En av de viktigste egenskapene til Håvard Bustnes som regissør er hans vilje til å vise fram uvisshet, usikkerhet og tvil. I «Gartneren, buddhisten og spionen» er grensene mellom sannhet og løgn, klarsyn og bedrag, mer sammensatt enn noensinne, mener Gunnar Iversen.
En god dokumentarfilm skal være som et kart. Dokumentarfilmens oppgave er å gi oversikt, orientere tilskuerne i et uoversiktlig område eller et diffust felt. Dokumentarfilmen skal gjerne fortelle en engasjerende historie, gi innsikt i viktige saksforhold, presentere møter med interessante mennesker, men til syvende og sist skal filmen fortelle oss hvor vi er. Landskapet rundt oss blir mer synlig, verden trer fram på en ny og spennende måte, og kartet viser oss veien mot kunnskap og handling.
Den britiske dokumentaristen John Grierson skrev engang at dokumentarfilmen ikke skulle være et speil, men en hammer. Det var ikke tilstrekkelig bare å fange inn og skildre virkeligheten. Veien videre måtte også diskuteres, hammeren meislet ut en bedre sosial framtid. Dokumentarfilmen var for Grierson et redskap for handling, et middel for å gjøre verden til et bedre sted å leve. Kartmetaforen er kanskje mer treffende for mange av dagens dokumentarer enn speilet eller hammeren, og ikke alle filmer er like gode veivisere gjennom vår intrikate og sammensatte verden.
Håvard Bustnes’ filmer er imidlertid alltid gode kart som gir oversikt. De skildrer vår kompliserte verden på en måte som gir innsikt, skaper kunnskap, og gir tilskueren redskap for økt forståelse av kompliserte saksforhold. De er hverken speil eller hammere, men orienteringskart som gjennom engasjerende fortellinger om mennesker viser oss hvor komplisert verden kan være. I hans nye film, Gartneren, buddhisten og spionen, er grensene mellom sannhet og løgn, klarsyn og bedrag, mer sammensatt enn noensinne. Men sammensatt er også et synonym for rik. Bustnes’ nye film har mange ulike lag, og er rikere enn de fleste andre dokumentarfilmer. Hver gang man tror man har funnet bunnen i fortellingen åpner det seg opp et nytt nivå, og nye spørsmål vi må stille og besvare blir avgjørende.
En av de viktigste egenskapene til Håvard Bustnes som regissør er hans vilje til å vise fram uvisshet, usikkerhet og tvil. Han fokuserer like mye på det tvetydige, uventede og uoversiktlige som det skråsikre og fastspikrede. Sannheten ligger kanskje et annet sted, sier han i film etter film. Gartneren, buddhisten og spionen er en film som nøler og famler, men nettopp derfor virker den sterkere og mer ektefølt. Både som fortelling fra virkeligheten og som orienteringskart i en verden av multinasjonale forretningsimperier, oligarker, tvilsomme advokatbyråer, skatteparadis, og selskaper som bare er kulisser for andre skjulte selskaper, er Håvard Bustnes’ nye film viktig. Det er en film som skaper undring og mange tanker, som orienterer oss i en skyggeaktig moralsk gråsone, og som leter etter nye sammenhenger og koblinger i vår sosiale og politiske verden. Det er en film å bli klok av, selv om den også tilsynelatende forvirrer og unngår å gi oss Sannheten med stor S. Bedraget er like viktig å skildre som Sannheten, kanskje til og med som en vei mot sannheten med liten s.
Håvard Bustnes har allerede for lengst tatt steget inn i norsk og internasjonal dokumentars eliteserie. Han er også en spennende eksponent for den nye internasjonaliseringen av norsk dokumentarfilmproduksjon, sammen med filmfolk som Tonje Hessen Schei og Torstein Grude, for bare å nevne et par navn. Bustnes har laget film i USA og Hellas, men også skildret mer hjemlige forhold. En fellesnevner for filmene hans er hvordan enkeltpersoner enten representerer eller opponerer mot politiske ideologier, som kan være mer eller mindre åpne og synlige.
Bustnes fikk et brakgjennombrudd med Blod & ære i 2008, et portrett av bokseren Ole «Lukkøye» Klemetsen og hans far John. Denne filmen viste hvordan Bustnes er en følsom menneskeskildrer, og de fleste av hans filmer har portretter av mennesker som en slags kjerne. At han også er en kritisk og gravende journalist, var Helsefabrikken (2010) et godt eksempel på. Etter dette hardtslående journalistiske oppgjøret med norsk helsevesen, og avsløringen av idéene bak en rekke norske helsereformer, lagde Bustnes med Opprørske oldemødre (2013) en humoristisk og lun skildring av Hinda og Shirley fra Seattle og den amerikanske aktivistorganisasjonen Raging Grannies. Den nye dokumentaren hans har mye til felles med denne filmen, men hovedpersonen er mindre sympatisk og mer problematisk enn de opprørske oldemødrene.
Åpenbart inspirert av gravedokumentarister som Michael Moore og Nick Broomfield har Bustnes i sine siste filmer fokusert på mer usympatiske personer, men Bustnes selv, som ofte opptrer foran kamera i sine filmer, er en mer naiv og forsiktig filmjournalist enn Moore og Broomfield, selv om også han er konfronterende når han intervjuer eller skildrer sine hovedpersoner. Dette er tydelig i Hatets vugge (2018), en film om det greske ny-fascistiske partiet Gyllent Daggry. Hatets vugge er en historie om partiets ideologi og indre liv, gjennom skildringen av tre kvinner som nærmest driver partiet mens deres menn sitter fengslet for sin giftige politiske hatretorikk og rasisme. I denne filmen etablerer Bustnes det som langt på vei er blitt hans varemerke som dokumentarist. Han er selv deltager, og vi nærmest følger filmenes egen produksjonsprosess parallelt med utviklingen av kjernefortellingen.
Dette er også strategien i Trond Giske – makta rår (2022). I dette politikerportrettet følger vi Giskes første famlende vei tilbake til toppolitikken etter avsløringene om seksuell trakassering. Filmen om Giske handler om politisk ukultur og gubbevelde, og har et tydelig og bitende kjønnsperspektiv, men gir oss også innblikk i det vanlige politiske håndverket på grasrotplan, et håndverk Giske mestrer på en måte som både er imponerende og ubehagelig. Å gjenopprette tillit er hans mål, og å gjøre comeback i rikspolitikken. Med dagens fasit, når Giske er tilbake på Stortinget, har Trond Giske – makta rår fått en ny aktualitet. Den burde tas fram igjen og vises oftere. At den ikke har blitt uaktuell er sikkert og visst. Og akkurat som den aller nyeste filmen handler portrettet av Giske om den falne som vil tilbake på toppen. Det er en film om image control, definisjonsmakt, og politisk aktivisme.
Etter Trond Giske – makta rår tok imidlertid Bustnes et lite sidesprang bort fra politikk og aktivisme, selv om fortellerstrategiene i Geronimos tapte stamme (2024) langt på vei er de samme. Også dette er en film som skildrer hvordan filmen selv blir til på selvrefleksivt vis. Den starter som et slags portrett av den danske forfatteren Lars K. Andersen, og vi følger ham på hans reise i USA og Mexico for å prøve å finne Geronimos tapte stamme, slik den har blitt diskutert av den norske eventyreren Helge Ingstad. Langsomt tar imidlertid tvilen over i denne filmen, som tematiserer spørsmål om hvem som kan fortelle historien om et urfolk. Filmprosjektets legitimitet problematiseres, og det blir selve hovedfokuset i filmens siste selvkritiske del.
Geronimos tapte stamme handler om – og demonstrerer selv – avgjørende etiske dilemmaer og moralske problemer ved det å lage dokumentarfilm. Dette er også et av de viktigste temaene i Bustnes’ siste film. I Gartneren, buddhisten og spionen er Håvard Bustnes tilbake i god gammel form, etter en noe svakere og mer famlende film. Det er en svimlende og omtumlende historie vi får innblikk i, gjennom et portrett av en mann som arbeider som gartner, er buddhist og som har en fortid som industrispion.
«Hvorfor skal vi lage denne filmen?», spør Håvard Bustnes i begynnelsen av Gartneren, buddhisten og spionen. Han sitter i en bil sammen med engelskmannen Rob Moore og de foretar noen testopptak. Rob vil at Håvard skal fortelle hans historie. Hva slags historie er det, spør Håvard, og Rob er klar i sitt svar. Hans historie er en fortelling om en varsler. «Alt jeg har er sannhet», sier Moore, og han fortsetter, «slik jeg ser det». Kjernen i den nye filmen til Bustnes er spørsmålet om hvem Rob Moore egentlig er, og hva han egentlig har gjort. Det må finnes svar på disse spørsmålene, men alle svarene er tvetydige. I egne øyne er han en varsler, men i andres er han en løgner, sviker og bedrager.
I en alder av 39 år går hele Rob Moores tilværelse i stykker. Han har en bakgrunn som vellykket fjernsynsprodusent av komishow, men en dag er karrieren over. Han blir skilt og flytter en stund hjem til foreldrene. Moore lærer seg et nytt yrke, og han blir gartner, men snart får han en annen ny jobb. Han er en ekspert på det som gjerne kalles blagging. Å lure folk er det han virkelig kan, og det var noe han utnyttet i karrieren som fjernsynsprodusent. Den kontroversielle serien Brass Eye som han jobbet med i England, før han ble lokket til Los Angeles og Hollywood, er legendarisk og omdiskutert. Der lures kjendiser trill rundt. Dette er noe han kan utnytte i sin nye jobb som industrispion.
Moore får jobb i firmaet K2 som formidler ulike oppdrag innenfor industrispionasje, og etter noen ulike mindre oppdrag får han en jobb som han skal ha i fire år. Han skal gå undercover og infiltrere en aktivistorganisasjon som arbeider for å få asbest forbudt. Oppdragsgiveren er et firma som vil forhindre at asbest blir forbudt i land som Vietnam, Thailand, India og Pakistan. Land hvor såkalt hvit asbest – krysotil – fremdeles brukes i mange produkter, og spesielt som en billig erstatning for bølgeblikk.
Hvert år dør flere hundre tusen mennesker av asbestforgiftning, og etter en stund som godt betalt industrispion begynner Moore å tvile på det han gjør. I hvert fall er det det han selv sier. Er han blitt en hai i en verden av haier? Men han slutter ikke i jobben. I stedet gir han seg ut som dokumentarfilmprodusent, hever gasje fra industrispionasjefirmaet, men begynner å samle opplysninger om hvor asbesten egentlig kommer fra og hvordan korrupsjon forhindrer forbud i mange land. Etter fire år i et skittent prosjekt med den ironiske tittelen «Project Spring» får han imidlertid et nytt oppdrag. Nå er det Global Witness som skal infiltreres og overvåkes. Moore har imidlertid tilsynelatende fått nok. Han avtaler et møte med en av lederne for aktivistorganisasjonen Global Witness, forteller ham hva han har gjort de siste årene, og tilbyr seg å være dobbeltagent.
Rob Moore tror at Global Witness vil kunne ha nytte av at de vet at han infiltrerer dem, og tror også at han kan fortsette sitt bedragerske spill, men i stedet blir det avsløring, rettssak og offentlig oppvask. Han avsløres som kynisk spion som jobber på vegne av spekulanter som motarbeider asbestforbud eller arbeidet for arbeidssikkerhet. I egne øyne er han imidlertid ingen skurk. Snarere tvert imot. I egne øyne er Moore en helt som er i ferd med å avsløre hvem som står bak asbestproduksjonen, og som også er involvert i annen ulovlig virksomhet som skattefusk og hvitvasking av penger. Moore må bare finne noen som kan fortelle hans versjon av denne historien.
I Gartneren, buddhisten og spionen rulles denne fascinerende historien opp, med mange detaljer og med adskillige overraskende vendinger, men Bustnes’ film handler også om hvordan Moores historie blir til en historie. Bustnes begynner å planlegge arbeidet med filmen sammen med Moore, men tror at filmprosjektet har strandet, fordi de undersøkende journalistene i selskapet Tortoise Merdia vil lage en podkast-serie om Moore og hans liv. Likevel vil han ikke helt gi slipp på Moore og hans utrolige historie.
