Arkivopptakenes mosaikk i «Trango» og «Klæbo» gjør filmene sammensatte, kompliserte og spennende, mener Gunnar Iversen. Begge filmene handler også om norsk mannlig subjektivitet og maskulinitet. Hva vil det egentlig si å pushe grenser i et velstandssamfunn?
De som ønsker å sprenge grenser har vært en magnet for dokumentarfilmskapere siden begynnelsen av filmens historie, og det å sprenge grenser har også stått sentralt i mange norske dokumentarfilmer. Ikke minst innen ekspedisjonsfilmen, en genre som dominerte norsk dokumentarfilm i mellomkrigstiden. I disse filmene var ekspedisjoner spesielt til kalde strøk en kombinasjon av ekstremsport og polarimperialisme, både individuelle styrkeprøver og bevis på kollektiv nasjonal kraft og viljestyrke.
Senere har sportsfilmen på ulike måter skildret ønsket om å sprenge grenser. Toppidrettsutøvere ønsker å tøye strikken litt lengre enn alle andre, oppnå nye mål og sette rekorder, og overkomme menneskekroppens begrensninger. Når ekstremsportfilmen fikk sin plass på norske kinoer for drøyt år siden, med Supervention-filmene til Filip Christensen og Even Sigstad (2013 og 2016) og Inge Wegges fascinerende guttetur i Bjørnøya (2014), fikk vi en spennende kombinasjon av ekstremsport og filmer som handlet om ønsket om å leve så sterkt som mulig.
Motivet er blitt behandlet på ulike måter. Ikke minst i nyere filmer. I Mariah Strauchs norsk-amerikanske Sunshine Superman (2015) fikk vi et sammensatt portrett av det korte livet til basehopper-pioneren Carl Boenish, som ønsker å bli en moderne Ikaros. Men kanskje er grunnen til at Boenish lever og ånder for å kaste seg ut fra mastetopper, skyskrapere og fjelltopper komplisert, og ikke minst knyttet til oppveksten i en Christian Science familie. Nicolai Schirmers Ski, som hadde premiere tidligere i år, er en enklere hyllest til ekstremsportens biokjemiske rus i frikjøringens frihetslengsel og ønsket om å oppheve tyngdekraften på vei opp og ned den ene utfordrende fjelltoppen etter den andre.
Mer interessant er fjorårsfilmen Momentum av Matias Myklebust. Her møter vi en hyperaktiv og kjernesunn ung mann som lever for ekstremsport. Han er besatt av å være i øyeblikket. En speedgliderulykke resulterer imidlertid i at Bernt Marius Rørstad må amputere høyrefoten. Kampen for å komme tilbake, og ikke minst klatre opp på toppen av Skagastølstind vintertid med sin nye protese, skildres på en nyansert måte som ser lengselen etter å sprenge grenser mot en mer sår og krevende klangbunn. Rørstad må mestre en helt ny livssituasjon, og kjempe seg tilbake etter ulykken.
Ønsket om å leve i øyeblikket, men samtidig sette et merke i historiebøkene, står sentralt i to nye filmer som begge handler om det å sprenge grenser for hva menneskekroppen og sinnet kan gjøre. Den ene filmen knyter an til en lang norsk dokumentarfilmtradisjon av ekspedisjonsfilmer, mens den andre hører til den nye sportsfilmen. Begge filmene er portretter, men den ene skildrer en gruppe menn, mens den andre fokuserer på eneren som ønsker å stå på seierspallen alene. Det er kompetente filmer, som skaper svette håndflater gjennom imponerende bilder og fortellinger, men samtidig to svært ulike skildringer av moderne norsk maskulin identitet.
Felles har imidlertid ekspedisjonsfilmen Trango – et ønske om å leve sterkt av Christopher Carvasal og Klæbo av Ola Høsflot Klæbo og Stian Engh bruken av arkivfilm, som bidrar til å gjøre filmene rikere og mer interessante. Vi dykker ned i historien i fjellklatrerfilmen Trango, og går rett inn i samtiden i Klæbo, men mosaikkene av arkivopptak som benyttes på en god måte gjør filmene mer sammensatte, kompliserte og spennende. Samtidig har de samme tikkende dramatiske rytme, når vi enten nærmer oss fjelltoppen eller VM på ski. Selv om disse to filmene er forskjellige, har de overraskende mye til felles.
«Jeg er villig til å ofre hva som helst for å vinne de skirennene i Trondheim», sier Johannes Høsflot Klæbo i begynnelsen av portrettdokumentaren Klæbo, og han fortsetter: «Det er her jeg skal ha min beste dag.» De aller fleste som ser denne filmen vil allerede før første bilde kommer vite at Johannes Høsflot Klæbo gjorde rent bord under ski-VM i Trondheim i slutten av februar og begynnelsen av mars i år. Seks av seks mulige gull er en bragd som nesten vil være umulig å kopiere. Vi vet altså utfallet av det hele før filmen begynner, men likevel skaper filmen intensitet og spenning ettersom vi følger både opp- og nedturer i månedene fram mot mesterskapet. Når vi får innsyn i det Klæbo går gjennom, framstår kanskje seirene som enda mer imponerende.
Etter noen hjemmevideobilder av Klæbo som liten, på sine aller første ski, kastes vi rett inn i oppkjøringsperioden før VM. Filmen starter på hovedpersonens 28 års dag. Han befinner seg i Livigno i Italia. Det er 128 dager igjen til mesterskapet skal begynne, men Klæbo har nesten ikke tid til å feire sin fødselsdag. Han har bare et mål og det er å vinne i Granåsen i Trondheim.
På effektivt vis teller vi langsomt ned inntil mesterskapet åpner. Vi blir vitne til hvordan Klæbo og familien hans møysommelig arbeider seg fram mot målet. Det er imidlertid mange hindre på veien. Klæbo småkrangler med kjæresten, selv om de ser hverandre svært sjeldent, og det går også ut over faren Haakon Klæbo, som både fungerer som trener, pappa, reisekamerat og manager. På et tidspunkt er slitasjen nesten overveldende, og Haakon Klæbo undrer seg over om han kan fortsette å gjøre dette stort lenger.
Viktigere skjær i sjøen er sykdom og plager med kroppen. Da det er 49 dager igjen til VM må Klæbo avbryte et høydeopphold i Sveits. Han har testet positivt for korona og må komme seg hjem fortest mulig for å bli frisk. Bare noen uker senere er han syk igjen og ligger rett ut. Heldigvis kvikner han fort til, og sier nervøst: «Det blir på håret». Resten er, som det heter, historie. Han kom seg tilbake med glans og vant seks VM-gull. Klæbo og familien har nådd det målet de satte seg mange år tidligere.
Klæbo er først og fremst det som kan karakteriseres som en «bak kulissene»-dokumentar. Ettersom vi vet hvordan det hele gikk, handler filmen om å gi oss innblikk i Klæbos liv, prosessen som førte fram mot gullene, og alt som foregår «bak kulissene». Her framstår Klæbo nærmest som en familiesaga, siden alle i familien hans bidrar på sin måte til at han kan nå sitt mål. Bestefar er hovedtrener, og far er ledsager og trener, mens de andre på ulike måter framstår som et slags utvidet støtteapparat. De er både «flokken», som familien Klæbo karakteriserer seg som et sted i filmen, og samtidig «Team Johannes». Når Klæbo vinner gull etter gull føles det nærmest som en familieseier.
Noe av det som gjør Klæbo så fascinerende er nettopp spenningene mellom den ensomheten som eliteutøveren opplever, og forholdet til familien som støtter ham. Noen av delene i filmen er en slags utvidet «Hjemme hos»-reportasje, men spenningene mellom ensomhet og fellesskap gir filmen tematisk og dramatisk intensitet. Johannes Høsflot Klæbo snakker selv om ensomheten nærmest som en meditativ tilstand, men slår også fast at han tenker nesten bare på seg selv. «Jeg er hundre prosent egoistisk», sier Klæbo, og legger til: «Så får jeg be om unnskyldning etter VM».
Det meditative, betydningen av mental konsentrasjon og ensomhet, er et velkjent tema i sportsdokumentaren, kanskje mest vellykket skildret i Werner Herzogs klassiske filmportrett av skihopperen Walter Steiner og hans store ekstase fra midten av 1970-tallet. Dette finner vi imidlertid også i tidligere norske sportsportrett som Myggen (Thomas Robsahm, 1996) og Aksel (Filip Christensen og Even Sigstad, 2021). I Klæbo kommer vi imidlertid enda tettere inn på hovedpersonen, både fanget i intervjuer og familiesituasjoner eller observert under trening eller under restituering med kroppen full av akupunkturnåler. En av filmens to regissører er da også lillebror Ola, som har en unik tilgang til storebroren og hans hverdagsliv.
Johannes Høsflot Klæbo vises fram både med gode og mindre gode sider i Klæbo. Det er liten tvil om at alle andre i familien, og kanskje spesielt lillebror og lillesøster, til en viss grad sliter litt med alltid å bli definert som «søster» eller «bror» til skiløperesset. At Klæbo er egoistisk er en ting, men i flere sekvenser framstår han nærmest som et stort barn som ikke har frigjort seg fra far og bestefar og resten av familien. Han småkrangler med familien og kjæresten, og vil alltid ha viljen sin. Det er ikke tilfeldig at filmen begynner med hjemmevideoopptakene av den ivrige knøttlille Klæbo som står på ski både inne og ute, som om filmen vil si at han nok ikke har kommet seg ut av rollen som barn ennå. Johannes Høsflot Klæbo framstår mest av alt som et stort grådig barn som bruker alle omkring seg for å nå sine store hårete mål.
Klæbo bruker mye tid på å vise baksiden av medaljen. Ikke bare de mange treningstimene år etter år, den egoistiske konsentrasjonen som er nødvendig for å være stjerneskiløper, eller innsatsen fra familien omkring ham, men også de mange mentale utfordringene. Dette skaper ekstra dramatisk spenning ettersom vi nærmer oss starten på VM. Forventningspresset er enormt, og det er ikke bare et press som kommer utenfra. Han har internalisert forventningspresset, og det truer med å bryte ham ned. Han er ikke så redd for å tape, men er mest av alt redd for å bli syk slik at han ikke får forberedt seg godt nok før VM starter. Rollen det mentale spiller illustreres mest tydelig når faren spør Klæbo: «Tror du at du tenker deg syk?»
Det handler om spenningene mellom familieteamet omkring Klæbo og det personlige konkurranseinstinktet i Klæbo. Johannes Høsflot Klæbo har «vinnerskalle», som det heter, en helt egen kombinasjon av vilje og evnen til å komme seg ut av mentale onde sirkler. Når han får korona eller skulderen blir dårlig må han vise mental styrke, ikke grave seg ned, men nå et mentalt punkt hvor det er lettere å komme seg tilbake både fysisk og psykisk. «Det er ikke noen annen kamp enn mot mitt eget hode», sier Klæbo i begynnelsen av filmen. Selv om vi får mye av det vi ofte får i moderne sportsdokumentarer, som møysommelige og nitide forberedelser og samarbeidet med støtteapparatet rundt eneren, finnes det antydningen til en sår sitrende undertone i Klæbo. Det er ensomt på toppen, men enda ensommere når eneren er på bunnen.
Ola Høsflot Klæbo og Stian Enghs film bruker mindre tid på mediepresset enn man kanskje skulle trodd, og konsentrerer seg om det nære og personlige. Vi kommer tett inn på Johannes Høsflot Klæbo, og filmen gir oss glimt etter glimt «bak kulissene». Klæbo gir oss alt det nyhetsoppslagene i media og sportsreportasjene i fjernsynet ikke har. Vi kommer nært inn på skiløperesset, og blir med når han omfavner kjæresten etter uker borte fra kos og klem eller når han pisser i skogen. Intervjuer med familien og med Petter Northug gir perspektiver og fyller ut det som den fåmælte Klæbo ikke snakker om. Forholdet far-sønn blir spesielt viktig, og bidrar til å gjøre at Johannes Høsflot Klæbo blir noe mer enn en mytisk vinner. Han blir også et menneske midt oppe i spoprtssirkuset.
Christopher Carvasals Trango – et ønske om å leve sterkt er en sterkere og mer sammensatt film enn Klæbo, og har framfor alt et større dramatisk driv og en nervøs intensitet. Her er det mannskollektivet som står i sentrum og ikke eneren, men også Trango handler om konkurranseinstinkt og ønsket om å nå toppen. Mer står imidlertid på spill i Carvasals film. Her handler det bokstavelig talt om liv og død, og fordi det er så mye som står på spill blir både spenningene større og refleksjonene over hva fjellklatring er mer sammensatt.
Trango er historien om to norske klatrelag som begge begir seg til Trango-massivet i Karakoram i den Pakistanske delen av Kashmir. Begge lagene vil bestige Great Trango Tower, et av de største og mest vanskelige fjellene å klatre i, og de er ute etter å skrive norsk og internasjonal klatrehistorie. De to lagene velger forskjellige ruter, og de norske klatrerne når toppen, men det går ikke bra med nedstigningen for den ene klatregruppen.
Christopher Carvasal veksler utvungent og elegant mellom å skildre de to ekspedisjonene til det samme fjellet. Utfordringene klatrerne opplever er de samme. Det er vanskelige forhold på alle måter. De velger såkalt capsule style, noe som betyr at etter at de har forlatt basecamp og begynt selve klatringen sover de i en slags kapsel hver natt. I over en måned henger de bokstavelig talt i fjellveggen dag og natt, bare holdt oppe av tau og bolter. For begge klatrelagene tar det lenger tid enn beregnet, noe som fører til at maten blir knappere og knappere før den så å si er helt spist opp, og dette medfører også slitasje på familiene som venter på nyheter. Når klatrerne henger i fjellet har de ingen kontakt med omverdenen, og de konsentrerer seg helt og holdent om å klatre opp det majestetiske fjellet meter for meter.
Den første ekspedisjonen finner sted i 1984. Til tross for vanskelige forhold klarer hele gruppen å komme seg nesten helt til topps, men fordi maten er i ferd med å ta slutt tar gruppen beslutningen å dele seg i to. To klatrere fortsetter til toppen, mens to klatrere begynner umiddelbart nedstigningen. De to som når toppen, Hans Christian Doseth og Finn Dæhli, klarer å nå toppen av fjellet, men omkommer på vei ned. Trolig blir de tatt av et ras i det lunefulle fjellet.
Den andre ekspedisjonen finner sted i 1999, og de fire klatrerne opplever en ekstra spenning fordi de vet at ekspedisjonen i 1984 fikk et tragisk utfall. Likevel trosser de all motgang, prøver ikke å tenke på at det gikk galt forrige gang noen forsøkte seg på dette fjellet, og ønsker å bryte grensene og omfavne det risikofylte. Også denne ekspedisjonen opplever at matrasjonene må gjøres mindre og mindre, ettersom det tar lenger tid enn beregnet å klatre, men til slutt klarer de fire klatrerne å nå toppen. Etter 38 dager i fjellet er de tilbake i basecamp og kan ringe hjem til kjærester og familier. De har beseiret Trango.
Christopher Carvasal følger de to ekspedisjonene gjennom bruk av arkivmateriale og intervjuer, og kryssklipper mellom 1984 og 1999. Vi er aldri i tvil om hvor vi er i fjellveggen og hvilken ekspedisjon vi fokuserer på i øyeblikket, og på en imponerende måte skaper klippingen – av regissøren selv i samarbeid med Henrik Pedersen – både klarhet og sitrende ekspressiv spenning. Det er vanskelig ikke å få klamme håndflater når man ser denne filmen, selv om vi forstår at de fleste av klatrerne må ha klart seg bra. God bruk av intens musikk skaper også ekstra spenning ettersom historiene folder seg ut.
Trango fungerer også ekstra godt fordi hovedforteller Robert Caspersen, fra 1999-ekspedisjonen, både har en god stemme og er så velartikulert. Fra 1984-ekspedisjonen spiller Stein P. Aasheim og Dag Kolsrud en viktig rolle som vitner og fortellere. Det er likevel det rike arkivmaterialet som gjør filmen så spennende. Vi ser hele tiden hvordan gruppene henger i fjellveggene bare i tau og bolter, og vi får et unikt innblikk både i klatringens små detaljer og i dynamikken mellom mennene i de to lagene. At dette er lagarbeid, der alle er avhengige av hverandre, er helt avgjørende. Hver eneste dag tar de hundrevis av små beslutninger og utfører den ene lille handlingen etter den andre, når bolter festes eller ruter stikkes ut, og én eneste feil kan medføre døden for hele gruppen. De må stole fullt og helt på hverandre, og leve og arbeide sammen i fjellsiden.
«Døden er essensen i klatring», sier en av klatrerne henimot slutten av filmen, men følger umiddelbart opp med: «Men vi har ikke lyst til å dø». De drives av et ønske om å leve så sterkt som mulig, være i et så intenst øyeblikk som mulig og strekke dette øyeblikket så lenge man oppholder seg i fjellveggen. At det handler om eventyrfølelse, ønsket om å mestre fare og å søke risiko, er åpenbart. Livsfaren skaper en «total tilstedeværelse» som en av klatrerne sier. Og døden er med dem hele tiden. «Tror du vi vil overleve da?», spør en av klatrerne på veien opp til basecamp ved fjellets fot. De har ikke engang begynt å klatre, men de smaker på faren og risikoen ekspedisjonen innebærer.
Det er først og fremst to grunner til at Trango er blitt så vellykket, i tillegg til spenningen i selve fjellklatringen og det unike billedmaterialet. Det første har med hvordan filmen selv stiller og forsøker å besvare viktige spørsmål omkring fjellklatring som ekstremsport og risikosøken. Fjellklatrerne kommer tilbake til de eksistensielle spørsmålene både i intervjuene og i dialogbiter i arkivmaterialet. De setter ord på det de opplever og søker. De er også reflekterte i den forstand at de forstår at for folk flest er dette bare idiotisk, det er «den optimale meningsløshet» som en av klatrerne uttrykker det, men at det likevel er en lokkelse de ikke kan motstå.
Det nærmeste vi kommer et svar på hvorfor begge ekspedisjonene egentlig finner sted, og grunnen til at rike nordmenn tar seg til et av de mest fattige stedene i verden for å leve intenst med liv og død, er som en av klatrerne sier: «Kanskje livet hjemme er for perfekt?» For medlemmene i begge ekspedisjonene er møtet med fattigdommen i Kashmir et lite sjokk, og de føler seg dekadente og beklemte. Dessuten plager det klatrerne at de skaper bekymringer hos de som sitter hjemme og venter. Ettersom de ikke har mulighet til å kommunisere med venner, familiemedlemmer eller kjærester skaper de uvisshet og bekymring. Likevel kan de ikke helt klare å holde seg unna det lokkende fjellet. De vil pushe grensene. Ingen andre har klatret til topps, og de vil alle bli de første som når den fjelltoppen som synes å ville gjøre alt for at de ikke skal lykkes.
Den andre grunnen til at Trango er en så vellykket film, er at filmen gir rom for kjærester og familiemedlemmer til å formulere sine historier om hvordan det er å vente og ikke vite, og at filmen samtidig åpner opp for klatrernes funderinger i etterkant om hva Trango-ekspedisjonen gjorde med dem. Noen ga opp klatring fordi de selv fikk familie, noen fortsatte, men på en mindre risikosøkende måte. Alle ble de merket av klatre-ekspedisjonen, også de som ventet hjemme i Norge.
«Hva betyr det å gjøre dette?», spør en av klatrerne, og selv om filmen ikke gir noe helt klart svar på dette viktige spørsmålet forstår vi likevel fjellet og spenningens lokkelse. Å leve med usikkerhet, og å stå i den usikkerheten, er helt avgjørende. «Alt var ukjent», sier en av klatrerne, ettersom de bare hadde begrenset kunnskap om Trango-massivet før de startet klatringen. Det å navigere i det ukjente, overvinne usikkerhet, utfordre skjebnen, og pushe grensene til det ytterste, det er det det hele handler om.
Klæbo og Trango – et ønske om å leve sterkt er to forskjellige filmer, men de har likevel mye til felles. Det handler ikke minst om det å konkurrere, sprenge grenser, bli best i langrennssporet eller først på den vanskeligste og mest utfordrende fjelltoppen. Også flere av fjellklatrerne peker på at konkurranseinstinktet deres er velutviklet. Som liten var Stein P. Aasheim fra 1984-ekspedisjonen fascinert av alle slags fysiske konkurranser. Alt som hadde startnummer, var interessant.
«I klatresporten registreres bare målet», sier en av klatrerne i Trango, men følger umiddelbart opp med at veien dit imidlertid alltid er det mest interessante. Og det vi får følge med på i begge disse filmene, er veien til toppen. Vi blir vitne til hva som skal til og hva som gjøres for at man skal bli best. Både det fysiske og det mentale. Det handler, som i Nikolai Schirmers Ski, både om å være og om å være best. Trango går lenger enn tidligere norske fjellklatrerfilmer, som Tirich Mir til topps (Rasmus Breistein, 1952) eller Loop (Sjur Paulsen, 2005), i å forsøke å formulere noen av de eksistensielle grunnene bak trangen til å klatre til topps. Trango fyller også ut ved å gi de som finnes rundt de risikosøkende klatrerne et perspektiv på denne ekstremsporten. Det bidrar til å gjøre filmen rikere.
Begge filmene handler også om norsk mannlig subjektivitet og maskulinitet. Et spennende øyeblikk kommer omtrent en time inn i Trango. Da henger ekspedisjonsmedlemmene i fjellveggen, men snakker med hverandre om selvfølelse, image og ryktet de har og vil få. En av fjellklatrerne er bekymret for at han ikke vil oppfattes som barsk nok dersom han må gi opp å nå målet. De er usikre på om de gjør dette for å bygge et selvbilde, ikke for å oppleve sterkt. Kanskje vil de bare barske seg eller vise seg fram som de tøffeste? Selv om dette ikke følges opp er det et annet eksempel på at Trango våger å antyde noen sammenhenger som kanskje fjellklatrerne selv aner, men ikke fullt ut vil tenke på. Om Johannes Høsflot Klæbo av og til framstår som et trassig barn som bare vil ha viljen sin, er fjellklatrerne mer bevisste omkring hva de gjør og hvilken innvirkning deres lek med liv og død har på omgivelsene. Ikke alle forholdene de har tåler at grensene tøyes så langt. Noen kjærester kan ikke leve med usikkerheten om partneren kommer hjem eller ikke.
Det er selvsagt også et tankekors at både toppidrett av den type Johannes Høsflot Klæbo representerer, og den type fjellklatring de norske fjellklatrerne utfører, kanskje bare kan gjøres når man har det for godt. I Trango føler fjellklatrerne et stikk av dårlig samvittighet når de møter fattige sherpaer i Kashmir, som til og med tilbyr seg å bære en av ekspedisjonsmedlemmene som blir dårlig av det første møtet med høyden, og de ser tydelig kontrasten mellom de rike risikosugne eventyrerne og folk som lever et liv helt på grensen til et eksistensielt nullpunkt. Klæbo har færre problematiseringer og spørsmål. Ola Høsflot Klæbo og Stian Enghs film er altfor opptatt med å nistirre på den fascinerende skihelten.
Selv om det er lett å tenke at det er en unødvendig luksus å leve av toppidrett eller fjellklatring i den verden vi lever i, er det likevel slik at Trango og Klæbo på litt forskjellige måter tematiserer viktige spørsmål for vår moderne tid. Vi blir med bak kulissene når en komplett skiløper når sitt største mål, og vi henger bokstavelig talt i fjellveggen og blir med på en utrolig reise i vertikale liv. Trango er mer sitrende i sin intense dramatikk, og stiller flere spørsmål, men også Klæbo gir oss muligheten til å fundere over hva det betyr at vi i dag er så besatte av å pushe og sprenge grenser.
Dette er artikkel nummer 133 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre kan du lese her.
