Med fare for å bli en syvende far i bransjen etter mange år i Produsentforeningen tillater jeg meg likevel å kommentere den høringen som var på Stortinget for en ukes tid siden. Det var Filmmeldingen som var temaet, men det dreide seg i stor grad om incentivordningen. En rekke nye aktører var tilstede og engasjert i filmpolitikken. Innovasjon Norge, LO og NHO var på plass.

Aktører som er opptatt av sysselsetting, næringsutvikling og turisme, og som i liten grad tidligere, eller kanskje fremover, er engasjert i filmpolitikken fordi de er opptatt av hva publikum opplever, eller at film er viktig for vår kulturelle identitet. Det har de ikke vært før. Det kan tolkes som at filmbransjen er blitt moden og stor, men først og fremst er dette fordi film blir sett på som et virkemiddel for annen industri.

Kristin Krohn Devold fra NHO Reiseliv var tydelig. Hun forsto at sysselsetting i filmbransjen er viktig, men understreket at det viktigste for henne var arbeidsplasser i reiselivsnæringen. En næring som sysselsetter 170 000 mennesker, og som er helt avhengig av digitale videosnutter for å reklamere for sine produkter, som hun sa. Et helt åpenbart behov, og en helt åpenbar begrunnelse for at incentivordningen hører hjemme i næringspolitikken og ikke i kulturpolitikken.

Men det er klart at vi ønsker internasjonal profesjonell film- og tv-bransje velkommen, enten vi skal samarbeide med dem, levere tjenester eller fremtidige talenter til dem. Det er synd at denne diskusjonen tar så mye plass, og at det har tatt så utrolig lang tid å nærme seg en løsning. Og fortsatt er dette ikke løst.

Incentivkameratene ønsker alle at dette skal være en rettighetsbasert ordning i toll og avgift, og at dette ikke skal gå utover midler til norske produksjoner.

Widvey har slåss for ordningen og klart å finne en ganske stor sum til å være på kulturbudsjettet. 45 millioner norske kroner bør være en bra start. Selv om den norske kronen er vesentlig svekket i det internasjonale markedet. Det fører heldigvis til at prisene på norske tjenester er redusert vesentlig, og dette vil styrke vår konkurranseevne.

Den rødegrønne regjering ble kritisert for at kulturpolitikken ble et instrument for andre politiske agendaer, nå kan det fremstå som det er en fare for at filmpolitikken igjen er blitt et instrument for andre politiske agendaer.

Jeg er tilbøyelig til å si som NHO Reiseliv, at nå er det viktigste å komme i gang, og så får fremtiden vise om ordningen bør flyttes eller utvides. Hvis pengene blir fort brukt opp og det blir mye opptak i Rogaland og Hordaland er jeg tilbøyelig til å tro at det kan komme mer penger i revidert budsjett.

Så får de internasjonale produksjonene komme og skape etterlengtet Norgesreklame, og så får filmpolitikken igjen handle om hvordan vi skaper norske historier for det store lerret og de små skjermene, både hjemme og ute.

Leif Holst Jensen er dekan for film, tv- og spill, Westerdals Oslo ACT