Kan mennesker som bryr seg om hverandre bli god komedie? Eller er det morsommere når det gnisser litt? Vi fortsetter å bade i gode tv-serier fra barselpermisjonssofaen.

Denne høsten byr på energisk stoner-komikk i Broad City, en serie som går rett inn i spørsmålet om hva det vil si å være god i The Good Place, og brysk britisk landsbyhumor i Back.

Yas kween!

Tidligere denne måneden startet fjerde sesong av Broad City. Det begynte som en webserie, før skuespillerne, forfatterne og serieskaperne Abbi Jacobson og Ilana Glazer fikk Amy Poehler med som produsent. Da serien begynte å gå på Comedy Central ble den raskt kritikerrost og populær, og blant annet omtalt som en bra-mance og som Laverne and Shirley møter Louie.

Det som startet som en litt rølpete hasjkomedie om jenter som turte å være litt møkkete og ekle, viste seg raskt å ha mer å by på. Her er overraskende fyldige karakterer med herlig spesifikke, kvikke replikker du ikke har hørt hundre ganger før. («Do you ever get hair from your head stuck in your butt crack in the shower?»)

Four-and-three-and-two-and oe-one

Broad City er en anarkistisk miks av stiler og humortradisjoner. De kombinerer det moderne estetiske uttrykket, twentysomethings i hipsterbefolkede New York, kjappe replikkvekslinger og en bråte populærkulturelle referanser, med det mer gammeldagse. Her er klassiske sitcom-plot med forviklinger og misforståelser, hvor de uredd mikser inn fysisk humor på grensen til det vaudevillske.

Plot som i andres hender lett kunne blitt plumpe blir i Broad City herlig dagligdagse fordi karakterene virker så helstøpte.

Som når Ilana fester en diger sykkellås rundt livet og mister nøkkelen. Og etter en serie forviklinger som kulminer i at de blir kastet ut av en kunstutstilling, blir sykkellåsen – og Ilana – dratt mot et gigantisk magnetisk skrotum. Abbi må hale henne løs, mens kunsteliten brøler at de skal komme seg ut.

Abbi og Ilana er på mange måter et klassisk humorradarpar, med den forsiktige og veloppdragne (Abbi), og den impulsive og kaotiske (Ilana). Men noe av det som holder serien interessant er hvordan de hele tiden utfordrer rollefordelingen. Abbi får lov å ha kaotiske, uansvarlige trekk og Ilana får være mer emosjonell og ansvarlig innimellom. Resultatet er karakterer som vokser med serien og bare blir mer spesifikke og mangefasetterte for hver sesong.

Dermed blir det også et mye mer troverdig vennskap. Abbi og Ilana støtter hverandre uansett hva, og konflikten ligger aldri mellom dem. Det er dem mot verden.

Folk som bryr seg om hverandre

«This is just personal preference, but I find the world so tumultuous and hardscrabble and generally terrifying that I will never tire of stories about people caring for each other, and doing nice things for each other, and in a very basic way trying to make each other feel less alone on Earth.»

Slik forklarer Michael Schur sin humorfilosofi i intervjuboka Poking a Dead Frog: Conversations with Today’s Top Comedy Writers av Mike Sacks. Filosofien har gjennomsyret alle seriene Schur har jobbet på: The Office, Parks and Recreations og Brooklyn Nine-Nine. Serier om folk som vil hverandre godt, som bryr seg om sine venner og kolleger. Folk du har lyst til å henge med uke etter uke.

I hans nye serie The Good Place (andresesong startet denne uka på NBC) utfordrer han dette tankesettet. Serien kretser rundt Elanor (Kristen Bell) som er et av de verste menneskene på jord. Hun lytter aldri til andre og tenker kun på seg selv. Hun har vært et bemerkelsesverdig dårlig menneske. Når hun dør, våkner hun likevel opp i the good place, hvor en smilende Ted Danson ønsker henne velkommen.

Elanor innser fort at det har skjedd en feil. Hun har fått en annen kvinnes plass, og må kjempe for å beholde den.

Moralfilosofi

Serien kan ved første øyekast virke noe sukkersøt, hvor pene mennesker går rundt i paradis, og ingen får til å banne. Men Schur lykkes godt i å balansere det søte med en dose av tilværelsens uutholdelige tomhet. Her er en komiserie satt til en verden som i utgangspunktet skal være fri for konflikt. Men Eleanor er nok til å sette hele utopien i ubalanse.

Resultatet er en fascinerende serie som klarer å lage stor humor av svevende spørsmål som Hva er godhet? og Teller det som godhet hvis du gjør det for å fremstå som god?

For ikke å snakke om at Schur klarer kunststykket å gjøre noe morsomt med ex.phil.-pensum. Selv om Elanor ber Chidi (William Jackson Harper) lære henne moralfilosofi så hun skal klare å ta den riktige avgjørelsen, går hun raskt lei. «Who died and left Aristotle in charge of ethics?», utbryter hun i en episode. Chidi peker på tavla hvor han med store bokstaver har listet opp Sokrates, Platon og Aristoteles, ser på henne, og sier oppgitt: «PLATO.».

Back

Til sist: denne høsten byr også på et gjensyn med David Mitchell og Robert Webb. Duoen spilte i ni gnistrende sesonger av Peep Show (2003–2015), hvorav de tre første sesongene i skrivende stund ligger på Netflix. Nå er de tilbake med Back.

Back har et klassisk premiss. Far dør, familien samles for å ta farvel. Den samvittighetsfulle Stephen (David Mitchell) vil ta over puben faren drev i den lille landsbyen. Og forbedre den med campingvogner.

Inn i dette kommer den sjarmerende lystløgneren Andrew (Robert Webb). Han oppfører seg som den fortapte sønnen som har vendt hjem, til tross for at han bare bodde hos familien en kort periode som fosterbarn. Stephen husker ikke fyren i det hele tatt, og er den eneste som ikke lar seg sjarmere av denne overfamiliære dotten. Sammen er de olje og vann.

Britisk småbykomikk

Med en generisk liten landsby som kulisse, og med Stephens sporadiske flashbacks til barndommen, kan den sies å slekte på fabelaktige Moone Boy av Chris O’Dowd og Nick Murphy. Den minner også litt om hjertevarme Kingdom, hvor Stephen Fry spilte advokat for de mange eksentriske typene i Norfolk. (Og han på et tidspunkt forsøker å snakke norsk).

Det er ikke like mye snert over Back som Peep Show, men den herlige dynamikken mellom Mitchell og Webbs karakterer er kopiert med flott effekt. Og vi kan se på Mitchells stiff upper lip og løpende sarkastiske kommentarer satt opp mot Webbs guttete og uansvarlige fremtoning til kuene kommer hjem.

Anders Fagerholt er manusforfatter, utdannet ved Den norske filmskolen. Han har blant annet skrevet manus til den prisbelønte El Clasico. Marte Stapnes er frilansjournalist for Rushprint, og jobber i Universitetsforlaget. De er tilfeldigvis også gift og har akkurat fått sitt første barn. Med all fritiden de naivt ser for seg de vil få i permisjon, vil de skrive om tv-serier for Rushprint.