Men dette er da helt uhørt!

Men dette er da helt uhørt!

Hva skjer når filmkritikken feller dommer om hva som passer seg eller ikke? Mottakelsen av Knut Erik Jensens dokumentar om Mads Gilbert setter spørsmålet på spissen, mener filmprofessor Sven Erik Skønberg.

En av de virkelige nestorene i norsk film, Knut Erik Jensen, fyller 75 år i år. Etter utdannelsen på London International Film School tidlig på syttitallet har han stått bak mer enn 40 filmer – og da regner vi ikke med alle filmene og tv-seriene for NRK. Men selv om han har gitt bidrag til norsk film i snart femti år, og stått bak massive publikumssuksesser som «Heftig og begeistret», er det noe merkelig med Knut Erik Jensen. Filmanmelderne har usedvanlig ofte gitt ham en kald skulder.

På festivalen NordicDocs i Fredrikstad i år, der Knut Erik Jensens ble hedret som æresgjest, ble det vist et bredt utvalg av filmene hans. En av filmene var hans snart fire år gamle portrett av Mads Gilbert, «Det akutte menneske». Publikum ga positive tilbakemeldinger etter visningen. Det er generelt sett ikke særlig merkverdig: Norske dokumentarfilmfestivaler rekrutterer mer enn brorparten av sitt publikum fra bransjens egne, og det er tradisjon for at ros flyter lett. Kritisk diskurs og skarpe tilbakemeldinger er det få av.

Som regissør har Knut Erik Jensen vist stor spennvidde og levert kortfilm og dokumentarer så vel som spillefilm.
Som regissør har Knut Erik Jensen vist stor spennvidde og levert kortfilm og dokumentarer så vel som spillefilm.

Men det veies sannelig opp av anmeldernes reaksjoner etter filmens premiere, noe som ble tydelig da jeg hentet frem igjen de fire år gamle anmeldelsene. I antall var det sant og si ikke så mange – Dagbladet og VG var blant de få som tok seg bryet.

Med tanke på den påvirkning anmeldelsene kan ha på et mulig publikum, er det også disse to som peker seg ut. Og begge anmeldelser har innvendinger mot hvordan filmen fremstiller sitt subjekt.

 

For tett på, for langt unna

Dagbladets anmelder skriver at Gilbert «i oppsiktsveiende grad lar seg styre av sin egen flommende nestekjærlighet». Han er en «intens og lett ekshibisjonistisk foreleser» og «et følelsesmenneske. Det blir mange store ord etter hvert, inntil det klamme og ubekvemme». Anmelderen får derfor «en journalistisk lengsel etter større kritisk distanse». Filmens skaper, Knut Erik Jensen, «bruker i liten grad muligheten til» å komme tett på Gilbert. Anmelderen mener at når filmen er til ende «føles det mest som han (Gilbert) har sirkulert forbi meg på fest».

VG hevder på sin side at «det er vanskelig å ikke konkludere med at Gilbert har klart svermeriske trekk. Han er emosjonell, tar lett til tårene, henvender seg til hvermann som en ‘bror’. Gilbert virker dessuten å ha en dragning mot det eksentriske og dramatiske». «Porsgrunn-fødte Gilbert har det med å legge seg til en ekstra bred nordlandsdialekt» og «fikk sitt store gjennombrudd som ‘mediefigur’ under krigen i 2008-2009», da han «rapporterte flittig og følelsesladet til verden utenfor murene».

"Det akutte menneske" handler blant annet om Mads Gilberts arbeid i Gaza under krigen i 2008-2009.
«Det akutte menneske» handler blant annet om Mads Gilberts arbeid i Gaza under krigen i 2008-2009.

Ifølge VG er Jensens film mer «hagiografi enn biografi. Like mye ‘cinéma vérité’ som dokumentar, delvis bygget på Gilberts egne videoopptak og arkivklipp av youtubekvalitet». Enn videre: «Jensen lar Gilbert intervjue folk han møter på gaten, og – kan det virke som – ta over regien selv». 

På sine eldre dager beklaget Arne Skouen at han hadde «funnet opp» bruken av terningkast. For «Det akutte menneske» triller Dagbladet terningkast tre og VG triller fire.

Hagiografisk film?

