Black Night Film Festival – der øst møter vest

Black Night Film Festival – der øst møter vest

Black Night Film Festival er vår nærmeste A-festival med voksende interesse for norsk film. Jan Erik Holst avgir her rapport fra en stadig viktigere festival og etterspør den norske bransjens tilstedeværelse.

Kalenderårets siste festival holdes i Tallinn i Estland i omtrent stummende mørke, akkurat som årets første i Tromsø, der det er like mørkt. Begge er steder for gode filmopplevelser fra hele verden.

Black Night Film Festival PÖFF i Tallinn i slutten av november er omfattende og dekker mange arrangementer: Industry@Tallinn & Baltic Event, med visninger spesielt designet for agenter, festivalledere og produsenter fra hele Europa, et stort antall kommende prosjekter fra hele verden som pitches i ”one-to-one” møter over flere dager; Storytek og European Film Forum Tallinn, seminarer med industrielle og tekniske perspektiver på en mediesituasjon i rivende utvikling; og endelig selve filmfestivalen, som for to år siden ble oppgradert til en A-festival, det vil si en konkurransefestival på linje med blant annet Berlin, Cannes og Venezia.

En bro i turbulente tider

Vi møtte festivaldirektør Tiina Lokk innimellom alt dette og fikk en tilmålt halvtime med henne, ispedd sterk kaffe og mange avbrudd. Damen er en populær og ettertraktet skikkelse etter å ha ledet festivalen gjennom 20 år.

Hvordan har de siste to årene preget festivalen etter at dere ble oppgradert til A-festival?

– Det har betydd mye: i dag har vi fokus fra hele verden, over 60 distributører kommer hit for å se film og følge Work in progress-presentasjonene, pitcher og seminarer. Jeg er særlig stolt av European Film Forum-seminaret Breaking windows, Tackling Convergence in the European Media Landscape og Storytek Forum som fokuserer på sammenføringen av film, teknologi og det globale forretningsområdet viten og kunnskap. Her møter vi internasjonale salgsagenter, strateger, spillselskaper og digitale markedseksperter. Det hele ledes av min gode medarbeider Sten-Kristian Saluveer (som har meget gode kontakter i Japan og på Taiwan, noe han viste under et stort seminar om postproduksjon og locationarbeid, der Lilyhammer og norske deltakere var med for noen år siden. Journ. anm.)

Hvordan vil du karakterisere Pimedate Ööde Filmifestival (PÖFF) – Black Night Film Festival?

– Det er et viktig møtested for filmfolk i alle kategorier fra det internasjonale bransjemiljøet. Filmene på festivalen – organisert i to internasjonale konkurranser med enten verdens- eller internasjonale premierer, Industry og Baltic Event, og sideprogrammer – bringer folk sammen fra hele verden. Hvert år omfatter PÖFF omtrent 80 land, og i år har vi gjester fra 45 nasjoner. Vi søker å være fleksible med hensyn til kategorier og vil heller hente frem og introdusere små og ukjente filmland, ved siden av de store. Vår orientering mot Skandinavia vil fortsette, vi har gode forbindelser med de nordiske filminstituttene og ser alltid på deres forslag med stor interesse. Men vi velger fritt!

tiina_lokk-preview
Tiina Lokk

Er du fornøyd med tidspunktet, som kalenderårs siste, viktige festival?

 – Ja absolutt, vi har holdt på dette siden begynnelsen, bare justert det litt bakover. På dette tidspunktet ligger vi straks etter American Film Market og i god tid før Berlin. For de som vil avslutte sine avtaler under årets siste uker eller forberede seg til Berlinalen er Tallinn et godt sted å møtes, i en hyggelig og uformell atmosfære.

Hvordan ser du på din festivals fremtid?

– Vi vil gjerne finne vår plass blant de 15 ledende festivalene. Jeg tror at nøkkelordet kan være Østersjøen, en port til Russland og andre tidligere sovjetiske områder på den ene siden, og til Skandinavia og de baltiske landene på den annen. I dag er den politiske situasjonen i mange land ikke den beste, forsiktig sagt, og noen ganger er ikke samarbeidsforholdene optimale. En filmfestival kan være broen mellom mange land og kulturer. Den amerikanske filmindustrien har allerede plukket opp ideen og er meget interessert i vår fremtidige utvikling i denne retningen. Jeg tror vi er i begynnelsen av noe nytt. Vi har vår visjon og vi vet hvor vi ønsker å være om 5 år.

