«Jeg vokste jo opp i et fiskevær, i en fiskerfamilie», sier et av tidsvitnene i dokumentaren Havfolket, og hun fortsetter å fortelle: «Og man tenker vel kanskje at den her typen fiskevær som var veiløse, at de var isolerte, og at folk hadde nok med seg selv. Men det er jo det stikk motsatte. For den her typen samfunn, det hadde havet som ferdselsvei. Og man hadde et sånt blikk utover seg selv». Denne kommentaren går rett til hjertet av Elin Sander, Elisabeth Kleppe og Henrik Hylland Uhlvings film. Havfolket handler om fellesskap, samhold og samfunnsbygging, men også om utferdstrang, eventyr, hverdagens slit og brå død.

Som første kinodokumentar ut i 2026 viser Havfolket at dokumentarfilmen her i landet fortsetter å overbevise og begeistre. Etter de første tre ukene har filmen blitt sett av rett i underkant av 68. 000 på kino. Det er lett å forstå populariteten, og det er ikke vanskelig å bli begeistret for denne sjarmerende filmen. Det er en bittersøt hyllest til norsk kystkultur i forrige århundre, og en kjærlighetserklæring til alle de som karret seg fast på øyer og holmer og skjær samtidig som de bygget landet. 

Havfolket er både en reise i norsk kystkultur, på jakt etter kystfolkets egen identitet, og samtidig en anekdotisk mentalitetshistorie der fortidens bilder får en egen sanselig energi og kraft. Det er nesten som om man kjenner lukten fra sildeoljefabrikkene og hører både havets brøl og stillhet. Filmen er ofte ublu i sin nostalgi, men når den ser bakover i tid er det alltid for å gi et perspektiv på vår egen samtid. «Sånn var det på den tiden», slår en av tidsvitnene i filmen lakonisk fast, men samtidig er underteksten glassklar: Sånn er det ikke lenger. Den verden av nøysomhet, hardt arbeid og samhold som filmen skisserer, er tapt og for lengst forbi. Det er en svunnen verden Havfolket skildrer, men det litt sukkersøte balanseres alltid mot en mørkere fond av arbeidsulykker, ensomhet, slit og mennesker som gikk bort på sjøen.

Filmen begynner med noen korte glimt fra forskjellige kystbyer, og med ulike assosiative sprang beveger vi oss gjennom det 20. århundre inntil bilismen, oljen og oppdrettsnæringen endrer kystkulturen for alltid. Havfolket er en eneste lang collage, en montasje av ulike korte scener og bilder, akkompagnert av små kommentarer og fortellinger fra et knippe tidsvitner på lydsiden. Ustanselig kolliderer to tider sammen i filmen. Bildene viser oss det som engang var, mens kvinner og menn kommenterer kystlivet fra nåtidens distanserte utsiktspunkt. Da og nå kontrasteres i en film som både skildrer fortidens aller mest konkrete og sanselige side, men som samtidig nærmest er tidløs. Tid og sted smelter sammen til en helt egen tidløs enhet, til det som er selve kystkulturen og kystidentiteten, og det som er fortiden.

Et av tidsvitnene som kommenterer på lydsiden er filmregissøren Knut Erik Jensen. Han forteller ikke bare om den største sivile ulydigheten i moderne tid, da alle finnmarkingene flyttet hjemover i den aller første tiden etter krigen, til husruinene tyskerne etterlot seg etter sin brente jords taktikk, men også om kystkulturens samlende globale favn. «Sitter du i fjæra», forteller Jensen, «et eller annet sted, så sitter du i den samme fjæra over hele verden». Det er store forskjeller, slår Jensen fast, når det gjelder folk, land og temperaturer, men går du ned til fjæra: «så sitter du sammen med alle de andre.»

