedgjøring på en overbevisende måte. Reinen er gjort fremmed overfor det landskapet som har vært deres hjem i mange generasjoner, og det samme skjer med menneskene. Deres identitet og tilhørighet er knyttet til landskapet og naturen, men deres identitet er i kraftig forandring. Ikke det at Nils-Anders er noen motstander av alt moderne, snarere tvert imot. Noe av det som gjør filmens portrett av ham så vellykket, og som bidrar til en journalistisk balansert tone, er nettopp at Nils-Anders i alle henseender er en moderne same. Han er en ung mann med det ene benet i tradisjonen, og det andre i moderniteten.

Nils-Anders er ikke bare avhengig av ulike moderne kjøretøy for å kunne drive moderne reindrift, men er en flittig bruker av mobiltelefonen og GPS. I en scene tidlig i filmen sitter han og fleiper og prater med en kompis, og de gjør narr av hvordan de som moderne mannlige samer er avhengige av Tinder for å finne seg et kvinnfolk. Ikke bare er så å si alle i slekt med alle, men mulighetene på sjekkemarkedet for en ung same er ikke store. En mørkere tone kryper imidlertid etter hvert inn over samtalen, ettersom Nils-Anders ber om råd om hvordan han skal oppføre seg i Mosjøen. Kompisen advarer ham. De ser ikke med blide øyne på samer i Mosjøen. Den diskrimineringen som storsamfunnet utsetter reineierne for får et ubehagelig ekko i hvordan vanlige nordmenn fremdeles er skeptiske eller rent av fiendtlig innstilt til samer.

Halvveis i filmen følger vi Nils-Anders til Oslo. Samiske aksjonister protesterer utenfor statsministerens kontor, og dette blir ikke bare løsningen for Nils-Anders’ kvinnfolkproblemer, men er også en viktig hendelse som utløser fellesskap og nytt håp. Nils-Anders får seg dame, og sammen kan aksjonistene skape et nytt samhold. Også her sniker det seg imidlertid inn en mørkere undertone i flere scener. «Reindrift og byråkrati går ikke godt sammen», sier faren til Nils-Anders tidlig i filmen, og også dette demonstreres på overbevisende måte både i scenene med aksjonistene i Oslo og i de avsluttende scenene i Helgeland Tingrett. Øyfjellet-saken får ikke samme lykkelige slutt som Fosen-saken, men i begge sakene ser vi konsekvensene av brytningene mellom storsamfunnet og den samiske urbefolkningen.

Mot vinden er tilsynelatende en enkel film, som viser oss menneskene bak overskriftene i media, og demonstrerer konsekvensene vindturbinene har på dyr og mennesker, men filmen er sammensatt og rik. Det er ikke minst en film om aksjonisme, sivil ulydighet, betydningen av kamp for egne rettigheter, og hvordan det å gi opp ikke er et alternativ. «Gir man opp har man ingen framtid», slår Nils-Anders fast. Reineierne krever forutsigbarhet i reindriftsnæringen, og de krever å få landskapet tilbake. Ikke bare på vegne av seg selv, men på vegne av kommende generasjoner. Om det ikke skjer en endring vil det knapt nok være et landskap igjen om 20 til 30 år, sier Nils-Anders, og fortsetter trassig å si at han ikke vil være den siste som driver med rein i denne delen av landet.

På den ene siden er Mot vinden en slags prosess-dokumentar som skildrer hvordan Nils-Anders og hans familie går gjennom endringer og må tilpasse seg en situasjon der reinflokken må behandles på en helt ny måte, og på den andre siden viser filmen med slående bilder at noe er galt i argumentene som av og til bys om at reinen ikke bryr seg om de store vindturbinene. Vi ser at de snur når de kommer til vindparken. Vi ser at de søker seg andre veier og blir påkjørt av tog eller lastebiler. Og vi ser vindparken som et stort sår i naturen. 

Guri Gunnes Oppegårds film er mer journalistisk og prosaisk enn Vi som solgte landet, men også Mot vinden forener en samfunnskritisk politisering med en poetisk holdning der vakre naturbilder av høyfjellet også viser fram det som er i ferd med å gå tapt. Vi beveger oss gjennom et landskap som tar pusten fra oss med sin skjønnhet, men vi kjører også gjennom et naturlandskap som nærmest er forvandlet til en ruinlignende steinrøys.

