Foto: Dag Johan Haugerud foran Berlinale Palast i februar (Fotokred: Dirk M. Deckbar/Berlinale).

Når det internasjonale festivalåret skal oppsummeres, kommer man naturligvis ikke utenom at 2025 har vært et historisk år for norsk film. I februar vant Dag Johan Haugeruds Drømmer filmfestivalen i Berlins hovedpris Gullbjørnen, som første norske film noen sinne. På festivalen i Cannes tre måneder senere, som regnes som verdens viktigste, ble Joachim Triers Affeksjonsverdi belønnet med den nest gjeveste prisen Grand Prix, også dette en utmerkelse ingen norsk film har vunnet tidligere. 

Flere priser og viktige utvelgelser 

Vi skal også unne oss å ta med en god del andre priser og viktige festivalutvelgelser for norske filmer, vel å merke uten at dette er noen fullstendig liste. 

Startskuddet for det internasjonale festivalåret går på sett og vis med Sundance-festivalen i januar. Her hadde Emilie Blichfeldts spillefilmdebut Den stygge stesøsteren æren av å åpne festivalens Midnight-program, før den kort tid etter deltok i konkurranseprogrammet Panorama på Berlinalen. På sistnevnte festival vant to norske barnefilmer hovedpriser fra European Children’s Film Association: Lars er LOL ble kåret til beste europeiske barnefilm og Todd & Super-Stella beste dokumentarfilm.

Den danske festivalen CPH:DOX, som får en stadig viktigere posisjon i det internasjonale dokumentarlandskapet, åpnet i år med den norske filmen Stoltenberg – Facing War, regissert av Tommy Gulliksen. Den deltok i festivalens hovedkonkurranse sammen med Monica Strømdahls Flophouse America – en annen norsk dokumentar som har gjort seg internasjonalt bemerket i år. 

Selv om det ikke er en festivalpris, skal det ikke glemmes at den delvis norske dokumentaren No Other Land, med Fabien Greenberg og Bård Kjøge Rønning fra Antipode films som produsenter, vant Oscar for beste dokumentar. Et drøyt år tidligere hadde filmen av et kollektiv bestående av palestinske og israelske filmskapere premiere på Berlinalen, der den vant prisen for beste dokumentar samt publikumspris, og har senere mottatt en rekke andre utmerkelser. Folktales, som er samprodusert av norske Fuglene og følger elever på Pasvik Folkehøgskole i Finnmark, er nå kortlistet til Oscar i den samme dokumentarkategorien. Denne amerikanske majoritetsproduksjonen hadde sin premiere på årets Sundance-festival. Verdt å nevne er dessuten den norske dokumentaren Trillion, regissert av Viktor Kossakovsky og produsert av Sant & Usant, som deltok i konkurranseprogrammet Envision på den internasjonale dokumentarfestivalen i Amsterdam (IDFA), der det i år ellers var lav nordisk deltakelse. 

På den internasjonale filmfestivalen i Karlovy Vary i sommer vant Pia Tjelta prisen for beste kvinnelige skuespiller for sin hovedrolle i Nina Knags spillefilmdebut Se meg. Dette er tredje år på rad at en norsk skuespiller vinner pris på festivalen, etter Herbert Nordrum for den svensk-norske filmen Hypnosen av Ernst De Geer i 2023 og Helga Guren for Lilja Ingolfsdottirs Elskling i fjor. På en annen A-liste-festival, Tallinn Black Nights Film Festival i november, stakk Ståle Stein Berg av med prisen for beste manus for Ingen kommentar. Under Gøteborg filmfestival vant Andrea Bræin Hovig Dragon Award for beste skuespiller i den nordiske konkurransen for sin rolle i Kjærlighet, mens Før mørket fikk publikumsprisen for beste nordiske film. 

Sjangerfestvaler og priser til tv-serier 

Patrik Syversens særegne sjangerhybrid Demring hadde verdenspremiere på Fantastic Fest i USA, og var kort tid etter valgt ut til Sitges Film Festival i Spania – begge regnet blant verdens viktigste sjangerfestvaler. I Sitges vant Den stygge stesøsteren hovedprisen for beste film i den offisielle konkurransen. Janicke Askevolds spillefilm Solomamma, som åpner Tromsø internasjonale filmfestival i januar, hadde sin verdenspremiere i den internasjonale hovedkonkurransen i Locarno, mens Mari Storsteins Min første kjærlighet hadde verdenspremiere i konkurranseprogrammet for spillefilmdebuter på Tallinn Black Nights. 

