Anders Fagerholt og Marte Stapnes fortsetter fra sin barselpermisjon å utforske tv-seriens gullalder. Med utgangspunkt i den nye sesongen av «Rick and Morty» spør de: vil vi nå bli humørløse foreldre som plutselig forakter alt som lukter av drøy humor?
Morty peker ned på sin egen grav i hagen. Med spinkel stemme forklarer han at bestefar Rick og han ødela verden. Da de ikke klarte å reparere den, reiste de til en parallell dimensjon. De valgte en dimensjon hvor Rick og Morty var døde, begravet sine egne kropper og tok over deres liv. Så nå må de hver morgen spise frokost noen meter unna sine egne råtnende lik.
Slik går det når bestefar er en gal vitenskapsmann og du er en karakter i en animasjonsserie av mørkeste, men ypperste sort.
Som lesere av spalten vår har sett: den er fundert på det frekke premisset at barselpermisjon gir plenty av tid til å se tv-serier. Vel, nå er babyen her, og som alle spedbarnsforeldre har vi to bekymringer. Tar vi nok identiske bilder av den sovende babyen vår? Og vil vi nå bli humørløse foreldre som plutselig forakter alt som lukter av drøy humor?
For å teste sistnevnte bekymring har vi satt oss ned med Rick and Morty.
Wubba lubba dub-dub
Serien, som går på kanalen Adult Swim, begynte denne uka sin tredje sesong. Fra starten av har vi fulgt Rick, vitenskapsmann, alkoholiker og «universets smarteste person» på hans science fiction-eventyr med barnebarnet, den nevrotiske tenåringen Morty.
Her parodieres «ung gutt på eventyr med gal vitenskapsmann»-tropet, slik vi kjenner det fra Back to the Future’s Doc og Marty (eller Doktor Proktor for å dra et norsk eksempel). Men i dette tilfellet er vitenskapsmannen en nihilistisk egoist som ikke er redd for å sette sitt eget barnebarn i livsfare om og om igjen.
Rick er en belastning for alle rundt seg, og en klar nemesis for far i familien, tøffelen Jerry. Det eneste som gjør at Rick får bli i huset er hans datter Beth. Hun frykter faren skal forlate henne igjen, slik han gjorde i barndommen hennes. Noe Rick vet å utnytte.
Serien mikser innfløkte science fiction-parodier med dysfunksjonelt familieliv, og et hesblesende antall referanser. Rick and Morty føyer seg inn i rekka av serier som VEEP, Arrested Development og Bob’s Burgers som, slik Marte har skrevet om for Rushprint tidligere, har så mange easter eggs, referanser og mulig diskusjonsmateriale at de virker skreddersydd for å konsumeres og diskuteres på nett.
Harmons verden
En kilde til de mange innsidevitsene er serieskaperne selv: Justin Roiland og Dan Harmon, som begge falt i popkultur-gryta som barn.
Roiland fikk sitt gjennombrudd i Harmons Channel 101, en slags filmfestival hvor folk konkurrerer med piloter til webserier. Roiland hadde her suksess med serien House of Cosbys (2005), en sitcom om et hus fullt av Bill Cosby-kloner. Serien fikk en brå slutt da Bill Cosby truet med søksmål. (Hele serien ligger på youtube).
Roiland hadde også en Channel 101-forløper til Rick and Morty, hvor han gjorde enda mindre innsats for å skjule inspirasjonen fra Back to the Future, med The Real animated adventures of Doc and Marthi (2006).
Harmon er tidligere kjent for den like referanserike komiserien Community. Han har de siste årene blitt en merkevare i seg selv, med egen podcast, Harmontown, og to webserier: rollespill-serien Harmonquest og tidsreisekomedien Great Minds with Dan Harmon.
Han er et typisk eksempel på en moderne innholdsleverandør, hvor hans personlighet og tilstedeværelse på nett er en sentral del av pakken for fansen. Jo mer man vet om opphavet, jo flere poenger er det mulig å plukke opp i det de lager.
Han ble for eksempel beryktet for sin vanskelige personlighet da han som Community-showrunner havnet i en feide med Chevy Chase og klarte å få sparken fra programmet han selv skapte, for så en sesong senere å bli hyret inn igjen etter press fra fansen – som selvsagt er å finne som en lynrask visuell vits i en Rick and Morty-episode.
Sentimental misantropi
Det som gjør Rick and Morty til en herlig forfriskende serie er humoren som er godt plantet i krysningspunktet mellom veldig smart og veldig dum. Rick er universets smarteste person, men han er også en siklende, rapende alkoholiker med en forkjærlighet for prompehumor.