Vi som solgte landet

Én time inn i Kieran Kolles Vi som solgte landet befinner vi oss på Kverneland ved Egersund. To kvinner står på en høyde og ser utover landskapet og gårdene. Den ene er en bonde som har sagt nei til å selge gården og eiendommen, selv om hun ville blitt rik på salget. Hun vil ikke at den gode matjorden skal erstattes av en asfaltplass og et datalagringssentrum. 

Sammen med en god venninne diskuterer hun viktige spørsmål som har relevans langt utover deres konkrete sak og situasjon. De ser utover jorden og landskapet og spør hva som egentlig legges i ordet «verdi». Og hva er uerstattelig? De fortsetter å snakke, og kommer til å tenke på rovfuglene i området, og hvordan en ørn kan bli jaget av gårde av en flokk spurver. Denne allegoriske historien nærmest summerer opp hva Vi som solgte landet handler om. Filmen handler om rovdrift på naturen og diskusjonen om hva som er verdifullt i livet, og den viser oss kampen mellom spurver og ørner. 

Ørnene er de investerings- eller industriselskaper som vil ødelegge natur og landskap for å utnytte landets billige kraft. De skal skaffe arbeidsplasser og utvinne mineraler som kommer mange til gode, men spørsmålet er hvilken verdi ørnenes rovdrift på naturen vil ha, for nåtiden og for framtiden. Og hvem er disse ørnene? Hvem som står bak investeringsselskapene er ikke alltid lett å finne ut, og sporene peker ofte langt utenfor Norges grenser. Spurvene er lettere å identifisere. De er alle de lokale kvinner og menn som stiller betimelige spørsmål, som protesterer og som står opp mot storkapital og politisk overstyring. Selv om noen av de kampene spurvene kjemper ikke ender med seier, er kampen i seg selv avgjørende. Spørsmålene som stilles er også viktige, og krever tydeligere svar enn de vi hører fra politikere lokalt og nasjonalt.

Vi som solgte landet har mye til felles med Kampen om fjordane. Ikke minst i bruken av nasjonale symboler og nasjonal retorikk. Helt i begynnelsen av filmen ser vi hva filmen diskuterer og argumenterer mot. Kamera panorerer langsomt over et majestetisk fjellmassiv. Vi er i Norges hjerteland, et landskap nærmest skåret rett ut av maleriene til J. C. Dahl. Men ettersom kamera panorerer får vi ikke øye på mennesker og gårdsdyr, som i mange av Dahls fremste nasjonale malerier, isteden er det først vindturbiner og deretter et gigantisk steinbrudd som kommer til syne. Kieran Kolles film argumenterer ikke bare med ord og skildringer av lokale opprør mot store industriprosjekter som har enorme konsekvenser for lokalsamfunnene og naturforvaltningen, men også med emblematiske bilder.

Det slående ved flere av de poetiske bildene i Kolles film er at de fremhever dimensjonene over hva som er i ferd med å skje med landskapet. Her er en scene fra Haramsøya viktig. Til tross for lokale protester skal et antall store vindturbiner reises på fjellet. Vi ser når turbinbladene kommer med båt, og deretter fraktes opp på fjellet med spesialkjøretøy. Det som lett kan bli abstrakte tall blir synlig for den som ser. De store dimensjonene framheves på en enkel, men effektiv måte.

Vi som solgte landet skildrer fire ulike prosjekter som sammen danner et skremmende mønster. I Førdefjorden skal et gruveselskap bygge en stor gruve og gruveslammet skal dumpes i fjorden. På Kverneland kan betydningsfull matjord, som har mettet Vestlandet i generasjoner, erstattes av et datalagringssenter. På Helleland er det også et gruveprosjekt som vil ha store konsekvenser for land og bygd, og på Haramsøya forvandler vindturbinene i vindparken det dramatiske landskapet. Det er det norske grunnfjellet, selve det norske landskapet som er i ferd med å forvandles.