Det store nasjonale filmarkivet

Bruken av ulik arkivfilm har i senere år gitt mange norske dokumentarfilmer en helt egen særegen kraft. Fjorårsfilmene Trango – et ønske om å leve sterkt av Christopher Carvasal og Klæbo av Ola Høsflot Klæbo og Stian Engh er to ulike eksempler på filmer der forskjellige arkivopptak bidrar til å gjøre filmene rikere. Havfolket er det som gjerne kalles en kompilasjonsfilm. Den er helt og holdent satt sammen av tidligere filmopptak. De tre regissørene har fritt og uhemmet tatt for seg av filmbilder fra de siste hundre årene, både fra filmavisinnslag og aktualitetsfilm, ulike filmreportasjer og forskjellige kortfilmer. Per Høsts filmbilder fra høyonna på Røst på slutten av 1950-årene møter Sten-Rune Sterners bilder fra Vardø i 1970 eller forskjellige private amatørfilmer fra strand og kyst. Montert sammen får de en ny mening. Og over de tallrike filmfragmentene ligger ulike stemmer som forteller om det mangslungne livet langs kysten. Selv om det er bildenes kraft som er mest viktig, er lydarbeidet også avgjørende. Stemmer, musikk og forsiktige lyder skaper en akustisk fond som løfter fram det sanselige både i fortiden og nåtiden.

Bruken av arkivfilm i en ny sammenheng, som såkalt found footage, som det heter på engelsk, går helt tilbake til filmens aller tidligste år, men alle som presenterer genren kompilasjonsfilm vil unektelig peke på sovjetiske Esfir Shub som den mest kjente pioneren innenfor denne typen film. Hennes Romanov-dynastiets fall (1927) er den store klassikeren i denne genren. Shub skildret opptakten til den sovjetiske revolusjonen i 1917 gjennom filmavisklipp og amatørfilm fra årene 1913 til 1917. Med sylskarp brodd viser filmbildene hvordan revolusjonen nærmest ble en nødvendighet på grunn av tsarveldets hensynsløse og brutale undertrykking, og hvordan deltagelsen i 1. verdenskrig utarmet det russiske folket og ansporet til motstand, opprør og revolusjon. 

Filmhistorikeren Jay Leyda pekte i sin klassiske studie av kompilasjonsfilmen på hvordan denne typen film alltid handler om en idé, og det gjelder i aller høyeste grad Havfolket også. Alt dreier seg om idéen om havfolkets egen sosiale identitet. Leyda var opptatt av kompilasjonsfilmens muligheter når det gjaldt å forstå historien på en ny måte, og dette er også åpenbart avgjørende i Havfolket. I motsetning til den offisielle historien, som legger vekt på store endringer og kjente menn, presenterer Havfolket en alternativ historie. En historieberetning som ikke kommer ovenfra-og-ned, men nedenfra-og-opp. Det er en historie ikke laget av boklærde historikere med store ord, tall og statistikk, men havfolkets egen historie. En serie sanselige og følelsesmettede øyeblikksbilder som sammen risser opp konturene av en livsholdning og en mentalitet som langt på vei er blitt borte for oss.

I norsk kinodokumentars historie markerer de første etterkrigsårene gjennombruddet for kompilasjonsfilmen. Umiddelbart etter freden kom Norsk Film A/S’ krønike Kong Haakon VIIs regjeringsjubileum 1945 og årene etter kom to helaftensfilmer om krigen: Fra London til Lofoten (1946) og 5 år – som vi så dem (1947). Flere filmer fulgte, enten om kongehuset, krigen eller moderne utviklingstrekk etter unionsoppløsningen, men alle disse filmene var offisielle i tonen og fokuserte på store hendelser, teknologisk utvikling og kjente folk. Moderniseringen av landet er et avgjørende tema, men spennet er så stort at filmene blir flyktige og vage i tonen. Filmforskeren Sara Brinch har karakterisert disse kompilasjonsfilmene som filmer som forsøker å gjøre så mye som mulig, og alt på en gang. 

Det er også noe man kunne ha beskyldt senere kompilasjonsfilmer for, men nyere filmer som Trondheimsreisen (Magnus Skatvold, 2018) og Bergen – i all beskjedenhet (Frode Fimland, 2020) er både mer vellykkede og mer spissede i sine tilnærminger. Begge disse byfilmene er mentalitetshistorier som handler om lengselen etter fellesskap og et hjem som kanskje er gått tapt. Skatvold og Fimlands filmer handler om hvordan Trondheim og Bergen ble moderne byer. Begge filmene er mosaikker av små fortellinger, ikke kronologiske store Historier med stor H, men assosiative collager som kretser om noen utvalgte motiver og temaer.

