Dette er et nedkortet intervju som sto på trykk i desemberutgaven i fjor

Børning-regissør Hallvard Bræin har spennvidde som få. Som filmfotograf har han signert så forskjellige produksjoner som Trolljegeren og Liv & Ingmar, som regissør har han laget dokumentarer om ikonene Erik Bye og Håkon Bleken, samt den merkelige hybridfilmen Gatas Gynt med narkomane uteliggere som skuespillere. Og så har han laget verdens første film i 360-format, som distribueres som app. Hallvard Bræins produksjon er egnet til å imponere de aller fleste. Men ikke konsulentene på Norsk Filminstitutt, der får han gjerne avslag.

Det sies at oppfølgeren som regel er svakere enn originalen, men jeg synes at Børning 2 er klart bedre enn den første?

– Ja, jeg får masse tilbakemeldinger fra folk som liker toeren bedre enn eneren. Børning var min første spillefilm og en ilddåp uten like. Vi landet på beina med en film som jeg var knallhappy med, men jeg er konstant i en læringsprosess. Jeg lærer jo hele tiden noe nytt om historieutvikling og karakterer. Det handler om å treffe publikum. Børning-universet er ganske barskt og tøft, men samtidig er menneskene sårbare. Det er noe her som treffer alle aldre.

I utgangspunktet skulle man tro at en bilfilm i Norge hadde en relativt smal målgruppe?

 – Jeg opplever det som en krevende sjanger. Det er filmer som er i bevegelse hele tiden. Mesteparten av historien er full fart med karakterene isolert i sine biler. Det er komplisert i forhold til personskildring, men selv om tempoet er høyere i Børning 2, får vi faktisk mer tid til karakterene.

Ja, karakterene er tydeligere og mer rendyrket. De er løftet ut av det realistiske, og da kan skuespillerne frigjøre seg fra realistisk troverdighet og ta karakterene helt ut. Det gjelder Henrik Mestad som politimannen Mørk og ikke minst Marie Blokhus som den konsekvent frustrerte og forurettede eks’en. Jeg synes hun er strålende.

– Det er en tilbakemelding som jeg blir veldig glad for. Jeg ser hva du mener, særlig i forhold til sjanger-renhet.

Du, og dine manusforfattere, setter sjangeren med den surrealistiske åpningen, der Otto Jespersen gjenoppstår fra de døde. Det bryter realismen og gjør at jeg kjøper stereotypiene i fortsettelsen. Dette er et eventyr og skal ikke tas på blodig alvor, som f.eks. Dagbladets kritiker gjør.

– Vinklingen til Dagbladets anmelder er helt absurd. Han anmelder jo ikke filmen på filmens premisser, han oppleves som forutinntatt, med hovedfokus på sin egen filmpolitiske navle. Det virker som om filmen bare er et påskudd for å lansere et eget, teoretisk ståsted.

Anmelderne har gjennomgående vært lunkne, hvorfor det?

– Jeg tror at norske anmeldere har en viss motvilje mot sjangerfilm generelt, enten de er norske eller amerikanske. Er det sjangerfilm, ryker straks en prikk eller to på terningen. Jeg trodde kanskje det skulle være et gjennombrudd da Børning vant fire Amandpriser, bl.a. for beste film, men det virker ikke sånn. Publikum er langt mer entusiastiske enn anmelderne, for å si det sånn.

Jeg får et slags nostalgisk flashback til 70-tallet, da flere av oss bedrev ideologikritikk. Det viktigste var ikke filmen, men å avdekke filmens skjulte menneske- og samfunnssyn, som nesten alltid var borgerlig og reaksjonært, og derfor propaganda for det bestående. Alt som smakte av Hollywood og sjangerfilm var fy. At en film gikk bra på kino, var i seg selv suspekt.

– Akkurat. Jeg håper at pendelen ikke er i ferd med å svinge tilbake igjen. Men jeg synes det er en interessant sammenligning, for vi er fortsatt veldig opptatte av å være politisk korrekte. Og sjangerfilmen er politisk ukorrekt, den er ikke ”fin” nok, ikke seriøs nok. Det er bare tull. For meg er det helt sentralt å nå ut over den gode smaken i Oslo 2 og 3, jeg vil nå ut til helt vanlige folk i hele landet. Det blir bare selvforherligelse av å holde seg innenfor det politisk korrekte. Vi trenger det som ikke er korrekt, det som river en rift i prektigheten. I Norge er det ofte mer utfordrende å lage sjangerfilm enn kunstfilm.

Hvordan det?

– Lager du sjangerfilm uansett om du er støttet av Filminstituttet eller ikke, er det helt nådeløst. Hvis publikum ikke strømmer til, har du ikke lykkes.

Ingen av Børning-filmene har fått forhåndsstøtte fra NFI?

– Nei, vi har til sammen fått 7 avslag. Filmene er privatfinansiert, samt at noen regionale fond stilte opp. Og så får vi selvfølgelig etterhåndsstøtten. Det har vært ekstremt frustrerende, men vi har fått det til likevel.

Hvordan orket du å ta fatt på Børning 2 uten støtte fra NFI, etter alt finansieringsslitet med eneren?

– På grunn av engasjementet rundt produksjonen. Jeg hadde en stab som gikk lina ut for å stille opp. Publikum hadde kjempeengasjement på sosiale medier og entusiasmen i bilmiljøet var helt rå. Folk stilte opp som statister og kom med bilene sine. De ville at filmen skulle bli laget. Da vi dro fra Oppdal etter opptakene der sto voksne menn og kvinner på hotelltrappa med tårer i øynene fordi de ikke kunne være med videre mot Murmansk. Det var nesten litt drøyt. Nå er det 22 000 følgere på ”Ja til Børning 3” på Facebook. Det er et sånt engasjement man drømmer om.

Blir det noen Børning 3?

– Jeg vet ikke. Vi får se. Men det er viktig å ta vare på entusiasmen. I filmbransjen er det gjerne litt bruk og kast. Når vi trenger folk lover vi premierebilletter og gull og grønne skoger, men når filmen er ferdig har vi glemt alt sammen. Så jeg har dratt tilbake til de som har hjulpet oss flere ganger og vist dem work-in-progress, hvor langt vi er kommet i klippen og i VFX-prosessen. Det har de satt stor pris på. Det er viktig å gi noe tilbake til de som stiller opp. Uten deres engasjement hadde prosjektet ikke blitt realisert.

Så hva blir din neste film?

– Jeg jobber med tre prosjekter, som jeg håper å få realisert. Jeg har tre ferdige manus, som jeg ikke har skrevet selv. Det første jeg har lyst til å gjøre er en skikkelig high concept actionfilm. En film med en antihelt som blir helt, med masse action og humor. Jeg vil se om det går an å lage en spektakulær actionfilm på et norsk budsjett. Jeg elsker sånne filmer.

En ny actionfilm? Blir ikke det et nytt avslag fra NFI?

– Jeg håper jo i det lengste på forhåndstøtte, selv om det er sjangerfilm. Det burde jo være mulig!

Dette er et nedkortet intervju av Sølve Skagen som sto på trykk i desemberutgaven i fjor

Tidligere intervjuer i denne serien:

Veien til Amanda: Kongens Nei

Veien til Amanda: The Rules for everything