Foto: Eva Saint Marie og Marlon Brando i Storbyhavn

«Jeg så En amerikaner i Paris 18 ganger da den gikk på Frogner.»

Mona Levin kan riste på hodet av det i dag, men hun husker godt sin tid som pasjonert filmelsker på Frogner kino. Det var ikke en hobby, det var en lidenskap.

«Store deler av min barndom og ungdomstid tilbragte jeg der. Jeg så absolutt alt. Det var både et pusterom etter krigen og på så mange måter formativt for hva jeg skulle gjøre senere i livet. Jeg var helt fortapt i filmen.»

Ja, Mona er datter av Robert, kinopianisten vi møtte i et tidligere kapittel. De bodde i Gabelsgate, med Gimle kino strategisk plassert til høyre og Frogner kino like rundt hjørnet. Det var enklere å lure seg av sted til Frogner kino; Gimle kunne ses fra stuevinduet og da måtte hun snike seg ut på en spesiell måte. For å få råd til å gå på kino, måtte hun ty til uortodokse metoder. Ganske ofte snek hun seg ut i gangen og stakk hånden i frakken til Robert, for å kjenne etter om det lå en femtiøring der. Og det gjorde det ofte – ja, bemerkelsesverdig ofte, men mer om det senere. En annen metode var å snike seg inn på kinoen. Det var ikke enkelt, og det kom an på hvem som hadde kveldsvakt.

«Du gikk inn på femmern, og da forestillingen var ferdig ble du stående i bakgården, for å snike deg inn på sjuern, om muligheten åpnet seg.»

Etter hvert gjaldt det å kunne kle seg ut for å lure aldersgrensene. Da 15-åringen vi nevnte i et tidligere kapittel kledde seg ut for å slippe inn på Frogner for å se Sjeikens sønn i 1929, handlet det om å pakke seg inn bak klærne. Siden den gang hadde kosmetikken blitt mer sofistikert.

«Jeg husker første gangen vi prøvde, min venninne Kari Diesen (den yngre) og jeg, som var jevngamle. Vi stilte oss i køen, påsmurt lebestift og mascara, men ble avvist. Vi gikk derfor i lære hos en venninne av moren til Kari for å kunne sminke oss uten å se ut som klovner. Hun het Anne-Lise Wang og var skuespillerdiva på Chat Noir, som var noe av det flotteste vi kunne tenke oss. Hun lærte oss opp i kunsten å sminke og kle oss mer voksent. Det gjorde at vi slapp inn på voksenfilmer på Frogner og Gimle mange år før vi egentlig hadde lov.»

Levins flukt inn i kinolerretet hadde et mørkere bakteppe enn de fleste nordmenn som hadde gjennomlevd krigsårene. Som jødisk måtte familien flykte under dramatiske omstendigheter fra nazistene og komme seg over til Sverige. Mange av slektningene deres, også nære, gikk til grunne i utryddelsesleirene.

«Inne i kinosalen kunne jeg glemme alt annet», forteller hun. «Vi trengte alle tid til å komme oss etter krigen, til å drømme, og det fikk jeg rikelig anledning til der inne.»

Det var særlig musikalene som i starten appellerte voldsomt til den lidenskapelige jenta, som ofte dagdrømte om filmene.

«Jeg hadde lange samtaler med og drømmer om Gene Kelly. Det var han jeg ble mest opptatt av i tenårene. Vi kunne nesten dåne av noen av dansenumrene hans.»

Den maskuline danseren Kelly var kanskje enklere å forelske seg i enn Fred Astaire. Men de ble begge inngangen til dansens verden for Levin – også det en livslang lidenskap.

«Oklahoma var en bedøvende opplevelse. Det var både klassisk og folkelig dans, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg så den filmen. For meg og andre ble det også en vei inn til klassisk ballett, som ikke var noe man så ofte i Norge på den tiden.»