Havfolket videreutvikler tematikk, holdninger og stemninger fra Skatvold og Fimlands filmer. Elin Sander og Elisabeth Kleppe var produsenter på Bergen – i all beskjedenhet (som de også var med å skrive manus til), og den nye filmen har mange fellestrekk med Bergensfilmen. Ikke minst er ofte Bergen by et omdreiningspunkt i fortellingen om havfolket. Bergen er byen som muliggjør eksport av fisk til hele verden, men uten fisken fra nord ville neppe Bergen vært den samme handelsbyen, slår et av tidsvitnene kontant fast. Og Knut Erik Jensen har en god anekdote som summerer opp forholdet mellom Bergen og Nord-Norge. «Når jeg kommer til Bergen, så bruker jeg å gå på Festspillene», sier han, og forteller videre at han ikke har billett, men likevel kommer gratis inn. Ja, ikke helt, men likevel, det er nordlendingene som har bygget opp Bergen: «Tyskebryggen og Mariakirken og Haakonshallen, det er nordnorsk tørrfisk alt». Og billettøren forstår hva Jensen sier: «Ja, det er greit, du får halv pris.»

Elin Sander, Elisabeth Kleppe og Henrik Hylland Uhlvings film drar nytte av det store norske filmarkivet av mer enn hundre års filmproduksjon. Det er en rik kulturhistorie regissørene øser av. I Havfolket setter vi oss inn i en tidsmaskin, eller åpner en hemmelighetsfull tidskapsel, og begir oss tilbake i tid. Den gang da er imidlertid sett fra vårt distanserte ståsted nå, og filmen handler like mye om hvordan minnet fungerer og hvordan vi minnes fortiden som om hvordan det «egentlig var» før i tiden. 

Havfolket er en sjarmerende kulturhistorisk mosaikk av minner, stemninger, følelser, fornemmelser og personlige øyeblikk og vitnemål. Noen ganger får man følelsen av at filmen strengt tatt sier at det var bedre før, akkurat som i filmene Trondheimsreisen og Bergen – i all beskjedenhet, men vi skrur ikke bare tiden tilbake til en bedre tid. Havfolket er hemningsløs i sin nostalgi, men har også øyeblikk som balanserer sødmen med mørkere og mer bittersøte øyeblikk og refleksjoner. 

Selv om mangt og meget var bedre før, finnes et ekko av sorg i flere av filmens partier. Det er som om man hører den blinde i August Strindbergs Ett Drömspel spøke i bakgrunnen. Den blinde forteller at han spurte et barn en gang hvorfor havet var så salt. Barnet som hadde en far til sjøs, svarer at det er fordi sjømennene gråter så mye. Og sjømennene gråter så mye fordi de alltid må reise bort. Havfolket handler om det å reise bort, men mest av alt om det å bli hjemme og bygge landet.

Arbeidets århundre

Uten havet og kystkulturen ville Norge som nasjon knapt nok eksistert. Kystkultur er samfunnsbygging. Dette er en av de sentrale idéene i Havfolket. Et av de temaene fra Trondheimreisen og Bergen – i all beskjedenhet som Havfolket viderefører og rendyrker er betydningen av og holdningen til arbeid. I dag opplever man gjerne en holdning til arbeid der jobben nærmest er et hinder for livsutfoldelse. Det er noe man helst vil unnslippe. En dyd av en nødvendighet. Det var annerledes før. Det århundret Havfolket risser opp er arbeidets århundre. Identitet er knyttet til nøysomhet og hardt arbeid. Og lukten av fisk er også lukten av penger.

Den positive skildringen av vanlig arbeid, til sjøs, på kaia, i fiskeforedlingsindustrien eller i hjemmet, er helt avgjørende i skildringen av kystidentiteten. En fisker kan drømme om det store varpet, men i dårlig vær kan tragediene raskt komme. En av tidsvitnene peker på at når vinterfisket begynte var det noen som ikke kom hjem. Man visste ikke hvem, og man ante ikke når, men noen ble alltid igjen på sjøen. Sentralt i kystidentiteten er ikke bare nøysomhet og villigheten til å arbeide, men også forestillingen om en slags stoisk ro. «Men du må stå i det», sier et av tidsvitnene på lydsporet.

