Et lite steg for en kvinne, et stort steg for menneskeheten
Den ukjente historien om de 13 amerikanske kvinnelige pilotene som i 1961 besto testene for å kunne bli astronauter, men likevel aldri fikk reise ut i rommet, er gripende og drevent filmatisk skildret i Netflix-dokumentaren ”Mercury 13”, skriver Ellen Lande.
De ikoniske romferdfortellingene, slik vi kjenner dem, endres av filmskaperne John Sington og Heather Walsh. Det sentrale spørsmålet stilles via arkivmateriale: «Hvorfor sende en kvinne?» Den kvinnelige astronauten Jerrie Cobbs repliserer raskt: «Hvorfor sende en mann? Hvis man først skal sende et menneske til månen, hvorfor ikke sende den meste kompetente?»
Isteden for å holde seg til kun intervjuer og arkivmateriale benytter filmen et forførende fortellergrep: Astronetten erobrer månen og kryssklippes med NASA-kontrollrommet fylt med begeistrede ansikter. Bevegelsene til det første mennesket på månen er grasiøse og selvsikre. Dokumentaren spinner videre, klipper til folkehav som hyller den hjemkomne heltinnen fra rommet; ballonger og bannere overalt med et kvinnenavn i store bokstaver: Janey Hart. Dokumentarfilmen lar en av talskvinnene for Mercury 13 være den utvalgte som hylles.
Men NASA sørget for en bråstopp av det private og hemmelige Mercury 13-programmet. Motstanden i deler av det amerikanske samfunnet mot kvinnelig romferd ikke bare belyses, men treffer som en knyttneve i mellomgulvet. Uttalelser som den følgende av astronaut Cooper er talende; « En kvinne i rommet? Vi kunne jo ha sendt opp henne isteden for sjimpansen, he he.«
Russisk propagandaseier
Parallelt viser arkivmaterialet et Sovjet som bevisst satser på kvinnelige astronauter. I 1957 skytes satellitten Sputnik1 opp i bane rundt jorden og Sovjet beviser de har raketter som kan nå USA. Romkappløpet mellom supermaktene er igang. Astronautene er sin tids superstjerner. Etter seieren med Yuri Gagarin som første mann i rommet ønsker kommunistregimet å toppe det hele med å sende første kvinne ut. Samtidig vil de undersøke om kvinnekroppen reagerer annerledes.
Der NASA velger mannlige astronauter med likt opphav og religion, velger Sovjet-leder Khrushchev i 1963 en askepott, den 26 årigefattigjenta Valentyna Tereshkova. Fra landingsøyeblikket tilbake på jorden venter en lang tur for å feire propagandaseieren. Valya, som den kvinnelige fallskjermhopperen ble kalt på folkemunne, beviste at himmelen var mulig å nå, uansett kår. Mercury 13-gruppen jublet. Janey Harts datter forteller om moren som tok med alle barna ut for å se kvinnen som gikk i bane rundt jorden 48 ganger.
Egnethet
Romfartsmedisin-pioneeren Dr. Lovelace utviklet og gjennomført testingen av de mannlige astronautene for NASA. Intuisjonen ba ham se på kvinners egnethet for romferd. Ingen visste hvordan opphold i det ytre rommet ville påvirke psyken og kroppen. Vektløshet og sansedeprivasjon var faktorer forskerne ønsket å forutse effekten av. Derfor sto opphold i en lukket tank fratatt all sansestimuli sentralt for vurderingen av astronautene. Vektløshet ble simulert ved å la testpersonene flyte i vann.
Blendende vakre rekonstruksjoner av oppholdene i vanntankene formidler frihetsfølelsen de kvinnelige pilotene snakket om. Filmen forteller om menn som begynte å hallusinere etter noen timer, eller fikk hetta umiddelbart, mens kvinnene opplevde dyp hvile i tanken. Jerrie Cobbs innrømmet at roen hun følte var så stor, at hun ikke ville ut. Hun holdt rekorden på 9,5 timer inne i tanken.
Disse og andre enestående resultater var ikke nok til å overbevise NASA. Cobbs og Hart gikk til den amerikanske kongressen for å gjenåpne muligheten for kvinnelige astronauter. Senatorfrue Hart hadde ikke bare ryggrad til å tale gutteklubben imot, hun hadde også humor og en skarp tunge. Da en journalist spurte hvordan hun som 8-barnsmor kunne dra til månen, repliserte hun: « Alle med 8 barn skjønner hvorfor jeg vil til månen».
Åpningstalen hennes under kongresshøringen setter ting i perspektiv; «Kvinner var alltid tilstede på amerikansk utforskning av nytt territorium, fra Mayflower til prærievognene som dro vestover, hvorfor ikke nå på utforskningen av rommet? For 100 år siden ble fordommer brukt mot kvinnedeltagelse på feltsykehus. Idag klarer man seg ikke uten.»
