Veien til Amanda: Løvekvinnen

Veien til Amanda: Løvekvinnen

– Vi måtte kunne oppfatte mennesket bak masken, det var viktig å ikke ha begrensninger på hvor tett vi kunne gå, forteller regissør Vibeke Idsøe om «Løvekvinnen». Filmen er nominert til en Amanda for beste scenografi/produksjonsdesign.

– Eva blir født med et dramatisk annerledes utseende som gjør at hun opplever isolasjon, men hun ser ikke seg selv som et offer. Hun har en egen overlevelsesevne på tross av all motstanden hun får, sier manusforfatter og regissør Vibeke Idsøe.

I 2006 kom Løvekvinnen av Erik Fosnes Hansen, om Eva som blir født med gule, silkemyke hår over hele kroppen. I moderne tid ville dette få diagnosen hypertrikose, men Eva kommer til verden i 1912. Hennes far, stasjonsmester Arctander, mener det er best at hun gjemmes bort. Men det er vanskelig å skjule en sensasjon.

Idsøe kjente Fosnes Hansen fra før, og fulgte den gode mottagelsen boken fikk. Først mange år senere følte hun at tiden var inne for å lage film av historien. Det var særlig Evas annerledeshet hun mente var godt menneskeliggjort i boken, i tillegg til de visuelle mulighetene hårveksten ga.

Men skulle Løvekvinnen bli film, måtte de forsikre seg om at jenta dekket av hår ville bli filmatisk troverdig.

Øynene bak masken

– Vi testet mye. Vi måtte kunne oppfatte mennesket bak masken, sier Idsøe.

Det måtte være en bevegelighet i sminken, og skuespillet måtte kunne foregå i kamera, ikke som digital animasjon i etterarbeidet.

– Det var viktig å ikke ha begrensninger på hvor tett vi kunne gå, da tror jeg ikke vi kunne fortalt den nære historien. Og for karakteren Eva er dette en maske som er permanent. Hun føler at hun ikke har et ordentlig ansikt. Det måtte det være mulig for en skuespiller å uttrykke.

I castingprosessen lette de derfor etter gode skuespillere som kunne kommunisere godt med øynene. Fordi vi følger Eva Actander fra barn til ung kvinne, spilles hun av tre ulike skuespillere; Aurora Lindseth-Løkka spiller Eva som syvåring, Mathilde T.H. Storm som fjortenåring, og Ida Ursin-Holm spiller Eva når hun blir 24.

I jakten på noen som kunne gjøre Evas hår, fant Idsøe irske Conor O’Sullivan, som jobber med sminke og spesialeffekter. Han har blant annet mottatt to Oscar-nominasjoner for sitt arbeid med The Dark Knight og Saving Private Ryan, og tre Emmy-nominasjoner for sitt arbeid på Game of Thrones.

– Han har jobbet på store prosjekter, men de har ikke nødvendigvis vært nærportrett av mennesker. Det falt han for i denne fortellingen.

O’Sullivan testet blant annet mye på datteren sin før de fant frem til hvor langt håret på kroppen burde være, og hvor tett hårstråene skulle sitte.

Epokens visuelle særegenhet

Filmen er fotografert av Dan Laustsen, som blant annet har skutt Crimson Peak, og klærne er skapt av kostymedesigner Frauke Firl som satte seg inn i norske stasjonsuniformer, og norsk klesstil på begynnelsen av 1900-tallet.

– Jeg ville lage et menneskelig drama, og for å fortelle noe nært var det viktig at vi kunne gå tett på. Men samtidig ville jeg lage dette til stor film, sier Idsøe.

– Det er en spennende, visuell epoke. Denne togstasjonen som de bor på, for eksempel. Det lå så mye arbeid i slike stasjonsbygninger. Før i tiden var det særlig kirken og togstasjonen i en liten bygd som var veldig forseggjort. Bygningene sa noe om hvilken posisjon disse stedene hadde i samfunnet.

Stasjonen de benytter i filmen er basert på et design fra Otta, hvor interiørene er bygget i studio. I tillegg fikk filmen en del støtte fra Tyskland, hvor premisset var at pengene måtte brukes i området hvor støtten kom fra.

Idsøe gir produksjonsdesigner Karl Júliússon mye av æren for å finne frem til locations i Tyskland som så norske ut.

– Tjernet de bader i ser ut som det er omgitt av norsk vegetasjon, men ligger i Nord-Tyskland, for eksempel.

Å finne trebygninger som ser norske ut i Tyskland viste seg derimot vanskelig, så de gjorde blant annet noen opptak på Lillehammer, og skolebygningen fant de på Norsk folkemuseum på Bygdøy.

 – Mens jeg jobbet med filmen leser jeg mange fagbøker – intervjuer med kostymedesignere, bøker om produksjonsdesign, intervjuer med ledende fagfolk innenfor alle funksjoner. Det er inspirerende, forteller Idsøe.

Hun mener en av måtene hun har utviklet seg som regissør, er at hun er blitt flinkere til å ta vare på de opprinnelige intensjonene i prosjektet.

– Det er utrolig små nyanser som skal til for å ødelegge intensjonen i en scene. Der har jeg vært beinhard. Vi har brukt fire år på denne filmen. Og når du kommer så langt må du virkelig sørge for at du ikke snubler. Jeg er opptatt av at det skal bli som jeg har tenkt, og at vi lager den historien vi har solgt inn til folk underveis, sier hun.

Karl Júliússon er nominert til en Amanda for beste produksjonsdesign for sin innsats i Løvekvinnen.