Kolles film veksler mellom å skildre lokalsamfunnenes kamp mot disse store industriprosjektene, som ofte drives av internasjonale aktører, selskap og investorer, og å stille en rekke spørsmål av mer generell karakter. Det handler om politiske og eksistensielle valg, og det handler om nasjonale og lokale veiskiller. Mange av de som skildres i filmen gir uttrykk for en økende avmakt. De føler seg som brikker i et storpolitisk spill. På den ene siden ønsker de å forvalte landskapet, jorda og tradisjonen, men på den andre siden hører de hvordan storkapitalen og politikerne lokker med at endringene er nødvendige ofre de må gjøre, av større geopolitiske grunner og for å sikre «det grønne skiftet». 

Et av de viktige spørsmålene som filmen vender tilbake til gang på gang, og som umiddelbart oppleves som avgjørende, er spørsmålet om hva livskvalitet egentlig er. Hva er «det gode liv»? Bonden på Kverneland er tydelig. Hun har sagt nei til å selge store deler av den marken hun har arvet og forvaltet i årevis. Hadde hun skrevet under på papirene hadde hun blitt mangemillionær. I en sentral scene i filmen forteller hun om noen av de reaksjonene hun har fått fra folk som har fått høre om hennes beslutning. Hun kunne blitt fri og frank, sier noen, fri til å gjøre hva hun vil og ha det godt. Selv opplever hun det gode livet i det å føle at hun bidrar til et større bilde. Hun forvalter marken og dyrene, dyrker jorda og produserer mat, noe som er viktigere enn det å være rik.

Også Vi som solgte landet setter likhetstegn mellom livskvalitet og landskap, men Kolles film er annerledes enn Mot vinden. Vi lærer ikke de mange lokale aksjonistene å kjenne på samme måte som Nils-Anders i Guri Gunnes Oppegårds film, men de mange ulike lokale aksjonistene danner et felles kor av stemmer som oppleves som like sterkt som portrettet av den unge samen. Vi som solgte landet har en tydeligere politisk agenda, men gang på gang kommer også denne filmen inn på hvordan identitet og livskvalitet er knyttet til naturen og landskapet vi bebor.

For industriutbyggerne og politikerne synes landskapet og naturen å ha liten verdi i seg selv. Den er som det sies i filmen «en taus natur som bare står der». Et infamt klipp fra en forvirret tale Carl I. Hagen holder i Stortinget er mer enn bare harselas. Det er også en tydeliggjøring av en posisjon. Jorden har ingen beskyttelse, marken er taus. «Hvilken pris kan vi sette på jorden», sier bonden på Kverneland. «Jorden bare ligger der og sier ikke et pip», sier hun, og slår fast at: «Jeg må være jordas stemme».

På samme måte som i Mot vinden står to ulike syn på naturen og den dyrkede marken mot hverandre i Vi som solgte landet. Den ene holdningen er knyttet til identitet, tilhørighet og naturen som et hjem. Den andre ser naturen som kapital, en økonomisk ressurs uten egentlig egenverdi. Landskapet blir bare verdifullt dersom man kan hente ut mineraler eller bygge et næringsbygg. Dette kan synes som en forenklende framstilling, men det skaper et rom for fruktbare diskusjoner. Både politikere og aksjonister bruker av og til de samme ordene. De snakker om at man må løfte blikket, og ikke alltid tenke på seg selv. Men selv om ordene kan være de samme, menes veldig ulike ting. Langsiktig utnytting av landets ressurser står mot kortsiktige næringspolitiske valg. 

Kieran Kolles film balanserer det politiske og det poetiske på en god og spennende måte. Filmen tar klart stilling, noe som er befriende, men unnlater ikke å stille betimelige spørsmål som går langt utover hyllesten til lokalopprør og sivil ulydighet. Den har mye på hjertet, og gir mye rom for ettertanke. Til syvende og sist illustrerer imidlertid filmen noen større sammenhenger som også er verd å fundere over. Det har for eksempel vært mange diskusjoner omkring uttrykket antropocen i senere år, men Vi som solgte landet antyder at dette uttrykket kanskje ikke er fyllestgjørende. Kanskje bør det erstattes av et annet ord og uttrykk.

