Hele ideen til filmen sprang ut fra en artikkel hvor en mann fortalte deler av sin historie, blant annet om hvordan han var blitt brukt som en brikke i et slags seksuelt sjalusi-spill mellom hans egen mor og far. Det jeg la spesielt merke til ved artikkelen var måten mannen fortalte dette hadde foregått på. Jeg ble konfrontert med mine egne stigmaer rundt temaer som seksuelle overgrep, incest og pedofili. Jeg ble fascinert av hans historie og fikk en trang til å undersøke og forsøke å forstå hvordan en slik relasjon kunne være.

Det slo meg hvor mange barn som vokser opp i en relasjon hvor de blir seksuelt utnyttet, men ikke på den måten som film og medier viser oss: De voldelige, skitne «monstrene» som mishandler ofre som er fastlenket og skriker om hjelp. Hvis det er hva vi blir fortalt seksuelle overgrep handler om, så er det ikke rart det er vanskelig å stå frem for ofre som ikke kan identifisere seg med slike situasjoner.

Enn hvor mye jeg hadde lyst til å forkynne dette, så ble en stor del av prosessen å komme meg vekk fra alt som kunne minne om en holdningskampanje. Publikum trenger ikke å bli fortalt at seksuelle overgrep er fælt og ikke bør forekomme. Så intensjonen ble hele tiden å ta denne relasjonen på alvor, uten å dømme og prøve å se hva som kunne være driftene bak – uten å forenkle eller å fortelle det direkte til publikum.

Karakterenes integritet

En stor del av skriveprosessen ble å fjerne min fortellerstemme. Ofte kunne jeg oppdage scener hvor jeg hadde tvunget noen av karakterene inn i et rom eller en situasjon som filmatisk kunne fungert godt, men som ikke var tro mot karakterenes vilje. Derfor var jeg utrolig var på alle scener og ord som ikke føltes som de kom fra karakterene.

Ofte ble jeg sittende foran pc-en og bare «snakket» med dem. Spurte dem spørsmål og fikk svar – ut fra disse samtalene kom «vi» frem til hvordan denne dagen som filmen portretterer så ut. Det gjaldt å finne ut hva som var «sant» for disse karakterene, i disse omstendigheter. Enn hvor mye jeg ville at en av karakterene skulle stå opp for seg selv, kjefte den andre huden full og storme ut, så måtte jeg holde min vilje unna og la dem fortelle historien.

Dette arbeidet fortsatte med skuespillerne i bildet. De var modige, tålmodige og sjenerøse. Jeg var klar på at vi måtte forske mye i det, og at uansett hvor mange runder jeg hadde gått ved skrivebordet så måtte det ut på gulvet og testes.

Filmen var velsignet med en fantastisk cast. Skuespillerne mine var veldig åpne og turte gå inn i ukjent terreng, vekk fra det som virket åpenbart i begynnelsen og ut på viddene. Dette var hvor vi ordentlig fikk satt karakterene, små enkle improvisasjoner på bakgrunnen deres og en utforskning av scenene også på sett.

Halvveis inn i en opptaksdag kunne en av skuespillerne få en magefølelse på å gjøre noe og jeg gjorde mitt beste for å ta disse på alvor og lytte til dem, det er jo tross alt de som står på gulvet. Jeg brukte den innsikten deres opplevelser ga og forsøkte å skape rom for å følge nye impulser og skrive om scener på dagen om de ga mening. Manuset hadde selvsagt sin retning – hvordan vi kommer dit er hva som er interessant å finne ut.

Begrensningens makt

Når manuset var i sine siste runder hadde vi begynt å snakke om det visuelle. Filmfotograf Even Grimsgaard og jeg ønsket for det første å finne noe å utforske i hver scene med bildene. Noe annet enn det som er scenens funksjon eller karakterenes psykologi. Intimitet er vesentlig gjennom hele historien. Alle scenene utforsker intimitet på et eller annet vis og vi fant ut at det var naturlig å la kamera søke etter dette i scenene.

Et eksempel er soveromsscenen hvor Kristoffer har med seg Stine hjem for første gang. Det er en spenning i luften, to unge forelskede som nærmer hverandre for første gang. En regel for den scenen var at Even på foto skulle søke det lille rommet mellom dem. Fange nerven i de få centimeterne mellom dem. Dette kontrasterer den siste scenen hvor kameraet ble plassert slik at det ikke eksisterte rom mellom karakterene.

Formatet var jeg ikke særlig begeistret for i utgangspunktet. Men jeg opplevde en nærhet, som både var vond og vakker, fri og klaustrofobisk når jeg så Artavazd Peleshians kortfilm Life (armensk film fra 1993, red. anm.)

Med Even var vi allerede i gang med å se etter måter å fange en intimitet som både var god og vond. Så det valget vokste direkte ut av tematikken filmen bar på – det var riktig.

Utfordringen som jeg kanskje merket mest i klippen var jo nettopp det at siden vi begrenser hva publikum får se, blir vi virkelig «guder» som bestemmer hva som er viktig og på hvilket tidspunkt. Dette var skummelt for meg, fordi det fort kunne føre til at jeg fortalte publikum hvordan scenene skulle oppleves – istedenfor at publikum selv opplever dem. Det gir filmskaperen en ekstrem makt i fortellingen, men samtidig legger det opp til at publikum i stor grad må tenke seg til hva som skjer utenfor og at hvert bilde må gi publikum opplevelsen av det som karakterene opplever.

Marius Myrmel er utdannet ved Nordland kunst- og filmfagskole i 2015. Han har tidligere laget kortfilmen Uten deg som fikk to hederlige omtaler ved Grimstad i 2013 og Hudløs som ble vist ved Palm Springs International Shortfest. Frysninger deltar for tiden blant annet på den franske studentfilmfestivalen i Poitiers 54.