«Jeg kan være den vennlige flua på veggen», sier Bustnes, og filmen følger arbeidet med podkast-serien. Bustnes er den som filmer møtene mellom Moore og journalistene, og Gartneren, buddhisten og spionen blir dermed både en fascinerende fortelling om industrispionasje og det å være dobbeltagent, en skildring av hvordan undersøkende journalister arbeider med en podkast, og en undersøkelse av journalistenes egne roller og vinklingens makt. Og langsomt skifter filmen tone og formål. Det som begynte som en undersøkelse omkring Rob Moore, for å finne et svar på spørsmålene om han virkelig var en varsler eller bare en kynisk løgner, blir etter hvert også en undersøkelse av journalistisk moral og fortellermakt. Til og med Bustnes opplever tvil og kvaler. Han må foreta en selvkritisk vurdering av det filmprosjektet han holder på med. Gjør han det samme som podkast-journalistene? Jager han en spennende historie i stedet for å gjøre det møysommelige journalistiske gravearbeidet, og bruker han bare Moore til sitt eget formål? Blir Moore et offer nok en gang?
I Gartneren, buddhisten og spionen inviteres vi inn i produksjonsprosessen bak en podkast, og opplever hvordan filmregissøren selv kjemper både med og mot egne tanker og kvaler. Filmen handler etter hvert stadig mer om journalistisk etikk, i et selvrefleksivt speilkabinett der løgner og bedrag finnes alle steder og på alle nivåer, noe som gjør enhver sannhetssøken vanskelig og usikker. Moralske kvaler og etisk tvil står helt sentralt i denne filmen.
I sine siste filmer har Håvard Bustnes nærmest rendyrket en egen stil der han selv spiller en avgjørende rolle også framfor kameraet. Han er mannen med mikrofonen. Han er også den nølende tvileren, som stiller spørsmål ved hvordan filmene utvikler seg og hvordan han selv håndterer historiene han forteller. Flere av hans filmer handler om image control og definisjonsmakt. Politikerne i filmene Hatets vugge og Trond Giske – makta rår prøver å utnytte Bustnes for å kontrollere mediefortellingene om seg selv. De ser samarbeidet med dokumentarfilmskaperen nærmest som en mulighet til image building, men Bustnes stritter imot og stiller vanskelige og impertinente spørsmål. Han skåner heller ikke seg selv. I fjorårsfilmen Geronimos tapte stamme er det et avgjørende tema i filmen at filmskaperne innser at de har hatt feil innfallsvinkel. De har foretatt et overtramp og gjort noe de ikke skulle ha gjort. I den nye filmen finnes det et lignende selvkritisk perspektiv som har relevans langt ut over Håvard Bustnes’ filmer.
Regissørens eget nærvær framfor kamera, og som forteller på lydsporet, er et grep som skaper en følelse av større autentisitet. Ved å vise fram selve produksjonsprosessen, samtidig som vi følger dokumentaristens egne etiske kvaler, kommer vi imidlertid på innsiden av hvordan verden kan forstås med filmens hjelp. Bustnes er bekymret for det han selv gjør, den vinklingen han har på stoffet og den makten han som forteller har. Blir han bare et redskap for en som vil fortelle sin versjon av en historie, eller er han selv en del av et dokumentarbedrag? For selv om han sier i filmens begynnelse at han bare skal være flua på veggen, er han snarere en flue som kaver og bakster i selve suppa. Regissøren er tidsvitne, men også en deltager i den historien han former og skildrer.
Det handler dermed om virkelighetsforståelse og hvordan vinkling og fortellergrep påvirker hvordan vi opplever en person og en sak. I begynnelsen av Gartneren, buddhisten og spionen framstår Rob Moore som en tvilsom manipulator. Han er bare interessert i podkast-journalistene eller dokumentaristen Bustnes om de forteller hans versjon av hans tid som industrispion. Han skjønnmaler seg selv, ser seg åpenbart som et offer, og kan ikke forstå at folk er skeptiske til det han sier om sine hensikter som industrispion.
Rob Moore er også gartneren og buddhisten som med sin milde framtoning og lave velartikulerte stemme gjør et godt inntrykk. Vi får også gjennom filmen ulike vitnesbyrd om hvordan han kan være en god venn og medmenneske. Han gir inntrykk av å være et menneske som bryr seg. Men kan vi stole på ham? Han har jo til fulle mestret kunsten i å føre folk bak lyset, og hadde bedraget som yrke i årevis.
Ved å fokusere på selve historiefortellingen, hvordan journalistene i Tortoise Media lager podkast-serien «Into the Dirt» og hvordan filmregissøren lager sitt portrett, viser Bustens hvordan virkelighetsforståelse henger sammen med hva vi tror og hva vi tror vi ser og vet. Det er umulig å gjøre så mye faktasjekk at man med noen som helst sikkerhet kan avgjøre om Moores undercovervirksomhet har skadet noen av hans informanter eller til og med det viktige arbeidet med å få til forbud mot asbest. Sannheten blir avhengig av hva man tror og eget ståsted. Og når kan man svike og bedra for en god sak?
I flere tidligere filmer har Bustnes’ arbeid vært å komme bak offentlige masker, og prøve å se mennesker som de virkelig er. Dette er også avgjørende i Gartneren, buddhisten og spionen, men Rob Moore er for unnvikende, og mange viktige fakta kan ikke verifiseres og dermed hjelpe journalistene. Likevel må alle innrømme at Moore har kommet på sporet av noen viktige opplysninger. Kjemper man mot noen, er det godt å vite hvem fienden er, sier Rob gang på gang, og han peker på hvordan han har «avslørt» en skurk av en finansmann.
Gang på gang må man fundere over egen virkelighetsforståelse i Bustnes’ nye film, og det gir den ellers spennende historien et ekstra løft. Gjennom filmens to parallelle spor inviteres vi til å stille spørsmål, ikke bare om Moore, for å finne ut om han forteller sannheten, lyver eller prøver å fordreie det som har skjedd for å redde sitt renomme, men også om hva media gjør gjennom sine valg av historier og vinklene på disse historiene. Det handler om hva en fortelling gjør, og det handler om fortellermakt. Dette er viktigere enn noen gang i dag, og det gjør Gartneren, buddhisten og spionen til en viktig film i dagens forvirrende og overveldende medieverden.