Det norske fraværet

Festivalen omfattet tre norske filmer i den ”lette” programkategorien, Cave, Grand hotel og Welcome to Norway samt tre co-produksjoner, Tordenskjold & Kold, Diving into the unknown og The Untamed. Litt rart at ikke festivalsuksessen Pyromanen var valgt ut, den har jo turnert Toronto, Riga, Lübeck, Vilnius og nå snart les Arcs. Eller den populære El Clásico, som også har en betydelig festivalkarriere bak seg.

Vi møtte også to av masterstudentene fra Den norske filmskolen, Magnus Meyer Arnesen (regi) og Gyda Myklebust (produsent) som pitchet sin master-gradsproduksjon Når jeg faller, den ene av to spillefilmer som skolen nå produserer, et sterkt og interessant drama om avhengighet, basert på regissørens egne erfaringer. De var de eneste norske i den store pitche-hallen. De har allerede med et estisk produksjonsselskap, det anerkjente All-film. Og så kommer den erfarne svenske produsenten Peter Kropenin gående og forteller at han også er med! Kropenin har pitchet under Cine Kid i Amsterdam og Cartoon Forum i Toulouse i Frankrike og er positiv til Baltic Event:

«Her treffer jeg mange interessante mennesker, nye områder som Polen og Finland er tilstede, men det er for få skandinaver her! Dom borde skämmas!»

Myklebust, som til daglig leder New Nordic films i Haugesund ved siden av sine masterstudier, forteller oss at Baltic Event er et godt pitche-marked. Det startet for 10 år siden etter mønster fra Haugesund og er i dag et av de ledende i Europa, ved siden av Rotterdam, Berlin, Mannheim, Haugesund og Les Arcs i Frankrike. I Tallinn var det ca. 60 påmeldinger hvorav i underkant 20 ble valgt ut til presentasjoner. Premien er 20 000 Euro og målgruppen salgsagenter, co-produsenter og finansierer. Arnesen og Myklebust viser meg en tettskrevet møteliste med nærmere 30 avtaler over to dager.

Så hvorfor er det ikke flere norske prosjekter tilstede? Informasjonsrådgiver ved Mediedesken på NFI, Benedikte Danielsen, har ikke noe fullgodt svar, hun har i alle fall gjort sitt utover det vanlige for å selge inn Baltic Event. En årsak kan være at IDFA i Amsterdam arrangeres omtrent samtidig, en annen at norske produsenter ikke orienterer seg utover Skandinavia. Eller de har det godt nok der de er?

tallin-2-versjon-2

Vi treffer også den erfarne salgsagenten Michael Werner, tidligere Non Stop Sales, som har hatt mange norske filmer in sin portefølje og som i dag leder Eyewell AB i Stockholm. Han er der med prosjektet The dissidents som han utvikler sammen med en annen estisk produsent, Taska-film, med en latvisk co-produsent. Werner har vært i Tallinn siden begynnelsen og deltatt på 12-13 pitche-fora. Han har følgende karakteristikk av utviklingen gjennom de siste 15 årene:

«Heldigvis kommer stadig flere kommersielle prosjekter til markedet, det er en utvikling som trengs i Europa hvor det er grenseløst mange filmer som ikke orienterer seg mot noen målgruppe eller noe marked i det hele tatt!».

Han har et klart budskap til nye og yngre produsenter:

«Still høyere kommersielle krav og spør: For hvem er denne filmen tenkt?»

At Black Night har et forholdvis lite antall innkjøpere på plass ser han som et klart tegn på at utviklingen må snus.

Salgsagentene advarer

Som nevnt er PÖFF og Baltic Event fullt av seminarer og opplæringsprosjekter. På Breaking Windows møtte vi den kjente ”buzz-maker” Sydney Levin, tidligere Film Finders, som var i Tallinn for første gang og full av lovord om festivalmiljøet der, godt hjulpet av noen timers vandring i den vakre og inspirerende gamlebyen. Hun var overrasket over det høye teknologiske nivået i landet, man har jo lenge snakket om e-estonia (se min bok Stork flying over Pinewood, journ. anm.) Seminaret viste hvor langt man er kommet i dette lille landet med knappe 1,5 millioner mennesker, men med en årlig filmproduksjon på 5-6 spillefilmer og et høyt antall dokumentar- og kortfilmer, ikke minst på animasjonsområdet, som tradisjonelt har vært landets fremste varemerke. Hennes råd var uomtvistelig:

«Put your films in the circuit! It needs to be known, as long as the number of films (and co-production markets) are too high!”

