Kortfilmfestivalen viste i år 44 kortfilmer laget av 21 kvinnelige og 23 mannlige regissører, og strakk seg som vanlig fra erfarne filmskapere med tiår bak seg, til helt ferske talenter. Det ble vist både korte dokumentarer, animasjonsfilmer, fiksjonsfilmer og ulike sjangerhybrider. Vi vil trekke frem noen tendenser som gikk igjen og se på noen av talentene det kan være verdt å følge med på i tiden fremover.

Mitt liv som barn. Og ungdom.

Flere av filmene, som for eksempel Vill mark av Thea Hvistendahl, Asylbarna: Farida av Ragnhild Sørheim, Vi kan ikke hjelpe alle av Nina Knag, Arven av Charlotte Thiis-Evensen, Hvite firkanter av Rebecca Figenschau, Dans for livet av Erlend Eirik Mo, Pappa av Kine Lepsøe, Når jeg hører fuglene synge av Trine Vallevik Håbjørg og Skulk av Jonas Grimeland fortalte nydelige og alvorlige skildringer om barneliv. Filmskaperne behersket den vanskelige balansegangen mellom tidvis tunge temaer, stort sett uten å gi etter for sentimentalitet.

Ung kjærlighet var også en gjenganger i tematikk i det norske kortfilmprogrammet. Bestevenner av Alexander Armas Kereklidis Turpin, Fuglehjerter av Halfdan Ullman Tøndel, Campingliv av Ina Lerner Grevstad, Joachim Joachimsens beretning om en avskjed av Joachim Joachimsen var alle innom relasjoner i ulike former, og laget fine portretter av unge mennesker i kompliserte kjærlighetsforhold. Don’t tell anyone av Anna Gutto og If I say no av Lia Hietala var skarpere i tematikken og utfordret publikum om relasjoner, kjønnsroller og seksualitet.

Det er interessant at så mange filmer omhandlet barneliv eller ung kjærlighet, og det lover godt for fremtiden at så mange ønsker å lage gode filmer med originale manus skrevet for barn. Vi håper de slipper til i barnefilmlandskapet som lenge har vært dominert av filmatiserte bøker basert på kjente universer.

Talentene kommer!

Itonje Søimer Guttormsens film Retrett vant velfortjent prisen fra Norsk Kritikerlag, og utnytter seg elegant av kortfilmformatet. Det er en vakker film om mislykkethet, relasjoner, drømmer og seire, og skuespiller Birgitte Larsen gjør en fantastisk prestasjon i rollen som Gritt. Regissør Guttormsen har flere kortfilmer bak seg, og vi gleder oss til å se mer fra henne, gjerne spillefilm om ikke alt for lenge.

En annen film som gjorde sterkt inntrykk på oss var filmen Ambulanse av Sebastian Torngren Wartin. Filmen er spenstig i form, og Wartin bruker elementer fra magisk realisme for å forsterke dramaturgien og gi publikum overraskende opplevelser. Filmen problematiserer rasismebegrepet og er inspirert av virkelige hendelser. Wartin har tidligere skrevet manus til Natt til 17., og vi tror at han vil kunne bringe spennende filmer til lerretet i fremtiden.

Andreas Riiser har deltatt på Kortfilmfestivalen tidligere og hadde i år både musikkvideo og kortfilm med på programmet. Kortfilmen Mr Death omhandler som flere av Riisers tidligere arbeider døden, og er også et godt eksempel på god utnyttelse av kortfilmuniverset. Den klarer i løpet av sine 15 minutter å etablere et troverdig univers og presenterer oss for interessante karakterer. Riiser er for øvrig i gang med spillefilm som har tiltenkt premiere i 2017.

Kvinner & Cava vant Dramatikerforbundets pris Timeglasset. Vi er helt enige i juryens begrunnelse når den sier at den er «… den mest komplett realiserte dramatiske fortelleropplevelsen i årets program». Filmen er stødig som en klippe i både struktur og karakterer – og det er befriende å se godt voksne kvinner bære en film helt på egen hånd. Regissøren Liv Karin Dahlstrøm er definitivt en regissør vi vil se mye mer av i fremtiden.

Henrik Martin Dahlsbakken må være en av de mest produktive regissørene i landet for tiden, og er aktuell med både Takk for turen, som ble vist i Grimstad, og to spillefilmer i 2016. Takk for turen er en tiltalende skildring av levd liv, men noe utradisjonell i norsk filmsammenheng fordi den skildrer to eldre menn i en homofil relasjon. Dahlsbakkken legger liten vekt på at de er homofile i filmen, og han løfter tematikken opp til et nivå som alle kan kjenne seg igjen i. Dahlsbakken viser seg som en talentfull regissør, som har et stadig bedre grep om filmuttrykket.

At Gullstolen for beste norske kortfilm gikk til Fuglehjerter var helt på sin plass. Filmen er et solid stykke arbeid, og det er imponerende hvordan skuespillerne blotter seg, både fysisk og emosjonelt, for publikum. Det vitner om stor grad av tillit til regissøren Halfdan Ullman Tøndel, og gir ham kredibilitet til å trekke spennende ting ut av norske skuespillere også i fremtiden. Filmen veksler metodisk mellom å være utrolig morsom og utrolig sår, noe som er en vanskelig øvelse i seg selv.

