Hvem kjenner favorittfilmen til Siv Jensen?

Hvem kjenner favorittfilmen til Siv Jensen?

Filmbransjen har strøket på grunnkurset i lobbyvirksomhet. Vi kjenner ikke til favorittfilmen til finansminister Siv Jensen, selv om det er hun som sitter på pengene. Vil de blåblå kjempe for oss om alt de hører er sutring, misnøye og forakt, undrer Christopher Grøndahl.

  •              – Inviter Siv til å møte Axel Hennie mellom opptakene til The Martian (foto)

Det er imponerende tørke i filmbransjen for tiden. Manusforfatterne står først i produksjonsrekken, og tar den største risikoen i prosjektene. Derfor merker vi raskt når det lugger. Jeg har i mine femten år som filmforfatter aldri hatt så tungt for å få opp nye filmer som nå.

Skyld på at DVD-markedet har forsvunnet, og at myndighetene ikke har hatt guts til å etablere inntektsstrømmer fra digital distribusjon. Skyld på den sittende regjeringens manglende kjærlighet for statstøttet kunst. Skyld på ambisjonen om å etablere alternative filmmiljøer utenfor Oslo i et land som knapt er stort nok til å ha profesjonelt nivå i hovedstaden.

Vi kan skylde på at de brede filmene er for brede (og basert på etablerte barnekonsepter), at de smale filmene er for smale (og basert på obskure romaner). Eller du kan skylde på det som passer, avhengig av hvor du betrakter verden fra.

Men først og fremst får vi skylde oss selv. Og bransjeorganisasjonene våre.

Det er et ugjendrivelig faktum at halvparten av Norges befolkning stemmer borgerlig. Denne halvparten ser ikke ut til å ta til fornuften med det første. Vi risikerer med ujevne mellomrom å ha borgerlige regjeringer. En av demokratiets tragiske bivirkninger.

Det fantes en tid da høyresiden i norsk politikk var kulturens edle beskyttere. Da den hadde dannelse og stil. Den tiden er definitivt forbi. Derfor er det dårskap å gå i skyttergravene under den sittende regjeringen, kaste krenkede granater og vente på bedre tider.

Ikke minst er det dumt å la filmmeldingen passere med et halvhjertet protestrop om Cinemateket og ingenting annet. Filmmeldingen er et såpestykke, designet slik at de ubehagelige nyhetene kommer med statsbudsjettet. Den er dermed et flammende manifest over vår egen fallitt i å skape politisk begeistring for det vi holder på med.

Film er populærkultur. Selv norsk kunstfilm er populærkultur. Den borgerlige halvparten av befolkningen ser like mye film som venstresiden. Derfor fatter jeg ikke hvorfor det ikke er bred politisk oppslutning rundt norsk filmbransje. Hvorfor ikke Fremskrittspartiet har film som en av fanesakene sine. Hvorfor ikke det ytterste venstre tordner med slagord som Folk er Film og Film til Folket.

Danskene har skapt tverrpolitisk begeistring for filmbransjen. Det har ikke vi. Det finnes tre grunner til denne elendighet. De henger sammen.

For det første: Angsten for høyresida

Vi og bransjeorganisasjonene våre har strøket på grunnkurset i lobbyvirksomhet. Hvem i bransjen kjenner favorittfilmen til finansminister Siv Jensen? Det er jo hun som sitter på pengene. Hvorfor vet ikke alle i norsk filmbransje hvilke skuespillere hun blir mo i knærne av å treffe? Hvorfor vartes hun ikke opp av Kon-Tiki-guttene og Fritt-vilt-jentene på gallapremierer? Inviter henne til å møte Axel Hennie mellom opptakene til The Martian så hun knisende kan håndhilse på de største av de største.

Er vi for snobbete til å inkludere folk av en annen politisk oppfatning enn oss selv? Er vi for redde for det kulturelle hylekoret på Twitter og Facebook til å bli tatt bilde av mens vi omfavner en blåblå politiker på den røde premiereløperen vår? Det koster oss i så fall dyrt.

Men lobbying er mer enn glamour. Den aller viktigste oppgaven vi har, er å sørge for at politikerne har innsikt i den dyre og langsomme prosessen frem til premiere. Film er en bred kunstform med en sær og intrikat arbeidsform. De fleste ser for seg hvordan man skriver en roman og snekrer sammen en rockelåt. Men snakker du til lekfolk om manusutvikling, minimumsgaranti og opptaksdager, flakker de med blikket og skifter tema.