Dette er en nedkortet versjon av et intervju som tidligere er publisert i papirutgaven.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Veien til Amanda: Løvekvinnen

Veien til Amanda: Løvekvinnen

– Vi måtte kunne oppfatte mennesket bak masken, det var viktig å ikke ha begrensninger på hvor tett vi kunne gå, forteller regissør Vibeke Idsøe om «Løvekvinnen». Filmen er nominert til en Amanda for beste scenografi/produksjonsdesign.

– Eva blir født med et dramatisk annerledes utseende som gjør at hun opplever isolasjon, men hun ser ikke seg selv som et offer. Hun har en egen overlevelsesevne på tross av all motstanden hun får, sier manusforfatter og regissør Vibeke Idsøe.

I 2006 kom Løvekvinnen av Erik Fosnes Hansen, om Eva som blir født med gule, silkemyke hår over hele kroppen. I moderne tid ville dette få diagnosen hypertrikose, men Eva kommer til verden i 1912. Hennes far, stasjonsmester Arctander, mener det er best at hun gjemmes bort. Men det er vanskelig å skjule en sensasjon.

Idsøe kjente Fosnes Hansen fra før, og fulgte den gode mottagelsen boken fikk. Først mange år senere følte hun at tiden var inne for å lage film av historien. Det var særlig Evas annerledeshet hun mente var godt menneskeliggjort i boken, i tillegg til de visuelle mulighetene hårveksten ga.

Men skulle Løvekvinnen bli film, måtte de forsikre seg om at jenta dekket av hår ville bli filmatisk troverdig.

Øynene bak masken

– Vi testet mye. Vi måtte kunne oppfatte mennesket bak masken, sier Idsøe.

Det måtte være en bevegelighet i sminken, og skuespillet måtte kunne foregå i kamera, ikke som digital animasjon i etterarbeidet.

– Det var viktig å ikke ha begrensninger på hvor tett vi kunne gå, da tror jeg ikke vi kunne fortalt den nære historien. Og for karakteren Eva er dette en maske som er permanent. Hun føler at hun ikke har et ordentlig ansikt. Det måtte det være mulig for en skuespiller å uttrykke.

I castingprosessen lette de derfor etter gode skuespillere som kunne kommunisere godt med øynene. Fordi vi følger Eva Actander fra barn til ung kvinne, spilles hun av tre ulike skuespillere; Aurora Lindseth-Løkka spiller Eva som syvåring, Mathilde T.H. Storm som fjortenåring, og Ida Ursin-Holm spiller Eva når hun blir 24.

I jakten på noen som kunne gjøre Evas hår, fant Idsøe irske Conor O’Sullivan, som jobber med sminke og spesialeffekter. Han har blant annet mottatt to Oscar-nominasjoner for sitt arbeid med The Dark Knight og Saving Private Ryan, og tre Emmy-nominasjoner for sitt arbeid på Game of Thrones.

– Han har jobbet på store prosjekter, men de har ikke nødvendigvis vært nærportrett av mennesker. Det falt han for i denne fortellingen.

O’Sullivan testet blant annet mye på datteren sin før de fant frem til hvor langt håret på kroppen burde være, og hvor tett hårstråene skulle sitte.

Epokens visuelle særegenhet

Filmen er fotografert av Dan Laustsen, som blant annet har skutt Crimson Peak, og klærne er skapt av kostymedesigner Frauke Firl som satte seg inn i norske stasjonsuniformer, og norsk klesstil på begynnelsen av 1900-tallet.

– Jeg ville lage et menneskelig drama, og for å fortelle noe nært var det viktig at vi kunne gå tett på. Men samtidig ville jeg lage dette til stor film, sier Idsøe.

– Det er en spennende, visuell epoke. Denne togstasjonen som de bor på, for eksempel. Det lå så mye arbeid i slike stasjonsbygninger. Før i tiden var det særlig kirken og togstasjonen i en liten bygd som var veldig forseggjort. Bygningene sa noe om hvilken posisjon disse stedene hadde i samfunnet.

Stasjonen de benytter i filmen er basert på et design fra Otta, hvor interiørene er bygget i studio. I tillegg fikk filmen en del støtte fra Tyskland, hvor premisset var at pengene måtte brukes i området hvor støtten kom fra.

Idsøe gir produksjonsdesigner Karl Júliússon mye av æren for å finne frem til locations i Tyskland som så norske ut.

– Tjernet de bader i ser ut som det er omgitt av norsk vegetasjon, men ligger i Nord-Tyskland, for eksempel.

Å finne trebygninger som ser norske ut i Tyskland viste seg derimot vanskelig, så de gjorde blant annet noen opptak på Lillehammer, og skolebygningen fant de på Norsk folkemuseum på Bygdøy.

 – Mens jeg jobbet med filmen leser jeg mange fagbøker – intervjuer med kostymedesignere, bøker om produksjonsdesign, intervjuer med ledende fagfolk innenfor alle funksjoner. Det er inspirerende, forteller Idsøe.

Hun mener en av måtene hun har utviklet seg som regissør, er at hun er blitt flinkere til å ta vare på de opprinnelige intensjonene i prosjektet.

– Det er utrolig små nyanser som skal til for å ødelegge intensjonen i en scene. Der har jeg vært beinhard. Vi har brukt fire år på denne filmen. Og når du kommer så langt må du virkelig sørge for at du ikke snubler. Jeg er opptatt av at det skal bli som jeg har tenkt, og at vi lager den historien vi har solgt inn til folk underveis, sier hun.

Karl Júliússon er nominert til en Amanda for beste produksjonsdesign for sin innsats i Løvekvinnen.

Dette er en nedkortet versjon av et intervju som tidligere er publisert i papirutgaven.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY