Regissør og produsent Henrik Martin Dahlsbakken ringte meg sommeren 2015 og fortalte om undervannsscenene han hadde drømt om for Cave. Nesten et halvt år senere ankom vi Mexico og startet ferden inn i jungelen.

Realistiske scener

Vi fant fort ut at vi måtte dra til en varm plass ettersom skuespillerne først og fremst ville gjøre stunts uten stand ins. Dette var også Dahlsbakkens regi-visjon for skuespillere og crew: Dra strikken akkurat langt nok på utsiden av komfortsonen. Der finner man kvaliteten mange higer etter. Man vet kanskje ikke at den eksisterer før man blir pushet til det.

Det samme kan relateres til dykking. Jo mer strikken tøyes, desto mer erfaring og tålmodighet krever det. Å filme under vann betyr at jeg ikke kan tenke på dykkingen, det skal gå på autopilot. Man må være på et nivå hvor alt er prentet inn i kroppsmotorikken. I tillegg bruker jeg en teknikk hvor jeg tenker tre sekunder frem i tid. På denne måten kan jeg oppnå mer flyt og stabilitet på innøvd koreografi.

Skuespillerne gjorde en heltemodig innsats. Benjamin Helstad, som tidlig varslet om en enkel form for klaustrofobi, ble tatt godt hånd om. Vi hadde en skikkelig opplæring med dykkerinstruktører før opptak. Sikkerhetsdykker og egen stuntmann ble kalt inn, men Helstad fullførte alle planlagte opptak. Jeg har filmet Helstad under vann tidligere på kortfilmen Vi som ser i mørket, og vårt kjennskap til hverandre gjorde mange ting enklere. Det gjelder å ha en god tone. Jeg tilstreber en pedagogisk tilnærming som gjør det lettere å gi de riktige beskjedene. Når det tekniske er på plass, er det alltid opp til skuespillerne. Man skal prestere, men denne gangen under vann.

Ikke bare testsjekk over vann

Vi hadde syv hele dager i Playa del Carmen og Tulum, hvorav tre var testdager og fire av dem opptaksdager.

Den første dagen gikk med til undervannslys- og flares-test av lyktene til skuespillerne. Vi brukte LED-lykter fra Finnsub, som gir et kaldt hvitt lys med 5° stråle. Vi ville gi inntrykk av at dette er en norsk, kald grotte med klaustrofobisk stemning og til tider en forvirrende labyrint. Folk skal holde pusten på kino og bli med på dykketuren.

I tillegg til dykkerlyktene hadde vi en egen dykker som lyssatte med små LED-panel. Det var en utfordring med ”backscatter” (tilbakespredning fra partikler mellom linse og aktør). For å unngå dette må lysene vinkles riktig mot aktør, samt holdes på noenlunde samme avstand for riktig kontinuitet. Det var ekstremt viktig å bruke en erfaren dykker som har toppet oppdrift og en sans for huledykking. Filmfotograf Oskar Dahlsbakken testet mange forskjellige styrkenivåer, diffusions og lys etter krevende forhold i mørke huler.

Andre dagen hadde vi befaring av mest beleilige cenote å filme i. En cenote er et synkehull i jungelen, forårsaket av kalkkollaps. Vi måtte ha en cenote hvor vi kunne filme under vann med nydelige dryppstein og over vann på innsiden av hulen. Tilgang på strøm er også et fint utgangspunkt med en del driftstid på kamera. Vi endte opp i privateide Dos Ojos, 45 minutter fra basecamp og 10 kilometer inn i jungelen. Dette grottesystemet består av to cenoter: ”Pet Cemetery” og ”Sac Actun”. IMAX-filmen Journey Into Amazing Caves fra 2001 og Hollywoodfilmen The Cave fra 2005 er også spilt inn her. Eieren ga oss filmtillatelse, leie av kompressor og arbeidslamper. Jeg hadde en god kontakt i Mexico fra en tidligere ekspedisjon som hjalp oss med de lokale overenskomster og transport.

Siste dagen før opptak var kameracrewet samlet i bassenget til det lokale sikkerhetsdykkerteamet vi hadde hyret inn. Vi måtte kalibrere linsene under vann for å få riktig fokuslengde. For å oppnå riktige split-bilder, brukte vi dome port på undervannshuset. Optisk sett vil dette skape et ”virtuelt” bilde noen centimeter foran linsen. Det er fra dette bildet man har utgangspunktet for fokuskalibreringen – ikke i det faktiske bildet som man er vant til over vann.

Med god tid til forberedelser og flere tester utført ved utsjekk på Storyline Camera, opplevde vi en teknisk feilfri produksjon i et avsidesliggende område. Det er behagelig å være godt ivaretatt med fungerende utstyr samt 24/7 service og godt med backup-kabler. Utfordringene sto på dykkeferdighetene til aktørene som hadde blitt lært opp på kun en langhelg. Kontinuitet er da vanskeligere under vann når vi dykker i naturen. Sand, silt og mudder skaper dårlig sikt. Og i grottene er det mange vegger å tenke på samtidig som man i oppdriften skal se ut som en erfaren tech-dykker. Dette førte til lange dager, men det ga godkjente resultater.

Tunge tak

Med nesten et halvt tonn utstyr på reisefot er det mye logistikk og serienumre som skal stemme for å få en sømløs tur. Jeg hadde med nesten dobbelt utstyr, samt kontakt med utleiehus i Mexico City, om en lekkasje eller lignende skulle inntreffe. Kamera og linser gikk i håndbagasje. Trykkluft og fuktkuler ble pakket.

Vi endte opp i en meget fuktig hule bebodd av flaggermus. Senere på innsjekken i Norge ble det en del vasking av flaggermusdritt.

På grunn av det høye fuktighetsnivået måtte vi akklimatisere undervannshuset for å unngå dugg på linsen ved bytte av minnekort. Dette brukte vi cirka 20 minutter på hver morgen. I tillegg til å fire ned (og opp) neste et halvt tonn utstyr til grotten. Vi hadde en liten brygge som base hvor vi kunne lade blokkbatterier, skifte mellom linser og bytte minnekort. De fleste dagene var jeg selv aldri oppe av hulen før siste tagning. Fuktigheten sliter på utstyr og mannskap. Det var viktig å lufte utstyret på nettene og gå over alle o-ringer (gummipakning som gjør huset vanntett), kriker og kroker. B-foto Kristian S. Frøysaa gjorde en stor innsats og asisterte meg med hjelp fra stuntmann Runar Holmstrøm. Kasper Lien på klapper og Nils Viken på lyd var gode støttespillere når vi arbeidet med et lite crew.

Å operere undervannshuset på lange dager kan være en tøff jobb. Riggen veide cirka 35 kilo på land, men siden riggen flyter (det er mye luft i huset også) legger jeg på ekstra blylodd. I cenotene var det brakkvann, og oppdriften i saltvann er annerledes enn i ferskvann. Flere blylodd måtte til. Dette åpner også for lengre skylletid etter opptak da utstyret må renses. Saltvann er drepen for det meste av kamerautstyr. Saltkrystaller kan tørke i de minste sprekker og gjøre store ødeleggelser. Saltfuktighet kan sette seg på datakort eller lignende og forårsake total teknisk svikt. Og ett hårstrå på o-ringen er nok til lekkasje.

Digitalt under vann

Filmfotograf Oskar Dahlsbakken er kjent for å skyte det meste på film. Utfordringene er større under vann, og det ble fort bestemt at Arri Amira var et godt alternativ. Vi trengte optikk som var rask nok for low-light-forhold, og vi gjorde tester på Zeiss Master Prime 18 mm T1.3, Zeiss High Speed 18 mm T1.2 og Angenieux Optimo Zoom 15-40 mm T2.6. Vi endte opp med High Speed fordi denne er mest lyssterk og kunne gi oss mer spillerom med få lyskilder under vann. Likheten var god nok mot andre digitale opptak Dahlsbakken hadde gjort i fuktige norske grotter med Super Speed-serien. High Speed-serien er Mark I 35 mm format og ble laget i 1975. En ordentlig vintageserie.

Under vann ble digitalt opptak mer fleksibelt i forhold til usikkerheten med film. Spesielt fordi vi var i Mexico. Mentalt sett kan man senke skuldrene litt, men for meg er det viktig å ha i bakhodet hva som kunne ha skjedd om vi skjøt på film. Hver frame teller. I steden for at kjøleskapet var fylt med filmruller ble det lange nattetimer på Oskar Dahlsbakken som «data-wrangler» (DIT).

Hollywood-standard hva gjelder undervannshus

Hydroflex i Los Angeles har utviklet undervannshuset Remote Aqua Cam Mk5 med DOP Pete Romano i spissen. Gjennom 40 års erfaring har det blitt kraftet ned til et produkt, verdig en teknisk Oscar i 2002. Huset er unikt fordi det er tilpasset Arri, RED, Phantom, Sony og snart Panasonic i ett og samme hus. Det er utstyrt med gjennomgang til hva man vanligvis vil bruke på overflaten av tilbehør.

Arri følgefokussystem, BNC kabel til monitor, XLR-kabel til blokkbatteri og ethernetkabel for innstillinger (Arri og Phantom).  Den eneste grunnen til å ta opp undervannshuset fra vannet er for å bytte minnekort, optikk eller diopter. I tillegg til dome port kommer den med flat port som er fin ved for eksempel bruk av zoom. Angenieux Optimo 15-40 mm er en mye brukt linse i dette huset som passer greit med forlengelsesringer. Det er tidsbesparende å kunne montere kamera fra et overflateopptak og inn i huset på omlag 15 minutter.

For å kommunisere med operatør, aktører og sikkerhetsdykkere bruker man en undervannshøytaler. Her har regi og filmfotograf mulighet til å gi beskjeder til alle under vann. Høytaleren gir også ”action”-signal. For mange skuespillere er det betryggende å få instruksjoner fra stuntansvarlig som beroliger dem under vann, et utfordrende element å forholde seg til når man skal spille.

Hydroflexen er et kjent undervannssystem for de fleste filmfotografer og blir brukt på mange reklamer og spillefilmer. Jeg har i ettertid brukt denne riggen på Snømannen og flere reklameopptak.

Kjetil C. Astrup er bookingansvarlig på kameraavdelingen i Storyline og jobber også som undervannsoperatør (Alle fotos: Kjetil C. Astrup/Filmbros).