Her har vi mye ugjort, både når det gjelder våre egne holdninger til dialogen med høyresiden, og i det politiske arbeidet til bransjeorganisasjonene våre. Alt henger på statsbudsjettet. Hvem kjemper for oss der, hvis det eneste de blåblå hører fra vår kant er sutring, misnøye og forakt?

For det andre: Svak organisering

Bransjeorganisasjonene i norsk film har problemer med selvfølelsen. Det gjør dem svake i det politiske arbeidet.

Vår sterkeste organisasjon er Filmforbundet. Hvorfor? Fordi medlemmene har en alternativ pengestrøm fra reklamebransjen og effektive streikemidler: Hvis du ikke betaler, får du ikke spilt inn filmen din. Punktum. Men fordi Filmforbundet ofte ser de andre bransjeorganisasjonene som sin motpart (Det er dere som skal gi mer penger til våre medlemmer), kan det i blant skorte på perspektiver i det større politiske arbeidet.

Regissør, manusforfatter og skuespillere er for kåte på å få lage spillefilm til noen gang å kunne ha sterke forhandlingskort. Produsentene er i mellomstillingen som oppdragsgiver men også prygelknabe for distributørene, og er de alle forventer skal ordne opp overfor politikerne. Produsentforeningenes svake politiske innsats gjennom det siste tiåret har kostet norsk filmbransje mye, og er kanskje en av hovedgrunnene til at vi ikke har etablert en digital inntektsstrøm på lik linje med de andre skandinaviske landene.

Skal det være noe vits å ha en nasjonal filmindustri, må vi utstyre organisasjonene våre med mer penger og mer muskler. For Dramatikerforbundets del betyr det at alle manusforfattere overdrar rettighetene sine til forbundet, som forvalter dem for en prosentcut av inntekten. Det vil gi forbundet forhandlingskraft mot kjempene (NRK, Get mfl.), og økonomi til å øke den politiske aktiviteten. Det TONO som Arne-Nordheim la sin tyngde bak bør være et forbilde.

Vi som medlemmer må være pådrivere for at det jobbes hardere og tettere i organisasjonene. Vi har nettopp fått nye konstellasjoner som må knas sammen for å kunne virke effektivt i full politisk bredde. Samla front utad, og så får vi rydde på kammerset når vi kommer i gang med å lage film igjen. Her er prosessen heldigvis i gang.

Men politisk arbeid er også å bruke vår evne til iscenesettelse på en intelligent måte. Da Lars Trier endelig fikk sin første Bodil-pris, tok han under takketalen frem sin lille svarte bok, og leste opp navnene på alle de som hadde gitt ham motbør og avslag gjennom årene. Stuntet vakte oppsikt og ga et glimt inn i den tunge prosessen bak film.

Gode stunts er nøye planlagt. Triers oppgave er ikke å kle seg i skjorte og ta den intelligente debatten i Dagsnytt atten. Den jobben er det andre som skal gjøre. De store talentene våre kan ikke være både rockestjerner og forhandlere. Forbundene må enda mer aktivt lage mønstre for hvordan vi setter agenda og får perspektivene våre gjennom.

En fornuftig arbeidsdeling vil være at fargeklattene og stjernene kommer inn, drar en Trier for å vekke oppmerksomhet og kaste glans. Og så setter de gode hodene inn med kronikker, debatt og forhandling i bakkant. Teksten for stuntet må være skrevet, manuset allerede på plass. Det må være koordinert, det må være profesjonelt. Dette kan vi. Vi holder på med det til daglig.

Organisasjonene våre må få hjelp til å bruke ressursene vi har i filmbransjen. De skal være sterke, ikke snille og hyggelige. De skal drive med mer pengeprat. De skal ha flere advokater, flere store, skumle personer som kjenner bransjen og som kan sitte på møter og si ting med en sånn tyngde at det går inn.

For det tredje: Manglende evne til konstruktiv nyansering

Det er ikke bare organisasjonene som sliter med lavt selvbilde. Det gjør også den enkelte av oss. Vi har en tendens til å se på oss selv som offer, som svake, som utsatte. Hvis jeg ikke hegner om meg selv, om min vaklende karriere, om mine sårbare filmprosjekter, blir det ingenting igjen. Da kan jeg like gjerne legge opp.

Dette er problematisk av flere grunner. Offerposisjonen kan være lønnsom. Den svake kan kreve noe av fellesskapet. Men offeret har låst seg nederst på stigen. Det påvirker vår posisjonering i debattene, og kan føre til en manglende evne til nyansering når vi går ut offentlig.

