Kristin Johnsons selvbiografiske dokumentar «Cameraperson» er en refleksjon over fotografens rolle og plass i verden, der hun stiller helt sentrale spørsmål, mener dokumentarist Beate Arnestad. Hva gjør det med dem som blir filmet og hva gjør filmopptakene med fotografen?
Kristin Johnson er filmfotografen bak Fahrenheit 9/11, Darfur Now, Citizenfour og mange andre prisbelønte dokumentarfilmer. I løpet av sin nesten 30 år lange karriere, har hun jobbet i noen av verdens tøffeste konfliktsoner. Hun har dokumentert menneskerettigheter, fattigdom, overgrep og krigsforbrytelser.
Camerapersonbestår utelukkende av opptak og kast-scener fra hennes mange produksjoner. En personlig collage og et modig prosjekt. Johnson vil ikke bare vise oss hva hun har sett, hun tar oss også inn i det som foregikk rett før og etter opptakene. Det er i særlig dette rommet at Cameraperson kommuniserer med oss.
Hun tar oss med på en reise som spenner over mange situasjoner i mange kontinenter. Land merket av krig og sosial nød. Hun har filmet mennesker som bærer på dype sår. Vi beveger oss raskt fra scene til scene. Fra Afghanistan, Bosnia, Rwanda, Nigeria, Sudan, Uganda og USA med flere.
De mange løsrevne klippene synes i begynnelsen ikke ha større sammenheng og ingen historie synes tre fram. Hun lar kamera rulle mens hun setter opp et bilde. Vi ser hender som pusser kameralinsen før opptaket begynner eller fingre som fjerner strå og rusk foran det valgte kamerautsnittet.
Fotografens pust
Cameraperson er som en filmfotografs dagbok og en refleksjon over alt hun har sett og opplevd. Tilsynelatende er klippene tilfeldig satt sammen. Raske klipp fra skifterommet til unge amerikanske boksere til en nigeriansk fødestue. Så befinner vi oss plutselig i Bosnia – hos en muslimsk familie langt ute på landet i naturskjønne omgivelser.
En av åpningsscenene er et panoramabilde fra en øde motorvei i Midtvesten. Himmelen ligger tung og mørk over veien. Det er helt stille mens kamera ruller. Plutselig flerrer himmelen opp i et kraftig lynglimt. Vi skvetter og hører hvordan fotografen gisper av skrekk. Så kommer et dundrende torden, før alt blir stille igjen. Kameraet fortsetter å rulle og vi lurer på hva som vil skje?
Et kraftig nys! Det er fotografen som nyser; Atsjo, så kameraet rister og bildet hopper. Scenen er både komisk og uventet, men det trekker oss inn i filmen eller snarere inn bak filmkameraet. Vi skal ikke bare observere hva fotografen ser, vi er der sammen med henne på oppdrag, som fotografer.
Vi ser henne aldri, bortsett fra noen få sekunder mot slutten av filmen. Likevel, hennes tilstedeværelse er markant og tydelig fra filmens første scene. Det sentrale lydsporet blir kameramikrofonen, hvor fotografens pust og små reaksjoner og utbrudd går som en puls gjennom filmen. Ofte er hun en usynlig gjest, en passiv observatør som registrerer med kameraet det som skjer.
Etiske dilemmaer
Det er mange opptak fra Bosnia og flere ganger hos en muslimsk familie som har overlevd krigen og massakre. Men livet må gå videre. Nye generasjoner blir til. I en scene følger hun den minste smårollingen som har stabbet seg bort til øksen på hoggestabben. Han vil også hugge ved som de voksne. Hun filmer den lille som iherdig forsøker løfte øksen. Øksen er tung, men han gir seg ikke. Oh my God, Oh my God, hører vi hun hviske til seg selv – engstelig for at hun er i ferd med til å filme en ulykke.
For hvor går grensen mellom det å observere virkeligheten eller gripe inn i situasjonen? Dette er etiske dilemmaer og problemstillinger som enhver som jobber med dokumentarfilm må ta stilling til.
Fotografen har sett mye, men kanskje er hun også blind, for hun snubler og faller mens hun filmer, utbryter en filosof mens hun filmer han.