«Filmen er mer hagiografi enn biografi», skriver VG, og lar tolkningen være opp til leseren. Her er ett forsøk: Hagiografi har historiske røtter tilbake til dokumentasjon av hvordan utvalgte kristne levde sine liv. Det genuine motivet var – og er – å vise frem historien til mennesker som har levd slik at de kan tjene som forbilder.

I denne betydningen er hagiografi særlig viktig for den katolske og den ortodokse kirken. Men i noen sosiokulturelle grupper i den vestlige verden brukes begrepet ironisk, som betegnelser for livshistorier som er dårlig dokumenterte og ukritiske – ja, endatil smiskende.

Dersom en leser begrunnelsen fra VGs egen sjefredaktør for å utnevne Mads Gilbert til «Årets navn», eller begrunnelsene for at Gilbert fikk «Fritt Ords Honnør» og for utnevnelsen «Kommandør av St. Olavs Orden», vil en fort finne at de tre begrunnelsene er godt innenfor den hagiografiske tradisjonen som viser til et menneskets valg og handlinger som forbilledlige. Like klart er det at anmelderens bruk av begrepet er innenfor den ironiske tradisjonen. Det har en anmelder selvsagt full frihet til å gjøre. Spørsmålet er om karakteristikken står seg, som det heter, mot vurderingene av Gilberts liv og handlinger slik de vurderes utenfor filmanmeldernes spalter.

 

Den umulige objektiviteten

VGs anmelder mener at filmen er like mye «cinéma vérité som dokumentar». Det er som å påstå at en bikkje er like mye hund som pattedyr, siden cinéma vérité er en sjanger innenfor dokumentarfilm. Den oppsto som filmatisk grep tidlig på 1950-tallet, og retningen er opptatt av å bidra til tolkningen av den virkeligheten som blir formidlet på lerretet. Sentralt står bruk av dialog og intervju – noe Dagbladets anmelder for øvrig mener det burde vært langt mer av i filmen.

I likhet med henvisningen til «hagiografi» bruker VG referansen til cinéma vérité i nedsettende mening. Poenget er vel heller at det er forskjell på å kunne skille mellom gode og mindre gode dokumentarfilmer på den ene siden – og subjektive og objektive dokumentarfilmer på en annen. Dokumentarfilm kan være redelig eller uredelig, men at de kan være objektiv er en ren fiksjon. 

 

Bilder er tidsvitner

VG synes det er viktig nok til å skrive om det at Gilbert dels har levert egne opptak til filmen, dels at regissøren bruker arkivklipp av «youtube-kvalitet». Hva som menes med «youtube-kvalitet» er ikke godt å si, men det virker klart at anmelderen ikke bruker det som en positiv karakteristikk.

Det er selvsagt korrekt at noen av arkivklippene har grove korn og mangler knivskarp oppløsning. Men er det en relevant innvending mot filmen? Klippene er tidsvitner fra hendelser som presse og medier ble forhindret fra å rapportere om. At det finnes arkivmateriale er nesten å betegne som et under. VG publiserte i sin tid et bilde tatt fra helikopter som viser massemorderen i strandkanten på Utøya. Det er så vidt han synes på bildet. Ingen kommer noen gang til å påpeke at det har for få piksler. Når bilder er tidsvitner, er den tekniske kvaliteten ikke relevant. Det viktige er at de finnes.

Sånt passer seg ikke!

Det som dominerer de to anmeldelsene både i volum og detaljer, handler om at Mads Gilbert ikke oppfører seg som han bør og skal.  Eksemplene på hvordan han bryter anmeldernes oppfatning av hva som passer seg, er mange og detaljerte, og referert ovenfor. Ja, en sommerdag danser han upassende nok i hagen mens «De nære ting» strømmer ut av radioen han holder til brystet.

Dommer om hva som er passende eller upassende, eksentrisk eller eksaltert, har å gjøre med anmeldernes levde liv og personlige erfaringer, kort sagt til det som kalles deres «habitus». Den er skapt over tid gjennom kulturelt betinget internalisering av normsystemer og smaksmønstre.

En treffende illustrasjon av habitus’ betydning ligger i tittelen på en diktsamling Herbjørn Sørebø ga ut i 1972: «Bønder spelar ikkje tennis». Den speiler at selv om vi deler mangt og mye i dette landet, er vi kulturelt segmenterte.