Arkivopptakenes mosaikk i «Trango» og «Klæbo» gjør filmene sammensatte, kompliserte og spennende, mener Gunnar Iversen. Begge filmene handler også om norsk mannlig subjektivitet og maskulinitet. Hva vil det egentlig si å pushe grenser i et velstandssamfunn?
De som ønsker å sprenge grenser har vært en magnet for dokumentarfilmskapere siden begynnelsen av filmens historie, og det å sprenge grenser har også stått sentralt i mange norske dokumentarfilmer. Ikke minst innen ekspedisjonsfilmen, en genre som dominerte norsk dokumentarfilm i mellomkrigstiden. I disse filmene var ekspedisjoner spesielt til kalde strøk en kombinasjon av ekstremsport og polarimperialisme, både individuelle styrkeprøver og bevis på kollektiv nasjonal kraft og viljestyrke.
Senere har sportsfilmen på ulike måter skildret ønsket om å sprenge grenser. Toppidrettsutøvere ønsker å tøye strikken litt lengre enn alle andre, oppnå nye mål og sette rekorder, og overkomme menneskekroppens begrensninger. Når ekstremsportfilmen fikk sin plass på norske kinoer for drøyt år siden, med Supervention-filmene til Filip Christensen og Even Sigstad (2013 og 2016) og Inge Wegges fascinerende guttetur i Bjørnøya (2014), fikk vi en spennende kombinasjon av ekstremsport og filmer som handlet om ønsket om å leve så sterkt som mulig.
Motivet er blitt behandlet på ulike måter. Ikke minst i nyere filmer. I Mariah Strauchs norsk-amerikanske Sunshine Superman (2015) fikk vi et sammensatt portrett av det korte livet til basehopper-pioneren Carl Boenish, som ønsker å bli en moderne Ikaros. Men kanskje er grunnen til at Boenish lever og ånder for å kaste seg ut fra mastetopper, skyskrapere og fjelltopper komplisert, og ikke minst knyttet til oppveksten i en Christian Science familie. Nicolai Schirmers Ski, som hadde premiere tidligere i år, er en enklere hyllest til ekstremsportens biokjemiske rus i frikjøringens frihetslengsel og ønsket om å oppheve tyngdekraften på vei opp og ned den ene utfordrende fjelltoppen etter den andre.
Mer interessant er fjorårsfilmen Momentum av Matias Myklebust. Her møter vi en hyperaktiv og kjernesunn ung mann som lever for ekstremsport. Han er besatt av å være i øyeblikket. En speedgliderulykke resulterer imidlertid i at Bernt Marius Rørstad må amputere høyrefoten. Kampen for å komme tilbake, og ikke minst klatre opp på toppen av Skagastølstind vintertid med sin nye protese, skildres på en nyansert måte som ser lengselen etter å sprenge grenser mot en mer sår og krevende klangbunn. Rørstad må mestre en helt ny livssituasjon, og kjempe seg tilbake etter ulykken.
Ønsket om å leve i øyeblikket, men samtidig sette et merke i historiebøkene, står sentralt i to nye filmer som begge handler om det å sprenge grenser for hva menneskekroppen og sinnet kan gjøre. Den ene filmen knyter an til en lang norsk dokumentarfilmtradisjon av ekspedisjonsfilmer, mens den andre hører til den nye sportsfilmen. Begge filmene er portretter, men den ene skildrer en gruppe menn, mens den andre fokuserer på eneren som ønsker å stå på seierspallen alene. Det er kompetente filmer, som skaper svette håndflater gjennom imponerende bilder og fortellinger, men samtidig to svært ulike skildringer av moderne norsk maskulin identitet.
Felles har imidlertid ekspedisjonsfilmen Trango – et ønske om å leve sterkt av Christopher Carvasal og Klæbo av Ola Høsflot Klæbo og Stian Engh bruken av arkivfilm, som bidrar til å gjøre filmene rikere og mer interessante. Vi dykker ned i historien i fjellklatrerfilmen Trango, og går rett inn i samtiden i Klæbo, men mosaikkene av arkivopptak som benyttes på en god måte gjør filmene mer sammensatte, kompliserte og spennende. Samtidig har de samme tikkende dramatiske rytme, når vi enten nærmer oss fjelltoppen eller VM på ski. Selv om disse to filmene er forskjellige, har de overraskende mye til felles.
«Jeg er villig til å ofre hva som helst for å vinne de skirennene i Trondheim», sier Johannes Høsflot Klæbo i begynnelsen av portrettdokumentaren Klæbo, og han fortsetter: «Det er her jeg skal ha min beste dag.» De aller fleste som ser denne filmen vil allerede før første bilde kommer vite at Johannes Høsflot Klæbo gjorde rent bord under ski-VM i Trondheim i slutten av februar og begynnelsen av mars i år. Seks av seks mulige gull er en bragd som nesten vil være umulig å kopiere. Vi vet altså utfallet av det hele før filmen begynner, men likevel skaper filmen intensitet og spenning ettersom vi følger både opp- og nedturer i månedene fram mot mesterskapet. Når vi får innsyn i det Klæbo går gjennom, framstår kanskje seirene som enda mer imponerende.
Etter noen hjemmevideobilder av Klæbo som liten, på sine aller første ski, kastes vi rett inn i oppkjøringsperioden før VM. Filmen starter på hovedpersonens 28 års dag. Han befinner seg i Livigno i Italia. Det er 128 dager igjen til mesterskapet skal begynne, men Klæbo har nesten ikke tid til å feire sin fødselsdag. Han har bare et mål og det er å vinne i Granåsen i Trondheim.
På effektivt vis teller vi langsomt ned inntil mesterskapet åpner. Vi blir vitne til hvordan Klæbo og familien hans møysommelig arbeider seg fram mot målet. Det er imidlertid mange hindre på veien. Klæbo småkrangler med kjæresten, selv om de ser hverandre svært sjeldent, og det går også ut over faren Haakon Klæbo, som både fungerer som trener, pappa, reisekamerat og manager. På et tidspunkt er slitasjen nesten overveldende, og Haakon Klæbo undrer seg over om han kan fortsette å gjøre dette stort lenger.
