Medieviter Helge Skivenes i Geelmuyden Kiese ytrer seg hos NRK om at en dårlig trailer er årsaken til at Løvekvinnen gjør det svakere på kino enn forventet. Jeg er enig med Skivenes i at en trailer som kondenserer hele filmens handling er lite pirrende, men det er umulig å fastslå noen sammenheng mellom traileren og kinobesøket. Løvekvinnen fikk en lunken mottakelse av anmelderne og allerede etter første helg hadde NRK oppslaget ”Løvekvinnen flopper”.

Skivenes advarer mot amerikansk innflytelse i norsk film, men NRKs sak og hans egen oppfølging av den minner om akkurat det han advarer mot: at åpningshelgen tillegges voldsom betydning for filmens kinoskjebne. Forventningene var mye høyere, og medieoppslag om flopp bare tre dager etter premieren blir da lett en selvoppfyllende profeti.

Det kan virke som om det fortsatt hersker en forestilling om at norsk film er underlegen i skandinavisk sammenheng. Men hva er det egentlig som menes med vurderingen av dette styrkeforholdet? Skivenes skriver for eksempel at norsk film ligger ”langt bak” våre nabolands produksjon, men dette gjelder i alle fall ikke i popularitet. Å øke norsk films publikumsoppslutning har vært bevisst kulturpolitikk siden 2001. Den har gitt resultater i form av at norske kinofilmers andel av billettsalget de senere årene har vært på mellom 20 og 25 prosent. Dette er identisk med svenske filmers oppslutning på svenske kinoer.

Det er storfilmene og barnefilmene som er hovedårsaken til den høye markedsandelen. I 2008 var Max Manus en stor slager, mens Bølgen fikk høye besøkstall i 2015. Det er grunn til å tro at Erik Poppes Kongens nei, med premiere denne uken, vil gi et lignende utslag for norsk films kinotall i 2016. Børning 2 kommer på kino i oktober, og den kan tenkes å trekke et like stort publikum som den opprinnelige filmen. Dermed kan 2016 bli et greit år for produsent John M. Jacobsen, til tross for det lave besøket på Løvekvinnen (som han også produserer).

Samtidig kan ikke det kunstnerisk vellykkede måles i antall kinobilletter. Skivenes’ eget eksempel i NRK-ytringen, Den brysomme mannen av Jens Lien, hadde nesten 31 000 tilskuere på kino. I skrivende stund nærmer Idsøes Løvekvinnen seg 40 000 tilskuere, omtalen til tross. Det er skuffende tall, men likevel bedre enn for eksempel den amerikanske storfilmen Star Trek Beyond.

Det er mulig at Løvekvinnen ville ha tjent på å legge premieren sin til høsten eller nyåret for å unngå direkte konkurranse med de amerikanske sommerfilmene som fortsatt preger kinoprogrammet i Norge i starten av september. Siden den ligger så tett på Kongens nei, kan det også tenkes at den ville tiltrekke seg tilskuere ved å ligge i denne filmens kjølvann. Med premiere noen uker før Poppes film blir det mer sannsynlig at det skuffende inntrykket forsterkes av hvordan Kongens nei mottas positivt like etterpå.

Dette kan vi alltids diskutere. Men det spørs om påstander om flopp etter 10 000 besøk åpningshelgen er noe fruktbart utgangspunkt for en diskusjon om hva som er rimelig å forvente i kinobesøk på en norsk film.

En av konsekvensene av de siste årenes dreining i norsk filmforvaltning har vært den voksende sjangerorienteringen, også det en ”amerikansk” innflytelse i norsk film. Den norske grøsserbølgen har gitt oss blant annet den originale underholdningsfilmen Trolljegeren, som også Skivenes berømmer i sin ytring hos NRK. Men den mest sette av alle de norske skrekkfilmene er den sterkt amerikanskinspirerte oppfølgeren Fritt vilt II. Skivenes advarer mot denne ”oppfølgerfellen”. Men lenger tilbake i tid har vi også sett at Olsenbanden opprettholdt stor popularitet gjennom en lang rekke oppfølgere. Man kan selvsagt diskutere hva som er god film og det kunstneriske særpregets forutsetninger. Men tallenes tale er klar når det gjelder norsk films popularitet hos publikum: Den er historisk høy.

Christer Andresen, universitetslektor i filmvitenskap, NTNU