Ina Lerner Grevstads film Campingliv er en tøff og stilfull film med vanskelig tematikk. Overgangen til voksenlivet er problematisk for de fleste, men skildringen av den unge, prostituerte Ada gir ungdomslivet en ny dimensjon. De unge skuespillerne i filmen leverer solide prestasjoner, og det at Grevstad selv er skuespillerutdannet, bidrar nok til at instruksjonen er særdeles god.

Her må vi selvfølgelig også nevne Marius Myrmel som i år var på Kortfilmfestivalen med filmen Frysninger. Denne har i likhet med tidligere nevnte Retrett og Fuglehjerter blitt nominert til Amanda for beste kortfilm. Myrmel er tross sin unge alder allerede en gjenganger på Kortfilmfestivalen, og Frysninger er hans andre film som handler om kompliserte mor/barn-forhold. Det svært vanskelige temaet som tas opp i filmen skildres på en genuint sår måte uten at det noensinne blir bombastisk eller moralistisk, og det er tydelig at dette også er en regissør som får stor tillit av sine skuespillere – og dermed kan få noen flotte rolleprestasjoner i retur.

En annen festivalhit var Jakob Rørviks Ingenting tar noensinne slutt, om et par som aldri helt klarer å gjøre det slutt med hverandre, uansett hvor mye de prøver. I likhet med for eksempel Fuglehjerter klarer denne filmen å skildre både såre følelser og vanskelige relasjoner samtidig som den løfter fram det absurde og komiske i det samme relasjonene.

Den animerte dokumentaren

Når jeg hører fuglene synge av Trine Vallevik Håbjørg var en fin skildring av barn som har overlevd flukten fra krig, og tok i bruk animasjon som formgrep. Det samme gjorde We Will Arrive Tomorrow av Maria Galliani Dyrvik, som forteller om noen av de mange flyktningene som forsøker å ta seg til Europa i båt over Middelhavet. Animasjonen i denne filmen har et sterkt akvarell-preg, og det er imponerende hvor mye liv som skapes på lerretet av også helt nonfigurative animasjoner.

Hammersborg – Protecting the Bygone Future av Birgitte Sigmundstad var en interessant film som viste oss stramme og grafiske bilder av Regjeringskvartalet til tekst av Kjetil A. Jacobsen. Det var lett å trekke assosiasjoner til Cathedrals of Culture som også utforsker arkitektoniske rom. Arven av Charlotte Thiis-Evensen var en gripende fortelling om en døende fars dokument til sin sønn, og brukte et vakkert formspråk som både inneholdt videodagbok og animasjon. Ragnhild Sørheims Asylbarna: Farida er del av et større prosjekt, og var en sterk fortelling om jenta Farida, som etter mange år i Norge blir sendt ut av landet og tilbake til Afghanistan. Dans for livet av Erlend Eirik Mo viste en del av norsk kultur som kanskje ikke er så kjent for mange, hallingdans som konkurranseform. Filmen er nøkternt fortalt og tidvis poetisk, og ga assosiasjoner til den svenske dokumentaren Armbryterskan från Ensamheten i sin skildring av ei ung jentes drømmer om seier i en mannstung aktivitet. Dans for livet skal utgjøre én del av en kinodokumentar om barns forhold til idrett.

Alle dokumentarene i festivalens kortfilmprogram vitnet nok en gang om at Norge er velsignet med talentfulle dokumentarister og viktige stemmer som bør få slippe til i samfunnsdebatten.

Nye talenter å følge med på i fremtiden:

Bestevenner av Alexander Armas Kereklidis Turpin, Vill mark av Thea Hvistendahl, Eksplosjoner i hjertet av Yenni Lee, Vi kan ikke hjelpe alle av Nina Knag, Pappa av Kine Lepsøe, Skulk av Jonas Grimeland og Nysnø av Danh Minh Dao gjorde også inntrykk og er regissører å se opp for i fremtiden.

Som alltid var det noen som brukte kortfilmformatet til å utforske form og uttrykk, og av de mer lekne filmene vil vi trekke frem animasjonen The Absence of Eddie Table av Rune Spaans som ga oss et vidunderlig, fantastisk univers med nyskapende skapninger. Working with animals av Marc Reisbig som leker med både dokumentarsjanger og de klassiske naturprogrammene er et herlig, komisk innblikk i en verden vi vanligvis får presentert helt annerledes. Animasjonen Byråkratmonsteret av Thomas Simonsen Balmbra var en fornøyelig kommentar til hvordan byråkratiet kan oppfattes. Tunnelen av erfarne André Øvredal (Trolljegeren) var kanskje den modigste i utforming av univers og Prosess. Pust av Line Klungseth Johansen var en smakfull studie i makrofotografering og selvskrevet tekst.

Kort sagt, så var Kortfilmfestivalen 2016 et godt år for norsk kortfilmproduksjon, og vi kan bare håpe at noen av disse kortfilmene får anledning til å nå ut til et bredere publikum enn festivalgjengerne.

I den grad Kortfilmfestivalen er arena for å ta pulsen på norsk filmmiljø som helhet og særlig med blikk på kommende filmskapere, kan vi bare konkludere med at det ser lyst ut for fremtiden.

Helene Aalborg og Signe Pahle var moderatorer for det norske kortfilmprogrammet under årets festival.

Se også: Vinnerne av Kortfilmfestivalens priser