Den digitale tjenesten Skolekino ble nylig foreslått lagt ned, og nok en gang stilles det spørsmål ved filmens plass i norsk skole. Vi ba medielærer Audun Bråten fortelle om hvordan han bruker film i undervisningen, og hvilken nytte han har av ressurser som Skolekino.
Foto fra noen av filmene artikkelforfatteren har benyttet seg av i undervisningen
I november kom nyheten om at Norsk Filminstitutt ønsket å legge ned den digitale tjenesten Skolekino fra januar 2021. Skolekino er en ressurssamling av pedagogiske opplegg for bruk av film i undervisningen i skolen, fra barnetrinnet til videregående opplæring. Ordningen har vært organisert på ulike hender i norsk filmbransje siden den ble først opprettet av Statens skolefilmutvalg i 1987. Vedtaket om nedleggelse har ført til reaksjoner, og festival- og programsjef i Den norske filmfestivalen i Haugesund Tonje Hardersen, er blant dem som er kritisk. «Per nå er det faktisk ingen som arbeider for å styrke filmundervisningen eller bruk av film i norske skoler», skriver hun i en kronikk på nettstedet Periskop (forslaget fra NFI er inntil videre trukket tilbake. Red anm.)
I lys av denne trusselen mot en viktig filmressurs for lærere, kan det være på sin plass med noen refleksjoner rundt hvordan filmens plass i den norske skolen er og kan være. Jeg er selv lektor i videregående skole, og med et hovedfag i medievitenskap der film var det sentrale studieobjektet, har jeg siden begynnelsen av min lærergjerning omfavnet filmmediets nytte – både som metode for læring og verktøy for dannelse og refleksjon. At film skal ha en plass i skolen, er sågar vedtatt gjennom læreplaner og kompetansemål i en rekke ulike fag, både i tidligere og kommende læreplaner.
I 2020 begynte den mye omtalte Fagfornyelsen av læreplanene fra Kunnskapsløftet i 2006, og samtlige fag får nye kompetansemål. Det er den videregående skolen jeg selv kjenner best, men før Fagfornyelsen tok til i august, kunne vi se at film ble nevnt konkret i kompetansemål i flere fag innenfor språk og samfunnsfag. I engelsk på Vg1 studieforberedende og Vg2 yrkesfag, skulle elevene «drøfte engelskspråklige filmer og andre kulturuttrykk fra forskjellige medier», mens elevene i fremmedspråk nivå 3 skulle «formidle opplevelser knyttet til estetikk og kulturformer og analysere innhold og form i litteratur, film, musikk, kunst og andre kulturformer» innenfor språket elevene hadde valgt.
I Fagfornyelsens plan for engelsk for Vg1 studieforberedende, skal elevene nå og i fremtiden kunne «diskutere og reflektere over form, innhold og virkemidler i engelskspråklige kulturelle uttrykksformer fra ulike medier, inkludert musikk, film og spill». Lærere i engelsk legger naturligvis opp det pedagogiske innholdet på ulikt vis, men selv har jeg alltid brukt filmer aktivt i undervisningen i faget.
Klassen min har nylig avsluttet et lengre undervisningsopplegg om USA, og da brukte jeg Spike Lees BlackKklansman (2018) som en inngang til temaet rasisme. Filmens avslutning, med arkivopptak fra en høyreekstrem marsj i Charlottesville og de påfølgende Black Lives Matter-demonstrasjonene, fører på en sømløs måte over i andre og mer dagsaktuelle undervisningsopplegg om rasisme.
Tidligere har vi også sett en film som Paul Haggis’ Crash (2005) for å kaste lys over aspekter knyttet til rasisme og fordommer i det multikulturelle amerikanske samfunnet. I undervisning om urbefolkningen i engelskspråklige land kan også spillefilmer utgjøre nyttige redskaper i undervisningen. Vi har for eksempel brukt filmer som Niki Caros Whale Rider (2003) og Philip Noyces Rabbit-proof Fence (2002) for å bidra til å styrke elevenes forståelse for henholdsvis maorienes historie og kultur og den australske statens overgrep mot den aboriginske befolkningen.
Spillefilmer av denne typen kan bidra til å øke elevenes bevissthet om verdien av å bevare sårbare minoriteters kulturelle egenart, eller til å få dem til å se myndighetenes assimilering av urbefolkning i et kritisk lys. Likevel skal vi ikke se film bare for å se film. Film som pedagogisk metode må i de fleste tilfeller suppleres med oppgaver og spørsmål eller fiktive tekster og sakprosa, enten det er fra lærebøker eller mer dagsaktuelle reportasjer fra engelskspråklige medier.