Musikken til Oscar Hammerstein og Irving Berlin var sentral for flere av musikalene og skulle representere en spesifikk musikalsk østkystkultur i USA som Levin gjenkjente noe i. Hun vokste opp i et hjem med mye musikk. Robert spilte i jazz- og storband, også på «Norges Broadway», Chat Noir, og musikere fra USA på turné kom ofte innom. Det gjorde inntrykk. Mange av historiene som fant veien til Hollywood-filmen var laget av jødisk-europeiske immigranter og var preget av deres erfaringer i det forjettede Amerika, mulighetenes land. Det var en historie Mona opplevde var en del av hennes historie. De jødiske røttene var til å ta og føle på.

«Helt fra tiårsalderen fikk jeg inn et amerikansk kunst- og kulturuttrykk som satte dype spor. Og mye kunne tilskrives den kreative skaperkraften i Hollywood og på nedre Manhattan. Jeg opplevde at mange av disse historiene også var min historie. Ikke nødvendigvis gjennom sin ytre handling, jeg var jo vokst opp i Norge, men gjennom den europeisk-jødiske eller russiske bakgrunnen til så mange av disse filmskaperne og musikerne. Jeg gjenkjente noe av den jiddische humoren og klangbunnen. Men først og fremst var jeg så begeistret for det demokratiske eksperimentet amerikansk kultur sto i bresjen for etter krigen. Som de sa i Amerika: Alle skulle ha råd til å gå på kino. Dette var en tilgjengelig kultur vi ikke hadde sett maken til.»

Levin følte seg ofte hensatt til Manhattan og omfavnet the american way. Veien ble kortere gjennom kinomørket. Sammen med venninner lærte hun seg amerikansk uttale, og korresponderte med filmstjernene gjennom magasiner som Photoplay.

«Lærerne våre skjønte ingenting av den amerikanske varianten av engelsk vi tillærte oss og forsøkte å rette på oss. Men til ingen nytte; vi var frelst. Vi skrev brev til Marilyn Monroe og Ava Gardner.»

Hun forteller om rene Beatles-tilstander da Gregory Peck kom på besøk til Norge.

«Se for deg en mobb av hysteriske 14-åringer som trengte gjennom politisperringene og hester foran og inn i Klingenberg kino. Så vilt var det. Men dette var våre guder; de lyste opp livene våre.»

«Jeg gikk på kino for å bøte på det meste, og ofte når jeg hadde kjærlighetssorg. Det fantes ikke kafeer for ungdom den gangen, så kinoen ble også et sted du gikk med venninner, eller med en kjæreste, om du var heldig. Å sitte bakerst på ’kjærlighetsbenken‘ på Frogner var gjevt, og da gjaldt det å komme seg inn i kinosalen først.»

Behovet for å legge krigen bak seg hadde vært sterkt i etterkrigsårene. Men traumene trengte også bearbeiding, noe som kom til uttrykk gjennom en neglebitende fascinasjon for krigsfilmer. Men de skulle helst være av den heroiske sorten.

«Jeg elsket britiske krigsfilmer som The Dam Busters (1955), med Michael Redgrave og Richard Todd. Jeg husker særlig godt scenen der Todd, som kaptein for en skvadron flygere, studerer en bestemt fugl og innser at de må få bombene til å sprette bortover vannflaten for å kunne ramme tyskernes demninger. Jeg så den mange ganger, og musikken til Eric Coates husker jeg fortsatt.»

Det var mer smertefullt å se den amerikanske krigsfilmen To Hell and Back (1955). Da kom krigen brått mye nærmere.

«Audie Murphy spilte hovedrollen, som var basert på hans egne opplevelser fra krigen. Han kunne jo egentlig ikke spille foran kamera, men den gjorde sterkt inntrykk da jeg var 12 eller 13.»

De to filmene som virkelig skremte vannet av henne var ikke krigsfilmer.