Og seriens «will they or won’t they» er i dette tilfellet: Bryr Rick seg i det hele tatt om Morty og de andre familiemedlemmene han drasser med på interdimensjonale raid? Eller er han bare ute etter å utnytte dem for alt de er verdt? Serien nekter å konkludere, men gir sporadiske varme familieøyeblikk som kjapt viser seg å være en vits de også.
Rick and Morty gir et forstyrrende blikk inn i serieskapernes sinn, som i episoden «Total Rickall» fra sesong 2. En romvesenparasitt formerer seg i huset. Parasittene tar form av mer og mer kuriøse familiemedlemmer og venner, og de blir fler og fler. Parasittene gir de ekte familiemedlemmene falske minner, slik at de tror de har kjent hver og en av dem i årevis.
Rick kjemper en tapende kamp for å avsløre parasittene helt til det viser seg at de bare planter gode minner. Løsningen for å bli kvitt dem er dermed helt i tråd med det misantropiske verdensbildet i Rick and Morty: Ekte familie er de du har dårlige minner om.
Så langt der nede, under raping, sikling og en smakløs bestefar, har serien et hjerte. Og dette bankende hjertet kommer så vidt til syne når Rick og Morty berører menneskets mest grunnleggende frykt: Hva gjør du når verden ikke har noen mening og ingenting betyr noe? Som Morty sier til søstra Summer, etter å ha fortalt henne om sitt eget lik som ligger i hagen og råtner:
«Nobody exists on purpose. Nobody belongs anywhere. Everybody’s gonna die. Come watch TV.» En edruelig tanke – særlig for trøtte spedbarnsforeldre.
Sesong 1 og 2 av Rick and Morty ligger på Netflix. Sesong 3 startet på Adult Swim denne uka.
Anders Fagerholt er manusforfatter, utdannet ved Den norske filmskolen. Han har blant annet skrevet manus til den prisbelønte El Clasico. Marte Stapnes er frilansjournalist for Rushprint, og jobber i Universitetsforlaget. De er tilfeldigvis også gift og har akkurat fått sitt første barn. Med all fritiden de naivt ser for seg de vil få i permisjon, vil de skrive om tv-serier for Rushprint.
Anders Fagerholt og Marte Stapnes fortsetter fra sin barselpermisjon å utforske tv-seriens gullalder. Med utgangspunkt i den nye sesongen av «Rick and Morty» spør de: vil vi nå bli humørløse foreldre som plutselig forakter alt som lukter av drøy humor?
Morty peker ned på sin egen grav i hagen. Med spinkel stemme forklarer han at bestefar Rick og han ødela verden. Da de ikke klarte å reparere den, reiste de til en parallell dimensjon. De valgte en dimensjon hvor Rick og Morty var døde, begravet sine egne kropper og tok over deres liv. Så nå må de hver morgen spise frokost noen meter unna sine egne råtnende lik.
Slik går det når bestefar er en gal vitenskapsmann og du er en karakter i en animasjonsserie av mørkeste, men ypperste sort.
Som lesere av spalten vår har sett: den er fundert på det frekke premisset at barselpermisjon gir plenty av tid til å se tv-serier. Vel, nå er babyen her, og som alle spedbarnsforeldre har vi to bekymringer. Tar vi nok identiske bilder av den sovende babyen vår? Og vil vi nå bli humørløse foreldre som plutselig forakter alt som lukter av drøy humor?
For å teste sistnevnte bekymring har vi satt oss ned med Rick and Morty.
Wubba lubba dub-dub
Serien, som går på kanalen Adult Swim, begynte denne uka sin tredje sesong. Fra starten av har vi fulgt Rick, vitenskapsmann, alkoholiker og «universets smarteste person» på hans science fiction-eventyr med barnebarnet, den nevrotiske tenåringen Morty.
Her parodieres «ung gutt på eventyr med gal vitenskapsmann»-tropet, slik vi kjenner det fra Back to the Future’s Doc og Marty (eller Doktor Proktor for å dra et norsk eksempel). Men i dette tilfellet er vitenskapsmannen en nihilistisk egoist som ikke er redd for å sette sitt eget barnebarn i livsfare om og om igjen.
Rick er en belastning for alle rundt seg, og en klar nemesis for far i familien, tøffelen Jerry. Det eneste som gjør at Rick får bli i huset er hans datter Beth. Hun frykter faren skal forlate henne igjen, slik han gjorde i barndommen hennes. Noe Rick vet å utnytte.