Også norske serier har markert seg i festivalsammenheng. Spesielt på Canneseries, der Ølhunden Berit av serieskaper Thomas Seeberg Torjussen vant prisen for beste serie og beste hovedrolle (Anders Baasmo), samt en pris gitt av studenter for beste serie. Prisen for beste manus og for «special intepretation» på samme festival gikk til Henriette Steenstrup og Siri Seljeseths Nepobaby, mens Magnus Skatvolds Agenten – pappas liv og løgner vant prisen for beste dokumentar. Ølhunden Berit har i tillegg blitt belønnet med både prisen for beste internasjonale serie og publikumsprisen på den internasjonale seriefestivalen i Barcelona, Serielizados. Vi kan dessuten ta med at komponistlaget bak Makta vant Harpa Nordic Film Composers Award på de nordiske filmmusikkdagene under filmfestivalen i Berlin, men nå begynner det å bli urettferdig overfor norske prisvinnere som ikke er nevnt.

Gullalder utenfor landets grenser

Med noe så ambisiøst som en filmtrilogi, som endte med å vises på noen av de aller største festivalene og endatil vinne en Gullbjørn, har man omsider fått øynene opp for Dag Johan Haugeruds filmer utenfor Norge. Joachim Trier har vært et internasjonalt navn en god stund lenger enn Haugerud, og har nå en soleklar posisjon blant verdens aller fremste filmskapere. Affeksjonsverdi var da også en av de mest positivt omtalte filmene under Cannes-festivalen før prisene ble delt ut, og forventningene til den var høye. 

Triers forrige film Verdens verste menneske (som jo også vant pris i Cannes, nærmere bestemt skuespillerprisen til Renate Reinsve) ble nominert til Oscar i to kategorier, men fikk ingen Golden Globe-nominasjoner i forkant av disse. Nå er Affeksjonsverdi nominert til hele åtte Golden Globes, og regnet som favoritt i en rekke Oscar-kategorier. Deriblant flere av de mest høythengende, i tillegg til at den allerede er kortlistet i tre kategorier. 

Her hjemme snakker vi om at norsk film befinner seg i en gullalder. På festivalene registrerer jeg at mange kritikere, journalister og bransjefolk fra andre land også har lagt merke til Norge som et spennende og for tiden svært suksessfullt filmland. Det skyldes ikke kun filmene til Trier og Haugerud, men også filmer som Elskling, Armand, Syk pike og Ibelin – for å nevne noen. Det er grunn til å tro at festivalprogrammerere og distributører følger ekstra godt med på norsk film om dagen. I tillegg kan det jo påpekes at profilerte filmskapere som Paul Thomas Anderson, John Waters og Paul Schrader alle har trukket fram norske filmer blant årets beste. 

Børs og katedral – og unntaket PTA.

Med den sterke konkurransen fra strømmetjenester og kinobesøkstall som ikke er tilbake på prepandemisk nivå, har festivalene blitt enda viktigere som arenaer der det skapes oppmerksomhet rundt film. Men heller ikke festivalene har unngått å bli rammet av publikums endrede kinovaner. De siste årene har mange festivaler dessuten møtt betydelige økonomiske utfordringer grunnet inflasjon og sviktende finansiering, enten det er fra private sponsorer, regional eller statlig støtte. Kulturen er som kjent ofte tapende når andre sektorer krever mer offentlige midler, som militær opprusting. 

For å opprettholde sin funksjon som attraktivt utstillingsvindu, er festivalene avhengig av en viss andel glamour og stjerner på røde løpere, som Tom Cruises tilestedværelse på årets Cannes-festival med Mission: Impossible – The Final Reckoning. Samtidig finnes det knapt noen større og synligere feiring av filmen som kunstform enn nettopp Cannes. Avhengighetsforholdet er formodentlig gjensidig: Cannes-festivalen ville ikke hatt de samme kreftene til å løfte fram mer kunstnerisk ambisiøse filmer uten å skilte med store Hollywood-navn i tillegg, mens det nok også har sin verdi for kommersielle storfilmer som Mission: Impossible å vise seg fram på festivalen. Med i denne blandingen av børs og katedral hører dessuten store merkevarer som sponsorer av festivalene. Særlig de største festivalene er selv betydelige «eventer» med dertil hørende sterke kommersielle interesser. 

Noe overraskende var det at Paul Thomas Andersons One Battle After Another på sin side ikke ble lansert med premiere på en av de større festivalene, for eksempel Venezia. Det har blitt spekulert i om dette skyldtes at Warner Bros. ikke ønsket noen gjentakelse av deres lansering av Joker: Folie à Deux på Venezia-festivalen i fjor, der filmen fikk negativ mottakelse og deretter floppet kommersielt – uten at dette behøver å være en faktisk årsak. Det har også blitt sagt, om enn ikke sitert direkte fra primærkilden, at Anderson rett og slett ikke er interessert i å delta på festivaler med filmene sine lenger. 

