Kulturbyråd i Oslo Rina Mariann Hansen er ikke fornøyd med tilbudet av filmfestivaler i Oslo. Men vet hun egentlig hva vi har av filmtilbud i hovedstaden, spør Ketil Magnussen. Og har hun tenkt gjennom rollen det offentlige burde spille ved å bestemme hvilke kulturbedrifter som får leve?
Foto: Tigerstaden må gå mer varsomt fram overfor de små festivalene, mener Magnussen.
Oslo har ikke én stor filmfestival slik flere andre norske byer har, men et mangfold av festivaler som alle har særpreg. Dette bør man bygge videre på når man skal ruste opp filmtilbudet. En ny festival er hjertelig velkommen, men den bør skapes i en sunn konkurranse med de andre festivalene som finnes. Vi bør ikke få et monopol der ett miljø dominerer og bestemmer hva som er kunstnerisk og politisk akseptabel film.
Festivalene i Oslo har god oppslutning fra publikum og høy kvalitet, men lite penger og forblir derfor små. Kommunen har aldri satset på filmtilbudet utover støtte til Film fra Sør – som for øvrig er et godt eksempel på det filmtilbudet Oslo har, festivaler med sjel og særpreg, som viser filmer man ikke får se ellers.
Det er imidlertid problematisk at det er Film fra Sør som også står bak den nye festivalen Oslo Pix som nå er foreslått å motta 50% av det totale bidraget til filmformidling, mens Film fra Sør mottar 25%.
Kulturbedrifter er annerledes enn andre bedrifter men vi forholder oss til mange av de samme prinsippene. Å få en konkurrent inn fra siden med et enormt budsjett basert på offentlige penger er problematisk uansett hvilken bransje man er i. Dette skaper ikke sunn og konstruktiv konkurranse, men en kommunalt finansiert utkonkurrering og monopolisering.
Filmfestivalbransjen er, som andre bransjer, et økosystem der man må finne sin plass og konkurrere med andre for å holde på posisjonen, vokse, bli mindre eller forsvinne. Man tilpasser seg et marked der forskjellige aktører samspiller. Det skapes relasjoner, samarbeid og konkurranse. Dette samspillet styrker festivalene og skaper den beste tilgangen til gode filmer for publikum.
Men konkurranse kan være både konstruktiv og destruktiv. Det byråden vil gjøre med sitt budsjett er å skape en destruktiv konkurranse der én aktør tar over, ikke på bakgrunn av kvalitet og gode publikumstall men kun pga penger fra kommunen.
Vår festival, Human Rights Human Wrongs, lever i et samspill med Film fra Sør, Arabiske filmdager, Eurodok, Oslo Fusion, Byflimmer, Abloom, Oslo Internasjonale Filmfestival og andre aktører. Vi har interesser og program som skiller oss fra de andre og vi har interesser som sammenfaller. Vi både samarbeider og konkurrerer. Vi jobber hardt for å skaffe de beste filmene og lage de beste arrangementene. Denne konkurransen gjør at man over tid kan se hvilke festivaler som har potensiale til å bli noe mer. Vår festival har sprengt rammene vi opererer under og trenger større kapasitet for å kunne huse publikum.
Filmfestivaler har blitt en viktig del av Oslos kulturtilbud. Mulighetene til å gi disse festivalene et etterlengtet løft er nå tilstede. Dette kan skape grobunn for at Oslo en dag får en filmfestival som bemerker seg internasjonalt. Filmformidling er i en brytningstid der teknologi, nye forretningsmodeller, nye globale aktører som Netflix og forholdet mellom fiksjon og dokumentar er med å endre hvordan folk ser film og hva de ser. Dette påvirker også filmfestivalene. Det er nettopp i en slik brytningstid at nye aktører kan skape seg en posisjon internasjonalt. Kanskje en Oslo-festival i framtiden kan gjøre seg bemerket ved å være innovativ. Den beste måten å legge til rette for dette på er ved å styrke mangfold og bredde.
Kulturbudsjettet i Oslo har alltid vært trangt. Man må skape seg en plass i kulturlivet før man får driftsstøtte fra kommunen. Det virker rettferdig, og rettferdighet er viktig når det er snakk om fellesskapets penger.
På noen områder kan kommunen valse inn og skape noe nytt og bra. Men på andre områder må det offentlige gå mer varsomt fram og støtte opp om god kvalitet og konkurranse, ikke brøyte plass for en offentlig finansiert aktør.
Ketil Magnussen, leder for Human Rights Human Wrongs Documentary Film Festival og Oslo Dokumentarkino
Kulturbyråd i Oslo Rina Mariann Hansen er ikke fornøyd med tilbudet av filmfestivaler i Oslo. Men vet hun egentlig hva vi har av filmtilbud i hovedstaden, spør Ketil Magnussen. Og har hun tenkt gjennom rollen det offentlige burde spille ved å bestemme hvilke kulturbedrifter som får leve?
Foto: Tigerstaden må gå mer varsomt fram overfor de små festivalene, mener Magnussen.
Oslo har ikke én stor filmfestival slik flere andre norske byer har, men et mangfold av festivaler som alle har særpreg. Dette bør man bygge videre på når man skal ruste opp filmtilbudet. En ny festival er hjertelig velkommen, men den bør skapes i en sunn konkurranse med de andre festivalene som finnes. Vi bør ikke få et monopol der ett miljø dominerer og bestemmer hva som er kunstnerisk og politisk akseptabel film.
Festivalene i Oslo har god oppslutning fra publikum og høy kvalitet, men lite penger og forblir derfor små. Kommunen har aldri satset på filmtilbudet utover støtte til Film fra Sør – som for øvrig er et godt eksempel på det filmtilbudet Oslo har, festivaler med sjel og særpreg, som viser filmer man ikke får se ellers.
Det er imidlertid problematisk at det er Film fra Sør som også står bak den nye festivalen Oslo Pix som nå er foreslått å motta 50% av det totale bidraget til filmformidling, mens Film fra Sør mottar 25%.
Kulturbedrifter er annerledes enn andre bedrifter men vi forholder oss til mange av de samme prinsippene. Å få en konkurrent inn fra siden med et enormt budsjett basert på offentlige penger er problematisk uansett hvilken bransje man er i. Dette skaper ikke sunn og konstruktiv konkurranse, men en kommunalt finansiert utkonkurrering og monopolisering.
Filmfestivalbransjen er, som andre bransjer, et økosystem der man må finne sin plass og konkurrere med andre for å holde på posisjonen, vokse, bli mindre eller forsvinne. Man tilpasser seg et marked der forskjellige aktører samspiller. Det skapes relasjoner, samarbeid og konkurranse. Dette samspillet styrker festivalene og skaper den beste tilgangen til gode filmer for publikum.
Men konkurranse kan være både konstruktiv og destruktiv. Det byråden vil gjøre med sitt budsjett er å skape en destruktiv konkurranse der én aktør tar over, ikke på bakgrunn av kvalitet og gode publikumstall men kun pga penger fra kommunen.
Vår festival, Human Rights Human Wrongs, lever i et samspill med Film fra Sør, Arabiske filmdager, Eurodok, Oslo Fusion, Byflimmer, Abloom, Oslo Internasjonale Filmfestival og andre aktører. Vi har interesser og program som skiller oss fra de andre og vi har interesser som sammenfaller. Vi både samarbeider og konkurrerer. Vi jobber hardt for å skaffe de beste filmene og lage de beste arrangementene. Denne konkurransen gjør at man over tid kan se hvilke festivaler som har potensiale til å bli noe mer. Vår festival har sprengt rammene vi opererer under og trenger større kapasitet for å kunne huse publikum.
Filmfestivaler har blitt en viktig del av Oslos kulturtilbud. Mulighetene til å gi disse festivalene et etterlengtet løft er nå tilstede. Dette kan skape grobunn for at Oslo en dag får en filmfestival som bemerker seg internasjonalt. Filmformidling er i en brytningstid der teknologi, nye forretningsmodeller, nye globale aktører som Netflix og forholdet mellom fiksjon og dokumentar er med å endre hvordan folk ser film og hva de ser. Dette påvirker også filmfestivalene. Det er nettopp i en slik brytningstid at nye aktører kan skape seg en posisjon internasjonalt. Kanskje en Oslo-festival i framtiden kan gjøre seg bemerket ved å være innovativ. Den beste måten å legge til rette for dette på er ved å styrke mangfold og bredde.
Kulturbudsjettet i Oslo har alltid vært trangt. Man må skape seg en plass i kulturlivet før man får driftsstøtte fra kommunen. Det virker rettferdig, og rettferdighet er viktig når det er snakk om fellesskapets penger.
På noen områder kan kommunen valse inn og skape noe nytt og bra. Men på andre områder må det offentlige gå mer varsomt fram og støtte opp om god kvalitet og konkurranse, ikke brøyte plass for en offentlig finansiert aktør.
Ketil Magnussen, leder for Human Rights Human Wrongs Documentary Film Festival og Oslo Dokumentarkino
Legg igjen en kommentar