Med antropocen menes vår samtids geologiske epoke. Dette er en geologisk epoke der menneskelig aktivitet, og kanskje spesielt menneskeskapt global oppvarming, har utløst så store endringer av jordens overflate og planetens tilstand at man kan si at en ny geologisk periode har startet. Menneskelig aktivitet har for første gang påvirket miljøet geologisk sett på planetært nivå. Men andre ord kan også brukes. Kanskje er kapitalocen et bedre uttrykk? Med dette mer spesifikke uttrykket menes at vår nåværende geologiske epoke er formet av en helt spesifikk menneskelig aktivitet: kapitalismens profittjag og destruktive grenseløse vekt på økonomisk vekst. Kolles film antyder at det kan være noe i et slikt nytt og fancy uttrykk. Hans film tegner konturene av en tid da både kultur- og naturlandskap forvandles til industri eller post-industrielle datasentre og batterifabrikker. Miljøendringene knyttes direkte til det kapitalistiske systemet som prioriterer økonomisk vekst over hensyn til miljø, landskap og natur. 

«Hvem styrer landet?» spør en skeptisk borger i Vi som solgte landet. Svaret blir hengende i luften. Pengene eller folket? Kieran Kolle kobler store spørsmål om globalisering og «det grønne skiftet» til andre spørsmål som naturtilknytning og økende mistillit til det politiske systemet. Tiden for saksbehandling er over, sier en annen borger i filmen, nå er tiden kommet for å ta viktige valg. Det er valg som handler om livskvalitet og hva vi legger i «det gode liv», og det er spørsmål som handler om demokrati.

Markens taushet

Det som først og fremst kjennetegner den moderne tradisjonen av samfunnskritiske filmer om natur og eldre kulturtradisjoner, er kombinasjonen av politisering og poetisering. Skildringen av natur og kultur er politisert, men samtidig er framstillingen av vakker og uberørt natur, eller jordbruk og reindrift, filtrert gjennom et ofte blendende vakkert billedspråk. Å se den majestetiske naturen, er i seg selv en viktig del av retorikken i filmer som Mot vinden og Vi som solgte landet, og det er også avgjørende i filmer som Kampen om fjordane eller Fedrelandet. Bildene har betydning i seg selv, som en del av filmenes bevisførsel, og bærer vitnesbyrd om den sårbare, men helende naturen som nå er truet.

Filmer som Mot vinden og Vi som solgte landet stiller helt avgjørende spørsmål og griper direkte inn i samfunnsdebatten med viktige bilder og perspektiv. Dette er filmer å bli kloke av. Dette er filmer som hjelper oss å forstå verden litt bedre. Dette er filmer som peker ut veier å gå for framtiden. Vi behøver ikke være enige i alle sakene som skildres og alt som sies, men begge filmene viser at det er mye som står på spill i dag. De gir rom for tanker, og minner oss om naturen og markens egenverdi.

Energi står helt sentralt i begge filmene, grønn eller ikke grønn, og dette gjør at filmene er ekstra betydningsfulle. Norge er spesielt sårbar for diffuse internasjonale aktører som lokker med store kortsiktige gevinster, men Norge har kanskje også et større ansvar for å bidra til en grønnere og renere verden. Vi har tross alt blitt rike på oljen. Særinteresser må alltid balanseres mot større bilder, men filmene peker på sammensatte og komplekse valg som vi må ta stilling til, for framtidens skyld.

Filmer som Vi som solgte landet, Mot vinden og Kampen om fjordane handler til syvende og sist om det å bli hørt og det å bli sett. Filmene demonstrerer hvor viktig lovverk og lokaldemokrati er, og hvor avgjørende det er å stå opp, heve stemmen, og gi vitnesbyrd. Er man usynlig mister man lett muligheten til selv å bestemme over sitt liv, og bare ved å kjempe for sin sak kan man bidra til å forme framtiden. I disse filmene får den tause jorden en stemme. Marken ligger ikke bare der, taus og uutgrunnelig, den blir synlig, og den får en helt egen stemme.

Dette er artikkel nummer 136 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre kan du lese her.