Foto: «Diagnonsense»

DOK.Incubator omfatter tre kurssamlinger  som totalt strekker over et halvt år. Underveis får deltakerne mulighet til å jobbe med 20 internasjonalt erfarne produsenter, salgsagenter og innkjøpere for tv-kanaler. Diagnonsense (Våg å være), som tidligere har fått tilskudd fra Nordnorsk filmsenter, er valgt ut blant en lang rekke internasjonale dokumentarprosjekter. Tidligere har blant annet Julia Dahr deltatt med Thank you for the rain.

Diagnonsense er filmregissør Ane-Martha Tamnnes Hansgårds selvrefleksive dokumentar om sine opplevelser av å ha blitt diagnostisert med et titalls psykiske lidelser over en 15-årsperiode. «For ti år siden startet hun på det første av mange forsøk på å lage en film om å leve med en psykisk diagnose, men forsøkene ble stadig avbrutt av nye diagnoser, nye medisiner og nye bi-virkninger. Nå som hun har  tatt avstand fra den medisinske behandlingen, og oppnådd en kritisk avstand til sine diagnoser, er hun klar til å dele sin historie samt utfordre den større problematikken om diagnosene er til noen som helst nytte.»

Da Rushprint møtte Andrea Prenghyová, prosjektleder for DOK.Incubator, kunne hun fortelle at workshopen oppsto som følge av et sterkt behov i bransjen selv.

– Jeg opprettet denne workshopen sammen med tidligere Doc Leipzig-direktør Claas Danielsen. Han fortalte meg at når han velger ut filmer til festivalens konkurranseprogram, er det gjerne tre-fire han umiddelbart vil ha. Deretter må han velge mellom 30-40 som er gode, men ikke fremragende. Vi er svært opptatt av hva som utgjør denne forskjellen, hva det er som løfter en film opp til det nivået. Målet vårt er å få talentfulle filmskapere til å ta dette skrittet med sine prosjekter, sier hun.

En sentral del av DOK.Incubator er fokuset på markedsføring, som i følge Prenghyová ofte neglisjeres på dokumentarfilmfeltet. Selv mener hun at markedsperspektivet henger naturlig sammen med arbeidet man gjør i klipperommet.

– På DOK.Incubator går vi inn i filmens DNA. Hva er filmskaperens mål med filmen, hva er dens sentrale budskap, hvem er dens publikum? Det siste er noe filmskapere ofte ikke arbeider med. Men når filmen er ferdig, må den jo passe inn et sted. Det betyr ikke at man skal endre ideen eller historien, men finne sitt publikum – og velge fortellerperspektiv. Slike valg gjør som oftest filmen bedre, fordi man blir tydeligere, sier hun.