Argumentene gikk for døve ører. Under høringen ble kommisjonen tydelig blendet av de mannlige astronautenes stjernestatus. Filmen legger lite imellom, når den lar flere fortelle at gutteklubben ikke ønsket å dele rampelyset med kvinnelige astronauter. Den som gjorde utslaget var en annen kvinne.
Luftens førstedame
Dr. Lovelace testet kvinner finansiert av flylegenden Jackie Chochkran og hennes rike direktørmann Odlum som produserte jetfly. Filmen forteller om Jackie sin tilgang til å fly jetfly i en tid hvor disse var forbeholdt menn. Hun ledet WASP-programmet under 2.verdenskrig der alle typer militærfly ble fløyet av kvinner fra fabrikkene og til fronten. De kvinnelige pilotene fikk lik opplæring eller mindre enn sine mannlige kollegaer, men tryggheten var like god. Etter krigen, ville de fleste beholde friheten i luften. De færreste ønsket å returnere til kjøkkenet. I filmen skildres motviljen som rammet Mercury 13 med signaleffekt for andre kvinnelige piloter. Luftens førstedame Chochkran knuste andres fartsrekorder i luften, og ønsket å bli den første kvinnen på månen. Da hun selv ikke besto testene, gikk hun imot astronautprogrammet hun selv hadde finansiert. Bare hennes høringsuttalelse er verdt de 78 minuttene filmen tar. De kvinnelige astronautene fortsatte å fly alt de kunne ta opp i høyden; transportfly, testfly, helikoptre og luftakrobatikk. NASA åpnet først i 1978 for opplæring av kvinnelige astronauter. Idag er 50 prosent av astronautene (4 av 8) som forberedes til Mars, kvinner.
Filmskaperne er drevne fra tidligere dokumentarer om romfart og månelanding. De briljerer i dyktig og innovativ bruk av arkivmateriale, fin varm nærhet til karakterene og suggererende stemningsskapning. En fengende formidling av flygleden har satt seg på netthinnen; et blodrødt småfly gjør lekne looper blant skyer og spektakulære landskaper.
Dokumentaren gir et viktig og til tider ubehagelig tidsbilde og byr på muligheten til å bli kjent med noen usedvanlige kick-ass kvinner med triumferende evne til å sikte høyt og fly suverent over hindringene uansett. Likevel frembringer historien deres både sorg og sinne over uretten begått, ikke bare for dem selv, men for det samfunnet som valgte å vrake ressurser som kunne ha tjent mange.
Et lite steg for en kvinne, et stort steg for menneskeheten
Den ukjente historien om de 13 amerikanske kvinnelige pilotene som i 1961 besto testene for å kunne bli astronauter, men likevel aldri fikk reise ut i rommet, er gripende og drevent filmatisk skildret i Netflix-dokumentaren ”Mercury 13”, skriver Ellen Lande.
De ikoniske romferdfortellingene, slik vi kjenner dem, endres av filmskaperne John Sington og Heather Walsh. Det sentrale spørsmålet stilles via arkivmateriale: «Hvorfor sende en kvinne?» Den kvinnelige astronauten Jerrie Cobbs repliserer raskt: «Hvorfor sende en mann? Hvis man først skal sende et menneske til månen, hvorfor ikke sende den meste kompetente?»
Isteden for å holde seg til kun intervjuer og arkivmateriale benytter filmen et forførende fortellergrep: Astronetten erobrer månen og kryssklippes med NASA-kontrollrommet fylt med begeistrede ansikter. Bevegelsene til det første mennesket på månen er grasiøse og selvsikre. Dokumentaren spinner videre, klipper til folkehav som hyller den hjemkomne heltinnen fra rommet; ballonger og bannere overalt med et kvinnenavn i store bokstaver: Janey Hart. Dokumentarfilmen lar en av talskvinnene for Mercury 13 være den utvalgte som hylles.
Men NASA sørget for en bråstopp av det private og hemmelige Mercury 13-programmet. Motstanden i deler av det amerikanske samfunnet mot kvinnelig romferd ikke bare belyses, men treffer som en knyttneve i mellomgulvet. Uttalelser som den følgende av astronaut Cooper er talende; « En kvinne i rommet? Vi kunne jo ha sendt opp henne isteden for sjimpansen, he he.«
Russisk propagandaseier
Parallelt viser arkivmaterialet et Sovjet som bevisst satser på kvinnelige astronauter. I 1957 skytes satellitten Sputnik1 opp i bane rundt jorden og Sovjet beviser de har raketter som kan nå USA. Romkappløpet mellom supermaktene er igang. Astronautene er sin tids superstjerner. Etter seieren med Yuri Gagarin som første mann i rommet ønsker kommunistregimet å toppe det hele med å sende første kvinne ut. Samtidig vil de undersøke om kvinnekroppen reagerer annerledes.