Susan Wendt fra Trust Nordisk holdt et av hovedinnleggene på Breaking Windows:

“This business is developing day by day. We should therefore open the windows, not breake them. Nothing today is right or wrong!”

Slik åpnet hun forfriskende sitt innlegg under seminarets første del: How to compete or collaborate in the digital shake up. Det dreier seg altså om å slippe filmer på VOD før eller samtidig med kinoen. En risikabel sport, i alle fall i Norge hvor man har forholdt seg ganske kjølig til dette fenomenet. Men man har hatt god erfaring med thrillere, action- og katastrofefilmer i England og Polen. I USA har man god erfaring med samtidig oppsetning av enkelte norske filmer, som Bølgen og En ganske snill mann.

Wendt, som også er president i salgsagent-organisasjonen Europa International, er bekymret over utviklingen.

«Det er for mange filmer i verden, det er ikke plass til dem alle på markedet. Derfor må salgsagentene være på plass i planleggingen fra første stund, konkurransen er hard og det å finne en agent på en festival kan være risikabelt, det er jo der de skal arbeide med prosjektene som de må kunne kjenne langt tidligere».

De europeiske filmene er ofte arthousefilmer, da man må tenke langs «den lange halen», en markeds-føringsfilosofi som poengterer at 80 % av befolkningen ser 20 % av filmene. De resterende 20 ser de andre 80 og det over en svært lang tid. Arthousefilm må være tilgjengelig, i alle fall på VOD, helst også på dvd eller i kinosystemet, jfr. Amazon’s og BFI’s og Criterion Collections filosofi.

tallin-3-versjon-2

Nyttig og ”safe”

Black Night er også en kunstnerisk forankret filmfestival med utsøkte filmer fra mange land. Selv ble jeg grepet av Emir Kusturicas nye film On the Milky Road, en surrealistisk fabel over krigene på Balkan, bygget over «tre faktiske hendelser og flere drømmer»; av dokumentarfilmen 76 Minutes and 15 Seconds with Abbas Kiarostami, en gripende og underfundig portrett av mesteren opptatt gjennom 25 år og klippet sammen etter hans død; og så den latviske The Chronices of Melanie, en slags parallell til fjorårets estiske suksess Crosswinds, en fortelling i svart/hvitt fra de utrolig voldsomme og umenneskelige deportasjonene av det baltiske folk til Sibir under Stalins andre verdenskrig (Sjekk også ut Cinematekets «Baltisk filmhelg» denne uken).

Vi fanget til slutt to av høstens festivaldirektører, Sonora Broka fra Riga film festival og Linde Fröhlich fra Lübeck, og spurte hva PÖFF betyr for dem. Broka fremhever at det for henne ikke var mange interessante oppdagelser i årets program, men det er godt sammensatt. Festivalen synes å jobbe «safe» når de velger filmer. Og det må være litt av et press å programmere for 80 000 tilskuere.

«Dessverre fant jeg ikke festivalens hjerte i år, det magiske stedet hvor alle møtes og ordet festival er i luften. Solaris-senteret hvor de fleste kinosalene befinner seg, er først og fremst et shoppingsenter. Kino Sõprus (gammel sovjetkino som nå viser Løvekvinnen, journ.anm.) har bedre atmosfære. Jeg antar at all buzz var forbundet med Industry@Tallinn og Baltic Event på Hotel Nordic Foorum. Men PÖFF er uten tvil det ledende filmfestivalen i Baltikum, med en stor og ambisiøs atmosfære”.

Linde Fröhlich avslutter :

“Jeg har deltatt på Baltic Event i mange år. Den har vist seg å være meget nyttig for mitt arbeide. Filmpresentasjonene og Work in progress er en god anledning til å se nye filmer fra Baltikum som utgjør en viktig del av vårt program i Lübeck. Det er også en fint sted å møte regissører, produsenter og andre folk fra filmindustrien i regionen og samtale om deres prosjekter».

Sjekk også ut Cinematekets «Baltisk filmhelg» denne uken

Jan Erik Holst er tidligere direktør og redaktør ved Norsk filminstitutt

Black Night Film Festival – der øst møter vest

Black Night Film Festival – der øst møter vest

Black Night Film Festival er vår nærmeste A-festival med voksende interesse for norsk film. Jan Erik Holst avgir her rapport fra en stadig viktigere festival og etterspør den norske bransjens tilstedeværelse.

Kalenderårets siste festival holdes i Tallinn i Estland i omtrent stummende mørke, akkurat som årets første i Tromsø, der det er like mørkt. Begge er steder for gode filmopplevelser fra hele verden.

Black Night Film Festival PÖFF i Tallinn i slutten av november er omfattende og dekker mange arrangementer: Industry@Tallinn & Baltic Event, med visninger spesielt designet for agenter, festivalledere og produsenter fra hele Europa, et stort antall kommende prosjekter fra hele verden som pitches i ”one-to-one” møter over flere dager; Storytek og European Film Forum Tallinn, seminarer med industrielle og tekniske perspektiver på en mediesituasjon i rivende utvikling; og endelig selve filmfestivalen, som for to år siden ble oppgradert til en A-festival, det vil si en konkurransefestival på linje med blant annet Berlin, Cannes og Venezia.

En bro i turbulente tider

Vi møtte festivaldirektør Tiina Lokk innimellom alt dette og fikk en tilmålt halvtime med henne, ispedd sterk kaffe og mange avbrudd. Damen er en populær og ettertraktet skikkelse etter å ha ledet festivalen gjennom 20 år.

Hvordan har de siste to årene preget festivalen etter at dere ble oppgradert til A-festival?

– Det har betydd mye: i dag har vi fokus fra hele verden, over 60 distributører kommer hit for å se film og følge Work in progress-presentasjonene, pitcher og seminarer. Jeg er særlig stolt av European Film Forum-seminaret Breaking windows, Tackling Convergence in the European Media Landscape og Storytek Forum som fokuserer på sammenføringen av film, teknologi og det globale forretningsområdet viten og kunnskap. Her møter vi internasjonale salgsagenter, strateger, spillselskaper og digitale markedseksperter. Det hele ledes av min gode medarbeider Sten-Kristian Saluveer (som har meget gode kontakter i Japan og på Taiwan, noe han viste under et stort seminar om postproduksjon og locationarbeid, der Lilyhammer og norske deltakere var med for noen år siden. Journ. anm.)

Hvordan vil du karakterisere Pimedate Ööde Filmifestival (PÖFF) – Black Night Film Festival?

– Det er et viktig møtested for filmfolk i alle kategorier fra det internasjonale bransjemiljøet. Filmene på festivalen – organisert i to internasjonale konkurranser med enten verdens- eller internasjonale premierer, Industry og Baltic Event, og sideprogrammer – bringer folk sammen fra hele verden. Hvert år omfatter PÖFF omtrent 80 land, og i år har vi gjester fra 45 nasjoner. Vi søker å være fleksible med hensyn til kategorier og vil heller hente frem og introdusere små og ukjente filmland, ved siden av de store. Vår orientering mot Skandinavia vil fortsette, vi har gode forbindelser med de nordiske filminstituttene og ser alltid på deres forslag med stor interesse. Men vi velger fritt!

tiina_lokk-preview
Tiina Lokk

Er du fornøyd med tidspunktet, som kalenderårs siste, viktige festival?

 – Ja absolutt, vi har holdt på dette siden begynnelsen, bare justert det litt bakover. På dette tidspunktet ligger vi straks etter American Film Market og i god tid før Berlin. For de som vil avslutte sine avtaler under årets siste uker eller forberede seg til Berlinalen er Tallinn et godt sted å møtes, i en hyggelig og uformell atmosfære.

Hvordan ser du på din festivals fremtid?

– Vi vil gjerne finne vår plass blant de 15 ledende festivalene. Jeg tror at nøkkelordet kan være Østersjøen, en port til Russland og andre tidligere sovjetiske områder på den ene siden, og til Skandinavia og de baltiske landene på den annen. I dag er den politiske situasjonen i mange land ikke den beste, forsiktig sagt, og noen ganger er ikke samarbeidsforholdene optimale. En filmfestival kan være broen mellom mange land og kulturer. Den amerikanske filmindustrien har allerede plukket opp ideen og er meget interessert i vår fremtidige utvikling i denne retningen. Jeg tror vi er i begynnelsen av noe nytt. Vi har vår visjon og vi vet hvor vi ønsker å være om 5 år.

