Den norske filmskolen er i en særstilling i norsk film- og medieutdanning, med et nasjonalt ansvar og en internasjonal profil. Således er det forventet – ja, til og med velkomment, at det oppstår debatt rundt skolen og dens posisjon både i det norske utdanningslandskapet generelt og ved den nye institusjonen Høgskolen i Innlandet.

Vi må også erkjenne at det finnes ting å kritisere Filmskolen for. Kritikk på saklig grunnlag ønsker vi velkommen. Det er også i etterpåklokskapens lys lett å se at jeg burde ha styrt min lettelse og ventet noen timer på at innstillingen på fakultetsstruktur ved Høgskolen ble offentliggjort før jeg kommenterte den. Det beklager jeg.

Men – for at kritikk og en debatt skal være konstruktiv må den bygge på fakta.

Finn Gjerdrum bygger første halvdel av sitt innlegg ”En forhistorisk struktur” på en påstand om at artikkelen ”Går inn for Filmskolen som eget fakultet” er en uheldig forhåndsprosedering ved å gjøre noe til en mediesak som ellers ikke ville vært det. Det Gjerdrum unnlater å si er at innstillingen om fakultetsstruktur var planlagt offentliggjort som en del av styresakene den 19. april. Å tro at det ikke ville blitt diskutert og debattert når både høringssvar og forslag fra arbeidsgruppen også ligger ute offentlig, er i beste fall, naivt og, i verste fall, en forvrengning av virkeligheten.

I andre halvdel viser Gjerdrum sin manglende kunnskap om Filmskolen, en kunnskap han enkelt kunne tilegnet seg ved å lese skolens høringssvar ”Et nasjonalt ansvar” eller ved å gjøre noe så enkelt som å ta en samtale med undertegnede. I de snart 8 årene jeg har jobbet ved Den norske filmskolen har jeg hatt mange konstruktive og givende samarbeid og samtaler med folk fra TVF, men jeg har aldri hørt fra Gjerdrum.

TVF tilbyr en meget god og anerkjent profesjonsutdanning for fagfolk som skal inn i en tv-bransje i endring. I motsetning til dette er Den norske filmskolen en kunstfaglig utdanning rettet mot å utvikle den enkeltes kunstneriske talent innenfor det brede film- og tv-feltet. Om Gjerdrum er villig til å se det eller ikke er det et hav av forskjell mellom de to. Å påstå at en kunstfaglig lyd- eller produsentutdanning bør slåes sammen med en profesjonsfaglig utdanning blir som å hevde at journalister og skjønnlitterære forfattere trenger samme utdanning fordi de jobber med samme verktøy: det skrevne ord. Kan enkelte individer ende opp med å jobbe på kryss og tvers etter endt utdanning? Selvfølgelig. Men det betyr ikke at utdanningene kan eller bør være de samme.

Videre bygger Gjerdrum argumentet om dokumentarutdanning på en feilaktig fremstilling. I 2014, da TVF planla omlegging av sine studier, skrev de til styret ved Høgskolen i Lillehammer: ”Vi vil […] videreutvikle dagens dokumentarfilmutdanning inn mot flere format med mer TV-profil (eks dokuserier og reality).” (Innkalling og saksdokumenter til møtet i høgskolestyret 10. juni 2014, side 30) Filmskolens dokumentarutdanning ble opprettet i etterkant av denne beslutningen fra TVF, med hensikt om å fokusere på den kunstneriske og personlige helaftens dokumentarfilm. Dette er ikke overlappende utdanninger, verken i mål, innhold eller pedagogikk.

Filmskolen tenker konstant fremover, tenker konstant fornyelse. Dette har vært synliggjort gjennom mange år i skolens moderniseringsplan, et levende dokument som regelmessig oppdateres. Dette har vært synliggjort gjennom de initiativ skolen har tatt for å utvikle nye tanker og utdanninger som har kulminert i planene for CEFIMA, skolens senter for fremragende utdanning. Det har vært synliggjort i skolens internasjonale samarbeid, inklusive utviklingen av er pedagogisk kurs for filmskapere som underviser på filmskoler, og gjennom mange andre store og små tiltak.

Det var en glede å konstatere at rektors innstilling pekte på konkrete muligheter for samarbeid mellom de audio-visuelle utdanningene som Filmskolen hadde løftet frem i vårt høringssvar. Skolen ønsker samarbeid og å bidra til å løfte og utvikle Høgskolens satsning på området, men for å få det til må det eksistere et godt samarbeidsklima.

Samtidig er Gjerdrums innlegg destruktivt for ethvert samarbeidsklima, ved å argumentere for sammenslåing, noe Filmskolen gang på gang tydelig har markert at dersom skolens kunstfaglige fundament skal bevares og videreutvikles kan vi ikke akseptere dette, og ved å bygge disse argumentene på misoppfatninger, faktafeil, kunnskapsløshet og fordommer.

Det har vært gjort forsøk på å slå Filmskolen sammen med andre utdanninger på Lillehammer siden før skolen åpnet sine dører. Hver gang har disse forsøkene strandet på det enkle faktum at skolens kunstfaglige grunnlag kun kan videreutvikles dersom skolen får stå alene, noe som er konstatert gjentatte ganger – senest i vårt høringssvar ”Et nasjonalt ansvar”.

Det er på tide at disse forsøkene avsluttes slik at vi kan få arbeidsro og se fremover. Gamle kamper har ingen plass i en fremtidsrettet utdanningsinstitusjon.

Fredrik Graver, konstituert dekan, Den norske filmskolen