Etter et internasjonalt gjennombrudd med norskproduserte «Radiograph of a Family» sitter Firouzeh Khosrovani med utreiseforbud etter arrestasjon i Iran. Samtidig vises filmen på Nrk. Vi republiserer her Gunnar Iversens hyllest av filmen og filmkunstneren.
I november i fjor fikk Firouzeh Khosrovanis norskproduserte Radiograph of a Family en av de aller gjeveste prisene en dokumentarfilm kan få. Å få hovedprisen på IDFA-festivalen i Amsterdam er som å få en super-Oscar, og denne prisen åpner mange dører for filmen, produksjonsselskapet og regissøren. I tillegg fikk Radiograph of a Family prisen for mest kreative bruk av arkivmateriale. Hva er det med denne filmen som gjør den så vellykket?
En dag vekkes lille Firouzeh av foreldrene i Teheran. Hun har hatt et mareritt. Fortell meg hva du drømte om, sier moren ømt, men Firouzeh vil ikke si noe hverken til moren eller faren. Hun kan ikke fortelle hva marerittet handlet om. I drømmen blir moren drept i krigen mot Irak, men drømmen handler også om all den sorg og alt det savnet som hun lever med, ettersom familien synes å rives i stykker. Hun lever et sted mellom to verdener.
Radiograph of a Family er en enestående film. Mer hjerteskjærende og sår enn de aller fleste dokumentarfilmer, men samtidig en tilbakeholden og sober fortelling som ikke bare er historien om regissørens familie og foreldre, men også historien om det moderne Iran. Som historieleksjon er filmen uvanlig, og kjemisk fri for alt støv og skolepreg, her er det levd liv og ekte mennesker det handler om. Kjøtt og blod, håp og idealer, ønsker og sorger. Det er dette det til syvende og sist handler om i Firouzeh Khosrovanis film.
I filmen vender vi gang på gang tilbake til et stilisert rom som skal representere leiligheten i Teheran der Firouzeh vokste opp på 1970- og 1980-tallet. Det er et rom som stadig skifter ham, og som forandrer seg i takt med tiden og endringene i forholdet mellom hennes mor og far. Bildene av dette rommet, som stadig endrer seg og skifter karakter, veksler med en fabelaktig bruk av familiebilder og arkivmateriale. Sammen danner de en enestående og gripende fortelling som man kan lære mye av. Ikke bare om Iran, og om brytningene mellom modernitet og religion, men også om hvordan en historie kan fortelles. Fra første setning som sies, og de aller første bildene, er vi fanget i Radiograph of a Family. Historien har satt sine klør i oss, og vi følger med i den skjøre og såre, men samtidig presise fortellingen Firouzeh Khosrovani langsomt folder ut foran våre øyne.
«Min mor giftet seg med min fars fotografi», sier filmens forteller, og vi kastes rett inn i en uvanlig familiehistorie. Den velstående studenten Hossein, som studerer i Sveits og er i ferd med å bli radiolog, treffer den nesten tjue år yngre Tayi på besøk hjemme i Iran. Han forelsker seg. Tayi nøler, er i villrede, føler seg splittet i to, og forstår at de to er svært forskjellige, men gifter seg likevel med Hossein. Selv er Hossein for lengst tilbake i Genève der han studerer, så det er et foto av ham som får stå som symbol på mannens nærvær under selve seremonien. Allerede her aner man at forholdet mellom de to ikke skal bli uten komplikasjoner.
Tayi er religiøs muslim, mens Hossein er mer av en verdslig fritenker. Han trives i Europa, der kvinner ikke bærer hodeplagg, og der man kan danse på enhver kafé. Etter at giftemålet er et faktum reiser Tayi til Sveits for å leve med sin mann, men gripes umiddelbart av en følelse av å stå utenfor og ikke riktig passe inn. Hverken i Sveits eller i ekteskapet. Hennes nye ektemann er en annen enn den hun trodde, og selv om han er snill og bare vil henne vel vil han likevel forandre henne. Tayi plages av at han drikker alkohol, av hans fortid, av maten han spiser, og av at hun ikke har de rette klærne på seg når de er ute i det offentlige rommet. Hossein sier at hun vil bli vant til det nye moderne livet. Men hun vil ikke bli vant til det nye livet. Tayi er redd for å bli vant til det nye livet.
