Lars von Trier splitter Cannes med portrett av seriemorder

Lars von Trier splitter Cannes med portrett av seriemorder

Lars von Trier er tilbake i Cannes med en film som splitter kritikerne og får sarte sjeler til å løpe mot utgangen. Da er vel alt som før?

Under premieren på Lars von Triers The House That Jack Built i Cannes forlot visstnok over 100 publikummere visningen under de sterkeste scenene.

Filmen er et uvanlig og blodig seriemorder-portrett med Matt Dillon i hovedrollen og Uma Thurman i en av birollene. Som før har von Trier splittet både kritikerne og resten av publikum i Cannes, og han har således funnet tilbake til sin rolle som festivalens aldrende enfant terrible. Han ble som kjent støtt ut i kulden for sju år siden da han på klønete vis rotet seg bort med en spøkefull kommentar om sine «nazi-sympatier». Han ble utvist fra festivalen det året og har siden latt sine senere filmer bli vist på Berlinalen.

Det som skaper ubehag i kionosetene denne gangen er den nærgående skildringen av hovedpersonens drap på særlig kvinner og barn. Handlingen utspiller seg på 70-tallet der vi følger ungkaren Jack som i løpet av 12 år tar livet av en rekke personer, de fleste kvinner, på de mest makabre måter. Som i Nymphomaniac forteller hovedpersonen sin historie til en annen mer anonym person, denne gangen spilt av Bruno Ganz, og det utvikler seg til en samtale om filosofi, moral, og forholdet mellom drap og kunst. Et av målene til Jack er nemlig å skape det perfekte kunstverk gjennom bestialske mord.

Nettopp von Triers utålelige bilder av lemlestede kropper og råtnende lik har fått mange til å stille spørsmålstegn ved hva han forsøker å oppnå. David Rooney i Hollywood Reporter er i tvil, men er også begeistret – inntil et visst punkt:

«Never has Lars von Trier worn the badge of bad-boy provocateur with more pride than in The House That Jack Built, even if it’s not always clear whether the film’s self-importance is mischievous or in earnest».

«The jokey shift in tone over the end credits to Buster Poindexter doing «Hit the Road Jack» suggests there’s not really a consistent thesis of any kind behind all the windy discourse. It’s ironic, however, that the frequently brilliant von Trier is so intent here on proclaiming his own genius at great length in one of his least forceful films».

Blant de mest negative er Justin Chang i L.A Times. Han legger ikke fingrene imellom når han i sin anmeldelse omtaler von Trier som «a stupid, arrogant troll and, when the mood strikes him, a reasonably talented filmmaker. But there are only a few moments in «The House That Jack Built» in which his stupidity doesn’t entirely overwhelm and negate his talent».

Peter Bradshaw i The Guardian er ganske lunken til filmen, men anerkjenner at von Trier er «tilbake for fullt» i Cannes.

«The Danish provocateur, back at Cannes after a seven-year ban, is on maddening form with a dreary, nasty serial killer thriller partly redeemed by its spectacular finale», skriver Bradshaw. “His latest tongue-in-cheek nightmare The House That Jack Built is two and a half hours long but seems much longer – longer than Bayreuth, more vainglorious than Bayreuth. It is an ordeal of gruesomeness and tiresomeness that was every bit as exasperating as I had feared. But it concludes with what I also have to concede is a spectacular horror finale that detonated an almighty épat here in Cannes”

Owen Gleiberman i Variety synes heller ikke at filmen er riktig forløst, selv om han anerkjenner regissørens signatur. Hans fremste innvending er at von Triers seriemorder er monoton og ganske uinteressant.

”He has no feeling for others, and that’s what haunts us: Looking at Jack, we don’t feel a thing — or, rather, we feel an absence of empathy that mirrors his own. But that’s also a problem for the film. Jack is by turns cunning and sloppy, arrogant and opaque. He suffers from obsessive-compulsive disorder, which compels him to return to one victim’s house three times to clean up the tell-tale blood he only imagines is there. He also likes to tempt fate, taking chances that are completely…well, insane. Through it all, though, he remains a man who’s lifeless on the inside. And “The House That Jack Built” is too.”