Altså er det mulig å tenke seg – rent hypotetisk, selvfølgelig – at det finnes mer robuste kulturelle fellesskap enn det VG og Dagbladets anmeldere er en integrert del av. Fellesskap der en ikke reagerer på at Gilbert henvender seg til sine medmennesker som brødre (og sikkert søstre), men der det blir lagt merke til at han handler som om de er det. Der det blir lagt merke til at Gilbert evner å leve med folk når de opplever sine verste prøvelser, og at han har plass til egen gråt selv i et yrke der den profesjonelle følelseskulden ligger nær som beskyttelse. At det ikke er aparte å slå over til nordnorsk dialekt når en har levd nesten hele sitt voksne liv i Tromsø og blitt valgt til «Årets nordlending» to ganger. Og der det kan virke betryggende at Gilbert som akuttmedisinsk ansvarlig er en person som naturlig går foran og tar regi. Ikke over filmen, men på operasjonssalen, i sosialt samspill med andre og i sitt eget liv.

Noe å bryne seg på

Hvis vi legger en slik – som sagt, rent hypotetisk – kulturell kontekst til grunn, har det en analytisk konsekvens for mottakelsen av Knut Erik Jensens filmer. Anmeldelsene til Dagbladet og VG blir da ikke anmeldelser av filmen. I stedet viser anmelderne frem sin egen habitus, gjennom sine vurderinger og smaksdommer – tekstene deres blir små selvportretter.

Profesjonelt fundert kritisk diskurs av dokumentarfilmers kvalitet er til gavn for dokumentarfilmmiljøet i Norge. Det ville være fint om en av våre mange regionale filmfestivaler gir emnet fremtredende plass i programmet. Knut Erik Jensens filmer kan gjerne være materien folk kan bryne seg på.

Sven Erik Skønberg er biträdande professor i sosiologi ved Strömstad Akademi.

2 kommentarer til Men dette er da helt uhørt!

  1. «Men det veies sannelig opp av anmeldernes reaksjoner etter filmens premiere, noe som ble tydelig da jeg hentet frem igjen de fire år gamle anmeldelsene. I antall var det sant og si ikke så mange – Dagbladet og VG var blant de få som tok seg bryet.»

    Dette er jo helt galt. Den ble anmeldt av de vanlige avisene (og fikk for det meste firere og femmere): http://www.filmweb.no/film/article878148.ece

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Men dette er da helt uhørt!

Men dette er da helt uhørt!

Hva skjer når filmkritikken feller dommer om hva som passer seg eller ikke? Mottakelsen av Knut Erik Jensens dokumentar om Mads Gilbert setter spørsmålet på spissen, mener filmprofessor Sven Erik Skønberg.

En av de virkelige nestorene i norsk film, Knut Erik Jensen, fyller 75 år i år. Etter utdannelsen på London International Film School tidlig på syttitallet har han stått bak mer enn 40 filmer – og da regner vi ikke med alle filmene og tv-seriene for NRK. Men selv om han har gitt bidrag til norsk film i snart femti år, og stått bak massive publikumssuksesser som «Heftig og begeistret», er det noe merkelig med Knut Erik Jensen. Filmanmelderne har usedvanlig ofte gitt ham en kald skulder.

På festivalen NordicDocs i Fredrikstad i år, der Knut Erik Jensens ble hedret som æresgjest, ble det vist et bredt utvalg av filmene hans. En av filmene var hans snart fire år gamle portrett av Mads Gilbert, «Det akutte menneske». Publikum ga positive tilbakemeldinger etter visningen. Det er generelt sett ikke særlig merkverdig: Norske dokumentarfilmfestivaler rekrutterer mer enn brorparten av sitt publikum fra bransjens egne, og det er tradisjon for at ros flyter lett. Kritisk diskurs og skarpe tilbakemeldinger er det få av.

Som regissør har Knut Erik Jensen vist stor spennvidde og levert kortfilm og dokumentarer så vel som spillefilm.
Som regissør har Knut Erik Jensen vist stor spennvidde og levert kortfilm og dokumentarer så vel som spillefilm.

Men det veies sannelig opp av anmeldernes reaksjoner etter filmens premiere, noe som ble tydelig da jeg hentet frem igjen de fire år gamle anmeldelsene. I antall var det sant og si ikke så mange – Dagbladet og VG var blant de få som tok seg bryet.

Med tanke på den påvirkning anmeldelsene kan ha på et mulig publikum, er det også disse to som peker seg ut. Og begge anmeldelser har innvendinger mot hvordan filmen fremstiller sitt subjekt.