Fortiden i Havfolket er en vag tid da folk arbeidet sammen. Barnearbeid blir sett på som positivt. Og barn hadde større frihet enn i dag. Dette er også et viktig nostalgisk tema i Trondheimsreisen, og begge filmene legger stor vekt på barndom og oppvekst. Dette er et motiv i Bergen – i all beskjedenhet også. Barn arbeidet sammen med foreldrene fra tidlig av, og ingen ser noen ulemper ved godt gammeldags barnearbeid. Riktignok skifter filmen tone, og etter en kort skildring av krigsårene blir også holdningen til arbeid noe endret. Artisten Lynni Treekrem forteller om det å jobbe på fiskefabrikken, og hvordan kvinnene der ber henne om å finne en vei ut. De har stått og slitt ved samlebåndet et helt liv, mens hun er ung og har nye muligheter. Hun har et helt liv framfor seg og forlater fabrikken.

Holdningen til arbeidsglede og arbeidsetikk endres i takt med at filmens mosaikk av øyeblikksbilder og historier nærmer seg vår egen tid. En av tidsvitnene peker på skammen som var knyttet til ikke å være sterk, og ha problemer med å «stå i det», og i siste del av filmen får vi et annet bilde av arbeidet. Med bilen endres samfunnets holdning til fjorden og sjøen. Plutselig blir fjorden et hinder, og havet ikke lenger noe som binder folk sammen. Når fisken forsvinner, blir det verre. 1960-tallet er «den tiden da alt forsvinner», og sjømennene havner i oljen. Helt mot slutten av filmen klipper regissørene inn noen scener fra transporten av en oljerigg tidlig i oljealderen. En vaier ryker, og tid er penger, så to menn må ned og fikse det hele, selv om stormen raser på sitt verste. Disse bildene er rystende i sin enkle og nøytrale skildring av en annen tid, da man tok systematiske sjanser med folks liv og helse som forhåpentligvis ikke er mulig i dag. På denne måten veksler Havfolket mellom et romantisk blikk på arbeid og en mer realistisk skildring av en tid da regler knyttet til arbeidsforhold knapt eksisterte.

Dersom man løfter blikket og ser på norsk kompilasjonsfilms historie er det flere interessante trekk man blir oppmerksom på. Ikke bare endringen av historieforståelsen, og et skifte fra en tørr og offisiell ovenfra-og-ned holdning til en mer sanselig nedenfra-og-opp strategi, men også holdningene til utvikling, teknologi og framskritt. De tidlige norske kompilasjonsfilmene er preget av en voldsom framskritts- og utviklingsoptimisme. Det var ikke så bra i gamle dager, sier disse filmene, men framtiden er lys. I filmer som Trondheimsreisen, Bergen – i all beskjedenhet og Havfolket er framtids- og utviklingsskepsisen overveldende. Troen på fortiden har erstattet troen på framtiden. Det var bedre før, sier disse filmene, til tross for alle oljemilliardene vi har i dag.

Det hele synes å starte med bilismen på 1960-tallet. «Vi lager et samfunn der vi bare kjører forbi hverandre», sier et av tidsvitnene. Den tiden da fergeleiet og hurtigruta var kommunikasjonsnettverkets nav, er i ferd med å forsvinne. Riktignok var det trasig å vente i timevis på ferga i gamle dager, men det var også en måte å oppdatere seg på og snakke med folk. Med bilen begynner den gamle tidsfølelsen å vitre bort. Man får det travelt, og for travelt til å være sammen. Havet binder ikke lenger folk sammen på samme måten, og kystidentiteten synes langsomt å smuldre opp. Et av de slående trekkene ved mange av de korte scenene og øyeblikksbildene som Sander, Kleppe og Hylland Uhlving har valgt ut er hvordan vi ser en annen type offentlig utekultur. Gatene er smokkfulle av folk, og folk har enda ikke stengt seg inne foran fjernsynsapparater og datamaskiner. Dette er en av de fascinerende og fine sidene ved kompilasjonsfilmer som Havfolket. Vi ser fortiden i glimt utspille seg framfor oss, og vi ser hvordan folk var kledd og hvordan de oppførte seg sammen. Og vi ser ansiktene, noen værbitte og fulle av livserfaring, andre unge og uformete, med hele livet framfor seg.

Havfolket handler om holdninger og mentaliteter til liv og arbeid, og til barndom og oppvekst. Det er «det store vi» som skildres, i jakten på en særegen kystidentitet. Og finnes denne unglidende kystidentiteten? Ja, sier Havfolket, den finnes. På samme måte som i Bergen – i all beskjedenhet blir nennsom bruk av innvandrervitner fra Bosnia og Etiopia avgjørende. Et av tidsvitnene, som kom fra Bosnia til Bergen, forteller om vanskelige tider, men også om havet som sjelesørger. «Jeg er hver dag ved havet», sier hun med følelse i stemmen, «Hver dag. Jeg renser sjelen min».

Kjønnsroller og mentaliteter

Et viktig aspekt ved Havfolket er hvordan kjønnsroller og holdninger til det å være mann eller kvinne har endret seg. Eller kanskje ikke så mye som man skulle trodd? Kvinnenes plass er ikke bare i hjemmet, der man venter på at mannen på fisket skal komme hjem, men også i fiskeindustrien. Selv om mange historikere kanskje vil fnyse litt over hvordan fortiden smelter sammen til et eneste langt den gang da i filmen, er filmbildene overbevisende når det gjelder å vise fram kvinnfolkenes betydning for å bygge landet og kystmentaliteten.

Ofte kaster filmskaperne oss mellom ulike tider, i brå og raske klipp mellom forskjellige steder og tider, og dette har ulike funksjoner og effekter, men et slående resultat er at vi formelig ser kvinnearbeidets sentrale betydning. Både i tørrfiskindustrien, i hermetikk- og fiskeforedlingsindustrien, og i hjemmet. Det er kanskje kvinnene som mest av alt personifiserer selve kystidentiteten. De er nøysomme og arbeider hardt både ute og hjemme. De var limet som holdt kystsamfunnene sammen. Spesielt når mannfolkene var ute på sjøen. Da måtte kvinnene gjøre alt. «Damene var både inne og ute», sier et av tidsvitnene. De tar livet som det kommer, selv om det kan innebære venting, usikkerhet, ensomhet og mye monotont hardt arbeid. Kjønnsperspektivet i Havfolket er befriende, og filmen framstår i flere partier som hyllester til kvinnfolkene som bygget landet.

Havfolket skildrer først og fremst et knippe mentaliteter, som til sammen utgjør en forestilling om hvordan det var før i tiden. Barndommen før og nå står sentralt, og holdninger til arbeid og hverdagens slit er viktige. Eller nøysomhet i tider da man ikke hadde penger på bok, hverken som privatperson eller nasjon. Å se folket stige fram, i denne mosaikken av filmbilder, er ikke bare fascinerende, men også befriende. En slik film kan ikke erstatte historieboken, men kan være et spennende tillegg eller appendiks til Den Store Historien. Filmen gjør mye for å vise at sentrale idéer som hva frihet er, har hatt en helt annen betydning en mannsalder tilbake i tid. Det bidrar kanskje til at vi kan se på vår egen tid litt annerledes og klarere også. Ved å skue bakover får vi et nytt perspektiv på samtiden.

Et aspekt ved Havfolket som imidlertid bare ligger under overflaten, og som med hell kunne være løftet fram klarere ved noen få anledninger, er hvordan denne kystkulturen også var – og er – formet av klasseforskjeller. Alle skildringer av «det store vi» har en tendens til å høvle over forskjellene på folk, og selv om et par tidsvitner antyder at det ikke var lett dersom man stakk seg ut og var annerledes i små samfunn, er det nesten som om kystkulturen er klasseløs. Kanskje er det Bergensfolket som blir pengemennene, som blir rike på tørrfisken fra Finnmark, men det hadde styrket framstillingen av hvordan det føltes å leve «før i tiden» om dette hadde vært litt mer aksentuert. Vi ser kvinner i industrien, og vi ser mannfolk på sjøen, men vi får ingen forståelse av hvordan også fortidens kystkultur var et klassesamfunn. Noen hadde mer å rutte med enn andre. Noen ble rike på andres arbeid. Det var forskjell på folk før også.

Kanskje er den viktigste kommentaren fra de mange tidsvitnene i filmen litt gjemt bort i en personlig refleksjon over hvordan det var å vokse opp og tilbringe somrene ved havet. «Solen skinte hele tiden», minnes en kvinne, men kontrer raskt med å slå fast at dette er slik hukommelsen og minnet fungerer. Om man hadde spurt hennes mor om hvordan somrene ved kysten var, ville hun sikkert hatt en annen historie å fortelle. Kanskje regnet det mesteparten av tiden. Slik velger og fortetter minnet våre liv, konstruerer en litt annen historie enn den som faktisk fant sted, og former fortiden i lys av samtiden.

Havet, livskraften og humoren

Havfolket er en illustrert minnebok. Det er en film om tid og forandring, og om det som forblir det samme. Innenfra-perspektivet er vellykket og befriende, og filmen kaster et sidelys inn på mer offisielle historier om hvordan Norge utviklet seg til et velstandssamfunn i forrige århundre. Det er en film som hensynsløst gir seg hen til nostalgiens sødme, men samtidig balanseres det sukkersøte med historier og bilder som bærer bud om harde og vanskelige tider. Å bo langs kysten, og vokse opp i en fiskerfamilie, betyr også at man kan få beskjed om at far er død selv om det er julaften.

Det regionale perspektivet er avgjørende, og det er også noe som skiller nyere kompilasjonsfilmer fra de som ble laget i etterkrigstiden her i landet. I de eldre filmene var det nasjonale perspektivet overveldende, og både samfunn og moderne historie var sett fra hovedstaden. Havfolket toner ned sentrum-periferi perspektivet, og bruker ikke mye tid på det, men gir seg isteden hen til en skildring av forrige århundre sett fra kaia og fjæra. Noen stikk finnes imidlertid, som den beske kommentaren fra et av tidsvitnene om hvordan det ble oppfattet at NRK ville legge ned værmeldingen. At værmeldingen skapte mer sikkerhet for folk på sjøen, og berget liv, hadde hovedstadsfolket ikke tenkt så mye på.

Havfolket risser opp en svunnen tid da folk hadde mer tid, til tross for alt ensformig slit, og da ting var annerledes. Folk var vennligere før, men utferdstrangen har alltid eksistert. Noen vil utforske verden, andre biter seg fast på en stormutsatt holme. Om det finnes noe slikt som en kystidentitet, og Havfolket prøver å overbevise oss at dette stemmer, så er det en blanding av nøkternhet, nøysomhet, livskraft og barsk humor. «Vi får ta livet som det kommer», er en sentral kommentar fra et av tidsvitnene, men bannskap og barsk humor er også viktig, kanskje en ventil for å lufte ut frustrasjoner. Andre følelser gir man ikke like sterkt uttrykk for. 

Mest av alt er kystidentiteten, som et av tidsvitnene forsøker å karakterisere det med moderne ord, mest av alt chill og laidback. Men ikke så laidback at man ikke tar i et ekstra tak og jobber døgnet rundt når man må. Gang på gang kommer imidlertid tidsvitner inn på hvordan mentalitetene til kystfolket var en dyd av en nødvendighet for å overleve. Livskraften til kystfolket, står helt sentralt i hyllesten til de som har bodd langs norskekysten. Livsvilje og overlevelseskraft er også deler av kystidentiteten.

Kontraster og paradokser er det mange av i Havfolket, men det gjør også filmen rik og fascinerende. På et nivå gir filmen oss en folkets historie, sett nedenfra, og på et annet nivå gir filmen oss muligheten til å fråtse i slående filmbilder fra en svunnen tid og anekdotiske historier fra vår egen tid. Dette er som nevnt en av de viktige kvalitetene ved denne filmen. Vi ser hvordan folk så ut før i tiden, hvordan alle menn hadde hatter og luer, og hvordan man røykte en sigarett. Vi ser hvordan folk feirer St. Hans i fjæra, eller filmer hustru og barn på solmettede sommerdager. På en sanselig og konkret måte ser vi hvordan det egentlig var, den gang da. Og samtidig hører vi hvordan forestillingene om fortiden formes til små historier i vår egen samtid.

Bergen – i all beskjedenhet handlet om byen Bergen som en «verdenslandsby», og Trondheimsreisen ønsket å fange inn «Trondheimsmåten å gjøre ting på». Havfolket er både mer avgrenset og samtidig mer ambisiøs i sin jakt på en egen regional kystkultur og kystidentitet. Havfolket handler ikke så mye om havet, døden og kjærligheten, selv om det er både død og kjærlighet i ulike sjatteringer og former i filmen, men først om fremst handler filmen om havet, livskraften og humoren.

Dette er artikkel nummer 135 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre kan du lese her.