Håvard Bustnes’ film åpner som en slags human interest story, der vi kommer bak avisoverskriftene og blir mer kjent med mennesket Rob Moore. Han framstår som en komplisert mann, noe filmens tittel viser til det fulle. Han er gartner, buddhist, og spion. Han er også både en god venn og et godt medmenneske, og samtidig en mann som i årevis levde av løgn og bedrag. Etter hvert som Bustnes i stadig større grad dreier filmen i retning av en selvkritikk, blir også den moderne dokumentarfilmens besettelse av å personifisere saker utsatt for en mild kritikk.
Dersom man ser på de lange linjene i norsk og internasjonal dokumentarfilmproduksjon, er en av de viktigste endringene den økende personifiseringen i filmene. Spesielt er dette tydelig i det som har blitt en helt sentral dokumentargenre: portrettet. Selv om man kan finne dokumentarportrett helt tilbake i dokumentarfilmens begynnelse, er det en slående utvikling som har funnet sted siden 1980-årene. Det kan summeres opp på en enkel måte. Først fantes det få portretter, men de som ble portrettert var konger og politikere. Så kom det flere portretter, om helt vanlige mennesker. I dag er portrettene over alt. De aller fleste norske dokumentarfilmer fra senere år er også mer eller mindre tydelige filmportretter.
Det handler selvsagt om å personifisere en sak eller et sosialt eller politisk problem. De som blir skildret er innganger til større sosiale og politiske spørsmål, samtidig som de skaper mer engasjement. Det er noe av det første man lærer på enhver dokumentarfilmskole i dag. Gjennom å skildre Moore, seg selv og journalistene i Tortoise Media i Gartneren, buddhisten og spionen synliggjør Bustnes en rekke moralske, politiske og mediepolitiske spørsmål. Til syvende og sist handler alt om moral. Men kommer mennesket i veien for det viktige?
Kan vi stole på Moore? Kanskje ikke. Han er litt av en manipulator, og når han mister kontrollen fordi han føler at hans egen historie har blitt stjålet fra ham, og bare blitt et krydder i en fortelling om industrispionasje, aner vi ytterligere en personlighet bak den milde og vennlige overflaten. Men kan vi stole på journalistene Ceri Thomas og Alexi Mostrous? Er alt det de gjør moralsk uantastelig? Og hva med Bustnes selv? Han må lyve for sin informant fordi han har lovet Thomas og Mostrous ikke å avsløre det han vet om podkasten. Er det moralsk problematisk?
Håvard Bustnes diskuterer i sin nye film både hvor vanskelig moralske valg av og til er, og hvor lett man havner i en problematisk etisk gråsone. Og han diskuterer hva den nye sterke personifiseringen gjør med dokumentarfilmen som virkelighetsrepresentasjon. For, spør han seg selv henimot slutten av filmen, hva gjør jeg egentlig ved å fokusere så mye på personen Rob Moore? I mange moderne dokumentarfilmer blir filmskapernes fascinasjon overfor personer, menneskene som skal personifisere saker og tematikk, så sterk at saken nærmest svinner hen i portrettet av et fascinerende enkeltmenneske. Er det det som skjer i filmen min, spør Bustnes, og bringer oss mot slutten over til selve saken, akkurat når hovedpersonen synes å forsvinne ut av syne.
Gartneren, buddhisten og spionen er en uvanlig sammensatt og spennende dokumentar som gir et innblikk i en skitten global forretningskultur som består av industrispionasje, korrupsjon, skallselskap og kynisk utnytting av fattigfolk. I Norge ble asbest forbudt i 1985, men fremdeles brukes materialet i mange fattige land, og det anslås at opp mot 300 000 mennesker dør som følge av asbest hvert år. For mange nordmenn, som tror at bruken av asbest hører fortiden til, vil Bustnes’ dokumentar kanskje komme som et lite sjokk.
Det bildet av vår globaliserte verden som tegnes i Håvard Bustnes’ nye film, er også deprimerende. I Kasakhstan og i Russland finnes to asbest-gruver som står for 60 % av produksjonen av den hvite asbesten, som burde vært forbudt i alle land på grunn av den alvorlige helsefaren. Hvordan handler man med og hvordan frakter man denne asbesten? Ja, her ser det ut til at London spiller en nøkkelrolle. Det er ikke bare i skatteparadis at skitne penger skifter eiere uten tilstrekkelig innsyn fra myndighetene.
Det sentrale i Bustnes’ film er imidlertid kanskje arbeidet med historien til Rob Moore. Filmen starter med spørsmålet om han er en misforstått varsler som er blitt et offer eller en kynisk bedrager som nok en gang forsøker å redde sitt eget skinn og sitt ettermæle, men ender med en problematisering av hva journalister og filmskapere egentlig gjør med mennesker og historier. Moore vil kontrollere mediefortellingene om ham, men hva gjør mediefortellingene med hans historie?
Gartneren, buddhisten og spionen er en film om moral og tillit. Rob Moore har gjort det til sitt yrke å skaffe seg tillit på falske premisser, og nå ber han om å få fortelle sin historie. Han sier det er Sannheten med stor S. Men kan vi stole på ham, er det sentrale spørsmålet. Kan man ha tillit til en som selv misbrukte tilliten til en viktig aktivistorganisasjon i årevis? Og hvem blir brukt av hvem i denne filmen? Hvem har fortellermakten og hva skjer når person skygger for saken? Ved å stille slike spørsmål setter ikke Bustnes bare fokus på fortellermakt, men kanskje også en slags fortellerkrise? Er det den som kontrollerer historien som kontrollerer sannheten?
I en sentral scene i Håvard Bustnes’ film sier Moore: «Livet er gjørmete. Sannheten er gjørmete». Vi kommer bak kulissene i arbeidet med både en podkast og en film i Gartneren, buddhisten og spionen, og ser hvilke skitne moralske og etiske gråsoner som finnes, på alle nivåer i livet. Den nye filmen til Bustnes stiller flere spørsmål enn den gir svar, men den åpner opp for viktige spørsmål vi tilskuere til slutt selv må prøve å besvare. Gjennom sitt fokus på asbestproduksjon, beskrivelsen av hvordan industrispionasje foregår, og gjennom den selvrefleksive mediekritikken, våger Håvard Bustnes å lage et kart som synes å bli mer og mer preget av å være en reise gjennom mye gjørme, men det er et viktig kart som gir oversikt og som viser oss tydelig hvor vi er.
Dette er artikkel nummer 131 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre kan du lese her.