Legg igjen en kommentar

Lars von Trier splitter Cannes med portrett av seriemorder

Lars von Trier splitter Cannes med portrett av seriemorder

Lars von Trier er tilbake i Cannes med en film som splitter kritikerne og får sarte sjeler til å løpe mot utgangen. Da er vel alt som før?

Under premieren på Lars von Triers The House That Jack Built i Cannes forlot visstnok over 100 publikummere visningen under de sterkeste scenene.

Filmen er et uvanlig og blodig seriemorder-portrett med Matt Dillon i hovedrollen og Uma Thurman i en av birollene. Som før har von Trier splittet både kritikerne og resten av publikum i Cannes, og han har således funnet tilbake til sin rolle som festivalens aldrende enfant terrible. Han ble som kjent støtt ut i kulden for sju år siden da han på klønete vis rotet seg bort med en spøkefull kommentar om sine «nazi-sympatier». Han ble utvist fra festivalen det året og har siden latt sine senere filmer bli vist på Berlinalen.

Det som skaper ubehag i kionosetene denne gangen er den nærgående skildringen av hovedpersonens drap på særlig kvinner og barn. Handlingen utspiller seg på 70-tallet der vi følger ungkaren Jack som i løpet av 12 år tar livet av en rekke personer, de fleste kvinner, på de mest makabre måter. Som i Nymphomaniac forteller hovedpersonen sin historie til en annen mer anonym person, denne gangen spilt av Bruno Ganz, og det utvikler seg til en samtale om filosofi, moral, og forholdet mellom drap og kunst. Et av målene til Jack er nemlig å skape det perfekte kunstverk gjennom bestialske mord.

Nettopp von Triers utålelige bilder av lemlestede kropper og råtnende lik har fått mange til å stille spørsmålstegn ved hva han forsøker å oppnå. David Rooney i Hollywood Reporter er i tvil, men er også begeistret – inntil et visst punkt:

«Never has Lars von Trier worn the badge of bad-boy provocateur with more pride than in The House That Jack Built, even if it’s not always clear whether the film’s self-importance is mischievous or in earnest».

«The jokey shift in tone over the end credits to Buster Poindexter doing «Hit the Road Jack» suggests there’s not really a consistent thesis of any kind behind all the windy discourse. It’s ironic, however, that the frequently brilliant von Trier is so intent here on proclaiming his own genius at great length in one of his least forceful films».

Blant de mest negative er Justin Chang i L.A Times. Han legger ikke fingrene imellom når han i sin anmeldelse omtaler von Trier som «a stupid, arrogant troll and, when the mood strikes him, a reasonably talented filmmaker. But there are only a few moments in «The House That Jack Built» in which his stupidity doesn’t entirely overwhelm and negate his talent».

Peter Bradshaw i The Guardian er ganske lunken til filmen, men anerkjenner at von Trier er «tilbake for fullt» i Cannes.

«The Danish provocateur, back at Cannes after a seven-year ban, is on maddening form with a dreary, nasty serial killer thriller partly redeemed by its spectacular finale», skriver Bradshaw. “His latest tongue-in-cheek nightmare The House That Jack Built is two and a half hours long but seems much longer – longer than Bayreuth, more vainglorious than Bayreuth. It is an ordeal of gruesomeness and tiresomeness that was every bit as exasperating as I had feared. But it concludes with what I also have to concede is a spectacular horror finale that detonated an almighty épat here in Cannes”

Owen Gleiberman i Variety synes heller ikke at filmen er riktig forløst, selv om han anerkjenner regissørens signatur. Hans fremste innvending er at von Triers seriemorder er monoton og ganske uinteressant.

”He has no feeling for others, and that’s what haunts us: Looking at Jack, we don’t feel a thing — or, rather, we feel an absence of empathy that mirrors his own. But that’s also a problem for the film. Jack is by turns cunning and sloppy, arrogant and opaque. He suffers from obsessive-compulsive disorder, which compels him to return to one victim’s house three times to clean up the tell-tale blood he only imagines is there. He also likes to tempt fate, taking chances that are completely…well, insane. Through it all, though, he remains a man who’s lifeless on the inside. And “The House That Jack Built” is too.”

Legg igjen en kommentar

MENY