Serien mikser innfløkte science fiction-parodier med dysfunksjonelt familieliv, og et hesblesende antall referanser. Rick and Morty føyer seg inn i rekka av serier som VEEP, Arrested Development og Bob’s Burgers som, slik Marte har skrevet om for Rushprint tidligere, har så mange easter eggs, referanser og mulig diskusjonsmateriale at de virker skreddersydd for å konsumeres og diskuteres på nett.
Harmons verden
En kilde til de mange innsidevitsene er serieskaperne selv: Justin Roiland og Dan Harmon, som begge falt i popkultur-gryta som barn.
Roiland fikk sitt gjennombrudd i Harmons Channel 101, en slags filmfestival hvor folk konkurrerer med piloter til webserier. Roiland hadde her suksess med serien House of Cosbys (2005), en sitcom om et hus fullt av Bill Cosby-kloner. Serien fikk en brå slutt da Bill Cosby truet med søksmål. (Hele serien ligger på youtube).
Roiland hadde også en Channel 101-forløper til Rick and Morty, hvor han gjorde enda mindre innsats for å skjule inspirasjonen fra Back to the Future, med The Real animated adventures of Doc and Marthi (2006).
Harmon er tidligere kjent for den like referanserike komiserien Community. Han har de siste årene blitt en merkevare i seg selv, med egen podcast, Harmontown, og to webserier: rollespill-serien Harmonquest og tidsreisekomedien Great Minds with Dan Harmon.
Han er et typisk eksempel på en moderne innholdsleverandør, hvor hans personlighet og tilstedeværelse på nett er en sentral del av pakken for fansen. Jo mer man vet om opphavet, jo flere poenger er det mulig å plukke opp i det de lager.
Han ble for eksempel beryktet for sin vanskelige personlighet da han som Community-showrunner havnet i en feide med Chevy Chase og klarte å få sparken fra programmet han selv skapte, for så en sesong senere å bli hyret inn igjen etter press fra fansen – som selvsagt er å finne som en lynrask visuell vits i en Rick and Morty-episode.
Sentimental misantropi
Det som gjør Rick and Morty til en herlig forfriskende serie er humoren som er godt plantet i krysningspunktet mellom veldig smart og veldig dum. Rick er universets smarteste person, men han er også en siklende, rapende alkoholiker med en forkjærlighet for prompehumor.
Og seriens «will they or won’t they» er i dette tilfellet: Bryr Rick seg i det hele tatt om Morty og de andre familiemedlemmene han drasser med på interdimensjonale raid? Eller er han bare ute etter å utnytte dem for alt de er verdt? Serien nekter å konkludere, men gir sporadiske varme familieøyeblikk som kjapt viser seg å være en vits de også.
Rick and Morty gir et forstyrrende blikk inn i serieskapernes sinn, som i episoden «Total Rickall» fra sesong 2. En romvesenparasitt formerer seg i huset. Parasittene tar form av mer og mer kuriøse familiemedlemmer og venner, og de blir fler og fler. Parasittene gir de ekte familiemedlemmene falske minner, slik at de tror de har kjent hver og en av dem i årevis.
Rick kjemper en tapende kamp for å avsløre parasittene helt til det viser seg at de bare planter gode minner. Løsningen for å bli kvitt dem er dermed helt i tråd med det misantropiske verdensbildet i Rick and Morty: Ekte familie er de du har dårlige minner om.
Så langt der nede, under raping, sikling og en smakløs bestefar, har serien et hjerte. Og dette bankende hjertet kommer så vidt til syne når Rick og Morty berører menneskets mest grunnleggende frykt: Hva gjør du når verden ikke har noen mening og ingenting betyr noe? Som Morty sier til søstra Summer, etter å ha fortalt henne om sitt eget lik som ligger i hagen og råtner:
«Nobody exists on purpose. Nobody belongs anywhere. Everybody’s gonna die. Come watch TV.» En edruelig tanke – særlig for trøtte spedbarnsforeldre.
Sesong 1 og 2 av Rick and Morty ligger på Netflix. Sesong 3 startet på Adult Swim denne uka.
Anders Fagerholt er manusforfatter, utdannet ved Den norske filmskolen. Han har blant annet skrevet manus til den prisbelønte El Clasico. Marte Stapnes er frilansjournalist for Rushprint, og jobber i Universitetsforlaget. De er tilfeldigvis også gift og har akkurat fått sitt første barn. Med all fritiden de naivt ser for seg de vil få i permisjon, vil de skrive om tv-serier for Rushprint.
Legg igjen en kommentar