Når hun blir gravid klarer Tayi å overtale Hossein til å flytte tilbake til Iran. Men også her føler hun seg hjemløs. Teheran har forandret seg mens hun oppholdt seg i Europa. Byen er blitt mer vestlig. Også her går kvinner i utfordrende klær, og bærer ikke hodeplagg. Hun finner ikke det fotfestet i tilværelsen hun håpet å finne i hjemlandet. Ikke før hun treffes av den nye religiøse bevegelsen som den revolusjonære sosiologen Ali Shariati representerer. Tayi finner seg selv igjen i den nye religiøse revolusjonen. Den muslimske revolusjonen som Shariati er ideologen bak, og som endrer Iran drastisk, gjør Tayi hel igjen. Den gir henne tilbake et liv og en identitet hun hadde mistet. Da Shariati dør i 1977 befinner Hossein, Tayi og lille Firouzeh seg i Italia. Hossein er på konferanse, og han tar med seg familien på ferie. Tayi forlater dem. Hun drar til London for å delta i Shariatis begravelse. Hossein og Firouzeh forlater badestranden og reiser hjem til Teheran.
Den religiøse revolusjonen som forvandler Iran helt på slutten av 1970-årene endrer også familien og forholdet mellom hustru og ektemann. De lever i helt forskjellige verdener. Hossein tilbringer tiden på sykehuset eller hensunket i den vestlige klassiske musikken som han elsker så høyt. Tayi blir revolusjonær lærer og tilbringer også stadig mer tid med militær trening, ettersom Irak har invadert Iran og den første åtte år lange Iran-Irak krigen har startet. Firouzeh befinner seg mellom de to verdenene, i et mellomrom som stadig blir større og skarpere og sårere. Hun kan ikke fortelle om sine mareritt. Når foreldrene krangler begynner hun å synge for å avlede oppmerksomheten.
Den historien Firouzeh forteller handler ikke bare om hennes egen familie og om forholdet mellom moren og faren. Styrken i Radiograph of a Family ligger i hvordan den lille familiehistorien smelter sammen med den store Historien, og hvordan hennes egen familiehistorie blir et bilde på Irans moderne historie. Det er én familiehistorie og én nasjon, men skarpe kontraster mellom to mennesker, to verdener og to verdisett. Og mellom de to verdenene, de to settene med verdier, befinner lille Firouzeh seg.
Det enestående ved Firouzeh Khosrovanis film ligger ikke bare i det slående materialet, som nærmest blir et avslørende røntgenbilde av moderne Irans historie, men også i vekslingen mellom de lange historiske linjene og de pregnante familieøyeblikkene. Khosrovani klarer på en mesterlig måte å finne en rytme som gjør at både nasjonens og familiens historie puster og lever, gjennom arkivbilder og nennsomme rekonstruksjoner i form av dialoger mellom moren og faren, og hjerteskjærende øyeblikk der fortellingen fortettes i sammensatte bilder av sorg og savn, men også av glede og kjærlighet.
En dag oppdager lille Firouzeh at moren har tatt fram alle bildene ektemannen har tatt. Som fotoamatør har han fylt album med bilder av familien. For å heles og renses drives Tayi til å rive i stykker alle bilder av seg selv uten hodeplagg i fotoalbumene. Bitene kastes i søpla. Firouzeh plukker opp mange av bitene av de ødelagte fotografiene. Tydeligere kan ikke riften mellom foreldrenes verdier og levesett illustreres, klarere kan ikke Firouzehs posisjon mellom to verdener skildres. Historien med stor H blir levende, og legemliggjøres i det dramaet om ideer og verdier som familiedramaet til Hossein, Tayi og Firouzeh representerer.
