Foto fra Mortensens kinopremiere med «Falling» i København

– Jeg kan snakke en hel dag om finanserings- og produksjonsproblemene på Falling, sier Viggo Mortensen over Zoom.

Ikke bare står skuespilleren for regien, men han skrev, produserte og spiller hovedrollen i familiedramaet som har norsk kinopremiere 11.desember.

– Mulighetene for å lage smale filmer blir dessverre stadig vanskeligere, og særlig gjelder det tøffe, ukommersielle historier som denne far-sønn konflikten.

Opprinnelig skulle Mortensen ha gjort regidebuten med en annen film. Da den støtte på økonomiske problemer, skrev han like godt et nytt manus basert på en novelle han hadde forfattet 23 år tidligere, om sitt kompliserte forhold til faren. Falling kunne blitt en kanadisk-fransk samproduksjon, men da franskmennene trakk seg, begynte pengejakten på nytt.

– Jeg filmet en kort presentasjonsfilm i Canada, der jeg ønsket å spille inn filmen, og inviterte mulige distributører til en visning under American Film Market. Distributørene fikk også lese manuset, og jeg tegnet og forklarte en masse. Skuffende nok uteble entusiasmen. Først senere forstod jeg grunnen; distributørene ville betale så lite som mulig for rettighetene!

Men til slutt fikk Mortensen stablet på beina en kanadisk-britisk samproduksjon.

– Med et budsjett som var så stramt at filmen måtte spilles inn på fem uker og jeg måtte selv ta hovedrollen, noe jeg hadde håpet å unngå. For jeg ønsket å bruke all energien på regijobben.

Mye tid gikk med til å planlegge samproduksjonen som skulle filmes i Canada og redigeres i England.

– Jeg hadde ingen aning om hvor krevende det ville bli å få puslespillet til å gå opp når budsjettet må fordeles 50-50 mellom to land. Min tålmodighet ble virkelig satt på prøve.

Familiestriden

I Falling spiller Viggo Mortensen en homofil mann, John, som bor med partneren Eric (Terry Chen) og deres adopterte datter (Gaby Velis). Da Johns konservative far, Willis (Lance Henriksen), får demens og må flytte inn med familien, oppstår konfliktene.

– Willis er en voldelig, rasistisk, kvinnehatende homofob som hadde all makten i hjemmet der John vokste opp. Han forlangte at sønnen skulle være tøff, sterk og maskulin. Nå oppdager han at John slett ikke har blitt den mannen han ønsket som sønn. For John har avvist farens verdier og skapt seg en moderne familie hvor man respekterer hverandre og løser problemene ved samtaler, noe Willis mener gjør sønnen svak og umandig.

En hver generasjon ønsker seg ut fra foreldrenes skygge for å finne egen identitet, mener Mortensen

– Likevel føler mange menn at de ikke lever opp til fedrenes forventninger, noe som fører til konflikter. Vi må prøve å kommunisere med våre fedre, selv om det ikke alltid er lett. Men det er verdt forsøket.

I filmen strever Willis med demens. Mortensen trengte ikke å gjøre research for å forstå lidelsen.

– Jeg så mine foreldre, min farfar og noen tanter slite med forskjellige typer demens. For jeg tok vare på dem i perioder. Det er en kompleks, skremmende og uforutsigbar lidelse. Det er ikke lett å miste vettet.

Utenforskapet

Homoseksualitet er ikke hovedtemaet i Falling. Konflikten mellom far og sønn grunnes hovedsakelig i motstridende syn på det å være mann og hvordan en «ordentlig» mann lever.

– Opprinnelig skrev jeg ikke en historie om et homofilt par. Men så fikk jeg ideen om at hvis John var homse, ville det skape en forsterket konflikt mellom far og sønn. Slik fikk jeg også anledning til å si noe om nåtidens moderne kjernefamilie.

Det homofile paret fremstilles som vanlige, ordinære menn. De fører ingen spesielt «skeiv livsstil».

– Jeg ville hate om karene ble oppfattet som homokarikaturer. Derfor ble jeg spesielt glad da filmen vant årets spanske Sebastiane-pris for beste skeive film.

Mortensen er ikke homofil, men han identifiserte seg med Johns utenforskap.

– Under oppveksten var nemlig familien min stadig på flyttefot. Jeg ble født i New York, men tilbrakte barndommen i Argentina, der jeg ble mobbet og kalt «shitty Yankee», fordi jeg kom fra Statene, eller «shitty Dane», fordi far var dansk. Foreldrene mine skilte seg da jeg var 11 år gammel, og så flyttet jeg med mor til USA, der jeg snakket med en spansk aksent og ble mobbet for det. Deretter dro jeg til min far og norske stemor i Danmark, enda et kapittel som utenforstående. Jeg vet hvordan det er å føle seg annerledes.

