I et innlegg på rushprint.no tar filmprodusent Nina Maria Barbosa Blad og forfatter Hans Petter Blad til orde for å øke andelen kvinner i norsk filmbransje. De understreker at det er viktig med kjønnsbalanse, og at dagens 40/60-fordeling er for defensivt – det er 50/50 som må til. Det er, slik forfatterne opplever det, ikke nok at filmbransjen kikker seg selv i kortene, nei, hele Stortinget bør komme seg på NFI-seminar i november og la seg seminere om den stadig tilbakevendende kjønnsproblematikken i filmbransjen.

Har ikke tanken streifet dem at mange kvinner utviser langt større fornuft enn menn nettopp ved ikke å ønske seg til filmbransjen?

Ja, det er spennende å være på festival med egen film. Ja, det er spennende å være med og realisere en fortelling som til dels er unik, egen og personlig (selv etter at NFI og investorene har tafset på ”barnet” ditt), men la oss lene oss over brønnkanten og se hva som egentlig skjuler seg i dypet av denne ønskebrønnen. Å realisere noe severdig tar flere år, og disse årene er fylt av arbeidsdager, og en arbeidsdag i den norske filmbransjen er ikke noe særlig å trakte etter, verken for menn – eller kvinner.

Hvorfor?

Fordi, hvis man er i en av nøkkelposisjonene, dvs. som produsent, regissør eller manusforfatter, så tjener man latterlig dårlig i forhold til den arbeidsinnsats som må til for å få stablet en severdig film på beina. Send gjerne et postkort fra filmsettet til familien din. Sjansene er store for at de får lest kortet før de hører deg si de samme ordene. Glem barna dine. Glem å hente i barnehagen. Men glem ikke kjæresten din, for den kjærlighet og trøst han eller hun kan gi når du vender hjem fra en krigssone som er kjennetegnet av mye ego, varierende talent og enda mindre penger (en eksplosiv kombinasjon), utgjør en viktig forskjell: nemlig at du fremdeles har en fot i den virkelige verden hvor lavt blodtrykk er normen, og ikke en mangelvare.

Harald Zwart sa på filmsettet en gang, jeg var der: ”Filmarbeidere er en egen rase”. De er det. De trives med uryddige arbeidsforhold, dype hierarkiske strukturer hvor de fleste er over deg – og uttrykker det (her er det åpenbare fordeler med å være i nøkkelposisjon). Spør deg selv: vil du trives i et slikt miljø? Det er som i militæret. Det er som på 1950-tallet en gang til. Ære være de kvinner som ser det, og velger det vekk.

Ja, så finnes det selvsagt 20-30 regissører og produsenter der ute (vi snakker fremdeles filmbransjen, ikke tv) som fikk seg et fint hus, fikk betalt regningene, gå løperne, og kanskje til og med fikk henta ungene når det det var deres tur i partallsuka, men vær så snill –  ikke utdann hundrevis unge kvinner, eller menn, for å sende dem inn i en filmbransje som har intet økonomisk grunnlag for å kunne engasjere dem, med den følgen at enda flere filmutdannede tar seg jobb i norske omsorgsboliger som miljøarbeidere, eller som lærervikarer i film uten pedagogisk utdannelse, eller fortsetter som evige søknadsskrivere til NFI, Kulturrådet eller regionsfondene for film, de som drysser kun hundrelapper til kvinner som trodde de gjorde noe riktig da de kvoterte seg inn en bransje som Erlend Loe, i en av hans mest spisse formuleringer noensinne, kalte for en ”drittbransje”.

Men det lages da kunst! Nei, det gjør ikke det. Det finnes få filmer som kan legitimere, eller være i nærheten av en eksistensberettigelse for en filmbransje som har stress og underkastelse som sin foretrukne arbeidsform. Vi kan tidvis se mot Joachim Trier og filmene hans og tenke – der, der var det skapt noe ut av NFI-millionene, de knuste drømmene, prolapsene, den dårlige settkaffen, prod. ass´enes jagede blikk og de narsissistiske tildragelsene, men mest av alt: frykten for å være usynlig.

Så derfor sies det til kvinnene: vær ikke usynlige lenger! Gå inn i filmbransjen og gjør dere gjeldende – bli sett! Jeg sier dere, gjør det ikke. Bransjen vil dere ikke vel. Den vil presse mest mulig ut av dere for minst mulig penger. Produsenten vil ha deg til å løpe, regissøren vil fortelle deg i hvilken retning, og manusforfatteren vil stå til siden under opptakene og lure på om dette filmprosjektet i det hele tatt var en særlig god idé. Det finnes ikke den regissør som ikke er villig til å ofre hele eller deler av staben sin for å få realisert visjonen sin (og skal du få jobb neste gang bør du nok legge deg på alteret du også). Men mest av alt vil han eller hun ofre seg selv. Hvorfor da ikke gjøre som kjæresten din som beholdt sin likevekt, sin faste månedslønn, sin gode helse, og kanskje også deg – i den tro at når innspillingen var over så ville han eller hun endelig få deg tilbake?

Dette ser kullsvart ut, men vi som har jobbet i filmbransjen vet at det finnes lyspunkter, at ting tidvis fungerer. Vi er mennesker, plassér oss hvor som helst, og vi kan skape poesi ut fra de vanskeligste forhold. Det var også kjærlighet i skyttergravene, og det er faktisk kjærlighet på noen filmsett her i landet.

Allikevel, her er fortellingen jeg oftest hører når jeg snakker med venner og kjente i filmbransjen, den går som dette: ”Finansieringen var i orden, alt var klart, men så var det noen investorer som trakk seg i siste liten – filmen blir ikke noe av”. Skuffelsen står ripet inn i ansiktet, vennen fortsetter: ”Må starte fra scratch med helt nytt prosjekt. 3 år rett i dass”. Det er da jeg kan prise meg som en av de få heldige på jord, som bor i en velferdsstat (at det er lite og andedam-aktig her er jeg plutselig rask med å tilgi), som slipper å være en del av den norske filmbransjen. Norske kvinner er også blant de få heldige på jord, nettopp fordi det er nok arbeidsplasser og velferd her til at man kan velge å ikke arbeide i filmbransjen, bare fordi man trengte pengene.

Så hvordan kan filmbransjen faktisk gjøres om til en mer attraktiv arbeidsplass, et sted hvor arbeidsmiljøloven praktiseres i sin helhet, og de autoritære produsentene katapulteres ut fra et mentalt 50-tall og inn i dagens virkelighet? Forslag: skap en studiobasert filmbransje etter amerikansk modell hvor filmstudioet er som en bedrift å regne med kontinuerlig produksjon og med fast ansatte i stab og nøkkelposisjoner. Dette profesjonaliserer alle ledd i filmproduksjonen, skaper forutsigbarhet og vil kanskje også på ledernivå generere de virkelig gode kreftene, men kun hvis investeringsviljen fra det private er stor nok til å bekoste en slik ekspertise.

Men det er den dessverre ikke.

Dette fordi inntektsgrunnlaget ikke er tilstede; publikumsmassen for liten, og tiggerbrevene til NFI er ren tombola, som over tid vil være en uutholdelig situasjon for en voksen, profesjonell aktør. Forslaget mitt koster for mye penger, og de midlene vil ikke kunne la seg oppdrive i et filmlandskap som begrenser seg til et norsk publikum, rett og slett fordi markedet er for lite. Kun produksjoner rettet mot et internasjonalt marked, som ikke begrenser seg til filmpriser på festivaler, men som støtter seg på private investorer for å finansiere filmprosjektene sine som eneste mulighet – med de krav til kommersiell gjennomslagskraft filmprosjektet må ha for å ha tilstrekkelige inntjeningsmuligheter – vil ha livets rett. Da snakker vi om gode, men strømlinjeformede produksjoner som Max Manus, Hodejegeren og Kon-Tiki.

Jeg tenker på vennene mine i filmbransjen som falt ned i brønnen, og klarte aldri helt å komme seg opp igjen, de med filmskoleutdannelse fra Lillehammer. Kanskje var de en av de 90 prosent av førstegangsregissørene som aldri fikk lage film mer enn én gang, eller, hvis du ikke er blant de 10 prosent heldige som fikk laget spillefilmen din, har fått tilværelsen redusert til å skrive tiggerbrev til Konsulentene for å få dem til å like filmen du ennå ikke har laget, samtidig som du jobber som miljøarbeider for å få tingene til å gå rundt.

Allikevel velger noen å jobbe i filmbransjen. Gjør det du også, hvis du mener at det er et kall, at det å mekke movies er den eneste måten å være i verden på, som deltager i undertrykkende hierarkistrukturer, hvor nettopp du, visjonæren og skaperen av hittil ukjente verdener, er øverst i næringskjeden. Føler du deg fylt av den hellige ånd, og vil spre nettopp ditt budskap til en intetanende, tacospisende befolkning, så kaller jeg det en form for kunstnerisk besettelse, og som kunstneren vet: andre hensyn må vike. Du gjør det fordi du ikke kan noe annet, men film kan du lage – kanskje, og i den muligheten ligger alt, suksess eller et liv i ruiner – men selg det ikke inn som en normalitet, under feminismens vaiende banner.

At så mange kvinner velger å ikke jobbe i filmbransjen, tolker jeg som et uttrykk for kvinners velutviklede vurderingsevne, nemlig om hva som kan danne grunnlaget for et godt liv innen jobb, karriere, økonomi, varige profesjonsfellesskap og personlig utvikling, hvorav intet av det nevnte er å finne, ja du gjettet det – i den norske filmbransjen.

Eric Robert Magnusson, lektor i norsk, film og drama