Sikkert er det i hvert fall at One Battle After Another evnet å skape massiv «buzz» utenom deltakelse på festivalene, og isteden sikte seg rett mot kinolansering. Mer i tråd med langt mer strømlinjeformede blockbustere som sjelden finner veien til festivalene, kan man muligens hevde. At den påkostede filmen likevel ikke anses som en økonomisk suksess, er forsåvidt en annen sak. Med tanke på den vidtrekkende positive oppmerksomheten filmen uansett fikk, er det ikke voldsomt sannsynlig at en festivalpremiere ville ha bidratt vesentlig til ytterligere «hype» og framsnakk. Og dette enkelttilfellet er heller ikke noe solid argument mot festivalenes betydning i så måte. Så det er også er sagt, er One Battle After Another et prestisjeprosjekt med «auteur»-stempel som nok er verdifullt for Warner Bros. etter andre målestokker enn ren kinobasert bunnlinje. Slik den unektelig også ville ha vært en fjær i hatten for en av de store festivalene. 

Festivalenes betydning for de nasjonale prisene.

Man kan merke seg at Midtøsten kommer stadig sterkere på banen i internasjonal festivalsammenheng. I tillegg til eldre festivaler som Kairo og Marrakesh, ble Red Sea International Film Festival for få dager siden arrangert i sin femte utgave i Jidda i Saudi-Arabia – med betydelige økonomiske midler, store navn blant de inviterte gjestene og alt det muligens innebærer av «kulturvasking» av et land som inntil for få år siden hadde forbud mot film. På den annen side er det også fullt mulig å anse initiativet som et oppløftende skritt i progressiv retning, eventuelt å ha begge tankene i hodet samtidig. Ny av året er Doha Film Festival, som arrangerte sin debututgave i Qatars hovedstad forrige måned. 

Også den stadig økende konkurransen på filmmarkedet har gjort festivalene viktigere i filmers kretsløp. For noen filmer blir festivalene i seg selv en vesentlig form for distribusjon, og de medfølgende visningsavgiftene en velkommen inntektskilde. Å ha premiere på en prestisjefull festival og kanskje vinne en pris, for deretter å ta «runden» på en rekke flere festivaler, kan bety mye for utenlandssalg og filmens videre liv. Det kan også øke sjansene for nominasjoner til andre prestisjetunge priser, som European Film Awards, Golden Globes og selveste Academy Awards. For dokumentarer og kortfilmer er det å vinne pris på utvalgte festivaler formelt kvalifiserende for å nomineres til Oscar. 

Videre har flere av festivalene som kjent tilhørende markeder, der også strømmetjenestene gjør innkjøp. Ibelin ble eksempelvis kjøpt av Netflix som en av de første salgene under fjorårets Sundance-festival. Blant den samme strømmetjenestens innkjøp på Sundance-festivalen i år var den amerikanske filmen Train Dreams (Togdrømmer), som nylig er sluppet på Netflix.

Strømmetjenestene fortsetter dessuten å ville vise filmene sine på profilerte festivaler, neppe uavhengig av mulighetene for å gjøre seg gjeldende for senere prestisjepriser. 

Cannes stiller stadig krav om kinolansering i festivalens hjemland, mens Venezia-festivalen har fått en stadig viktigere rolle som lanseringsvindu for Oscar-kandidater – og dermed også strømmetjenestene. I år var Netflix representert i Venezias hovedkonkurranse med hele tre filmer: A House of Dynamite av Kathryn Bigelow, Frankenstein av Guillermo del Toro og Jay Kelly av Noah Baumbach.

I samme hovedkonkurranse deltok norske Mona Fastvold med sin nye spillefilm, den britisk/amerikanske produksjonen The Testament of Ann Lee. Fastvold var dessuten nominert til Oscar i år sammen med partneren Brady Corbet for manuset til The Brutalist – som endte med å vinne prisene for beste mannlige hovedrolle (Adrien Brody), foto og originalmusikk. 

Det eneste øvrige norske bidraget på årets Venezia-festival var at Dag Johan Haugerud (som deltok i hovedkonkurransen med Kjærlighet året i forveien) hadde æren av å lede juryen for sideprogrammet Giornate degli Autori, der han selv var valgt ut med Barn i 2019. 