Store deler av Radiograph of a Family framstår som et slags kjærlighetsbrev fra en datter til sin far, men det som gir filmen mye av sin særegne og gripende kraft er ikke bare hvordan liv og Historie knyttes sammen i et familiedrama. Filmen er like mye et kjærlighetsbrev til moren. Kanskje er hun mer hemmelighetsfull enn faren. Definitivt en plaget sjel, uten den sorgløse letthet over seg som tilsynelatende preger faren, men moren framstår også i all sin sammensatte kompleksitet som et virkelig menneske. Firouzeh gjør ikke moren til en ond figur i sitt familiedrama. Hun reduserer ikke moren. Hun forsøker å forstå, og vil også at vi som ser filmen skal forstå begge foreldrene. Hun elsker også moren, og hun ønsker å nærme seg moren i den gripende sluttscenen i filmen. Også her synes imidlertid moren å lukke seg inne i religionens verden.
I en tid hvor verden stadig rives i stykker av de nærmest seismiske kollisjonene mellom det religiøse og det sekulære, mellom tradisjon og modernitet, er Radiograph of a Family en film som ber om forståelse og respekt for begge sider i de idékampene som råder. Det er et vitnesbyrd om hvordan det er å befinne seg mellom to verdener, og det er en ektefølt og hjerteskjærende familiehistorie som fortelles med alle de sjatteringer og nyanser som en slik fortelling krever. Det er også historien om det moderne Iran, sett gjennom én liten familie. Radiograph of a Family er en film som kommer til å vinne flere priser enn de som allerede har blitt tildelt filmen. Det er en enestående film som fortjener et stort publikum. Det er en film som er så god at det nesten gjør vondt.
Dette er et utdrag fra Gunnar Iversens tekst «Norsk films gullalder er nå».
Les mer om arrestasjonen av Firouzeh Khosrovani og en rekke andre iranske filmskapere.
Etter et internasjonalt gjennombrudd med norskproduserte «Radiograph of a Family» sitter Firouzeh Khosrovani med utreiseforbud etter arrestasjon i Iran. Samtidig vises filmen på Nrk. Vi republiserer her Gunnar Iversens hyllest av filmen og filmkunstneren.
I november i fjor fikk Firouzeh Khosrovanis norskproduserte Radiograph of a Family en av de aller gjeveste prisene en dokumentarfilm kan få. Å få hovedprisen på IDFA-festivalen i Amsterdam er som å få en super-Oscar, og denne prisen åpner mange dører for filmen, produksjonsselskapet og regissøren. I tillegg fikk Radiograph of a Family prisen for mest kreative bruk av arkivmateriale. Hva er det med denne filmen som gjør den så vellykket?
En dag vekkes lille Firouzeh av foreldrene i Teheran. Hun har hatt et mareritt. Fortell meg hva du drømte om, sier moren ømt, men Firouzeh vil ikke si noe hverken til moren eller faren. Hun kan ikke fortelle hva marerittet handlet om. I drømmen blir moren drept i krigen mot Irak, men drømmen handler også om all den sorg og alt det savnet som hun lever med, ettersom familien synes å rives i stykker. Hun lever et sted mellom to verdener.
Radiograph of a Family er en enestående film. Mer hjerteskjærende og sår enn de aller fleste dokumentarfilmer, men samtidig en tilbakeholden og sober fortelling som ikke bare er historien om regissørens familie og foreldre, men også historien om det moderne Iran. Som historieleksjon er filmen uvanlig, og kjemisk fri for alt støv og skolepreg, her er det levd liv og ekte mennesker det handler om. Kjøtt og blod, håp og idealer, ønsker og sorger. Det er dette det til syvende og sist handler om i Firouzeh Khosrovanis film.