En av de viktigste egenskapene til Håvard Bustnes som regissør er hans vilje til å vise fram uvisshet, usikkerhet og tvil. I «Gartneren, buddhisten og spionen» er grensene mellom sannhet og løgn, klarsyn og bedrag, mer sammensatt enn noensinne, mener Gunnar Iversen.
En god dokumentarfilm skal være som et kart. Dokumentarfilmens oppgave er å gi oversikt, orientere tilskuerne i et uoversiktlig område eller et diffust felt. Dokumentarfilmen skal gjerne fortelle en engasjerende historie, gi innsikt i viktige saksforhold, presentere møter med interessante mennesker, men til syvende og sist skal filmen fortelle oss hvor vi er. Landskapet rundt oss blir mer synlig, verden trer fram på en ny og spennende måte, og kartet viser oss veien mot kunnskap og handling.
Den britiske dokumentaristen John Grierson skrev engang at dokumentarfilmen ikke skulle være et speil, men en hammer. Det var ikke tilstrekkelig bare å fange inn og skildre virkeligheten. Veien videre måtte også diskuteres, hammeren meislet ut en bedre sosial framtid. Dokumentarfilmen var for Grierson et redskap for handling, et middel for å gjøre verden til et bedre sted å leve. Kartmetaforen er kanskje mer treffende for mange av dagens dokumentarer enn speilet eller hammeren, og ikke alle filmer er like gode veivisere gjennom vår intrikate og sammensatte verden.
Håvard Bustnes’ filmer er imidlertid alltid gode kart som gir oversikt. De skildrer vår kompliserte verden på en måte som gir innsikt, skaper kunnskap, og gir tilskueren redskap for økt forståelse av kompliserte saksforhold. De er hverken speil eller hammere, men orienteringskart som gjennom engasjerende fortellinger om mennesker viser oss hvor komplisert verden kan være. I hans nye film, Gartneren, buddhisten og spionen, er grensene mellom sannhet og løgn, klarsyn og bedrag, mer sammensatt enn noensinne. Men sammensatt er også et synonym for rik. Bustnes’ nye film har mange ulike lag, og er rikere enn de fleste andre dokumentarfilmer. Hver gang man tror man har funnet bunnen i fortellingen åpner det seg opp et nytt nivå, og nye spørsmål vi må stille og besvare blir avgjørende.
En av de viktigste egenskapene til Håvard Bustnes som regissør er hans vilje til å vise fram uvisshet, usikkerhet og tvil. Han fokuserer like mye på det tvetydige, uventede og uoversiktlige som det skråsikre og fastspikrede. Sannheten ligger kanskje et annet sted, sier han i film etter film. Gartneren, buddhisten og spionen er en film som nøler og famler, men nettopp derfor virker den sterkere og mer ektefølt. Både som fortelling fra virkeligheten og som orienteringskart i en verden av multinasjonale forretningsimperier, oligarker, tvilsomme advokatbyråer, skatteparadis, og selskaper som bare er kulisser for andre skjulte selskaper, er Håvard Bustnes’ nye film viktig. Det er en film som skaper undring og mange tanker, som orienterer oss i en skyggeaktig moralsk gråsone, og som leter etter nye sammenhenger og koblinger i vår sosiale og politiske verden. Det er en film å bli klok av, selv om den også tilsynelatende forvirrer og unngår å gi oss Sannheten med stor S. Bedraget er like viktig å skildre som Sannheten, kanskje til og med som en vei mot sannheten med liten s.
Håvard Bustnes har allerede for lengst tatt steget inn i norsk og internasjonal dokumentars eliteserie. Han er også en spennende eksponent for den nye internasjonaliseringen av norsk dokumentarfilmproduksjon, sammen med filmfolk som Tonje Hessen Schei og Torstein Grude, for bare å nevne et par navn. Bustnes har laget film i USA og Hellas, men også skildret mer hjemlige forhold. En fellesnevner for filmene hans er hvordan enkeltpersoner enten representerer eller opponerer mot politiske ideologier, som kan være mer eller mindre åpne og synlige.
Bustnes fikk et brakgjennombrudd med Blod & ære i 2008, et portrett av bokseren Ole «Lukkøye» Klemetsen og hans far John. Denne filmen viste hvordan Bustnes er en følsom menneskeskildrer, og de fleste av hans filmer har portretter av mennesker som en slags kjerne. At han også er en kritisk og gravende journalist, var Helsefabrikken (2010) et godt eksempel på. Etter dette hardtslående journalistiske oppgjøret med norsk helsevesen, og avsløringen av idéene bak en rekke norske helsereformer, lagde Bustnes med Opprørske oldemødre (2013) en humoristisk og lun skildring av Hinda og Shirley fra Seattle og den amerikanske aktivistorganisasjonen Raging Grannies. Den nye dokumentaren hans har mye til felles med denne filmen, men hovedpersonen er mindre sympatisk og mer problematisk enn de opprørske oldemødrene.
Åpenbart inspirert av gravedokumentarister som Michael Moore og Nick Broomfield har Bustnes i sine siste filmer fokusert på mer usympatiske personer, men Bustnes selv, som ofte opptrer foran kamera i sine filmer, er en mer naiv og forsiktig filmjournalist enn Moore og Broomfield, selv om også han er konfronterende når han intervjuer eller skildrer sine hovedpersoner. Dette er tydelig i Hatets vugge (2018), en film om det greske ny-fascistiske partiet Gyllent Daggry. Hatets vugge er en historie om partiets ideologi og indre liv, gjennom skildringen av tre kvinner som nærmest driver partiet mens deres menn sitter fengslet for sin giftige politiske hatretorikk og rasisme. I denne filmen etablerer Bustnes det som langt på vei er blitt hans varemerke som dokumentarist. Han er selv deltager, og vi nærmest følger filmenes egen produksjonsprosess parallelt med utviklingen av kjernefortellingen.