«Det var Dr Mabuses Testamente (1933), som jeg så på Frogner, og Haisommer (1975). Jeg turde knapt å dusje etter at jeg så Haisommer, og da var jeg over 40 år!»

Å gå på kino handlet utelukkende om det som åpenbarte seg på lerretet. Godteri var det lite av. Da kunne en stekt pølse i kinokøen være magisk.

«Rett utenfor kinoen, til venstre for inngangen, var det en pølsebod den gangen. Om du var blant de som sto lengst i køen, hendte det at det var igjen en pølsebit. Den var sikkert full av både det ene og det andre, men det var magisk å få servert den pølsa da du stod der i køen ute i kulda, det kan jeg love deg.»

Romantikken på lerretet var viktig, særlig for jentene i den alderen. Kelly og Peck var populære kjekkaser som fikk hjertene til å banke fortere, men når Marlon Brando dukket opp ble reaksjonen enda mer fysisk.

«Da vi så Storbyhavn (1954) ble vi helt satt ut. Spesielt av én bevegelse Brando gjorde overfor Eva Saint Marie som spilte nabojenta han var forelsket i. Da han skulle kysse henne plasserte han tommelen foran øret hennes, og dermed besvimte vi! Det var det mest sexy vi hadde opplevd. Jeg og mine venninner kan snakke om det ennå. Han var så sexy at det gikk ikke an.»

Da hun ble eldre gikk turen oftere til voksenfilmene på Gimle, der hun blant annet så François Truffauts Jules og Jim (1962) ni ganger. Men framfor alt var hun på vei til Amerika for å bli skuespiller. Det var drømmen. Men å oppleve Amerika i virkeligheten var selvsagt noe annet enn hva hun hadde sett på lerretet. Da hun ankom New York var hun så nervøs at hun kastet opp på Times Square. Med Fulbright-stipend havnet hun på teaterskole i Midtvesten. Det ble Oklahoma, ikke Up Town, for å si det sånn.

«Det var utrolig lærerikt. Jeg havnet der i en turbulent periode på begynnelsen av 60-tallet da det skjedde like mye utenfor klasserommene. Første sommeren fikk jeg meg jobb som serveringsdame i Memphis, Tennessee – i de segregerte sørstatene. Det var noe annet enn hva Hollywood-filmen på 50-tallet hadde lært oss. Jeg rakk også et opphold i Greenwich Village der jeg sov i et badekar hos noen bekjente og gikk på Broadway hver kveld. Hvordan jeg kom meg inn på alle forestillingene, nesten uten penger, er et under. Når man er helt oppslukt får man frekkhetens nådegave.»

Da Levin vendte tilbake til Norge, var det likevel ikke som skuespiller hun skulle markere seg. De skjellsettende opplevelsene i kinomørket hadde vekket drømmen om å bli skuespiller, men de hadde også bidratt til at hun ble en skarp observatør og kjenner av film og scenekunst.

«Det at jeg så filmene flere ganger, gjorde at jeg oppdaget nye ting hver gang. Det skjerpet mitt kritikerøye og la et fantastisk grunnlag for hva jeg skulle foreta meg senere i livet som teaterkritiker og musikkanmelder.»

Grunnlaget ble lagt på Frogner kino. Ja, selv femtiøringene hun hadde tatt fra farens frakkelomme, var en del av planen, viste det seg:

«Det var først i voksen alder at jeg våget å fortelle ham at jeg hadde tatt alle de myntene fra lommen hans. Men han hadde selvsagt visst det hele tiden, og fortalte at han hadde lagt myntene der med vilje. Som han sa: ’Skulle jeg, av alle, nekte min datter å få se filmer med musikken til Gershwin, Hammerstein eller Berlin?’»

Dette er et utdrag fra Kjetil Lismoens bok Drømmepalasset – om Frogner kino og de menneskene som i over 80 år fikk avgjørende filmopplevelser der.