I filmen vender vi gang på gang tilbake til et stilisert rom som skal representere leiligheten i Teheran der Firouzeh vokste opp på 1970- og 1980-tallet. Det er et rom som stadig skifter ham, og som forandrer seg i takt med tiden og endringene i forholdet mellom hennes mor og far. Bildene av dette rommet, som stadig endrer seg og skifter karakter, veksler med en fabelaktig bruk av familiebilder og arkivmateriale. Sammen danner de en enestående og gripende fortelling som man kan lære mye av. Ikke bare om Iran, og om brytningene mellom modernitet og religion, men også om hvordan en historie kan fortelles. Fra første setning som sies, og de aller første bildene, er vi fanget i Radiograph of a Family. Historien har satt sine klør i oss, og vi følger med i den skjøre og såre, men samtidig presise fortellingen Firouzeh Khosrovani langsomt folder ut foran våre øyne.
«Min mor giftet seg med min fars fotografi», sier filmens forteller, og vi kastes rett inn i en uvanlig familiehistorie. Den velstående studenten Hossein, som studerer i Sveits og er i ferd med å bli radiolog, treffer den nesten tjue år yngre Tayi på besøk hjemme i Iran. Han forelsker seg. Tayi nøler, er i villrede, føler seg splittet i to, og forstår at de to er svært forskjellige, men gifter seg likevel med Hossein. Selv er Hossein for lengst tilbake i Genève der han studerer, så det er et foto av ham som får stå som symbol på mannens nærvær under selve seremonien. Allerede her aner man at forholdet mellom de to ikke skal bli uten komplikasjoner.
Tayi er religiøs muslim, mens Hossein er mer av en verdslig fritenker. Han trives i Europa, der kvinner ikke bærer hodeplagg, og der man kan danse på enhver kafé. Etter at giftemålet er et faktum reiser Tayi til Sveits for å leve med sin mann, men gripes umiddelbart av en følelse av å stå utenfor og ikke riktig passe inn. Hverken i Sveits eller i ekteskapet. Hennes nye ektemann er en annen enn den hun trodde, og selv om han er snill og bare vil henne vel vil han likevel forandre henne. Tayi plages av at han drikker alkohol, av hans fortid, av maten han spiser, og av at hun ikke har de rette klærne på seg når de er ute i det offentlige rommet. Hossein sier at hun vil bli vant til det nye moderne livet. Men hun vil ikke bli vant til det nye livet. Tayi er redd for å bli vant til det nye livet.
Når hun blir gravid klarer Tayi å overtale Hossein til å flytte tilbake til Iran. Men også her føler hun seg hjemløs. Teheran har forandret seg mens hun oppholdt seg i Europa. Byen er blitt mer vestlig. Også her går kvinner i utfordrende klær, og bærer ikke hodeplagg. Hun finner ikke det fotfestet i tilværelsen hun håpet å finne i hjemlandet. Ikke før hun treffes av den nye religiøse bevegelsen som den revolusjonære sosiologen Ali Shariati representerer. Tayi finner seg selv igjen i den nye religiøse revolusjonen. Den muslimske revolusjonen som Shariati er ideologen bak, og som endrer Iran drastisk, gjør Tayi hel igjen. Den gir henne tilbake et liv og en identitet hun hadde mistet. Da Shariati dør i 1977 befinner Hossein, Tayi og lille Firouzeh seg i Italia. Hossein er på konferanse, og han tar med seg familien på ferie. Tayi forlater dem. Hun drar til London for å delta i Shariatis begravelse. Hossein og Firouzeh forlater badestranden og reiser hjem til Teheran.
Den religiøse revolusjonen som forvandler Iran helt på slutten av 1970-årene endrer også familien og forholdet mellom hustru og ektemann. De lever i helt forskjellige verdener. Hossein tilbringer tiden på sykehuset eller hensunket i den vestlige klassiske musikken som han elsker så høyt. Tayi blir revolusjonær lærer og tilbringer også stadig mer tid med militær trening, ettersom Irak har invadert Iran og den første åtte år lange Iran-Irak krigen har startet. Firouzeh befinner seg mellom de to verdenene, i et mellomrom som stadig blir større og skarpere og sårere. Hun kan ikke fortelle om sine mareritt. Når foreldrene krangler begynner hun å synge for å avlede oppmerksomheten.
