Fram til Amandaprisene deles ut i Haugesund presenterer vi alle de nominerte filmene. Denne gang er turen kommet til Dyrene i Hakkebakkeskogen som er nominert til følgende Amandapriser:

• Beste norske kinofilm: Regissør Rasmus A. Sivertsen og produsentene Ove Heiborg, Elisabeth Opdal og Eirik Smidesang Slåen for Qvisten Animasjon
• Beste barnefilm: Regissør Rasmus A. Sivertsen og produsentene Ove Heiborg, Elisabeth Opdal og Eirik Smidesang Slåen for Qvisten Animasjon
• Beste visuelle effekter: Álvaro Alonso Lomba
• Beste musikk: Gaute Storaas
• Beste lyddesign: Baard H. Ingebretsen og Tormod Ringnes

– Dette er første gangen jeg har laget en film hvor historien er satt, kunne Rasmus A. Sivertsen, regissør av Dyrene i Hakkebakkeskogen, fortelle Rushprint i et intervju før premieren i desember i fjor.

 – Jeg har laget andre filmer som har vært basert på noe, hvor vi har jobbet fritt med historiene, som Flåklypa-filmene, Pelle Politibil og Knutsen og Ludvigsen og den fæle Rasputin. Men da vi skulle lage Hakkebakkeskogen var det et poeng at det skulle være akkurat denne historien, og ikke noe annet.

Historien er såpass gjennomtestet og god, sier Sivertsen, at han ikke hadde noe ønske om å endre den.

– Jeg har i denne filmen i enda større grad fordypet meg i hvordan denne historien kan fortelles og lekt meg maksimalt innenfor kjente rammer.

Bjørn Egner, sønn av Thorbjørn Egner, har vært involvert manusmøter, og holdt litt i Sivertsen og manusforfatter Karsten Fullu om de underveis har foreslått å trekke historien eller karakterene for langt unna originalmaterialet.

Til grunn for historiearbeidet har filmskaperne lagt Egners bok (som gikk som hørespill på radio før den kom ut i bokform), og den noe modifiserte teaterforestillingen som ble fremført første gang i 1964, hvor Egner selv var instruktør og tegnet scenografien.

– I vårt arbeid med historien har vi dyttet rundt på sekvenser og gjort det hele mer filmatisk, sier Sivertsen.

– På teateret begynner de med reven som første karakter, mens vi starter med Klatremus som sier hei og tar oss med inn i universet. Og i filmen er det for eksempel en scene hvor Klatremus sniker seg ned i kjelleren til Ekorn-Jensen og tar mat. Klatremus som tyv er ikke med i teaterversjonen, men har alltid vært en del av boka.

Han synes det er særlig stas å kunne visualisere en del av historien som tidligere bare har skjedd off-screen.

– I teaterforestillingen blir den store sluttsekvensen hvor de redder vesle Brumlemann kun gjenfortalt av karakterene som opplever den. I vår film derimot, får publikum være med på hele redningen i en stor actionsekvens i siste akt.

Også i Hakkebakkeskogen ønsket Sivertsen å gi replikkene en naturlig fremtoning.

– For meg var det viktig at det ikke ble barneteater over replikkene. På film har vi mulighet for nærbilder, karakterene kan snakke lavt, hviske og være rolige og da ble det viktig med naturlig spill. Så har du karakterene mer ute i periferien hvor vi kan dra på litt ekstra, som Petter Pinnsvin og stabbursmusa.

Da de begynte arbeidet med å finne design for filmen tok de til å begynne med utgangspunkt i Egners illustrasjoner.

– Vi tegnet alle figurene slik de var i boka, men det opplevde vi at ble litt tamt for film. Derfor begynte vi heller å se på hva slags funksjon de ulike karakterene har i historien, og lot det være med å definere hvordan de burde se ut.

Bakergutten i boka er ikke tegnet klomsete, men rollen hans er jo å være litt klønete, bruker Sivertsen som eksempel, og da burde han jo også se litt klomsete ut i designet.

– Mens bakemester Harepus på sin side er ordentlig stram. Og Petter Pinnsvin ser ikke så skremmende ut i boka, men jobben hans er jo å skremme. Så da måtte det visuelle ved ham reflektere det.

Selv om karakteren er et stykke unna illustrasjonene i boka, har de forsøkt å beholde noe egnersk i designen: Måten Egner tegnet trær for eksempel, og skalaen for elementene, at bær og blomster er ekstra store sammenlignet med størrelsen på karakterene.

Tidlig i prosessen lagde de en kort pilot for å vise til Egner-familien, og sikre seg rettighetene. Der lå animasjonen tettere på de originale tegningene, og var dusere i fargene, mer retro, forteller Sivertsen.

– Piloten gjorde jobben, men den så litt gammeldags og syttitalls ut. Når vi skulle lage selve filmen, valgte vi å punche det ordentlig opp, og lage en sprakende opplevelse som reflekterer historien og energien som musikken har.

Dette er en nedkortet versjon av et intervju av Marte Stapnes som tidligere er publisert i papirutgaven