Hvem er «vi»?

Hvem er «vi»?

Castingsprosessen på ”Alle utlendinger har lukka gardiner” har for oss vist hvor viktig det er at vi redefinerer hvem som får lov til å bære de universelle historiene, mener regissør Ingvild Søderlind, manusforfatter Hilde Susan Jægtnes og produsent Cecilie Aspenes i Misofilm. Er det mulig i et stadig mer polarisert Norge å bruke filmfortellingens magi til å trylle «oss» og «dem» til et «vi»?

Vi er inne i en diskusjon i kulturlivet hvor det snakkes om mangfold. I forhold til kjønn, i forhold til etnisitet og i forhold til hvem det er vi forteller historier om og til.  Men selv etter å ha snakket om mangfold i årevis, og hvor viktig det er at vi lager historier som retter seg mot hele befolkningen, gjenspeiler ikke det lokale film- og TV-serie tilbudet innbyggerne våre anno 2018.  Det er på tide at vi gjør noe med det vi så lenge har snakket om på ulike seminarer og i diskusjonsfora, og at historiene vi forteller på film rettferdig gjenspeiler de menneskene som utgjør befolkningen i landet Norge.  Hele diskusjonen er viktig, men vi lar kjønnsbalansen ligge akkurat nå, og retter fokus mot etnisk mangfold i et filmprosjekt vi utvikler for tiden, Alle utlendinger har lukka gardiner. Er det mulig i et stadig mer polarisert Norge å bruke filmfortellingens magi til å trylle «oss» og «dem» til et «vi»?

Det flerkulturelle samfunnet er et faktum, og det er en berikelse for Norge. Men i forsvinnende få norske filmer blir flerkulturelle mennesker skildret uten å måtte passe inn i stereotype oppfatninger. Når en skuespiller med en annen hudfarge enn hvit blir castet, er det gjerne til en rolle som ”gangster”, ”innvandrer”, ”utlending”. Kan ikke en skuespiller noen ganger spille en rolle uavhengig av hvilken hudfarge han/hun måtte ha? Må det alltid spesifiseres i manus at skuespillerne skal ha en bestemt etnisitet for at vi skal caste en multi-norsk aktør?

Motvekt til polarisering

Vi sier ikke at det ikke finnes gode prosjekter som bryter med stereotypene. De finnes og de er blitt tatt imot med jubelbrus. Folk vil tydeligvis se dette! Men vi mener at vi på ingen måte er i mål, og at vi som filmskapere har et ansvar i forhold til representasjon.

I Norge i dag har vi et parti i regjering som bevisst bruker polariserende retorikk. Et språk som setter ”oss” opp mot ”dem”. I etterkant av at vår justisminister gikk av, har Fremskrittspartiet fått økt oppslutning. I dagens politiske klima tiltrekkes tydeligvis mange velgere av politikere som tør å sette ord på den fremmedfrykten de føler i det skjulte.

Det er viktigere enn noen gang å fortelle historier med positivt fokus på den flerkulturelle norske virkeligheten. Vi må lage sprudlende prosjekter fra østkanten. Underholdende prosjekter fra drabantbyene. Vakre og originale prosjekter fra hele landet med mennesker som representerer den nye norske befolkningssammensetningen. Vi må ikke ”glemme” å tenke bredt når vi finner skuespillere til en film eller når vi skriver en historie.

Bilde fra moodtapen til ”Alle utlendinger har lukka gardiner”.

Tilbake til drabantbyen

Alle utlendinger har lukka gardiner bidrar til å sette mangfold på dagsordenen. Filmen er basert på Maria Navarro Skarangers bok med samme navn, som er en oppvekstskildring fra et flerkulturelt drabantbymiljø på Romsås i Oslo. Vi vil lage filmen fordi vi elsker boka, fordi vi kjenner oss igjen i skildringen av den unge jenta, fordi Ingvild som regissør kjenner på en dyp stolthet over å portrettere et drabantbymiljø som hun har vokst opp i selv, fordi Hilde som manusforfatter identifiserer seg sterkt med hovedkarakterens forsøk på å forstå seg selv ved å observere de rundt seg og fordi Cecilie som produsent savner flere lokale filmer for målgruppen som tar dem på alvor og som viser et større mangfold av oss som kalles nordmenn. Filmen tar opp temaer som identitet, selvstendighet, vennskap, savn, forelskelse og gryende seksualitet.

Samtlige hovedroller skal bekles av ungdommer med flerkulturell bakgrunn, ikke fordi vi skal lage et poeng ut av det, men fordi handlingen i boken er lagt til forfatterens hjemsted, og fordi hennes klassekamerater og venner skal portretteres slik de er/var. I vår film er det ingen ”gangstere” eller ”problembarn”, bare vanlige ungdommer, og noen voksne.  Vi har en sterk politisk agenda med filmen, selv om målet ikke er å lage en såkalt politisk film. Det er et bevisst valg at filmen skal være umiddelbar og inkluderende. Den skal nå ut.

Møte med de unge

Vi håper og tror at filmen vil skape resonans hos ungdom og unge voksne over det ganske land. Rett og slett fordi den handler om et ”vi”, ikke bare om ”oss” eller ”dem”. Den vil vise at ungdom er ungdom, folk er folk, og målene i livene våre handler mye om de samme tingene, nemlig å skape et godt liv for seg selv og sin familie. Hva vi drømmer om er ikke begrenset eller betinget av hudfargen vi er født med.

I forarbeidet til prosjektet gjør vi et omfattende castingarbeid for å finne ungdomsskuespillere som har tilhørigheten, sjargongen og den flerkulturelle bakgrunnen som boka skildrer. Når vi har vært rundt på skoler og ungdomsklubber for å finne potensielle skuespillere, har vi møtt mange ungdommer som sier ”Endelig er det en film jeg kan kjenne meg igjen i!” Vi har også møtt lærere som gladelig har gitt elevene fri fra timer til å stille på audition, for som én av dem sa, ”Dette er faktisk viktigere enn undervisning akkurat nå, for endelig er det noen som er interessert i disse fine ungdommene for hvem de er, og vi gleder oss over at de sees som en ressurs!” Vi har hatt en fantastisk og givende prosess i møte med ungdommer som er talentfulle, åpne, morsomme og klare til å påta seg ansvaret å skinne på kinolerretet som forbilder.

Gangstere og ofre?

Men i møte med ungdommene har vi også hørt om erfaringer som forteller oss hvor viktig det er at vi på alvor redefinerer hvem som får lov til å bære de universelle historiene. Mange av ungdommene forteller at de i hverdagen opplever å bli mistenkeliggjort. Flere har opplevd rasisme og negative kommentarer om stedene de bor. En ung aktør fra Holmlia fortalte at hverdagen ofte var vanskelig, fordi han hele ble tiden stoppet av politiet: ”Jeg er ikke kriminell, jeg er bare mørk i huden. Jeg ser tydeligvis lik ut som de som er i gjengene.” En annen jente fortalte på audition om hvordan hun opplevde å begynne på videregående: ”Det pleide å være greit å være fra to kulturer når jeg gikk på skole på Holmlia, men nå når jeg har begynt på videregående i en annen bydel, så har jeg skjønt at det ikke er så greit allikevel.”  Fra profesjonelle, flerkulturelle skuespillere har vi også fått mange henvendelser. De er sultne på komplekse roller. De forteller om at de så ofte blir castet som gangster, bad-guy eller offer. Vi har også fått positive tilbakemeldinger fra internasjonalt anerkjente skuespillere som sier ”Endelig en rolle som ikke er stereotyp!”

Romsås

Større bevissthet

Mediene oversvømmes av negativ omtale av drabantbyene. Dette gjør at folk som ikke kjenner miljøet, kan få preget sin oppfatning. De som kommer fra Oslo Øst er lei av å bli stigmatisert. Som filmskapere har vi en mulighet til å vise et annet narrativ, nemlig samholdet, varmen, kjærligheten, det morsomme, rare, absurde, det herlige. Og, som ungdommene vi har møtt gjennom castingprosessen fremhever som det mest positive ved stedet der de bor: det interessante og stimulerende ved et flerkulturelt miljø.

Norge i 2018 er ikke likt som for 30 år siden, og det er på tide at det også synes enda bedre i filmene og TV-seriene vi lager. Viktigere enn noensinne er det å skildre det mangfoldige norske samfunnet på film med kjærlighet og varme. For film kan være et viktig verktøy i utviklingen av et mer tolerant samfunn. La oss for alvor begynne å bryte noen fordommer, øke folks bevissthet og utvide horisonten omkring de stereotype oppfatningene om hvem «vi» er.

Cecilie Aspenes, produsent (Misofilm). Hilde Susan Jægtnes, manusforfatter. Ingvild Søderlind, regissør

 

Sorry, comments are closed for this post.

Hvem er «vi»?

Hvem er «vi»?

Castingsprosessen på ”Alle utlendinger har lukka gardiner” har for oss vist hvor viktig det er at vi redefinerer hvem som får lov til å bære de universelle historiene, mener regissør Ingvild Søderlind, manusforfatter Hilde Susan Jægtnes og produsent Cecilie Aspenes i Misofilm. Er det mulig i et stadig mer polarisert Norge å bruke filmfortellingens magi til å trylle «oss» og «dem» til et «vi»?

Vi er inne i en diskusjon i kulturlivet hvor det snakkes om mangfold. I forhold til kjønn, i forhold til etnisitet og i forhold til hvem det er vi forteller historier om og til.  Men selv etter å ha snakket om mangfold i årevis, og hvor viktig det er at vi lager historier som retter seg mot hele befolkningen, gjenspeiler ikke det lokale film- og TV-serie tilbudet innbyggerne våre anno 2018.  Det er på tide at vi gjør noe med det vi så lenge har snakket om på ulike seminarer og i diskusjonsfora, og at historiene vi forteller på film rettferdig gjenspeiler de menneskene som utgjør befolkningen i landet Norge.  Hele diskusjonen er viktig, men vi lar kjønnsbalansen ligge akkurat nå, og retter fokus mot etnisk mangfold i et filmprosjekt vi utvikler for tiden, Alle utlendinger har lukka gardiner. Er det mulig i et stadig mer polarisert Norge å bruke filmfortellingens magi til å trylle «oss» og «dem» til et «vi»?

Det flerkulturelle samfunnet er et faktum, og det er en berikelse for Norge. Men i forsvinnende få norske filmer blir flerkulturelle mennesker skildret uten å måtte passe inn i stereotype oppfatninger. Når en skuespiller med en annen hudfarge enn hvit blir castet, er det gjerne til en rolle som ”gangster”, ”innvandrer”, ”utlending”. Kan ikke en skuespiller noen ganger spille en rolle uavhengig av hvilken hudfarge han/hun måtte ha? Må det alltid spesifiseres i manus at skuespillerne skal ha en bestemt etnisitet for at vi skal caste en multi-norsk aktør?

Motvekt til polarisering

Vi sier ikke at det ikke finnes gode prosjekter som bryter med stereotypene. De finnes og de er blitt tatt imot med jubelbrus. Folk vil tydeligvis se dette! Men vi mener at vi på ingen måte er i mål, og at vi som filmskapere har et ansvar i forhold til representasjon.

I Norge i dag har vi et parti i regjering som bevisst bruker polariserende retorikk. Et språk som setter ”oss” opp mot ”dem”. I etterkant av at vår justisminister gikk av, har Fremskrittspartiet fått økt oppslutning. I dagens politiske klima tiltrekkes tydeligvis mange velgere av politikere som tør å sette ord på den fremmedfrykten de føler i det skjulte.

Det er viktigere enn noen gang å fortelle historier med positivt fokus på den flerkulturelle norske virkeligheten. Vi må lage sprudlende prosjekter fra østkanten. Underholdende prosjekter fra drabantbyene. Vakre og originale prosjekter fra hele landet med mennesker som representerer den nye norske befolkningssammensetningen. Vi må ikke ”glemme” å tenke bredt når vi finner skuespillere til en film eller når vi skriver en historie.

Bilde fra moodtapen til ”Alle utlendinger har lukka gardiner”.

Tilbake til drabantbyen

Alle utlendinger har lukka gardiner bidrar til å sette mangfold på dagsordenen. Filmen er basert på Maria Navarro Skarangers bok med samme navn, som er en oppvekstskildring fra et flerkulturelt drabantbymiljø på Romsås i Oslo. Vi vil lage filmen fordi vi elsker boka, fordi vi kjenner oss igjen i skildringen av den unge jenta, fordi Ingvild som regissør kjenner på en dyp stolthet over å portrettere et drabantbymiljø som hun har vokst opp i selv, fordi Hilde som manusforfatter identifiserer seg sterkt med hovedkarakterens forsøk på å forstå seg selv ved å observere de rundt seg og fordi Cecilie som produsent savner flere lokale filmer for målgruppen som tar dem på alvor og som viser et større mangfold av oss som kalles nordmenn. Filmen tar opp temaer som identitet, selvstendighet, vennskap, savn, forelskelse og gryende seksualitet.

Samtlige hovedroller skal bekles av ungdommer med flerkulturell bakgrunn, ikke fordi vi skal lage et poeng ut av det, men fordi handlingen i boken er lagt til forfatterens hjemsted, og fordi hennes klassekamerater og venner skal portretteres slik de er/var. I vår film er det ingen ”gangstere” eller ”problembarn”, bare vanlige ungdommer, og noen voksne.  Vi har en sterk politisk agenda med filmen, selv om målet ikke er å lage en såkalt politisk film. Det er et bevisst valg at filmen skal være umiddelbar og inkluderende. Den skal nå ut.

Møte med de unge

Vi håper og tror at filmen vil skape resonans hos ungdom og unge voksne over det ganske land. Rett og slett fordi den handler om et ”vi”, ikke bare om ”oss” eller ”dem”. Den vil vise at ungdom er ungdom, folk er folk, og målene i livene våre handler mye om de samme tingene, nemlig å skape et godt liv for seg selv og sin familie. Hva vi drømmer om er ikke begrenset eller betinget av hudfargen vi er født med.

I forarbeidet til prosjektet gjør vi et omfattende castingarbeid for å finne ungdomsskuespillere som har tilhørigheten, sjargongen og den flerkulturelle bakgrunnen som boka skildrer. Når vi har vært rundt på skoler og ungdomsklubber for å finne potensielle skuespillere, har vi møtt mange ungdommer som sier ”Endelig er det en film jeg kan kjenne meg igjen i!” Vi har også møtt lærere som gladelig har gitt elevene fri fra timer til å stille på audition, for som én av dem sa, ”Dette er faktisk viktigere enn undervisning akkurat nå, for endelig er det noen som er interessert i disse fine ungdommene for hvem de er, og vi gleder oss over at de sees som en ressurs!” Vi har hatt en fantastisk og givende prosess i møte med ungdommer som er talentfulle, åpne, morsomme og klare til å påta seg ansvaret å skinne på kinolerretet som forbilder.

Gangstere og ofre?

Men i møte med ungdommene har vi også hørt om erfaringer som forteller oss hvor viktig det er at vi på alvor redefinerer hvem som får lov til å bære de universelle historiene. Mange av ungdommene forteller at de i hverdagen opplever å bli mistenkeliggjort. Flere har opplevd rasisme og negative kommentarer om stedene de bor. En ung aktør fra Holmlia fortalte at hverdagen ofte var vanskelig, fordi han hele ble tiden stoppet av politiet: ”Jeg er ikke kriminell, jeg er bare mørk i huden. Jeg ser tydeligvis lik ut som de som er i gjengene.” En annen jente fortalte på audition om hvordan hun opplevde å begynne på videregående: ”Det pleide å være greit å være fra to kulturer når jeg gikk på skole på Holmlia, men nå når jeg har begynt på videregående i en annen bydel, så har jeg skjønt at det ikke er så greit allikevel.”  Fra profesjonelle, flerkulturelle skuespillere har vi også fått mange henvendelser. De er sultne på komplekse roller. De forteller om at de så ofte blir castet som gangster, bad-guy eller offer. Vi har også fått positive tilbakemeldinger fra internasjonalt anerkjente skuespillere som sier ”Endelig en rolle som ikke er stereotyp!”

Romsås

Større bevissthet

Mediene oversvømmes av negativ omtale av drabantbyene. Dette gjør at folk som ikke kjenner miljøet, kan få preget sin oppfatning. De som kommer fra Oslo Øst er lei av å bli stigmatisert. Som filmskapere har vi en mulighet til å vise et annet narrativ, nemlig samholdet, varmen, kjærligheten, det morsomme, rare, absurde, det herlige. Og, som ungdommene vi har møtt gjennom castingprosessen fremhever som det mest positive ved stedet der de bor: det interessante og stimulerende ved et flerkulturelt miljø.

Norge i 2018 er ikke likt som for 30 år siden, og det er på tide at det også synes enda bedre i filmene og TV-seriene vi lager. Viktigere enn noensinne er det å skildre det mangfoldige norske samfunnet på film med kjærlighet og varme. For film kan være et viktig verktøy i utviklingen av et mer tolerant samfunn. La oss for alvor begynne å bryte noen fordommer, øke folks bevissthet og utvide horisonten omkring de stereotype oppfatningene om hvem «vi» er.

Cecilie Aspenes, produsent (Misofilm). Hilde Susan Jægtnes, manusforfatter. Ingvild Søderlind, regissør

 

Sorry, comments are closed for this post.

MENY