Dette er også strategien i Trond Giske – makta rår (2022). I dette politikerportrettet følger vi Giskes første famlende vei tilbake til toppolitikken etter avsløringene om seksuell trakassering. Filmen om Giske handler om politisk ukultur og gubbevelde, og har et tydelig og bitende kjønnsperspektiv, men gir oss også innblikk i det vanlige politiske håndverket på grasrotplan, et håndverk Giske mestrer på en måte som både er imponerende og ubehagelig. Å gjenopprette tillit er hans mål, og å gjøre comeback i rikspolitikken. Med dagens fasit, når Giske er tilbake på Stortinget, har Trond Giske – makta rår fått en ny aktualitet. Den burde tas fram igjen og vises oftere. At den ikke har blitt uaktuell er sikkert og visst. Og akkurat som den aller nyeste filmen handler portrettet av Giske om den falne som vil tilbake på toppen. Det er en film om image control, definisjonsmakt, og politisk aktivisme.
Etter Trond Giske – makta rår tok imidlertid Bustnes et lite sidesprang bort fra politikk og aktivisme, selv om fortellerstrategiene i Geronimos tapte stamme (2024) langt på vei er de samme. Også dette er en film som skildrer hvordan filmen selv blir til på selvrefleksivt vis. Den starter som et slags portrett av den danske forfatteren Lars K. Andersen, og vi følger ham på hans reise i USA og Mexico for å prøve å finne Geronimos tapte stamme, slik den har blitt diskutert av den norske eventyreren Helge Ingstad. Langsomt tar imidlertid tvilen over i denne filmen, som tematiserer spørsmål om hvem som kan fortelle historien om et urfolk. Filmprosjektets legitimitet problematiseres, og det blir selve hovedfokuset i filmens siste selvkritiske del.
Geronimos tapte stamme handler om – og demonstrerer selv – avgjørende etiske dilemmaer og moralske problemer ved det å lage dokumentarfilm. Dette er også et av de viktigste temaene i Bustnes’ siste film. I Gartneren, buddhisten og spionen er Håvard Bustnes tilbake i god gammel form, etter en noe svakere og mer famlende film. Det er en svimlende og omtumlende historie vi får innblikk i, gjennom et portrett av en mann som arbeider som gartner, er buddhist og som har en fortid som industrispion.
«Hvorfor skal vi lage denne filmen?», spør Håvard Bustnes i begynnelsen av Gartneren, buddhisten og spionen. Han sitter i en bil sammen med engelskmannen Rob Moore og de foretar noen testopptak. Rob vil at Håvard skal fortelle hans historie. Hva slags historie er det, spør Håvard, og Rob er klar i sitt svar. Hans historie er en fortelling om en varsler. «Alt jeg har er sannhet», sier Moore, og han fortsetter, «slik jeg ser det». Kjernen i den nye filmen til Bustnes er spørsmålet om hvem Rob Moore egentlig er, og hva han egentlig har gjort. Det må finnes svar på disse spørsmålene, men alle svarene er tvetydige. I egne øyne er han en varsler, men i andres er han en løgner, sviker og bedrager.
I en alder av 39 år går hele Rob Moores tilværelse i stykker. Han har en bakgrunn som vellykket fjernsynsprodusent av komishow, men en dag er karrieren over. Han blir skilt og flytter en stund hjem til foreldrene. Moore lærer seg et nytt yrke, og han blir gartner, men snart får han en annen ny jobb. Han er en ekspert på det som gjerne kalles blagging. Å lure folk er det han virkelig kan, og det var noe han utnyttet i karrieren som fjernsynsprodusent. Den kontroversielle serien Brass Eye som han jobbet med i England, før han ble lokket til Los Angeles og Hollywood, er legendarisk og omdiskutert. Der lures kjendiser trill rundt. Dette er noe han kan utnytte i sin nye jobb som industrispion.
Moore får jobb i firmaet K2 som formidler ulike oppdrag innenfor industrispionasje, og etter noen ulike mindre oppdrag får han en jobb som han skal ha i fire år. Han skal gå undercover og infiltrere en aktivistorganisasjon som arbeider for å få asbest forbudt. Oppdragsgiveren er et firma som vil forhindre at asbest blir forbudt i land som Vietnam, Thailand, India og Pakistan. Land hvor såkalt hvit asbest – krysotil – fremdeles brukes i mange produkter, og spesielt som en billig erstatning for bølgeblikk.
Hvert år dør flere hundre tusen mennesker av asbestforgiftning, og etter en stund som godt betalt industrispion begynner Moore å tvile på det han gjør. I hvert fall er det det han selv sier. Er han blitt en hai i en verden av haier? Men han slutter ikke i jobben. I stedet gir han seg ut som dokumentarfilmprodusent, hever gasje fra industrispionasjefirmaet, men begynner å samle opplysninger om hvor asbesten egentlig kommer fra og hvordan korrupsjon forhindrer forbud i mange land. Etter fire år i et skittent prosjekt med den ironiske tittelen «Project Spring» får han imidlertid et nytt oppdrag. Nå er det Global Witness som skal infiltreres og overvåkes. Moore har imidlertid tilsynelatende fått nok. Han avtaler et møte med en av lederne for aktivistorganisasjonen Global Witness, forteller ham hva han har gjort de siste årene, og tilbyr seg å være dobbeltagent.
Rob Moore tror at Global Witness vil kunne ha nytte av at de vet at han infiltrerer dem, og tror også at han kan fortsette sitt bedragerske spill, men i stedet blir det avsløring, rettssak og offentlig oppvask. Han avsløres som kynisk spion som jobber på vegne av spekulanter som motarbeider asbestforbud eller arbeidet for arbeidssikkerhet. I egne øyne er han imidlertid ingen skurk. Snarere tvert imot. I egne øyne er Moore en helt som er i ferd med å avsløre hvem som står bak asbestproduksjonen, og som også er involvert i annen ulovlig virksomhet som skattefusk og hvitvasking av penger. Moore må bare finne noen som kan fortelle hans versjon av denne historien.
I Gartneren, buddhisten og spionen rulles denne fascinerende historien opp, med mange detaljer og med adskillige overraskende vendinger, men Bustnes’ film handler også om hvordan Moores historie blir til en historie. Bustnes begynner å planlegge arbeidet med filmen sammen med Moore, men tror at filmprosjektet har strandet, fordi de undersøkende journalistene i selskapet Tortoise Merdia vil lage en podkast-serie om Moore og hans liv. Likevel vil han ikke helt gi slipp på Moore og hans utrolige historie.