Viktigere skjær i sjøen er sykdom og plager med kroppen. Da det er 49 dager igjen til VM må Klæbo avbryte et høydeopphold i Sveits. Han har testet positivt for korona og må komme seg hjem fortest mulig for å bli frisk. Bare noen uker senere er han syk igjen og ligger rett ut. Heldigvis kvikner han fort til, og sier nervøst: «Det blir på håret». Resten er, som det heter, historie. Han kom seg tilbake med glans og vant seks VM-gull. Klæbo og familien har nådd det målet de satte seg mange år tidligere.
Klæbo er først og fremst det som kan karakteriseres som en «bak kulissene»-dokumentar. Ettersom vi vet hvordan det hele gikk, handler filmen om å gi oss innblikk i Klæbos liv, prosessen som førte fram mot gullene, og alt som foregår «bak kulissene». Her framstår Klæbo nærmest som en familiesaga, siden alle i familien hans bidrar på sin måte til at han kan nå sitt mål. Bestefar er hovedtrener, og far er ledsager og trener, mens de andre på ulike måter framstår som et slags utvidet støtteapparat. De er både «flokken», som familien Klæbo karakteriserer seg som et sted i filmen, og samtidig «Team Johannes». Når Klæbo vinner gull etter gull føles det nærmest som en familieseier.
Noe av det som gjør Klæbo så fascinerende er nettopp spenningene mellom den ensomheten som eliteutøveren opplever, og forholdet til familien som støtter ham. Noen av delene i filmen er en slags utvidet «Hjemme hos»-reportasje, men spenningene mellom ensomhet og fellesskap gir filmen tematisk og dramatisk intensitet. Johannes Høsflot Klæbo snakker selv om ensomheten nærmest som en meditativ tilstand, men slår også fast at han tenker nesten bare på seg selv. «Jeg er hundre prosent egoistisk», sier Klæbo, og legger til: «Så får jeg be om unnskyldning etter VM».
Det meditative, betydningen av mental konsentrasjon og ensomhet, er et velkjent tema i sportsdokumentaren, kanskje mest vellykket skildret i Werner Herzogs klassiske filmportrett av skihopperen Walter Steiner og hans store ekstase fra midten av 1970-tallet. Dette finner vi imidlertid også i tidligere norske sportsportrett som Myggen (Thomas Robsahm, 1996) og Aksel (Filip Christensen og Even Sigstad, 2021). I Klæbo kommer vi imidlertid enda tettere inn på hovedpersonen, både fanget i intervjuer og familiesituasjoner eller observert under trening eller under restituering med kroppen full av akupunkturnåler. En av filmens to regissører er da også lillebror Ola, som har en unik tilgang til storebroren og hans hverdagsliv.
Johannes Høsflot Klæbo vises fram både med gode og mindre gode sider i Klæbo. Det er liten tvil om at alle andre i familien, og kanskje spesielt lillebror og lillesøster, til en viss grad sliter litt med alltid å bli definert som «søster» eller «bror» til skiløperesset. At Klæbo er egoistisk er en ting, men i flere sekvenser framstår han nærmest som et stort barn som ikke har frigjort seg fra far og bestefar og resten av familien. Han småkrangler med familien og kjæresten, og vil alltid ha viljen sin. Det er ikke tilfeldig at filmen begynner med hjemmevideoopptakene av den ivrige knøttlille Klæbo som står på ski både inne og ute, som om filmen vil si at han nok ikke har kommet seg ut av rollen som barn ennå. Johannes Høsflot Klæbo framstår mest av alt som et stort grådig barn som bruker alle omkring seg for å nå sine store hårete mål.
Klæbo bruker mye tid på å vise baksiden av medaljen. Ikke bare de mange treningstimene år etter år, den egoistiske konsentrasjonen som er nødvendig for å være stjerneskiløper, eller innsatsen fra familien omkring ham, men også de mange mentale utfordringene. Dette skaper ekstra dramatisk spenning ettersom vi nærmer oss starten på VM. Forventningspresset er enormt, og det er ikke bare et press som kommer utenfra. Han har internalisert forventningspresset, og det truer med å bryte ham ned. Han er ikke så redd for å tape, men er mest av alt redd for å bli syk slik at han ikke får forberedt seg godt nok før VM starter. Rollen det mentale spiller illustreres mest tydelig når faren spør Klæbo: «Tror du at du tenker deg syk?»
Det handler om spenningene mellom familieteamet omkring Klæbo og det personlige konkurranseinstinktet i Klæbo. Johannes Høsflot Klæbo har «vinnerskalle», som det heter, en helt egen kombinasjon av vilje og evnen til å komme seg ut av mentale onde sirkler. Når han får korona eller skulderen blir dårlig må han vise mental styrke, ikke grave seg ned, men nå et mentalt punkt hvor det er lettere å komme seg tilbake både fysisk og psykisk. «Det er ikke noen annen kamp enn mot mitt eget hode», sier Klæbo i begynnelsen av filmen. Selv om vi får mye av det vi ofte får i moderne sportsdokumentarer, som møysommelige og nitide forberedelser og samarbeidet med støtteapparatet rundt eneren, finnes det antydningen til en sår sitrende undertone i Klæbo. Det er ensomt på toppen, men enda ensommere når eneren er på bunnen.
Ola Høsflot Klæbo og Stian Enghs film bruker mindre tid på mediepresset enn man kanskje skulle trodd, og konsentrerer seg om det nære og personlige. Vi kommer tett inn på Johannes Høsflot Klæbo, og filmen gir oss glimt etter glimt «bak kulissene». Klæbo gir oss alt det nyhetsoppslagene i media og sportsreportasjene i fjernsynet ikke har. Vi kommer nært inn på skiløperesset, og blir med når han omfavner kjæresten etter uker borte fra kos og klem eller når han pisser i skogen. Intervjuer med familien og med Petter Northug gir perspektiver og fyller ut det som den fåmælte Klæbo ikke snakker om. Forholdet far-sønn blir spesielt viktig, og bidrar til å gjøre at Johannes Høsflot Klæbo blir noe mer enn en mytisk vinner. Han blir også et menneske midt oppe i spoprtssirkuset.