Den historien Firouzeh forteller handler ikke bare om hennes egen familie og om forholdet mellom moren og faren. Styrken i Radiograph of a Family ligger i hvordan den lille familiehistorien smelter sammen med den store Historien, og hvordan hennes egen familiehistorie blir et bilde på Irans moderne historie. Det er én familiehistorie og én nasjon, men skarpe kontraster mellom to mennesker, to verdener og to verdisett. Og mellom de to verdenene, de to settene med verdier, befinner lille Firouzeh seg.
Det enestående ved Firouzeh Khosrovanis film ligger ikke bare i det slående materialet, som nærmest blir et avslørende røntgenbilde av moderne Irans historie, men også i vekslingen mellom de lange historiske linjene og de pregnante familieøyeblikkene. Khosrovani klarer på en mesterlig måte å finne en rytme som gjør at både nasjonens og familiens historie puster og lever, gjennom arkivbilder og nennsomme rekonstruksjoner i form av dialoger mellom moren og faren, og hjerteskjærende øyeblikk der fortellingen fortettes i sammensatte bilder av sorg og savn, men også av glede og kjærlighet.
En dag oppdager lille Firouzeh at moren har tatt fram alle bildene ektemannen har tatt. Som fotoamatør har han fylt album med bilder av familien. For å heles og renses drives Tayi til å rive i stykker alle bilder av seg selv uten hodeplagg i fotoalbumene. Bitene kastes i søpla. Firouzeh plukker opp mange av bitene av de ødelagte fotografiene. Tydeligere kan ikke riften mellom foreldrenes verdier og levesett illustreres, klarere kan ikke Firouzehs posisjon mellom to verdener skildres. Historien med stor H blir levende, og legemliggjøres i det dramaet om ideer og verdier som familiedramaet til Hossein, Tayi og Firouzeh representerer.
Store deler av Radiograph of a Family framstår som et slags kjærlighetsbrev fra en datter til sin far, men det som gir filmen mye av sin særegne og gripende kraft er ikke bare hvordan liv og Historie knyttes sammen i et familiedrama. Filmen er like mye et kjærlighetsbrev til moren. Kanskje er hun mer hemmelighetsfull enn faren. Definitivt en plaget sjel, uten den sorgløse letthet over seg som tilsynelatende preger faren, men moren framstår også i all sin sammensatte kompleksitet som et virkelig menneske. Firouzeh gjør ikke moren til en ond figur i sitt familiedrama. Hun reduserer ikke moren. Hun forsøker å forstå, og vil også at vi som ser filmen skal forstå begge foreldrene. Hun elsker også moren, og hun ønsker å nærme seg moren i den gripende sluttscenen i filmen. Også her synes imidlertid moren å lukke seg inne i religionens verden.
I en tid hvor verden stadig rives i stykker av de nærmest seismiske kollisjonene mellom det religiøse og det sekulære, mellom tradisjon og modernitet, er Radiograph of a Family en film som ber om forståelse og respekt for begge sider i de idékampene som råder. Det er et vitnesbyrd om hvordan det er å befinne seg mellom to verdener, og det er en ektefølt og hjerteskjærende familiehistorie som fortelles med alle de sjatteringer og nyanser som en slik fortelling krever. Det er også historien om det moderne Iran, sett gjennom én liten familie. Radiograph of a Family er en film som kommer til å vinne flere priser enn de som allerede har blitt tildelt filmen. Det er en enestående film som fortjener et stort publikum. Det er en film som er så god at det nesten gjør vondt.
Dette er et utdrag fra Gunnar Iversens tekst «Norsk films gullalder er nå».
Les mer om arrestasjonen av Firouzeh Khosrovani og en rekke andre iranske filmskapere.