Først og fremst skal vi styre unna offerrollen fordi sannheten er nærmere det motsatte: Vi skaper. Vi representerer et ressurssterkt, kreativt element i norsk kultur. Vi har adskillig større gjennomslagskraft enn vi skjønner når vi er i offermodus. Filmbransjen har brede, effektfulle kanaler til å sette premisser, gi perspektiver, ideer og retning til norsk samfunnsutvikling.

Kommer vi oss ut av offerrollen, kan vi hjelpe politikerne i stedet for å skrike til dem. Da må vi også gjennomskue polemikken i mediene. Mediene er våre venner. De digger film. De sulter etter stjerner, skandaler, kontroverser. Men vokt Dem for applausen. Den nyanserte debatten blir ofte borte når Dagbladets desk skal kvesse overskriftene. Medienes agenda er ikke vår. De skal selge aviser og reklamespots for bleier. Vi, på vår side, skal utvikle talenter, en bransje, en kunstform.

Man blir fort apekatt i media og på Facebook. Hete hoder blant våre egne har en tendens til litt for raskt å selge seg for en unyansert spissformulering som de gladelig omfavner. Vi blir blinde, skriker opp. Ikke rart politikerne ikke gidder å høre på oss når vi ikke makter intelligent, nyansert dialog. Når vi alltid er i mot dem uansett. Vi klager – og forventer at politikerne skal komme og ordne opp for oss. Det er barnets posisjon.

Da Trond Giske var kulturminister, var han mer visjonær enn filmbransjen selv. Han hadde internasjonale ambisjoner på våre vegne. Det viser at vi ikke selv har omfavnet vår egen styrke og våre muligheter..

Vi har ingen grunn til å bli «klageren» og gå inn i kulturdebatten på de betingelsene. Vi er de som skaper, som selger, som pitcher de gode løsningene. Dette kan vi, dette holder vi på med hele tiden overfor distributører og pengefolk. Overfor politikerne er det vi som skal komme med forslagene, alternativene, være med på å skape. Det er derfor vi er her.

Christopher Grøndahl er forfatter og dramatiker.

Les hans tidligere innlegg

2 kommentarer til Hvem kjenner favorittfilmen til Siv Jensen?

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Hvem kjenner favorittfilmen til Siv Jensen?

Hvem kjenner favorittfilmen til Siv Jensen?

Filmbransjen har strøket på grunnkurset i lobbyvirksomhet. Vi kjenner ikke til favorittfilmen til finansminister Siv Jensen, selv om det er hun som sitter på pengene. Vil de blåblå kjempe for oss om alt de hører er sutring, misnøye og forakt, undrer Christopher Grøndahl.

  •              – Inviter Siv til å møte Axel Hennie mellom opptakene til The Martian (foto)

Det er imponerende tørke i filmbransjen for tiden. Manusforfatterne står først i produksjonsrekken, og tar den største risikoen i prosjektene. Derfor merker vi raskt når det lugger. Jeg har i mine femten år som filmforfatter aldri hatt så tungt for å få opp nye filmer som nå.

Skyld på at DVD-markedet har forsvunnet, og at myndighetene ikke har hatt guts til å etablere inntektsstrømmer fra digital distribusjon. Skyld på den sittende regjeringens manglende kjærlighet for statstøttet kunst. Skyld på ambisjonen om å etablere alternative filmmiljøer utenfor Oslo i et land som knapt er stort nok til å ha profesjonelt nivå i hovedstaden.

Vi kan skylde på at de brede filmene er for brede (og basert på etablerte barnekonsepter), at de smale filmene er for smale (og basert på obskure romaner). Eller du kan skylde på det som passer, avhengig av hvor du betrakter verden fra.

Men først og fremst får vi skylde oss selv. Og bransjeorganisasjonene våre.

Det er et ugjendrivelig faktum at halvparten av Norges befolkning stemmer borgerlig. Denne halvparten ser ikke ut til å ta til fornuften med det første. Vi risikerer med ujevne mellomrom å ha borgerlige regjeringer. En av demokratiets tragiske bivirkninger.

Det fantes en tid da høyresiden i norsk politikk var kulturens edle beskyttere. Da den hadde dannelse og stil. Den tiden er definitivt forbi. Derfor er det dårskap å gå i skyttergravene under den sittende regjeringen, kaste krenkede granater og vente på bedre tider.

Ikke minst er det dumt å la filmmeldingen passere med et halvhjertet protestrop om Cinemateket og ingenting annet. Filmmeldingen er et såpestykke, designet slik at de ubehagelige nyhetene kommer med statsbudsjettet. Den er dermed et flammende manifest over vår egen fallitt i å skape politisk begeistring for det vi holder på med.

Film er populærkultur. Selv norsk kunstfilm er populærkultur. Den borgerlige halvparten av befolkningen ser like mye film som venstresiden. Derfor fatter jeg ikke hvorfor det ikke er bred politisk oppslutning rundt norsk filmbransje. Hvorfor ikke Fremskrittspartiet har film som en av fanesakene sine. Hvorfor ikke det ytterste venstre tordner med slagord som Folk er Film og Film til Folket.

Danskene har skapt tverrpolitisk begeistring for filmbransjen. Det har ikke vi. Det finnes tre grunner til denne elendighet. De henger sammen.

For det første: Angsten for høyresida

Vi og bransjeorganisasjonene våre har strøket på grunnkurset i lobbyvirksomhet. Hvem i bransjen kjenner favorittfilmen til finansminister Siv Jensen? Det er jo hun som sitter på pengene. Hvorfor vet ikke alle i norsk filmbransje hvilke skuespillere hun blir mo i knærne av å treffe? Hvorfor vartes hun ikke opp av Kon-Tiki-guttene og Fritt-vilt-jentene på gallapremierer? Inviter henne til å møte Axel Hennie mellom opptakene til The Martian så hun knisende kan håndhilse på de største av de største.

Er vi for snobbete til å inkludere folk av en annen politisk oppfatning enn oss selv? Er vi for redde for det kulturelle hylekoret på Twitter og Facebook til å bli tatt bilde av mens vi omfavner en blåblå politiker på den røde premiereløperen vår? Det koster oss i så fall dyrt.

Men lobbying er mer enn glamour. Den aller viktigste oppgaven vi har, er å sørge for at politikerne har innsikt i den dyre og langsomme prosessen frem til premiere. Film er en bred kunstform med en sær og intrikat arbeidsform. De fleste ser for seg hvordan man skriver en roman og snekrer sammen en rockelåt. Men snakker du til lekfolk om manusutvikling, minimumsgaranti og opptaksdager, flakker de med blikket og skifter tema.

Her har vi mye ugjort, både når det gjelder våre egne holdninger til dialogen med høyresiden, og i det politiske arbeidet til bransjeorganisasjonene våre. Alt henger på statsbudsjettet. Hvem kjemper for oss der, hvis det eneste de blåblå hører fra vår kant er sutring, misnøye og forakt?

For det andre: Svak organisering

Bransjeorganisasjonene i norsk film har problemer med selvfølelsen. Det gjør dem svake i det politiske arbeidet.

Vår sterkeste organisasjon er Filmforbundet. Hvorfor? Fordi medlemmene har en alternativ pengestrøm fra reklamebransjen og effektive streikemidler: Hvis du ikke betaler, får du ikke spilt inn filmen din. Punktum. Men fordi Filmforbundet ofte ser de andre bransjeorganisasjonene som sin motpart (Det er dere som skal gi mer penger til våre medlemmer), kan det i blant skorte på perspektiver i det større politiske arbeidet.

Regissør, manusforfatter og skuespillere er for kåte på å få lage spillefilm til noen gang å kunne ha sterke forhandlingskort. Produsentene er i mellomstillingen som oppdragsgiver men også prygelknabe for distributørene, og er de alle forventer skal ordne opp overfor politikerne. Produsentforeningenes svake politiske innsats gjennom det siste tiåret har kostet norsk filmbransje mye, og er kanskje en av hovedgrunnene til at vi ikke har etablert en digital inntektsstrøm på lik linje med de andre skandinaviske landene.

Skal det være noe vits å ha en nasjonal filmindustri, må vi utstyre organisasjonene våre med mer penger og mer muskler. For Dramatikerforbundets del betyr det at alle manusforfattere overdrar rettighetene sine til forbundet, som forvalter dem for en prosentcut av inntekten. Det vil gi forbundet forhandlingskraft mot kjempene (NRK, Get mfl.), og økonomi til å øke den politiske aktiviteten. Det TONO som Arne-Nordheim la sin tyngde bak bør være et forbilde.

Vi som medlemmer må være pådrivere for at det jobbes hardere og tettere i organisasjonene. Vi har nettopp fått nye konstellasjoner som må knas sammen for å kunne virke effektivt i full politisk bredde. Samla front utad, og så får vi rydde på kammerset når vi kommer i gang med å lage film igjen. Her er prosessen heldigvis i gang.

Men politisk arbeid er også å bruke vår evne til iscenesettelse på en intelligent måte. Da Lars Trier endelig fikk sin første Bodil-pris, tok han under takketalen frem sin lille svarte bok, og leste opp navnene på alle de som hadde gitt ham motbør og avslag gjennom årene. Stuntet vakte oppsikt og ga et glimt inn i den tunge prosessen bak film.

Gode stunts er nøye planlagt. Triers oppgave er ikke å kle seg i skjorte og ta den intelligente debatten i Dagsnytt atten. Den jobben er det andre som skal gjøre. De store talentene våre kan ikke være både rockestjerner og forhandlere. Forbundene må enda mer aktivt lage mønstre for hvordan vi setter agenda og får perspektivene våre gjennom.

En fornuftig arbeidsdeling vil være at fargeklattene og stjernene kommer inn, drar en Trier for å vekke oppmerksomhet og kaste glans. Og så setter de gode hodene inn med kronikker, debatt og forhandling i bakkant. Teksten for stuntet må være skrevet, manuset allerede på plass. Det må være koordinert, det må være profesjonelt. Dette kan vi. Vi holder på med det til daglig.

Organisasjonene våre må få hjelp til å bruke ressursene vi har i filmbransjen. De skal være sterke, ikke snille og hyggelige. De skal drive med mer pengeprat. De skal ha flere advokater, flere store, skumle personer som kjenner bransjen og som kan sitte på møter og si ting med en sånn tyngde at det går inn.

For det tredje: Manglende evne til konstruktiv nyansering

Det er ikke bare organisasjonene som sliter med lavt selvbilde. Det gjør også den enkelte av oss. Vi har en tendens til å se på oss selv som offer, som svake, som utsatte. Hvis jeg ikke hegner om meg selv, om min vaklende karriere, om mine sårbare filmprosjekter, blir det ingenting igjen. Da kan jeg like gjerne legge opp.

Dette er problematisk av flere grunner. Offerposisjonen kan være lønnsom. Den svake kan kreve noe av fellesskapet. Men offeret har låst seg nederst på stigen. Det påvirker vår posisjonering i debattene, og kan føre til en manglende evne til nyansering når vi går ut offentlig.

Først og fremst skal vi styre unna offerrollen fordi sannheten er nærmere det motsatte: Vi skaper. Vi representerer et ressurssterkt, kreativt element i norsk kultur. Vi har adskillig større gjennomslagskraft enn vi skjønner når vi er i offermodus. Filmbransjen har brede, effektfulle kanaler til å sette premisser, gi perspektiver, ideer og retning til norsk samfunnsutvikling.

Kommer vi oss ut av offerrollen, kan vi hjelpe politikerne i stedet for å skrike til dem. Da må vi også gjennomskue polemikken i mediene. Mediene er våre venner. De digger film. De sulter etter stjerner, skandaler, kontroverser. Men vokt Dem for applausen. Den nyanserte debatten blir ofte borte når Dagbladets desk skal kvesse overskriftene. Medienes agenda er ikke vår. De skal selge aviser og reklamespots for bleier. Vi, på vår side, skal utvikle talenter, en bransje, en kunstform.

Man blir fort apekatt i media og på Facebook. Hete hoder blant våre egne har en tendens til litt for raskt å selge seg for en unyansert spissformulering som de gladelig omfavner. Vi blir blinde, skriker opp. Ikke rart politikerne ikke gidder å høre på oss når vi ikke makter intelligent, nyansert dialog. Når vi alltid er i mot dem uansett. Vi klager – og forventer at politikerne skal komme og ordne opp for oss. Det er barnets posisjon.

Da Trond Giske var kulturminister, var han mer visjonær enn filmbransjen selv. Han hadde internasjonale ambisjoner på våre vegne. Det viser at vi ikke selv har omfavnet vår egen styrke og våre muligheter..

Vi har ingen grunn til å bli «klageren» og gå inn i kulturdebatten på de betingelsene. Vi er de som skaper, som selger, som pitcher de gode løsningene. Dette kan vi, dette holder vi på med hele tiden overfor distributører og pengefolk. Overfor politikerne er det vi som skal komme med forslagene, alternativene, være med på å skape. Det er derfor vi er her.

Christopher Grøndahl er forfatter og dramatiker.

Les hans tidligere innlegg

2 Responses to Hvem kjenner favorittfilmen til Siv Jensen?

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY