Denne uken gikk dokumentar-legenden Frederick Wiseman bort. Vi tar et gjensyn med vårt møte med ham i 2024.
Foto av Wiseman: Zipporah films
Denne uken har to av filmens grand old men gått bort. Først Robert Duvall i en alder av 95, så Frederick Wiseman i en alder av 96. Førstnevnte trenger neppe noen nærmere introduksjon. Det sørger noen av filmhistoriens mest feirede filmer for – fra Gudfaren og Apokalypse nå til Avlyttingen og Lonesome Dove.
Wiseman har hatt tilhold på siden av den mainstreamen som omfavnet Duvall. Han er en av dokumentarfilmens bautaer som jobbet jevnt og trutt i nesten 70 år.
Jon Inge Faldalen gjorde et intervju med Wiseman i 2024 i tilknytning til premieren på «Menus-Plaisirs – Les Troisgros» på Cinemateket. Det ble en lang samtale og en gylden anledning til å ta den fulle gjennomgangen av filmografien som mannen fortjener. Ja, Faldalen gikk så grundig til verks at han hentet fram noen gamle artikler om psykiatri som Wiseman skrev i sin korte tid som jurist på 1950-tallet – til filmskaperens forbløffelse.
For ingen annen dokumentarist er like knyttet til psykiatri, sykehus og institusjoner som Wiseman. Han var en strukturalist, men tematisk, med filmer om strukturer, systemer, institusjoner, organisasjoner, samfunnets knakende kontinentalflak, skrev Faldalen:
«Filmene til Wiseman – selv en institusjon i filmhistorien – omhandler samtidig det spesifikke vi har til felles, men som verken er representativt eller generaliserbart. De skildrer ting som best lar seg beskrive i og med bilder, opptatt (“accumulate material that interests me in the moment”) og sammenstilt (“compression, condensation, reduction, and analysis”) av en subtil retoriker og nøktern filmpoet, en slu og vis mann som stoler på at vår vurderingsevne kan tvinnes med hans, som spør: “What is the significance of the words people use, the relevance of tone or changes of tone, pauses, interruptions, verbal associations, the movement of eyes, hands, and legs?” (Wiseman i sitt forord til boka «Five Films by Frederick Wiseman», 2006)».
Om hvorfor han valgte å bli hos mennesker i utsatte situasjoner, innenfor større systemer, hadde han følgende å si:
– Fra mitt ståsted gjelder det at så lenge jeg har tillatelse til å filme, så vil jeg skyte hva som helst. Jeg tror ikke det kommer fra min juridiske bakgrunn. Det kommer fra min eventyrlyst og nysgjerrighet på menneskelig oppførsel. Jeg tror at det du kumulativt ser i filmene er en veldig bred presentasjon av ulike aspekter ved menneskelig atferd. Jeg ønsker å lære, og det er gøy å lage disse filmene – det er virkelige eventyr. Det er fantastisk! Det var fantastisk å tilbringe sju uker på en av verdens beste restauranter. Det var fascinerende å tilbringe en måned på et sosialkontor. Eller tid på en akuttavdeling på et sykehus. Det er veldig, veldig interessant. Jeg har tilbrakt 12 uker på Comedie Francaise, og jeg er veldig interessert i skuespill og fremføring. Det er hardt arbeid, men det er veldig interessant – det er krevende, men det er morsomt.
Foto av Wiseman: Zipporah films
Denne uken har to av filmens grand old men gått bort. Først Robert Duvall i en alder av 95, så Frederick Wiseman i en alder av 96. Førstnevnte trenger neppe noen nærmere introduksjon. Det sørger noen av filmhistoriens mest feirede filmer for – fra Gudfaren og Apokalypse nå til Avlyttingen og Lonesome Dove.
Wiseman har hatt tilhold på siden av den mainstreamen som omfavnet Duvall. Han er en av dokumentarfilmens bautaer som jobbet jevnt og trutt i nesten 70 år.
Jon Inge Faldalen gjorde et intervju med Wiseman i 2024 i tilknytning til premieren på «Menus-Plaisirs – Les Troisgros» på Cinemateket. Det ble en lang samtale og en gylden anledning til å ta den fulle gjennomgangen av filmografien som mannen fortjener. Ja, Faldalen gikk så grundig til verks at han hentet fram noen gamle artikler om psykiatri som Wiseman skrev i sin korte tid som jurist på 1950-tallet – til filmskaperens forbløffelse.
For ingen annen dokumentarist er like knyttet til psykiatri, sykehus og institusjoner som Wiseman. Han var en strukturalist, men tematisk, med filmer om strukturer, systemer, institusjoner, organisasjoner, samfunnets knakende kontinentalflak, skrev Faldalen:
«Filmene til Wiseman – selv en institusjon i filmhistorien – omhandler samtidig det spesifikke vi har til felles, men som verken er representativt eller generaliserbart. De skildrer ting som best lar seg beskrive i og med bilder, opptatt (“accumulate material that interests me in the moment”) og sammenstilt (“compression, condensation, reduction, and analysis”) av en subtil retoriker og nøktern filmpoet, en slu og vis mann som stoler på at vår vurderingsevne kan tvinnes med hans, som spør: “What is the significance of the words people use, the relevance of tone or changes of tone, pauses, interruptions, verbal associations, the movement of eyes, hands, and legs?” (Wiseman i sitt forord til boka «Five Films by Frederick Wiseman», 2006)».
Om hvorfor han valgte å bli hos mennesker i utsatte situasjoner, innenfor større systemer, hadde han følgende å si:
– Fra mitt ståsted gjelder det at så lenge jeg har tillatelse til å filme, så vil jeg skyte hva som helst. Jeg tror ikke det kommer fra min juridiske bakgrunn. Det kommer fra min eventyrlyst og nysgjerrighet på menneskelig oppførsel. Jeg tror at det du kumulativt ser i filmene er en veldig bred presentasjon av ulike aspekter ved menneskelig atferd. Jeg ønsker å lære, og det er gøy å lage disse filmene – det er virkelige eventyr. Det er fantastisk! Det var fantastisk å tilbringe sju uker på en av verdens beste restauranter. Det var fascinerende å tilbringe en måned på et sosialkontor. Eller tid på en akuttavdeling på et sykehus. Det er veldig, veldig interessant. Jeg har tilbrakt 12 uker på Comedie Francaise, og jeg er veldig interessert i skuespill og fremføring. Det er hardt arbeid, men det er veldig interessant – det er krevende, men det er morsomt.