Der NASA velger mannlige astronauter med likt opphav og religion, velger Sovjet-leder Khrushchev i 1963 en askepott, den 26 årigefattigjenta Valentyna Tereshkova. Fra landingsøyeblikket tilbake på jorden venter en lang tur for å feire propagandaseieren. Valya, som den kvinnelige fallskjermhopperen ble kalt på folkemunne, beviste at himmelen var mulig å nå, uansett kår. Mercury 13-gruppen jublet. Janey Harts datter forteller om moren som tok med alle barna ut for å se kvinnen som gikk i bane rundt jorden 48 ganger.
Egnethet
Romfartsmedisin-pioneeren Dr. Lovelace utviklet og gjennomført testingen av de mannlige astronautene for NASA. Intuisjonen ba ham se på kvinners egnethet for romferd. Ingen visste hvordan opphold i det ytre rommet ville påvirke psyken og kroppen. Vektløshet og sansedeprivasjon var faktorer forskerne ønsket å forutse effekten av. Derfor sto opphold i en lukket tank fratatt all sansestimuli sentralt for vurderingen av astronautene. Vektløshet ble simulert ved å la testpersonene flyte i vann.
Blendende vakre rekonstruksjoner av oppholdene i vanntankene formidler frihetsfølelsen de kvinnelige pilotene snakket om. Filmen forteller om menn som begynte å hallusinere etter noen timer, eller fikk hetta umiddelbart, mens kvinnene opplevde dyp hvile i tanken. Jerrie Cobbs innrømmet at roen hun følte var så stor, at hun ikke ville ut. Hun holdt rekorden på 9,5 timer inne i tanken.
Disse og andre enestående resultater var ikke nok til å overbevise NASA. Cobbs og Hart gikk til den amerikanske kongressen for å gjenåpne muligheten for kvinnelige astronauter. Senatorfrue Hart hadde ikke bare ryggrad til å tale gutteklubben imot, hun hadde også humor og en skarp tunge. Da en journalist spurte hvordan hun som 8-barnsmor kunne dra til månen, repliserte hun: « Alle med 8 barn skjønner hvorfor jeg vil til månen».
Åpningstalen hennes under kongresshøringen setter ting i perspektiv; «Kvinner var alltid tilstede på amerikansk utforskning av nytt territorium, fra Mayflower til prærievognene som dro vestover, hvorfor ikke nå på utforskningen av rommet? For 100 år siden ble fordommer brukt mot kvinnedeltagelse på feltsykehus. Idag klarer man seg ikke uten.»
Argumentene gikk for døve ører. Under høringen ble kommisjonen tydelig blendet av de mannlige astronautenes stjernestatus. Filmen legger lite imellom, når den lar flere fortelle at gutteklubben ikke ønsket å dele rampelyset med kvinnelige astronauter. Den som gjorde utslaget var en annen kvinne.
Luftens førstedame
Dr. Lovelace testet kvinner finansiert av flylegenden Jackie Chochkran og hennes rike direktørmann Odlum som produserte jetfly. Filmen forteller om Jackie sin tilgang til å fly jetfly i en tid hvor disse var forbeholdt menn. Hun ledet WASP-programmet under 2.verdenskrig der alle typer militærfly ble fløyet av kvinner fra fabrikkene og til fronten. De kvinnelige pilotene fikk lik opplæring eller mindre enn sine mannlige kollegaer, men tryggheten var like god. Etter krigen, ville de fleste beholde friheten i luften. De færreste ønsket å returnere til kjøkkenet. I filmen skildres motviljen som rammet Mercury 13 med signaleffekt for andre kvinnelige piloter. Luftens førstedame Chochkran knuste andres fartsrekorder i luften, og ønsket å bli den første kvinnen på månen. Da hun selv ikke besto testene, gikk hun imot astronautprogrammet hun selv hadde finansiert. Bare hennes høringsuttalelse er verdt de 78 minuttene filmen tar. De kvinnelige astronautene fortsatte å fly alt de kunne ta opp i høyden; transportfly, testfly, helikoptre og luftakrobatikk. NASA åpnet først i 1978 for opplæring av kvinnelige astronauter. Idag er 50 prosent av astronautene (4 av 8) som forberedes til Mars, kvinner.
Filmskaperne er drevne fra tidligere dokumentarer om romfart og månelanding. De briljerer i dyktig og innovativ bruk av arkivmateriale, fin varm nærhet til karakterene og suggererende stemningsskapning. En fengende formidling av flygleden har satt seg på netthinnen; et blodrødt småfly gjør lekne looper blant skyer og spektakulære landskaper.
Dokumentaren gir et viktig og til tider ubehagelig tidsbilde og byr på muligheten til å bli kjent med noen usedvanlige kick-ass kvinner med triumferende evne til å sikte høyt og fly suverent over hindringene uansett. Likevel frembringer historien deres både sorg og sinne over uretten begått, ikke bare for dem selv, men for det samfunnet som valgte å vrake ressurser som kunne ha tjent mange.