Politiske konfliktområder

For å holde oss litt til ved Venezia-festivalen, reagerte noen internasjonale kritikere og journalister negativt på den Alexander Payne-ledede hovedjuryens valg av den amerikanske indiefilm-veteranen Jim Jarmusch’ Father Mother Sister Brother som vinner av Gulløven for beste film. Reaksjonene gikk ut på at dette opplevdes som unnfallenhet overfor tunisiske Kaouther Ben Hanias The Voice of Hind Rajab, som var blant de aller mest omtalte filmene under festivalen. Denne hybridfilmen er en dramatisk rekonstruksjon fra palestinske Røde halvmånes alarmsentral, og benytter seg av de ekte lydopptakene av en ung jente fra Gaza som befinner seg i en bil med sine døde familiemedlemmer, mens hun er under angrep av israelske styrker. Dessverre var jeg ikke selv i Venezia, og Jarmusch’ nye spillefilm er ikke blant de jeg har fått sett meg opp på derfra, men jeg kan bekrefte at The Voice of Hind Rajab (som kommer på norske kinoer neste år med tittelen Hind Rajab – stemmen fra Gaza) er blant årets sterkeste og mest rystende filmopplevelser. Til Venezia-juryens forsvar skal det dog påpekes at Ben Hanias film fikk «andreprisen» Grand Jury Prize, som åpenbart også er en betydelig utmerkelse. 

Gullpalmen i Cannes til Jafar Panahis It Was Just an Accident (Bare et uhell) vitner også om at politiske filmer stadig gjør seg gjeldende på festivalene. Dette er en systemkritisk film som den iranske filmskaperen igjen har laget i det skjulte i hjemlandet, der han har vært idømt både yrkesforbud og fengselsstraff – og så absolutt en verdig hovedprisvinner.

Med spillefilmer som Palestine 36 og All That’s Left of You (Mitt Palestina) og dokumentarer som Put Your Soul on Your Hand and Walk og Coexistence, My Ass! i tillegg til nevnte The Voice of Hind Rajab, har den israelske okkupasjonen av Palestina (samt dens historiske bakteppe) stått sentralt i flere av årets festivalfilmer. En interessant film i så måte er spillefilmen YES! av Nadav Lapid. Den israelske filmskaperen har selv bodd i Frankrike de siste årene, og i likhet med flere av filmene hans retter YES!  sterk kritikk mot det opprinnelige hjemlandets myndigheter og deres behandling av palestinerne. 

Mens mange festivaler har inntatt et standpunkt om å ikke vise filmer støttet av russiske myndigheter, eksisterer det en mindre uttalt unnvikenhet overfor israelske filmer. Hvor forståelig dette enn måtte være, kan det argumenteres for at en eventuell boikott burde kunngjøres offentlig. Det har få gjort når det gjelder israelske filmer, som like fullt vises i liten grad på festivaler for tiden. 

Hva YES! angår, ble den vist i sideprogrammet Directors’ Fortnight på årets filmfestival i Cannes. I seg selv ingen lite prestisjefull programutvelgelse, men i lys av at Lapids forrige film Ahed’s Knee deltok i hovedkonkurransen (der regissører ofte inviteres tilbake etter at de først har blitt valgt ut) i 2021, kunne man mistenkte at den var gitt en mindre framtredende posisjon på grunn av sitt kontroversielle innhold. YES! har da også slitt med å finne distribusjon, og er ikke blant filmene som har sirkulert mest på festivaler. Ikke desto mindre er dette en av de mest harmdirrende skildringene av folkemordet mot palestinerne blant årets filmer, og et sjeldent potent uttrykk for at langt fra alle israelere støtter opp om styresmaktene. Etter mitt syn en film som virkelig fortjener å ses, og som Bergen internasjonale filmfestival skal berømmes for å ha vist her hjemme. 

Blant filmens produksjonsland er både Frankrike og Israel, og YES! har mottatt støtte fra Israel Film Fund – som for noen nok kan være et argument for boikott. Det skal imidlertid også påpekes at dette offentlige fondet, som i noen sammenhenger omtales som uavhengig, selv har fått kritikk av israelske myndigheter for å ha støttet lite regimevennlige filmer. Slik tilfellet også kan være for filmer av russiske filmskapere, er det ikke alltid lett å trekke klare grenser – verken om man vil ettergå finansieringen eller unngå å stilne kritiske røster. 

For å avslutte på et lystigere sted, har både Trier og Haugerud bidratt sterkt til å ikke bare sette norsk film, men også hovedstaden, på det internasjonale filmkartet. I likhet med førstnevntes tidligere trilogi, som Affeksjonsverdi til dels kan oppleves som en forlengelse av, oppfattes også Haugeruds Sex Drømmer Kjærlighet spesifikt som en Oslo-trilogi av tilskuere i mange land. Noe den åpenbart også er. I noen land har den endatil fått tilnavnet The Oslo Stories Trilogy.

Nylig ble det kjent at kortfilm-antologiserien Cities of Love, som består av Paris, je t’aime og New York, I Love You samt senere filmer fra Tbilisi, Rio og Berlin, skal suppleres med en film med kjærlighetshistorier fra London. Kanskje er tiden inne for norske kortfilmskapere til å spre litt OsLove gjennom en antologifilm i samme serie?