Christopher Carvasals Trango – et ønske om å leve sterkt er en sterkere og mer sammensatt film enn Klæbo, og har framfor alt et større dramatisk driv og en nervøs intensitet. Her er det mannskollektivet som står i sentrum og ikke eneren, men også Trango handler om konkurranseinstinkt og ønsket om å nå toppen. Mer står imidlertid på spill i Carvasals film. Her handler det bokstavelig talt om liv og død, og fordi det er så mye som står på spill blir både spenningene større og refleksjonene over hva fjellklatring er mer sammensatt.
Trango er historien om to norske klatrelag som begge begir seg til Trango-massivet i Karakoram i den Pakistanske delen av Kashmir. Begge lagene vil bestige Great Trango Tower, et av de største og mest vanskelige fjellene å klatre i, og de er ute etter å skrive norsk og internasjonal klatrehistorie. De to lagene velger forskjellige ruter, og de norske klatrerne når toppen, men det går ikke bra med nedstigningen for den ene klatregruppen.
Christopher Carvasal veksler utvungent og elegant mellom å skildre de to ekspedisjonene til det samme fjellet. Utfordringene klatrerne opplever er de samme. Det er vanskelige forhold på alle måter. De velger såkalt capsule style, noe som betyr at etter at de har forlatt basecamp og begynt selve klatringen sover de i en slags kapsel hver natt. I over en måned henger de bokstavelig talt i fjellveggen dag og natt, bare holdt oppe av tau og bolter. For begge klatrelagene tar det lenger tid enn beregnet, noe som fører til at maten blir knappere og knappere før den så å si er helt spist opp, og dette medfører også slitasje på familiene som venter på nyheter. Når klatrerne henger i fjellet har de ingen kontakt med omverdenen, og de konsentrerer seg helt og holdent om å klatre opp det majestetiske fjellet meter for meter.
Den første ekspedisjonen finner sted i 1984. Til tross for vanskelige forhold klarer hele gruppen å komme seg nesten helt til topps, men fordi maten er i ferd med å ta slutt tar gruppen beslutningen å dele seg i to. To klatrere fortsetter til toppen, mens to klatrere begynner umiddelbart nedstigningen. De to som når toppen, Hans Christian Doseth og Finn Dæhli, klarer å nå toppen av fjellet, men omkommer på vei ned. Trolig blir de tatt av et ras i det lunefulle fjellet.
Den andre ekspedisjonen finner sted i 1999, og de fire klatrerne opplever en ekstra spenning fordi de vet at ekspedisjonen i 1984 fikk et tragisk utfall. Likevel trosser de all motgang, prøver ikke å tenke på at det gikk galt forrige gang noen forsøkte seg på dette fjellet, og ønsker å bryte grensene og omfavne det risikofylte. Også denne ekspedisjonen opplever at matrasjonene må gjøres mindre og mindre, ettersom det tar lenger tid enn beregnet å klatre, men til slutt klarer de fire klatrerne å nå toppen. Etter 38 dager i fjellet er de tilbake i basecamp og kan ringe hjem til kjærester og familier. De har beseiret Trango.
Christopher Carvasal følger de to ekspedisjonene gjennom bruk av arkivmateriale og intervjuer, og kryssklipper mellom 1984 og 1999. Vi er aldri i tvil om hvor vi er i fjellveggen og hvilken ekspedisjon vi fokuserer på i øyeblikket, og på en imponerende måte skaper klippingen – av regissøren selv i samarbeid med Henrik Pedersen – både klarhet og sitrende ekspressiv spenning. Det er vanskelig ikke å få klamme håndflater når man ser denne filmen, selv om vi forstår at de fleste av klatrerne må ha klart seg bra. God bruk av intens musikk skaper også ekstra spenning ettersom historiene folder seg ut.
Trango fungerer også ekstra godt fordi hovedforteller Robert Caspersen, fra 1999-ekspedisjonen, både har en god stemme og er så velartikulert. Fra 1984-ekspedisjonen spiller Stein P. Aasheim og Dag Kolsrud en viktig rolle som vitner og fortellere. Det er likevel det rike arkivmaterialet som gjør filmen så spennende. Vi ser hele tiden hvordan gruppene henger i fjellveggene bare i tau og bolter, og vi får et unikt innblikk både i klatringens små detaljer og i dynamikken mellom mennene i de to lagene. At dette er lagarbeid, der alle er avhengige av hverandre, er helt avgjørende. Hver eneste dag tar de hundrevis av små beslutninger og utfører den ene lille handlingen etter den andre, når bolter festes eller ruter stikkes ut, og én eneste feil kan medføre døden for hele gruppen. De må stole fullt og helt på hverandre, og leve og arbeide sammen i fjellsiden.
«Døden er essensen i klatring», sier en av klatrerne henimot slutten av filmen, men følger umiddelbart opp med: «Men vi har ikke lyst til å dø». De drives av et ønske om å leve så sterkt som mulig, være i et så intenst øyeblikk som mulig og strekke dette øyeblikket så lenge man oppholder seg i fjellveggen. At det handler om eventyrfølelse, ønsket om å mestre fare og å søke risiko, er åpenbart. Livsfaren skaper en «total tilstedeværelse» som en av klatrerne sier. Og døden er med dem hele tiden. «Tror du vi vil overleve da?», spør en av klatrerne på veien opp til basecamp ved fjellets fot. De har ikke engang begynt å klatre, men de smaker på faren og risikoen ekspedisjonen innebærer.
Det er først og fremst to grunner til at Trango er blitt så vellykket, i tillegg til spenningen i selve fjellklatringen og det unike billedmaterialet. Det første har med hvordan filmen selv stiller og forsøker å besvare viktige spørsmål omkring fjellklatring som ekstremsport og risikosøken. Fjellklatrerne kommer tilbake til de eksistensielle spørsmålene både i intervjuene og i dialogbiter i arkivmaterialet. De setter ord på det de opplever og søker. De er også reflekterte i den forstand at de forstår at for folk flest er dette bare idiotisk, det er «den optimale meningsløshet» som en av klatrerne uttrykker det, men at det likevel er en lokkelse de ikke kan motstå.