Det norske fraværet

Festivalen omfattet tre norske filmer i den ”lette” programkategorien, Cave, Grand hotel og Welcome to Norway samt tre co-produksjoner, Tordenskjold & Kold, Diving into the unknown og The Untamed. Litt rart at ikke festivalsuksessen Pyromanen var valgt ut, den har jo turnert Toronto, Riga, Lübeck, Vilnius og nå snart les Arcs. Eller den populære El Clásico, som også har en betydelig festivalkarriere bak seg.

Vi møtte også to av masterstudentene fra Den norske filmskolen, Magnus Meyer Arnesen (regi) og Gyda Myklebust (produsent) som pitchet sin master-gradsproduksjon Når jeg faller, den ene av to spillefilmer som skolen nå produserer, et sterkt og interessant drama om avhengighet, basert på regissørens egne erfaringer. De var de eneste norske i den store pitche-hallen. De har allerede med et estisk produksjonsselskap, det anerkjente All-film. Og så kommer den erfarne svenske produsenten Peter Kropenin gående og forteller at han også er med! Kropenin har pitchet under Cine Kid i Amsterdam og Cartoon Forum i Toulouse i Frankrike og er positiv til Baltic Event:

«Her treffer jeg mange interessante mennesker, nye områder som Polen og Finland er tilstede, men det er for få skandinaver her! Dom borde skämmas!»

Myklebust, som til daglig leder New Nordic films i Haugesund ved siden av sine masterstudier, forteller oss at Baltic Event er et godt pitche-marked. Det startet for 10 år siden etter mønster fra Haugesund og er i dag et av de ledende i Europa, ved siden av Rotterdam, Berlin, Mannheim, Haugesund og Les Arcs i Frankrike. I Tallinn var det ca. 60 påmeldinger hvorav i underkant 20 ble valgt ut til presentasjoner. Premien er 20 000 Euro og målgruppen salgsagenter, co-produsenter og finansierer. Arnesen og Myklebust viser meg en tettskrevet møteliste med nærmere 30 avtaler over to dager.

Så hvorfor er det ikke flere norske prosjekter tilstede? Informasjonsrådgiver ved Mediedesken på NFI, Benedikte Danielsen, har ikke noe fullgodt svar, hun har i alle fall gjort sitt utover det vanlige for å selge inn Baltic Event. En årsak kan være at IDFA i Amsterdam arrangeres omtrent samtidig, en annen at norske produsenter ikke orienterer seg utover Skandinavia. Eller de har det godt nok der de er?

tallin-2-versjon-2

Vi treffer også den erfarne salgsagenten Michael Werner, tidligere Non Stop Sales, som har hatt mange norske filmer in sin portefølje og som i dag leder Eyewell AB i Stockholm. Han er der med prosjektet The dissidents som han utvikler sammen med en annen estisk produsent, Taska-film, med en latvisk co-produsent. Werner har vært i Tallinn siden begynnelsen og deltatt på 12-13 pitche-fora. Han har følgende karakteristikk av utviklingen gjennom de siste 15 årene:

«Heldigvis kommer stadig flere kommersielle prosjekter til markedet, det er en utvikling som trengs i Europa hvor det er grenseløst mange filmer som ikke orienterer seg mot noen målgruppe eller noe marked i det hele tatt!».

Han har et klart budskap til nye og yngre produsenter:

«Still høyere kommersielle krav og spør: For hvem er denne filmen tenkt?»

At Black Night har et forholdvis lite antall innkjøpere på plass ser han som et klart tegn på at utviklingen må snus.

Salgsagentene advarer

Som nevnt er PÖFF og Baltic Event fullt av seminarer og opplæringsprosjekter. På Breaking Windows møtte vi den kjente ”buzz-maker” Sydney Levin, tidligere Film Finders, som var i Tallinn for første gang og full av lovord om festivalmiljøet der, godt hjulpet av noen timers vandring i den vakre og inspirerende gamlebyen. Hun var overrasket over det høye teknologiske nivået i landet, man har jo lenge snakket om e-estonia (se min bok Stork flying over Pinewood, journ. anm.) Seminaret viste hvor langt man er kommet i dette lille landet med knappe 1,5 millioner mennesker, men med en årlig filmproduksjon på 5-6 spillefilmer og et høyt antall dokumentar- og kortfilmer, ikke minst på animasjonsområdet, som tradisjonelt har vært landets fremste varemerke. Hennes råd var uomtvistelig:

«Put your films in the circuit! It needs to be known, as long as the number of films (and co-production markets) are too high!”

Susan Wendt fra Trust Nordisk holdt et av hovedinnleggene på Breaking Windows:

“This business is developing day by day. We should therefore open the windows, not breake them. Nothing today is right or wrong!”

Slik åpnet hun forfriskende sitt innlegg under seminarets første del: How to compete or collaborate in the digital shake up. Det dreier seg altså om å slippe filmer på VOD før eller samtidig med kinoen. En risikabel sport, i alle fall i Norge hvor man har forholdt seg ganske kjølig til dette fenomenet. Men man har hatt god erfaring med thrillere, action- og katastrofefilmer i England og Polen. I USA har man god erfaring med samtidig oppsetning av enkelte norske filmer, som Bølgen og En ganske snill mann.

Wendt, som også er president i salgsagent-organisasjonen Europa International, er bekymret over utviklingen.

«Det er for mange filmer i verden, det er ikke plass til dem alle på markedet. Derfor må salgsagentene være på plass i planleggingen fra første stund, konkurransen er hard og det å finne en agent på en festival kan være risikabelt, det er jo der de skal arbeide med prosjektene som de må kunne kjenne langt tidligere».

De europeiske filmene er ofte arthousefilmer, da man må tenke langs «den lange halen», en markeds-føringsfilosofi som poengterer at 80 % av befolkningen ser 20 % av filmene. De resterende 20 ser de andre 80 og det over en svært lang tid. Arthousefilm må være tilgjengelig, i alle fall på VOD, helst også på dvd eller i kinosystemet, jfr. Amazon’s og BFI’s og Criterion Collections filosofi.

tallin-3-versjon-2

Nyttig og ”safe”

Black Night er også en kunstnerisk forankret filmfestival med utsøkte filmer fra mange land. Selv ble jeg grepet av Emir Kusturicas nye film On the Milky Road, en surrealistisk fabel over krigene på Balkan, bygget over «tre faktiske hendelser og flere drømmer»; av dokumentarfilmen 76 Minutes and 15 Seconds with Abbas Kiarostami, en gripende og underfundig portrett av mesteren opptatt gjennom 25 år og klippet sammen etter hans død; og så den latviske The Chronices of Melanie, en slags parallell til fjorårets estiske suksess Crosswinds, en fortelling i svart/hvitt fra de utrolig voldsomme og umenneskelige deportasjonene av det baltiske folk til Sibir under Stalins andre verdenskrig (Sjekk også ut Cinematekets «Baltisk filmhelg» denne uken).

Vi fanget til slutt to av høstens festivaldirektører, Sonora Broka fra Riga film festival og Linde Fröhlich fra Lübeck, og spurte hva PÖFF betyr for dem. Broka fremhever at det for henne ikke var mange interessante oppdagelser i årets program, men det er godt sammensatt. Festivalen synes å jobbe «safe» når de velger filmer. Og det må være litt av et press å programmere for 80 000 tilskuere.

«Dessverre fant jeg ikke festivalens hjerte i år, det magiske stedet hvor alle møtes og ordet festival er i luften. Solaris-senteret hvor de fleste kinosalene befinner seg, er først og fremst et shoppingsenter. Kino Sõprus (gammel sovjetkino som nå viser Løvekvinnen, journ.anm.) har bedre atmosfære. Jeg antar at all buzz var forbundet med Industry@Tallinn og Baltic Event på Hotel Nordic Foorum. Men PÖFF er uten tvil det ledende filmfestivalen i Baltikum, med en stor og ambisiøs atmosfære”.

Linde Fröhlich avslutter :

“Jeg har deltatt på Baltic Event i mange år. Den har vist seg å være meget nyttig for mitt arbeide. Filmpresentasjonene og Work in progress er en god anledning til å se nye filmer fra Baltikum som utgjør en viktig del av vårt program i Lübeck. Det er også en fint sted å møte regissører, produsenter og andre folk fra filmindustrien i regionen og samtale om deres prosjekter».

Sjekk også ut Cinematekets «Baltisk filmhelg» denne uken

Jan Erik Holst er tidligere direktør og redaktør ved Norsk filminstitutt

MENY