 

For tett på, for langt unna

Dagbladets anmelder skriver at Gilbert «i oppsiktsveiende grad lar seg styre av sin egen flommende nestekjærlighet». Han er en «intens og lett ekshibisjonistisk foreleser» og «et følelsesmenneske. Det blir mange store ord etter hvert, inntil det klamme og ubekvemme». Anmelderen får derfor «en journalistisk lengsel etter større kritisk distanse». Filmens skaper, Knut Erik Jensen, «bruker i liten grad muligheten til» å komme tett på Gilbert. Anmelderen mener at når filmen er til ende «føles det mest som han (Gilbert) har sirkulert forbi meg på fest».

VG hevder på sin side at «det er vanskelig å ikke konkludere med at Gilbert har klart svermeriske trekk. Han er emosjonell, tar lett til tårene, henvender seg til hvermann som en ‘bror’. Gilbert virker dessuten å ha en dragning mot det eksentriske og dramatiske». «Porsgrunn-fødte Gilbert har det med å legge seg til en ekstra bred nordlandsdialekt» og «fikk sitt store gjennombrudd som ‘mediefigur’ under krigen i 2008-2009», da han «rapporterte flittig og følelsesladet til verden utenfor murene».

"Det akutte menneske" handler blant annet om Mads Gilberts arbeid i Gaza under krigen i 2008-2009.
«Det akutte menneske» handler blant annet om Mads Gilberts arbeid i Gaza under krigen i 2008-2009.

Ifølge VG er Jensens film mer «hagiografi enn biografi. Like mye ‘cinéma vérité’ som dokumentar, delvis bygget på Gilberts egne videoopptak og arkivklipp av youtubekvalitet». Enn videre: «Jensen lar Gilbert intervjue folk han møter på gaten, og – kan det virke som – ta over regien selv». 

På sine eldre dager beklaget Arne Skouen at han hadde «funnet opp» bruken av terningkast. For «Det akutte menneske» triller Dagbladet terningkast tre og VG triller fire.

Hagiografisk film?

«Filmen er mer hagiografi enn biografi», skriver VG, og lar tolkningen være opp til leseren. Her er ett forsøk: Hagiografi har historiske røtter tilbake til dokumentasjon av hvordan utvalgte kristne levde sine liv. Det genuine motivet var – og er – å vise frem historien til mennesker som har levd slik at de kan tjene som forbilder.

I denne betydningen er hagiografi særlig viktig for den katolske og den ortodokse kirken. Men i noen sosiokulturelle grupper i den vestlige verden brukes begrepet ironisk, som betegnelser for livshistorier som er dårlig dokumenterte og ukritiske – ja, endatil smiskende.

Dersom en leser begrunnelsen fra VGs egen sjefredaktør for å utnevne Mads Gilbert til «Årets navn», eller begrunnelsene for at Gilbert fikk «Fritt Ords Honnør» og for utnevnelsen «Kommandør av St. Olavs Orden», vil en fort finne at de tre begrunnelsene er godt innenfor den hagiografiske tradisjonen som viser til et menneskets valg og handlinger som forbilledlige. Like klart er det at anmelderens bruk av begrepet er innenfor den ironiske tradisjonen. Det har en anmelder selvsagt full frihet til å gjøre. Spørsmålet er om karakteristikken står seg, som det heter, mot vurderingene av Gilberts liv og handlinger slik de vurderes utenfor filmanmeldernes spalter.

 

Den umulige objektiviteten

VGs anmelder mener at filmen er like mye «cinéma vérité som dokumentar». Det er som å påstå at en bikkje er like mye hund som pattedyr, siden cinéma vérité er en sjanger innenfor dokumentarfilm. Den oppsto som filmatisk grep tidlig på 1950-tallet, og retningen er opptatt av å bidra til tolkningen av den virkeligheten som blir formidlet på lerretet. Sentralt står bruk av dialog og intervju – noe Dagbladets anmelder for øvrig mener det burde vært langt mer av i filmen.

I likhet med henvisningen til «hagiografi» bruker VG referansen til cinéma vérité i nedsettende mening. Poenget er vel heller at det er forskjell på å kunne skille mellom gode og mindre gode dokumentarfilmer på den ene siden – og subjektive og objektive dokumentarfilmer på en annen. Dokumentarfilm kan være redelig eller uredelig, men at de kan være objektiv er en ren fiksjon. 