Det nærmeste vi kommer et svar på hvorfor begge ekspedisjonene egentlig finner sted, og grunnen til at rike nordmenn tar seg til et av de mest fattige stedene i verden for å leve intenst med liv og død, er som en av klatrerne sier: «Kanskje livet hjemme er for perfekt?» For medlemmene i begge ekspedisjonene er møtet med fattigdommen i Kashmir et lite sjokk, og de føler seg dekadente og beklemte. Dessuten plager det klatrerne at de skaper bekymringer hos de som sitter hjemme og venter. Ettersom de ikke har mulighet til å kommunisere med venner, familiemedlemmer eller kjærester skaper de uvisshet og bekymring. Likevel kan de ikke helt klare å holde seg unna det lokkende fjellet. De vil pushe grensene. Ingen andre har klatret til topps, og de vil alle bli de første som når den fjelltoppen som synes å ville gjøre alt for at de ikke skal lykkes.
Den andre grunnen til at Trango er en så vellykket film, er at filmen gir rom for kjærester og familiemedlemmer til å formulere sine historier om hvordan det er å vente og ikke vite, og at filmen samtidig åpner opp for klatrernes funderinger i etterkant om hva Trango-ekspedisjonen gjorde med dem. Noen ga opp klatring fordi de selv fikk familie, noen fortsatte, men på en mindre risikosøkende måte. Alle ble de merket av klatre-ekspedisjonen, også de som ventet hjemme i Norge.
«Hva betyr det å gjøre dette?», spør en av klatrerne, og selv om filmen ikke gir noe helt klart svar på dette viktige spørsmålet forstår vi likevel fjellet og spenningens lokkelse. Å leve med usikkerhet, og å stå i den usikkerheten, er helt avgjørende. «Alt var ukjent», sier en av klatrerne, ettersom de bare hadde begrenset kunnskap om Trango-massivet før de startet klatringen. Det å navigere i det ukjente, overvinne usikkerhet, utfordre skjebnen, og pushe grensene til det ytterste, det er det det hele handler om.
Klæbo og Trango – et ønske om å leve sterkt er to forskjellige filmer, men de har likevel mye til felles. Det handler ikke minst om det å konkurrere, sprenge grenser, bli best i langrennssporet eller først på den vanskeligste og mest utfordrende fjelltoppen. Også flere av fjellklatrerne peker på at konkurranseinstinktet deres er velutviklet. Som liten var Stein P. Aasheim fra 1984-ekspedisjonen fascinert av alle slags fysiske konkurranser. Alt som hadde startnummer, var interessant.
«I klatresporten registreres bare målet», sier en av klatrerne i Trango, men følger umiddelbart opp med at veien dit imidlertid alltid er det mest interessante. Og det vi får følge med på i begge disse filmene, er veien til toppen. Vi blir vitne til hva som skal til og hva som gjøres for at man skal bli best. Både det fysiske og det mentale. Det handler, som i Nikolai Schirmers Ski, både om å være og om å være best. Trango går lenger enn tidligere norske fjellklatrerfilmer, som Tirich Mir til topps (Rasmus Breistein, 1952) eller Loop (Sjur Paulsen, 2005), i å forsøke å formulere noen av de eksistensielle grunnene bak trangen til å klatre til topps. Trango fyller også ut ved å gi de som finnes rundt de risikosøkende klatrerne et perspektiv på denne ekstremsporten. Det bidrar til å gjøre filmen rikere.
Begge filmene handler også om norsk mannlig subjektivitet og maskulinitet. Et spennende øyeblikk kommer omtrent en time inn i Trango. Da henger ekspedisjonsmedlemmene i fjellveggen, men snakker med hverandre om selvfølelse, image og ryktet de har og vil få. En av fjellklatrerne er bekymret for at han ikke vil oppfattes som barsk nok dersom han må gi opp å nå målet. De er usikre på om de gjør dette for å bygge et selvbilde, ikke for å oppleve sterkt. Kanskje vil de bare barske seg eller vise seg fram som de tøffeste? Selv om dette ikke følges opp er det et annet eksempel på at Trango våger å antyde noen sammenhenger som kanskje fjellklatrerne selv aner, men ikke fullt ut vil tenke på. Om Johannes Høsflot Klæbo av og til framstår som et trassig barn som bare vil ha viljen sin, er fjellklatrerne mer bevisste omkring hva de gjør og hvilken innvirkning deres lek med liv og død har på omgivelsene. Ikke alle forholdene de har tåler at grensene tøyes så langt. Noen kjærester kan ikke leve med usikkerheten om partneren kommer hjem eller ikke.
Det er selvsagt også et tankekors at både toppidrett av den type Johannes Høsflot Klæbo representerer, og den type fjellklatring de norske fjellklatrerne utfører, kanskje bare kan gjøres når man har det for godt. I Trango føler fjellklatrerne et stikk av dårlig samvittighet når de møter fattige sherpaer i Kashmir, som til og med tilbyr seg å bære en av ekspedisjonsmedlemmene som blir dårlig av det første møtet med høyden, og de ser tydelig kontrasten mellom de rike risikosugne eventyrerne og folk som lever et liv helt på grensen til et eksistensielt nullpunkt. Klæbo har færre problematiseringer og spørsmål. Ola Høsflot Klæbo og Stian Enghs film er altfor opptatt med å nistirre på den fascinerende skihelten.
Selv om det er lett å tenke at det er en unødvendig luksus å leve av toppidrett eller fjellklatring i den verden vi lever i, er det likevel slik at Trango og Klæbo på litt forskjellige måter tematiserer viktige spørsmål for vår moderne tid. Vi blir med bak kulissene når en komplett skiløper når sitt største mål, og vi henger bokstavelig talt i fjellveggen og blir med på en utrolig reise i vertikale liv. Trango er mer sitrende i sin intense dramatikk, og stiller flere spørsmål, men også Klæbo gir oss muligheten til å fundere over hva det betyr at vi i dag er så besatte av å pushe og sprenge grenser.
Dette er artikkel nummer 133 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre kan du lese her.