Hun vet hun er både et vitne og budbringer, men kameraet griper også inn i andres liv; Hva gjør det med dem som blir filmet og hva gjør filmopptakene med fotografen?
Like viktig er ofte det som utspiller seg under kameraforflytninger eller forstyrrelsene som inntreffer under opptakene. Hun stopper ikke kameraet. Lar det rulle mens hun leter etter neste bilde.
Hun har fortalt at det tok henne mange år, før hun forsto at hun måtte starte kameraet med en gang og ikke vente til hun hadde funnet den perfekte innstillingen. Slik får vi også innblikk i fotografens refleksjoner mens hun setter opp kameraet.
Når fotografen blir opprørt
Vi hører hvordan hun beroliger dem hun skal filme. Hun vil gjøre dem trygge, samtidig som hun er bevisst på at ikke alt kan filmes.
Mange av temaene er sensitive og mange kan ikke avsløre sin identitet. I den gripende scenen med den svarte amerikanske ungjenta som snakker om skammen og fortvilelsen som er knyttet til å ha blitt gravid uten å være gift, er det bare jentas hender vi får se. Nervøse fingre som knyter seg i fanget på en hullete jeans. Det forteller også alt.
Det klippes brutalt fra scene til scene, fra land til land, men også til kontrasten mellom det hverdagslige, trivielle og det familiære hjemlige i Brooklyn hvor tvillingene har ventet på sin mamma.
Like brått forflytter vi oss til en enkel fødeklinikk i Nigeria. Vi er med på en setefødsel hvor jordmoren må hale den nyfødte ut etter bena. Hodet synes å sitte fast i fødselskanalen. Situasjonen blir fort livstruende. Jordmoren får dratt den lille ut. Den synes slapp og livløs, så hun snur ham opp ned etter beina. Rister og slår i et forsøk på å få lungene i gang. Det er nesten ingen reaksjon. Så forsvinner jordmora brått ut av rommet. Fotografen blir igjen og fortsetter filmingen. Men hvor ble det av jordmoren? Vi fornemmer en urolig, opprørt fotograf som ikke klarer vente mer. Jordmoren kan jo ikke bare stikke av. Ja, jeg vet, sier jordmoren, den lille trenger oksygen tilførsel, men det har vi ikke på klinikken her.
Makten i et filmkamera
Cameraperson er også en refleksjon over fotografens rolle og plass i verden. Hva har filmopptakene gjort med henne og hva betyr det for dem som blir filmet? Vi ser henne opptre med varsomhet og attrå. Forstår de hun filmer hvilket blikk de blir iakttatt med? Forstår de hvilken sammenheng de vil bli satt i? Med hvilken rett invaderer hun deres liv?
Den gamle bosniske damen vet de lager en film om krigsforbrytelser, men like fullt nekter hun hårdnakket for at noe galt foregikk. Kamera leter etter sannheten. Den gamle damens ansikt er taus. Hun vil ikke snakke om akkurat det. Da fotografen bytter samtale emne, lyser den gamle damens ansikt opp.
Det å være profesjonell fotograf, står ikke tilbake for å vise følelser. I scenen med den afghanske gutten som forteller hvordan han mistet øyet sitt, blir det aller sterkest når vi hører fotografens stille gråt i bakgrunnen.
Etter hvert ser vi hvordan klippene tematisk henger sammen og går som en rød tråd igjennom hele filmen. Vi er langt borte, men også hjemme hos fotografens familie. Tvillingene hennes og moren som har fått Alzheimers og som langsomt forsvinner inn i glemselen. Kanskje er det scenene mellom fotografen og moren hennes som er filmens aller sterkeste.
Det ligger makt i et filmkamera. Hvordan du bruker den makten er ditt valg. Noen ganger har du ikke kontroll på hva det kan avstedkomme. Du kan heller ikke vite hvilke konsekvenser de opptakene du gjør i dag vil ha for framtiden. Så du må vise ydmykhet. Kanskje er det nettopp dette Cameraperson handler om.
Beate Arnestad er dokumentarfilmskaper, blant annet av dokumentarene My daughter the terrorist og Telling truths in Arusha.
Denne artikkelen er publisert i juni/juli-utgaven av RUSHPRINT.
Kristin Johnsons selvbiografiske dokumentar «Cameraperson» er en refleksjon over fotografens rolle og plass i verden, der hun stiller helt sentrale spørsmål, mener dokumentarist Beate Arnestad. Hva gjør det med dem som blir filmet og hva gjør filmopptakene med fotografen?
Kristin Johnson er filmfotografen bak Fahrenheit 9/11, Darfur Now, Citizenfour og mange andre prisbelønte dokumentarfilmer. I løpet av sin nesten 30 år lange karriere, har hun jobbet i noen av verdens tøffeste konfliktsoner. Hun har dokumentert menneskerettigheter, fattigdom, overgrep og krigsforbrytelser.
Camerapersonbestår utelukkende av opptak og kast-scener fra hennes mange produksjoner. En personlig collage og et modig prosjekt. Johnson vil ikke bare vise oss hva hun har sett, hun tar oss også inn i det som foregikk rett før og etter opptakene. Det er i særlig dette rommet at Cameraperson kommuniserer med oss.
Hun tar oss med på en reise som spenner over mange situasjoner i mange kontinenter. Land merket av krig og sosial nød. Hun har filmet mennesker som bærer på dype sår. Vi beveger oss raskt fra scene til scene. Fra Afghanistan, Bosnia, Rwanda, Nigeria, Sudan, Uganda og USA med flere.
De mange løsrevne klippene synes i begynnelsen ikke ha større sammenheng og ingen historie synes tre fram. Hun lar kamera rulle mens hun setter opp et bilde. Vi ser hender som pusser kameralinsen før opptaket begynner eller fingre som fjerner strå og rusk foran det valgte kamerautsnittet.
Fotografens pust
Cameraperson er som en filmfotografs dagbok og en refleksjon over alt hun har sett og opplevd. Tilsynelatende er klippene tilfeldig satt sammen. Raske klipp fra skifterommet til unge amerikanske boksere til en nigeriansk fødestue. Så befinner vi oss plutselig i Bosnia – hos en muslimsk familie langt ute på landet i naturskjønne omgivelser.
En av åpningsscenene er et panoramabilde fra en øde motorvei i Midtvesten. Himmelen ligger tung og mørk over veien. Det er helt stille mens kamera ruller. Plutselig flerrer himmelen opp i et kraftig lynglimt. Vi skvetter og hører hvordan fotografen gisper av skrekk. Så kommer et dundrende torden, før alt blir stille igjen. Kameraet fortsetter å rulle og vi lurer på hva som vil skje?
Et kraftig nys! Det er fotografen som nyser; Atsjo, så kameraet rister og bildet hopper. Scenen er både komisk og uventet, men det trekker oss inn i filmen eller snarere inn bak filmkameraet. Vi skal ikke bare observere hva fotografen ser, vi er der sammen med henne på oppdrag, som fotografer.
Vi ser henne aldri, bortsett fra noen få sekunder mot slutten av filmen. Likevel, hennes tilstedeværelse er markant og tydelig fra filmens første scene. Det sentrale lydsporet blir kameramikrofonen, hvor fotografens pust og små reaksjoner og utbrudd går som en puls gjennom filmen. Ofte er hun en usynlig gjest, en passiv observatør som registrerer med kameraet det som skjer.
Etiske dilemmaer
Det er mange opptak fra Bosnia og flere ganger hos en muslimsk familie som har overlevd krigen og massakre. Men livet må gå videre. Nye generasjoner blir til. I en scene følger hun den minste smårollingen som har stabbet seg bort til øksen på hoggestabben. Han vil også hugge ved som de voksne. Hun filmer den lille som iherdig forsøker løfte øksen. Øksen er tung, men han gir seg ikke. Oh my God, Oh my God, hører vi hun hviske til seg selv – engstelig for at hun er i ferd med til å filme en ulykke.
For hvor går grensen mellom det å observere virkeligheten eller gripe inn i situasjonen? Dette er etiske dilemmaer og problemstillinger som enhver som jobber med dokumentarfilm må ta stilling til.
Fotografen har sett mye, men kanskje er hun også blind, for hun snubler og faller mens hun filmer, utbryter en filosof mens hun filmer han.
Hun vet hun er både et vitne og budbringer, men kameraet griper også inn i andres liv; Hva gjør det med dem som blir filmet og hva gjør filmopptakene med fotografen?
Like viktig er ofte det som utspiller seg under kameraforflytninger eller forstyrrelsene som inntreffer under opptakene. Hun stopper ikke kameraet. Lar det rulle mens hun leter etter neste bilde.
Hun har fortalt at det tok henne mange år, før hun forsto at hun måtte starte kameraet med en gang og ikke vente til hun hadde funnet den perfekte innstillingen. Slik får vi også innblikk i fotografens refleksjoner mens hun setter opp kameraet.
Når fotografen blir opprørt
Vi hører hvordan hun beroliger dem hun skal filme. Hun vil gjøre dem trygge, samtidig som hun er bevisst på at ikke alt kan filmes.
Mange av temaene er sensitive og mange kan ikke avsløre sin identitet. I den gripende scenen med den svarte amerikanske ungjenta som snakker om skammen og fortvilelsen som er knyttet til å ha blitt gravid uten å være gift, er det bare jentas hender vi får se. Nervøse fingre som knyter seg i fanget på en hullete jeans. Det forteller også alt.
Det klippes brutalt fra scene til scene, fra land til land, men også til kontrasten mellom det hverdagslige, trivielle og det familiære hjemlige i Brooklyn hvor tvillingene har ventet på sin mamma.
Like brått forflytter vi oss til en enkel fødeklinikk i Nigeria. Vi er med på en setefødsel hvor jordmoren må hale den nyfødte ut etter bena. Hodet synes å sitte fast i fødselskanalen. Situasjonen blir fort livstruende. Jordmoren får dratt den lille ut. Den synes slapp og livløs, så hun snur ham opp ned etter beina. Rister og slår i et forsøk på å få lungene i gang. Det er nesten ingen reaksjon. Så forsvinner jordmora brått ut av rommet. Fotografen blir igjen og fortsetter filmingen. Men hvor ble det av jordmoren? Vi fornemmer en urolig, opprørt fotograf som ikke klarer vente mer. Jordmoren kan jo ikke bare stikke av. Ja, jeg vet, sier jordmoren, den lille trenger oksygen tilførsel, men det har vi ikke på klinikken her.
Makten i et filmkamera
Cameraperson er også en refleksjon over fotografens rolle og plass i verden. Hva har filmopptakene gjort med henne og hva betyr det for dem som blir filmet? Vi ser henne opptre med varsomhet og attrå. Forstår de hun filmer hvilket blikk de blir iakttatt med? Forstår de hvilken sammenheng de vil bli satt i? Med hvilken rett invaderer hun deres liv?
Den gamle bosniske damen vet de lager en film om krigsforbrytelser, men like fullt nekter hun hårdnakket for at noe galt foregikk. Kamera leter etter sannheten. Den gamle damens ansikt er taus. Hun vil ikke snakke om akkurat det. Da fotografen bytter samtale emne, lyser den gamle damens ansikt opp.
Det å være profesjonell fotograf, står ikke tilbake for å vise følelser. I scenen med den afghanske gutten som forteller hvordan han mistet øyet sitt, blir det aller sterkest når vi hører fotografens stille gråt i bakgrunnen.
Etter hvert ser vi hvordan klippene tematisk henger sammen og går som en rød tråd igjennom hele filmen. Vi er langt borte, men også hjemme hos fotografens familie. Tvillingene hennes og moren som har fått Alzheimers og som langsomt forsvinner inn i glemselen. Kanskje er det scenene mellom fotografen og moren hennes som er filmens aller sterkeste.
Det ligger makt i et filmkamera. Hvordan du bruker den makten er ditt valg. Noen ganger har du ikke kontroll på hva det kan avstedkomme. Du kan heller ikke vite hvilke konsekvenser de opptakene du gjør i dag vil ha for framtiden. Så du må vise ydmykhet. Kanskje er det nettopp dette Cameraperson handler om.
Beate Arnestad er dokumentarfilmskaper, blant annet av dokumentarene My daughter the terrorist og Telling truths in Arusha.
Denne artikkelen er publisert i juni/juli-utgaven av RUSHPRINT.
Legg igjen en kommentar