I mediefag er også film en naturlig del av undervisningen, til tross for at film ikke eksplisitt nevnes i fagenes kompetansemål. I Mediesamfunnet 1-3 er formålet ved faget blant annet at det «skal legge grunnlag for refleksjoner om hvordan mediebruk bidrar til nye læringsformer (…) Opplæringen i faget skal fremme elevens kunnskaper om mediebruk og mediepåvirkning». I læreplanen for Mediesamfunnet 1 fram til Fagfornyelsen skulle elevene lære å «gjøre rede for etiske normer og gjeldende regelverk og bruke disse i egne produksjoner». Etter undervisning om Vær Varsom-plakaten har jeg deretter vist Terje Rangnes’ spillefilm En helt vanlig dag på jobben (2010) en rekke ganger. Filmen tar for seg tidligere Se & Hør-journalist Håvard Melnæs’ arbeid med Sven O. Høiby som kilde, og Melnæs’ bok, som filmen er basert på, førte til flere endringer pressens etiske regelverk. I og med at det samme kompetansemålet er videreført i faget fra 2020 med så å si identisk ordlyd, vil denne filmen fortsatt kunne tjene til dette formålet.
I tillegg har jeg i samme fag brukt Tom McCarthys Spotlight (2015) for å arbeide med kompetansemålet «gjøre greie for medienes rolle i demokratiske samfunn». Når gravejournalistene i filmen gjennom nitid arbeid med både skriftlige kilder og personkilder avdekker overgrepsskandalen i Den katolske kirka, gir dette et like viktig bidrag til å forstå pressens rolle som fjerde statsmakt og vaktbikkje enn om en lærer skulle fortalt om det. Videre har også filmer som Hisham Zamans Før snøen faller (2013) og Iram Haqs Hva vil folk si? (2017) blitt vist for å belyse problemstillinger knyttet til ulike minoriteters situasjon i dagens multikulturelle Norge. Disse filmene bidrar på en helt annen måte enn nyhetsmediene til å belyse viktige aspekter ved fler- og tokulturelle nordmenns livssituasjon.
Dokumentarfilmer spiller også en viktig rolle i skolens opplæring. I samfunnsfag har jeg benyttet Ulrik Rolfsens Frivillig tvang og Rolfsens og Adel Khan Farooqs Den norske islamisten i undervisning om alt fra integrering til radikalisering. Da vi plutselig gikk inn i hjemmeskole i mars, lagde jeg en oppgave i Mediesamfunnet om NRKs serie Scandinavian Star, en oppgave elevene løste utmerket. Seriens første episoder ga elevene innblikk i en av de verste tragediene og skandalene i moderne norsk historie, på en måte som en vanlig undervisningstime aldri kunne oppnådd. På den andre siden løfter dokumentarsjangeren også films pedagogiske relevans over i andre fagområder enn språk og samfunnsfag.
Å se en dokumentarfilm om klimaendringer i naturfag eller en av de mange dokumentarene om fordelene ved et vegetarisk kosthold i Helse- og oppvekstfag, vil supplere undervisningen på en variert og spennende måte dersom inntrykkene bearbeides og sorteres av lærere og elever i etterkant.
En lærer i ulike språk- eller samfunnsfag vil naturligvis ikke alltid ha film- eller mediestudier i sin faglige bakgrunn. Nettopp derfor kan filmstudiearkene til Skolekino være et nyttig pedagogisk verktøy for lærere som ønsker å bruke film i undervisningen. Samtidig er filmstudiearkene utarbeidet av fagpersoner med høy kompetanse, og filmene i samlingen er merket med relevante fag og en rekke varierte oppgaver.
Sist jeg brukte tjenesten selv, var i forbindelse med visningen av Erik Poppes Utøya 22. juli for hele Vg1 og Vg2 på Medier og kommunikasjon ved skolen jeg arbeider på. Her var filmstudiearkene svært nyttige både som for- og etterarbeid til det som for mange av elevene var en rystende filmopplevelse. Med skolens helsesøster, hovedrolleinnehaver Andrea Berntzen og mange lærere til stede, ble dette til en viktig realitetsorientering for elevene, som kanskje fortalte dem mer om massakren enn all annen undervisning de har hatt om terrorangrepet.
En av de siste filmene som har fått utarbeidet filmstudieark av Skolekino, den amerikanske filmen Relic (2020), viser både at tjenesten er oppdatert og at den tilbyr grundige og relevante undervisningsopplegg. Til filmen er det utarbeidet hele 30 oppgaver med alt fra korte spørsmål om innholdet i filmen til fordypningsoppgaver om religion eller mer filmanalytiske oppgaver som lærere uten filmfaglig utdanning vanskelig kan lage selv. Med tanke på at Fagfornyelsen på ingen måte setter strek for filmens posisjon i læreplanene i den norske skolen, er det derfor betenkelig at lærere fratas en så nyttig og pedagogisk utarbeidet ressurs i arbeidet med et så viktig medium som film.