«Jeg kan være den vennlige flua på veggen», sier Bustnes, og filmen følger arbeidet med podkast-serien. Bustnes er den som filmer møtene mellom Moore og journalistene, og Gartneren, buddhisten og spionen blir dermed både en fascinerende fortelling om industrispionasje og det å være dobbeltagent, en skildring av hvordan undersøkende journalister arbeider med en podkast, og en undersøkelse av journalistenes egne roller og vinklingens makt. Og langsomt skifter filmen tone og formål. Det som begynte som en undersøkelse omkring Rob Moore, for å finne et svar på spørsmålene om han virkelig var en varsler eller bare en kynisk løgner, blir etter hvert også en undersøkelse av journalistisk moral og fortellermakt. Til og med Bustnes opplever tvil og kvaler. Han må foreta en selvkritisk vurdering av det filmprosjektet han holder på med. Gjør han det samme som podkast-journalistene? Jager han en spennende historie i stedet for å gjøre det møysommelige journalistiske gravearbeidet, og bruker han bare Moore til sitt eget formål? Blir Moore et offer nok en gang?
I Gartneren, buddhisten og spionen inviteres vi inn i produksjonsprosessen bak en podkast, og opplever hvordan filmregissøren selv kjemper både med og mot egne tanker og kvaler. Filmen handler etter hvert stadig mer om journalistisk etikk, i et selvrefleksivt speilkabinett der løgner og bedrag finnes alle steder og på alle nivåer, noe som gjør enhver sannhetssøken vanskelig og usikker. Moralske kvaler og etisk tvil står helt sentralt i denne filmen.
I sine siste filmer har Håvard Bustnes nærmest rendyrket en egen stil der han selv spiller en avgjørende rolle også framfor kameraet. Han er mannen med mikrofonen. Han er også den nølende tvileren, som stiller spørsmål ved hvordan filmene utvikler seg og hvordan han selv håndterer historiene han forteller. Flere av hans filmer handler om image control og definisjonsmakt. Politikerne i filmene Hatets vugge og Trond Giske – makta rår prøver å utnytte Bustnes for å kontrollere mediefortellingene om seg selv. De ser samarbeidet med dokumentarfilmskaperen nærmest som en mulighet til image building, men Bustnes stritter imot og stiller vanskelige og impertinente spørsmål. Han skåner heller ikke seg selv. I fjorårsfilmen Geronimos tapte stamme er det et avgjørende tema i filmen at filmskaperne innser at de har hatt feil innfallsvinkel. De har foretatt et overtramp og gjort noe de ikke skulle ha gjort. I den nye filmen finnes det et lignende selvkritisk perspektiv som har relevans langt ut over Håvard Bustnes’ filmer.
Regissørens eget nærvær framfor kamera, og som forteller på lydsporet, er et grep som skaper en følelse av større autentisitet. Ved å vise fram selve produksjonsprosessen, samtidig som vi følger dokumentaristens egne etiske kvaler, kommer vi imidlertid på innsiden av hvordan verden kan forstås med filmens hjelp. Bustnes er bekymret for det han selv gjør, den vinklingen han har på stoffet og den makten han som forteller har. Blir han bare et redskap for en som vil fortelle sin versjon av en historie, eller er han selv en del av et dokumentarbedrag? For selv om han sier i filmens begynnelse at han bare skal være flua på veggen, er han snarere en flue som kaver og bakster i selve suppa. Regissøren er tidsvitne, men også en deltager i den historien han former og skildrer.
Det handler dermed om virkelighetsforståelse og hvordan vinkling og fortellergrep påvirker hvordan vi opplever en person og en sak. I begynnelsen av Gartneren, buddhisten og spionen framstår Rob Moore som en tvilsom manipulator. Han er bare interessert i podkast-journalistene eller dokumentaristen Bustnes om de forteller hans versjon av hans tid som industrispion. Han skjønnmaler seg selv, ser seg åpenbart som et offer, og kan ikke forstå at folk er skeptiske til det han sier om sine hensikter som industrispion.
Rob Moore er også gartneren og buddhisten som med sin milde framtoning og lave velartikulerte stemme gjør et godt inntrykk. Vi får også gjennom filmen ulike vitnesbyrd om hvordan han kan være en god venn og medmenneske. Han gir inntrykk av å være et menneske som bryr seg. Men kan vi stole på ham? Han har jo til fulle mestret kunsten i å føre folk bak lyset, og hadde bedraget som yrke i årevis.
Ved å fokusere på selve historiefortellingen, hvordan journalistene i Tortoise Media lager podkast-serien «Into the Dirt» og hvordan filmregissøren lager sitt portrett, viser Bustens hvordan virkelighetsforståelse henger sammen med hva vi tror og hva vi tror vi ser og vet. Det er umulig å gjøre så mye faktasjekk at man med noen som helst sikkerhet kan avgjøre om Moores undercovervirksomhet har skadet noen av hans informanter eller til og med det viktige arbeidet med å få til forbud mot asbest. Sannheten blir avhengig av hva man tror og eget ståsted. Og når kan man svike og bedra for en god sak?
I flere tidligere filmer har Bustnes’ arbeid vært å komme bak offentlige masker, og prøve å se mennesker som de virkelig er. Dette er også avgjørende i Gartneren, buddhisten og spionen, men Rob Moore er for unnvikende, og mange viktige fakta kan ikke verifiseres og dermed hjelpe journalistene. Likevel må alle innrømme at Moore har kommet på sporet av noen viktige opplysninger. Kjemper man mot noen, er det godt å vite hvem fienden er, sier Rob gang på gang, og han peker på hvordan han har «avslørt» en skurk av en finansmann.
Gang på gang må man fundere over egen virkelighetsforståelse i Bustnes’ nye film, og det gir den ellers spennende historien et ekstra løft. Gjennom filmens to parallelle spor inviteres vi til å stille spørsmål, ikke bare om Moore, for å finne ut om han forteller sannheten, lyver eller prøver å fordreie det som har skjedd for å redde sitt renomme, men også om hva media gjør gjennom sine valg av historier og vinklene på disse historiene. Det handler om hva en fortelling gjør, og det handler om fortellermakt. Dette er viktigere enn noen gang i dag, og det gjør Gartneren, buddhisten og spionen til en viktig film i dagens forvirrende og overveldende medieverden.
