Omstendighetene rundt hvordan to tapte filmruller som tilhørte Norges første kriminalfilm med lyd ble gjenfunnet, er som tatt ut fra en kriminalfilm. Her kan du se klipp fra filmen og restaureringsprosessen.
For et års tid siden ble forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket, Arild Jørgensen, oppringt fra Den norske bank. Noen av bankfunksjonærene hadde funnet to ukjente filmruller i et hvelv som var merket “Morderen”. Det viste seg å være akkurat de to rullene (det vil si: én bilderull og én lydrull) som har manglet i årevis og som gjorde det umulig å vise Leif Sindings Morderen uten ansikt (1936) i sin helhet.
Nå har Nasjonalbiblioteket restaurert filmen som er den eneste lydfilmen basert på en av Stein Rivertons romaner. Under et arrangement 27.oktober vil denne nye versjonen av filmen bli vist på Nasjonalbiblioteket.
Hvorfor noen kunne finne på å plassere rullene i et hvelv kan man selvsagt spekulere i. Vi i Rushprint-redaksjonen heller mot teorien om at noen skyldte noen penger, og at rullene kunne være en slags garanti. Det finnes mange liknende historier gjennom filmhistorien; de mest kjente er kanskje rullene fra flere av Orson Welles ufullførte filmer som var spredt over hele Europa i etterkrigstiden, ofte fordi noen som hadde utestående penger la beslag på dem.
Rullene som ble funnet i bankboksen var negativmateriale fra to forskjellige steder i filmen. Da filmen først ble lansert ble det trykket opp 1+4 kopier av filmen – fire visningskopier og et originalpositiv. At alle disse 5 kopiene er borte er også litt underlig.
Men det er ikke noe mesterverk arkivarene har funnet. Under premieren på Morderen uten ansikt i 1936 fikk den til dels slakt, og av disse opptakene kan man selv vurdere noe av kvaliteten på den:
Regissøren Leif Sinding er i dag mest kjent som mannen som gikk nazi-regimets ærend i Norge under okkupasjonen da han ledet statens filmdirektorat (du kan lese mer om hans rolle i denne artikkelen av Morten Bart: Nazifiseringen av norsk film). Som filmskaper var han mindre profilert, men han var altså mannen som lagde den første norske krimfilmen med lyd.
Nasjonalbibliotekets arkivarer har kunnet påvise at filmen ble satt opp igjen på Odda Kino i mars 1945 – ni år etter at den ble laget. Men etter krigen ser det ikke ut til at det har vært noen visninger – av åpenbare årsaker.
For et års tid siden ble forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket, Arild Jørgensen, oppringt fra Den norske bank. Noen av bankfunksjonærene hadde funnet to ukjente filmruller i et hvelv som var merket “Morderen”. Det viste seg å være akkurat de to rullene (det vil si: én bilderull og én lydrull) som har manglet i årevis og som gjorde det umulig å vise Leif Sindings Morderen uten ansikt (1936) i sin helhet.
Nå har Nasjonalbiblioteket restaurert filmen som er den eneste lydfilmen basert på en av Stein Rivertons romaner. Under et arrangement 27.oktober vil denne nye versjonen av filmen bli vist på Nasjonalbiblioteket.
Hvorfor noen kunne finne på å plassere rullene i et hvelv kan man selvsagt spekulere i. Vi i Rushprint-redaksjonen heller mot teorien om at noen skyldte noen penger, og at rullene kunne være en slags garanti. Det finnes mange liknende historier gjennom filmhistorien; de mest kjente er kanskje rullene fra flere av Orson Welles ufullførte filmer som var spredt over hele Europa i etterkrigstiden, ofte fordi noen som hadde utestående penger la beslag på dem.
Rullene som ble funnet i bankboksen var negativmateriale fra to forskjellige steder i filmen. Da filmen først ble lansert ble det trykket opp 1+4 kopier av filmen – fire visningskopier og et originalpositiv. At alle disse 5 kopiene er borte er også litt underlig.
Men det er ikke noe mesterverk arkivarene har funnet. Under premieren på Morderen uten ansikt i 1936 fikk den til dels slakt, og av disse opptakene kan man selv vurdere noe av kvaliteten på den:
Regissøren Leif Sinding er i dag mest kjent som mannen som gikk nazi-regimets ærend i Norge under okkupasjonen da han ledet statens filmdirektorat (du kan lese mer om hans rolle i denne artikkelen av Morten Bart: Nazifiseringen av norsk film). Som filmskaper var han mindre profilert, men han var altså mannen som lagde den første norske krimfilmen med lyd.
Nasjonalbibliotekets arkivarer har kunnet påvise at filmen ble satt opp igjen på Odda Kino i mars 1945 – ni år etter at den ble laget. Men etter krigen ser det ikke ut til at det har vært noen visninger – av åpenbare årsaker.
Det bør også nevnes at Leif Sinding regisserte Tante Pose (1940), så han rakk å lage noe som er blitt stående i filmhistorien før krigen tok til.
Det skal bli en sann fornøyelse å se «senior» i aksjon. Kanskje vil det på et tidspkt være mulig å fremskaffe en digi kopi, slik at de yngste i Jøraandstad familien har noe å mimre ved på et senere tidspunkt?
Med entusiastisk hilsen
Steinar Jøraandstad (barnebarn)
Det skal bli artig å se denne gamle filmen en gang. For øvrig har toralv maurstad noen pussige beskrivelser av sinding i sin selvbiografi. Han sier at sindings kone som var kunstmaler mistet forstanden etter at sønnen døde på østfronten. Sinding selv pleide derfor å kle seg ut som en kvinne med sminke og alt slik at hun kunne male kvinneportretter. De bodde isolert i skogen utenfor oslo i et stort hus de ikke hadde råd til å vedlikeholde. Maurstad kjøpte huset og pusset det opp, men det brant senere ned.
Fikk ikke NRK med seg at filmrullene er kommet til rette før de lagde radiodokumentaren?
https://radio.nrk.no/serie/radiodokumentaren/MDSP01004615/01-11-2015#
Ah, det fremstår bare sånn i begynnelsen av dokumentaren.
Det bør også nevnes at Leif Sinding regisserte Tante Pose (1940), så han rakk å lage noe som er blitt stående i filmhistorien før krigen tok til.
Det skal bli en sann fornøyelse å se «senior» i aksjon. Kanskje vil det på et tidspkt være mulig å fremskaffe en digi kopi, slik at de yngste i Jøraandstad familien har noe å mimre ved på et senere tidspunkt?
Med entusiastisk hilsen
Steinar Jøraandstad (barnebarn)
Det skal bli artig å se denne gamle filmen en gang. For øvrig har toralv maurstad noen pussige beskrivelser av sinding i sin selvbiografi. Han sier at sindings kone som var kunstmaler mistet forstanden etter at sønnen døde på østfronten. Sinding selv pleide derfor å kle seg ut som en kvinne med sminke og alt slik at hun kunne male kvinneportretter. De bodde isolert i skogen utenfor oslo i et stort hus de ikke hadde råd til å vedlikeholde. Maurstad kjøpte huset og pusset det opp, men det brant senere ned.
Fikk ikke NRK med seg at filmrullene er kommet til rette før de lagde radiodokumentaren?
https://radio.nrk.no/serie/radiodokumentaren/MDSP01004615/01-11-2015#
Ah, det fremstår bare sånn i begynnelsen av dokumentaren.