Audun Bråten er lektor i videregående skole
Den digitale tjenesten Skolekino ble nylig foreslått lagt ned, og nok en gang stilles det spørsmål ved filmens plass i norsk skole. Vi ba medielærer Audun Bråten fortelle om hvordan han bruker film i undervisningen, og hvilken nytte han har av ressurser som Skolekino.
Foto fra noen av filmene artikkelforfatteren har benyttet seg av i undervisningen
I november kom nyheten om at Norsk Filminstitutt ønsket å legge ned den digitale tjenesten Skolekino fra januar 2021. Skolekino er en ressurssamling av pedagogiske opplegg for bruk av film i undervisningen i skolen, fra barnetrinnet til videregående opplæring. Ordningen har vært organisert på ulike hender i norsk filmbransje siden den ble først opprettet av Statens skolefilmutvalg i 1987. Vedtaket om nedleggelse har ført til reaksjoner, og festival- og programsjef i Den norske filmfestivalen i Haugesund Tonje Hardersen, er blant dem som er kritisk. «Per nå er det faktisk ingen som arbeider for å styrke filmundervisningen eller bruk av film i norske skoler», skriver hun i en kronikk på nettstedet Periskop (forslaget fra NFI er inntil videre trukket tilbake. Red anm.)
I lys av denne trusselen mot en viktig filmressurs for lærere, kan det være på sin plass med noen refleksjoner rundt hvordan filmens plass i den norske skolen er og kan være. Jeg er selv lektor i videregående skole, og med et hovedfag i medievitenskap der film var det sentrale studieobjektet, har jeg siden begynnelsen av min lærergjerning omfavnet filmmediets nytte – både som metode for læring og verktøy for dannelse og refleksjon. At film skal ha en plass i skolen, er sågar vedtatt gjennom læreplaner og kompetansemål i en rekke ulike fag, både i tidligere og kommende læreplaner.
I 2020 begynte den mye omtalte Fagfornyelsen av læreplanene fra Kunnskapsløftet i 2006, og samtlige fag får nye kompetansemål. Det er den videregående skolen jeg selv kjenner best, men før Fagfornyelsen tok til i august, kunne vi se at film ble nevnt konkret i kompetansemål i flere fag innenfor språk og samfunnsfag. I engelsk på Vg1 studieforberedende og Vg2 yrkesfag, skulle elevene «drøfte engelskspråklige filmer og andre kulturuttrykk fra forskjellige medier», mens elevene i fremmedspråk nivå 3 skulle «formidle opplevelser knyttet til estetikk og kulturformer og analysere innhold og form i litteratur, film, musikk, kunst og andre kulturformer» innenfor språket elevene hadde valgt.
I Fagfornyelsens plan for engelsk for Vg1 studieforberedende, skal elevene nå og i fremtiden kunne «diskutere og reflektere over form, innhold og virkemidler i engelskspråklige kulturelle uttrykksformer fra ulike medier, inkludert musikk, film og spill». Lærere i engelsk legger naturligvis opp det pedagogiske innholdet på ulikt vis, men selv har jeg alltid brukt filmer aktivt i undervisningen i faget.
Klassen min har nylig avsluttet et lengre undervisningsopplegg om USA, og da brukte jeg Spike Lees BlackKklansman (2018) som en inngang til temaet rasisme. Filmens avslutning, med arkivopptak fra en høyreekstrem marsj i Charlottesville og de påfølgende Black Lives Matter-demonstrasjonene, fører på en sømløs måte over i andre og mer dagsaktuelle undervisningsopplegg om rasisme.
Tidligere har vi også sett en film som Paul Haggis’ Crash (2005) for å kaste lys over aspekter knyttet til rasisme og fordommer i det multikulturelle amerikanske samfunnet. I undervisning om urbefolkningen i engelskspråklige land kan også spillefilmer utgjøre nyttige redskaper i undervisningen. Vi har for eksempel brukt filmer som Niki Caros Whale Rider (2003) og Philip Noyces Rabbit-proof Fence (2002) for å bidra til å styrke elevenes forståelse for henholdsvis maorienes historie og kultur og den australske statens overgrep mot den aboriginske befolkningen.
Spillefilmer av denne typen kan bidra til å øke elevenes bevissthet om verdien av å bevare sårbare minoriteters kulturelle egenart, eller til å få dem til å se myndighetenes assimilering av urbefolkning i et kritisk lys. Likevel skal vi ikke se film bare for å se film. Film som pedagogisk metode må i de fleste tilfeller suppleres med oppgaver og spørsmål eller fiktive tekster og sakprosa, enten det er fra lærebøker eller mer dagsaktuelle reportasjer fra engelskspråklige medier.