Håvard Bustnes’ film åpner som en slags human interest story, der vi kommer bak avisoverskriftene og blir mer kjent med mennesket Rob Moore. Han framstår som en komplisert mann, noe filmens tittel viser til det fulle. Han er gartner, buddhist, og spion. Han er også både en god venn og et godt medmenneske, og samtidig en mann som i årevis levde av løgn og bedrag. Etter hvert som Bustnes i stadig større grad dreier filmen i retning av en selvkritikk, blir også den moderne dokumentarfilmens besettelse av å personifisere saker utsatt for en mild kritikk.
Dersom man ser på de lange linjene i norsk og internasjonal dokumentarfilmproduksjon, er en av de viktigste endringene den økende personifiseringen i filmene. Spesielt er dette tydelig i det som har blitt en helt sentral dokumentargenre: portrettet. Selv om man kan finne dokumentarportrett helt tilbake i dokumentarfilmens begynnelse, er det en slående utvikling som har funnet sted siden 1980-årene. Det kan summeres opp på en enkel måte. Først fantes det få portretter, men de som ble portrettert var konger og politikere. Så kom det flere portretter, om helt vanlige mennesker. I dag er portrettene over alt. De aller fleste norske dokumentarfilmer fra senere år er også mer eller mindre tydelige filmportretter.
Det handler selvsagt om å personifisere en sak eller et sosialt eller politisk problem. De som blir skildret er innganger til større sosiale og politiske spørsmål, samtidig som de skaper mer engasjement. Det er noe av det første man lærer på enhver dokumentarfilmskole i dag. Gjennom å skildre Moore, seg selv og journalistene i Tortoise Media i Gartneren, buddhisten og spionen synliggjør Bustnes en rekke moralske, politiske og mediepolitiske spørsmål. Til syvende og sist handler alt om moral. Men kommer mennesket i veien for det viktige?
Kan vi stole på Moore? Kanskje ikke. Han er litt av en manipulator, og når han mister kontrollen fordi han føler at hans egen historie har blitt stjålet fra ham, og bare blitt et krydder i en fortelling om industrispionasje, aner vi ytterligere en personlighet bak den milde og vennlige overflaten. Men kan vi stole på journalistene Ceri Thomas og Alexi Mostrous? Er alt det de gjør moralsk uantastelig? Og hva med Bustnes selv? Han må lyve for sin informant fordi han har lovet Thomas og Mostrous ikke å avsløre det han vet om podkasten. Er det moralsk problematisk?
Håvard Bustnes diskuterer i sin nye film både hvor vanskelig moralske valg av og til er, og hvor lett man havner i en problematisk etisk gråsone. Og han diskuterer hva den nye sterke personifiseringen gjør med dokumentarfilmen som virkelighetsrepresentasjon. For, spør han seg selv henimot slutten av filmen, hva gjør jeg egentlig ved å fokusere så mye på personen Rob Moore? I mange moderne dokumentarfilmer blir filmskapernes fascinasjon overfor personer, menneskene som skal personifisere saker og tematikk, så sterk at saken nærmest svinner hen i portrettet av et fascinerende enkeltmenneske. Er det det som skjer i filmen min, spør Bustnes, og bringer oss mot slutten over til selve saken, akkurat når hovedpersonen synes å forsvinne ut av syne.
Gartneren, buddhisten og spionen er en uvanlig sammensatt og spennende dokumentar som gir et innblikk i en skitten global forretningskultur som består av industrispionasje, korrupsjon, skallselskap og kynisk utnytting av fattigfolk. I Norge ble asbest forbudt i 1985, men fremdeles brukes materialet i mange fattige land, og det anslås at opp mot 300 000 mennesker dør som følge av asbest hvert år. For mange nordmenn, som tror at bruken av asbest hører fortiden til, vil Bustnes’ dokumentar kanskje komme som et lite sjokk.
Det bildet av vår globaliserte verden som tegnes i Håvard Bustnes’ nye film, er også deprimerende. I Kasakhstan og i Russland finnes to asbest-gruver som står for 60 % av produksjonen av den hvite asbesten, som burde vært forbudt i alle land på grunn av den alvorlige helsefaren. Hvordan handler man med og hvordan frakter man denne asbesten? Ja, her ser det ut til at London spiller en nøkkelrolle. Det er ikke bare i skatteparadis at skitne penger skifter eiere uten tilstrekkelig innsyn fra myndighetene.
Det sentrale i Bustnes’ film er imidlertid kanskje arbeidet med historien til Rob Moore. Filmen starter med spørsmålet om han er en misforstått varsler som er blitt et offer eller en kynisk bedrager som nok en gang forsøker å redde sitt eget skinn og sitt ettermæle, men ender med en problematisering av hva journalister og filmskapere egentlig gjør med mennesker og historier. Moore vil kontrollere mediefortellingene om ham, men hva gjør mediefortellingene med hans historie?
Gartneren, buddhisten og spionen er en film om moral og tillit. Rob Moore har gjort det til sitt yrke å skaffe seg tillit på falske premisser, og nå ber han om å få fortelle sin historie. Han sier det er Sannheten med stor S. Men kan vi stole på ham, er det sentrale spørsmålet. Kan man ha tillit til en som selv misbrukte tilliten til en viktig aktivistorganisasjon i årevis? Og hvem blir brukt av hvem i denne filmen? Hvem har fortellermakten og hva skjer når person skygger for saken? Ved å stille slike spørsmål setter ikke Bustnes bare fokus på fortellermakt, men kanskje også en slags fortellerkrise? Er det den som kontrollerer historien som kontrollerer sannheten?
I en sentral scene i Håvard Bustnes’ film sier Moore: «Livet er gjørmete. Sannheten er gjørmete». Vi kommer bak kulissene i arbeidet med både en podkast og en film i Gartneren, buddhisten og spionen, og ser hvilke skitne moralske og etiske gråsoner som finnes, på alle nivåer i livet. Den nye filmen til Bustnes stiller flere spørsmål enn den gir svar, men den åpner opp for viktige spørsmål vi tilskuere til slutt selv må prøve å besvare. Gjennom sitt fokus på asbestproduksjon, beskrivelsen av hvordan industrispionasje foregår, og gjennom den selvrefleksive mediekritikken, våger Håvard Bustnes å lage et kart som synes å bli mer og mer preget av å være en reise gjennom mye gjørme, men det er et viktig kart som gir oversikt og som viser oss tydelig hvor vi er.
Dette er artikkel nummer 131 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre kan du lese her.
