• Torill Kove (til høyre), produsent Lise Fearnley (til venstre) og sjefsanimatør Magnhild Winsnes.

Jeg syntes Patricia Arquettes takketale da hun mottok sin Oscar var veldig fin. Det var ikke bare det at hun hadde et feministisk innslag om likelønn i Hollywood. Jeg likte at hun tok på seg lesebriller og leste talen sin. Det er den eneste fornuftige måten å forberede seg på til en Oscar takketale; å bestemme seg for å lese den, ikke pugge den. Oscarpublikummet, hele billionen av dem, foretrekker kanskje noe mer improvisert og “ekte”. For det er beundringsverdig, nesten heroisk å holde en Oscar takketale uten hjelpemidler, greie å holde hodet kaldt selv med det dundrende nervøse hjertet og vissheten om at talen din kommer til å ligge på nettet i all evighet enten du briljerer eller faller fullstendig om. Sånt blir jeg veldig nervøs av å tenke på, men jeg vet at det hjelper å være forberedt.

Da Min bestemor strøk kongens skjorter var Oscarnominert håpet jeg inderlig at jeg ikke skulle vinne – jeg fryktet seier mer enn noe annet. Det var to klare favoritter det året og det ville blitt skandale i animasjonsverdenen hvis Bestemor hadde vunnet over de to favorittene. Men ”Oscar-upsets” skjer jo – tenk på How Green Was My Valley vs. Citizen Kane. Så, for sikkerhets skyld, skrev jeg en takketale og øvde meg i all hemmelighet. Den siste øvelsen hvisket jeg til meg selv på toalettet i pausen rett før det var animasjonskategorien som sto for tur. På veien ut så jeg Angelina Jolie vaske hendene sine. Hun gjorde det på akkurat samme måten som alle de andre på toalettet. Men det var jo før hun ble ultraberømt. Broren hennes sto og ventet på henne utenfor.

Det året Den Danske Dikteren var nominert sendte akademiet ut en takketale-guide i form av en DVD hvor Tom Hanks utredet “do’s and don’ts” for takketaler. “Aldri les fra en tekst!” beordret han. “Vær naturlig, si noe morsomt og uforglemmelig”. Den Danske Dikteren var heller ikke noen stor favoritt, men det var når sant skal sies ingen av de andre fire filmene heller.

Så jeg skrev en tale som jeg finpusset sammen med Lise Fearnley og Kajsa Næss på en café på Sunset Boulevard før utdelingen. Lise filmet mens jeg øvde meg på å være morsom og naturlig. Jeg skrev ut talen med en liste over de jeg ville takke, og da Dikteren vant tok jeg den med meg opp på podiet. Jeg åpnet med å be Tom Hanks om unnskyldning for å bryte regelen mot å ta med en liste. Jeg hadde nok håpet på et latterbrøl. Det fikk jeg ikke. Men senere på kvelden traff jeg Peter O’Toole i baren. Jeg sa jeg var lei meg for at han ikke fikk Oscaren for beste mannlige hovedrolle. “Oh, it matters little! But you my dear, you gave a lovely speech…. so witty!”

Disney’s Feast var animasjonsfavoritten i år. Men den var ikke en så soleklar favoritt at jeg ikke trengte en tale. Så jeg skrev en takketale på fire setninger, og øvet meg. Det skulle gå bra på 45 sekunder så lenge jeg ikke snublet i kjolen min eller besvimte. Etter hvert som vi nærmet oss selve Oscarkvelden ble jeg anbefalt å inkludere en takk til akademiet. Jeg skrev om noe av talen til norsk og den kanadiske publisisten ba om at resten av talen ble en blanding av engelsk og fransk.

Jeg tenkte også det kanskje var viktig å takke Norsk Filminstitutt før jeg takket National Film Board siden mesteparten av finansieringen var norsk. Jeg måtte heller ikke, til slutt, glemme å takke familien – Kevin og Runa. Det ble etterhvert for mye å huske. Jeg ble nødt til trosse Tom Hanks nok en gang og ta med meg en utskrift av talen, om ikke annet for å ha noe å klamre meg til.

I det øyeblikket Rosanna Arquette tok på seg brillene og brettet ut talen sin, tenkte jeg: “Det skal jeg søren meg også gjøre! Ta på meg brillene mine og bare lese talen fra begynnelse til slutt. Hvis jeg vinner da, selvfølgelig.” For det kan jo hende – ikke glem den gangen Crash snappet Oscar for beste film foran nesen på storfavoritten Brokeback Mountain. Problemet, oppdaget jeg da, var at jeg ikke hadde tatt med meg talen min. Den lå i en annen veske, i en av fire andre små vesker jeg hadde vurdert å bruke.

Men hvorfor fire andre vesker? Jo, fordi å bli nominert til Oscar er litt som å bli kidnappet til en annen planet – en planet der ting du aldri tenker på plutselig blir veldig viktig.

For eksempel om det er ok å bruke svarte sko til rød kjole, om du må bruke strømpebukse hvis antrekket skal være “business formal” og hvilken farge vesken din bør ha hvis kjolen er sølvfarget. Du får noen forhåndstips. “Du må ha med deg noe pent, helst flere plagg og accessories til ulike rød løper- anledninger” sier de. “Men hva menes med “pent”? Jeg er animatør og det peneste jeg har er en svart H&M-kjole jeg kjøpte til en begravelse, et par oransje Converse sneakers og en Patti Smith T-Shirt fra Arendalkonserten i fjor! Holder det?”

Jeg løp fra butikk til butikk i Montreal og forklarte at jeg trengte antrekk til “Les Oscars”. “Ah, bon?” sa ekspeditørene. En kveld ringte venninnen min, Jackie, og spurte hvordan det gikk med selve kjolen. Ikke bra, svarte jeg. Og siden Jackie er en veldig god venninne, sydde hun like godt kjolen til meg – en original, håndlaget, sølvfarget, bærekraftig og miljøvennlig produsert silkekjole.

Nå trengte jeg bare en liten partyveske som jeg måtte finne i LA en av dagene før Oscarkvelden. All Oscar-relatert angst fikk utløp i jakten på den perfekte vesken – nå var det vesken alt handlet om. Mens andre slappet av på hotelterrassen, badet på Venice beach og koste seg på Farmers Market, gikk jeg i butikker på denne rare planeten og så på partyvesker.

Jeg hadde til slutt fem vesker å velge mellom: Den lekreste hadde jeg fått låne av Christina Reed, en av de to nominerte for Feast, og det var i den vesken, Feastvesken, at jeg la takketalen min. Feastvesken viste seg i siste øyeblikk å være for liten, så jeg valgte en annen i sølv og perler istedet som også hadde plass til mobilen. Men takketalen ble altså liggende igjen i Feastvesken på hotellet. Og det var jo helt greit siden Feast vant. Christina hadde heller ikke bruk for den. Hun og co-vinneren hadde helt åpenbart ikke øvet seg på noen tale, men de fikk takket akademiet, kolleger og familien likevel.

Jeg var litt lei meg for at jeg ikke fikk lest talen min. Den ble ganske fin. Og jeg tror jeg hadde rukket å takke alle de fine menneskene som jeg har blitt så glad i, alle som har hjulpet meg med å lage Moulton. Familien min, også.

 “Oh well. So we lost to the cute dog,” sa Runa, min kloke datter og Oscargjest. Jeg foreslo en pause og noe å drikke i baren. Isvann til henne og isvodka til meg, velfortjent om jeg må si det selv. Men hun ville ikke gå noe sted, hun ville sitte i salen og vente på Lady GaGa. Showet var da ikke over bare fordi jeg ikke vant?

Torill Kove har som eneste norske filmskaper blitt nominert til en Oscar hele tre ganger, og vant en Oscar i 2007 for Den danske dikteren.