I mediefag er også film en naturlig del av undervisningen, til tross for at film ikke eksplisitt nevnes i fagenes kompetansemål. I Mediesamfunnet 1-3 er formålet ved faget blant annet at det «skal legge grunnlag for refleksjoner om hvordan mediebruk bidrar til nye læringsformer (…) Opplæringen i faget skal fremme elevens kunnskaper om mediebruk og mediepåvirkning». I læreplanen for Mediesamfunnet 1 fram til Fagfornyelsen skulle elevene lære å «gjøre rede for etiske normer og gjeldende regelverk og bruke disse i egne produksjoner». Etter undervisning om Vær Varsom-plakaten har jeg deretter vist Terje Rangnes’ spillefilm En helt vanlig dag på jobben (2010) en rekke ganger. Filmen tar for seg tidligere Se & Hør-journalist Håvard Melnæs’ arbeid med Sven O. Høiby som kilde, og Melnæs’ bok, som filmen er basert på, førte til flere endringer pressens etiske regelverk. I og med at det samme kompetansemålet er videreført i faget fra 2020 med så å si identisk ordlyd, vil denne filmen fortsatt kunne tjene til dette formålet.
I tillegg har jeg i samme fag brukt Tom McCarthys Spotlight (2015) for å arbeide med kompetansemålet «gjøre greie for medienes rolle i demokratiske samfunn». Når gravejournalistene i filmen gjennom nitid arbeid med både skriftlige kilder og personkilder avdekker overgrepsskandalen i Den katolske kirka, gir dette et like viktig bidrag til å forstå pressens rolle som fjerde statsmakt og vaktbikkje enn om en lærer skulle fortalt om det. Videre har også filmer som Hisham Zamans Før snøen faller (2013) og Iram Haqs Hva vil folk si? (2017) blitt vist for å belyse problemstillinger knyttet til ulike minoriteters situasjon i dagens multikulturelle Norge. Disse filmene bidrar på en helt annen måte enn nyhetsmediene til å belyse viktige aspekter ved fler- og tokulturelle nordmenns livssituasjon.
Dokumentarfilmer spiller også en viktig rolle i skolens opplæring. I samfunnsfag har jeg benyttet Ulrik Rolfsens Frivillig tvang og Rolfsens og Adel Khan Farooqs Den norske islamisten i undervisning om alt fra integrering til radikalisering. Da vi plutselig gikk inn i hjemmeskole i mars, lagde jeg en oppgave i Mediesamfunnet om NRKs serie Scandinavian Star, en oppgave elevene løste utmerket. Seriens første episoder ga elevene innblikk i en av de verste tragediene og skandalene i moderne norsk historie, på en måte som en vanlig undervisningstime aldri kunne oppnådd. På den andre siden løfter dokumentarsjangeren også films pedagogiske relevans over i andre fagområder enn språk og samfunnsfag.
Å se en dokumentarfilm om klimaendringer i naturfag eller en av de mange dokumentarene om fordelene ved et vegetarisk kosthold i Helse- og oppvekstfag, vil supplere undervisningen på en variert og spennende måte dersom inntrykkene bearbeides og sorteres av lærere og elever i etterkant.
En lærer i ulike språk- eller samfunnsfag vil naturligvis ikke alltid ha film- eller mediestudier i sin faglige bakgrunn. Nettopp derfor kan filmstudiearkene til Skolekino være et nyttig pedagogisk verktøy for lærere som ønsker å bruke film i undervisningen. Samtidig er filmstudiearkene utarbeidet av fagpersoner med høy kompetanse, og filmene i samlingen er merket med relevante fag og en rekke varierte oppgaver.
Sist jeg brukte tjenesten selv, var i forbindelse med visningen av Erik Poppes Utøya 22. juli for hele Vg1 og Vg2 på Medier og kommunikasjon ved skolen jeg arbeider på. Her var filmstudiearkene svært nyttige både som for- og etterarbeid til det som for mange av elevene var en rystende filmopplevelse. Med skolens helsesøster, hovedrolleinnehaver Andrea Berntzen og mange lærere til stede, ble dette til en viktig realitetsorientering for elevene, som kanskje fortalte dem mer om massakren enn all annen undervisning de har hatt om terrorangrepet.
En av de siste filmene som har fått utarbeidet filmstudieark av Skolekino, den amerikanske filmen Relic (2020), viser både at tjenesten er oppdatert og at den tilbyr grundige og relevante undervisningsopplegg. Til filmen er det utarbeidet hele 30 oppgaver med alt fra korte spørsmål om innholdet i filmen til fordypningsoppgaver om religion eller mer filmanalytiske oppgaver som lærere uten filmfaglig utdanning vanskelig kan lage selv. Med tanke på at Fagfornyelsen på ingen måte setter strek for filmens posisjon i læreplanene i den norske skolen, er det derfor betenkelig at lærere fratas en så nyttig og pedagogisk utarbeidet ressurs i arbeidet med et så viktig medium som film.
Audun Bråten er lektor i videregående skole