Casting og gode forberedelser

Viggo Mortensen ser ikke på seg selv som stjerne, selv om tre av hans filmer – «Ringenes herre»-triologien (2001-2003) – spilte inn tre milliarder dollars – og han har hatt hovedrollen i tre anerkjente David Cronenberg-produksjoner: A History of Violence (2005), Eastern Promises (2007) og A Dangerous Method (2011). Han var nominert til en Oscar for sine rolle i Captain Fantastic i 2016 og Green Book i 2019.

– Jeg har alltid elsket filmbransjens teamjobbing, forteller skuespilleren som fikk sin filmdebut i 1985 og siden har spilt inn nær 60 filmer. – Fra starten var jeg interessert i hvilke linser kameramannen valgte, hvorfor designeren valgte visse kostymer, og hvordan settet ble lyssatt. Jeg begynte raskt å drømme om å lage egne filmer.

Han har arbeidet med regissører som Peter Weir (Vitne, 1985, filmdebuten), Peter Jackson («Ringenes herre»-triologien), Jane Campion (Portrait of a Lady, 1996) og David Cronenberg.

– Jeg har lært fra de beste regissørene, fra de som er flinke til å organisere, og fra de som ikke er det. Mest lærte jeg fra David Cronenberg som alltid er godt forberedt. Du kan aldri forberede for mye og starte forberedelsene for tidlig. Derfor valgte jeg innspillingstedene seks måneder før filmingen startet, og Lance og jeg øvet mye på forhånd. Du trenger også en plan B og en plan C, for hele innspillingen, fordi det skjer stadig noe uventet.

– Gode regissører forstår at de ikke lager film alene, men sammen med mange andre kreative sjeler, fortsetter Mortensen.       – For meg var det viktig å involvere hele teamet, så alle kjente historien godt og forstod sine roller i samarbeidet. Teamarbeid fungerer best når alle kan ytre sine meninger og komme med forslag. Dyktige regissør lytter til ideer og bruker de beste, uansett hvor de kommer fra.

Den aller viktigste delen av regijobben er å caste riktig, påstår Mortensen

– Denne historien hopper frem og tilbake i tid, og derfor er det viktig at publikum tror at skuespillerne som spiller Willis og John som unge kan være dem. (Islandske Sverrir Gudnason fra Borg vs McEnroe (2017) spiller Willis i tilbakeglimtene).

Jeg castet også teamet mitt, for det er lange arbeidsdager og da trenger du folk rundt deg som kommer overens. Ellers kan innspillingen bli et mareritt.

Siden filmskaperen ønsket et snørikt landskap i filmen, startet innspillingen i Ontario i januar. Men måneden ankom uten snøfall.

– Først natten før vi skulle begynne filmingen, falt snøen. Jeg ble så lettet at jeg satt ved vinduet hele natten og stirret på snøen falle, ler Mortensen som ønsket en enkel visuell stil på filmen sin. – Lik filmene til Yasujirō Ozo, Andrej Tarkovskij, Alain Resnais, Carl Theodor Dreyer og Agnès Varda, filmskapere jeg beundrer.

Hva ble hans største utfordring som førstegangsregissør?

– Å hele tiden måtte ta valg og svare på uendelige med spørsmål. For du må vite svarene med det samme, du kan ikke dra hjem og sove på det. Han ler. – Når det føltes overveldende, gjaldt det å fokusere på et problem av gangen.

Multikunstneren

Viggo Mortensen er en multikunstner som også skriver poesi, fotograferer, komponerer og svinger penselen. Han driver eget forlag, holder kunstutstillinger og har utgitt sin musikk på CD. Han komponerte musikken til Falling og spilte instrumentene.

– Jeg visste at det ville ta kortere tid å lage musikken selv enn å jobbe med en komponist, sier Mortensen som misliker filmer med det han kaller «vegg-til-vegg-musikk». – Dessuten var det ikke penger igjen i budsjettet til komponisthonorar!

Etter å ha spilt inn filmer på engelsk, spansk og fransk, alle språk han snakker flytende, er det bare dansken Mortensen ikke har fått benyttet i jobbsammenheng.

– Jeg vil gjerne spille i en dansk film, innrømmer han. – Jeg har blitt tilbudt flere filmer i Danmark, blant annet fra Lars von Trier, men dessverre har tidspunktet aldri passet.

Og stjernehonorarene eksisterer vel heller ikke i dansk film?

– Store honorarer interesserer meg ikke, svarer han. – Du kan tjene masse penger, men hva så? Du kan jo ikke ta dem med deg.