 

Bilder er tidsvitner

VG synes det er viktig nok til å skrive om det at Gilbert dels har levert egne opptak til filmen, dels at regissøren bruker arkivklipp av «youtube-kvalitet». Hva som menes med «youtube-kvalitet» er ikke godt å si, men det virker klart at anmelderen ikke bruker det som en positiv karakteristikk.

Det er selvsagt korrekt at noen av arkivklippene har grove korn og mangler knivskarp oppløsning. Men er det en relevant innvending mot filmen? Klippene er tidsvitner fra hendelser som presse og medier ble forhindret fra å rapportere om. At det finnes arkivmateriale er nesten å betegne som et under. VG publiserte i sin tid et bilde tatt fra helikopter som viser massemorderen i strandkanten på Utøya. Det er så vidt han synes på bildet. Ingen kommer noen gang til å påpeke at det har for få piksler. Når bilder er tidsvitner, er den tekniske kvaliteten ikke relevant. Det viktige er at de finnes.

Sånt passer seg ikke!

Det som dominerer de to anmeldelsene både i volum og detaljer, handler om at Mads Gilbert ikke oppfører seg som han bør og skal.  Eksemplene på hvordan han bryter anmeldernes oppfatning av hva som passer seg, er mange og detaljerte, og referert ovenfor. Ja, en sommerdag danser han upassende nok i hagen mens «De nære ting» strømmer ut av radioen han holder til brystet.

Dommer om hva som er passende eller upassende, eksentrisk eller eksaltert, har å gjøre med anmeldernes levde liv og personlige erfaringer, kort sagt til det som kalles deres «habitus». Den er skapt over tid gjennom kulturelt betinget internalisering av normsystemer og smaksmønstre.

En treffende illustrasjon av habitus’ betydning ligger i tittelen på en diktsamling Herbjørn Sørebø ga ut i 1972: «Bønder spelar ikkje tennis». Den speiler at selv om vi deler mangt og mye i dette landet, er vi kulturelt segmenterte.

Altså er det mulig å tenke seg – rent hypotetisk, selvfølgelig – at det finnes mer robuste kulturelle fellesskap enn det VG og Dagbladets anmeldere er en integrert del av. Fellesskap der en ikke reagerer på at Gilbert henvender seg til sine medmennesker som brødre (og sikkert søstre), men der det blir lagt merke til at han handler som om de er det. Der det blir lagt merke til at Gilbert evner å leve med folk når de opplever sine verste prøvelser, og at han har plass til egen gråt selv i et yrke der den profesjonelle følelseskulden ligger nær som beskyttelse. At det ikke er aparte å slå over til nordnorsk dialekt når en har levd nesten hele sitt voksne liv i Tromsø og blitt valgt til «Årets nordlending» to ganger. Og der det kan virke betryggende at Gilbert som akuttmedisinsk ansvarlig er en person som naturlig går foran og tar regi. Ikke over filmen, men på operasjonssalen, i sosialt samspill med andre og i sitt eget liv.

Noe å bryne seg på

Hvis vi legger en slik – som sagt, rent hypotetisk – kulturell kontekst til grunn, har det en analytisk konsekvens for mottakelsen av Knut Erik Jensens filmer. Anmeldelsene til Dagbladet og VG blir da ikke anmeldelser av filmen. I stedet viser anmelderne frem sin egen habitus, gjennom sine vurderinger og smaksdommer – tekstene deres blir små selvportretter.

Profesjonelt fundert kritisk diskurs av dokumentarfilmers kvalitet er til gavn for dokumentarfilmmiljøet i Norge. Det ville være fint om en av våre mange regionale filmfestivaler gir emnet fremtredende plass i programmet. Knut Erik Jensens filmer kan gjerne være materien folk kan bryne seg på.

Sven Erik Skønberg er biträdande professor i sosiologi ved Strömstad Akademi.

2 Responses to Men dette er da helt uhørt!

  1. «Men det veies sannelig opp av anmeldernes reaksjoner etter filmens premiere, noe som ble tydelig da jeg hentet frem igjen de fire år gamle anmeldelsene. I antall var det sant og si ikke så mange – Dagbladet og VG var blant de få som tok seg bryet.»

    Dette er jo helt galt. Den ble anmeldt av de vanlige avisene (og fikk for det meste firere og femmere): http://www.filmweb.no/film/article878148.ece

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY